Ett litt alvorlig tema..døden…

Litt alvorlig tema nå som ikke så mange vil tenke på eller snakke om. Men jeg tror det er veldig viktig å gjøre det. Jeg er så glad for at mor, Hege (søster) og jeg greier prate om disse tingene…Når jeg er borte så finner dere det eller det der og der kan mor si. Eller Hege og jeg Når du dør så vil vi gjøre sånn eller sånn. Vi kan le og tulle litt. 

Det samme gjør jeg med mine barn. Jeg har fortalt hva jeg ønsker etter jeg er død. Hva jeg vil/ønsker skal skje med meg. De gjør selvfølgelig det de mener er riktig for dem. De er 4 stykker som å prate sammen og bli enige. Men da har de litt å gå utifra. 


Jeg har alltid tenkt at hvis jeg blir alvorlig syk. Det vil jo si kreft, som for meg og mange andre er det verste og som oftest forbindes med død. 

Da vil jeg holde det for meg selv. Men jeg kjenner jo meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde greid å holde munn 🙂 

Jeg tenker jeg ville bedt samboeren om å flytte. Vil ikke at han skal måtte slite med å passe på, hjelpe og se på at jeg blir dårligere. Vil ikke plage han med det. Jeg vet det er en egoistisk tanke, det har jeg fått høre før. Ja den er egoistisk. Jeg er enig i det. Og jeg hadde ikke godtatt en sånn beskjed sjøl. Så antageligvis så kommer jeg ingen vei med det ønske der 🙂 Han får slite med meg….hvis han vil 😀

Jeg tenker at hvis jeg får demens/altzheimers og bosetter meg på ett gamle/sykehjem. Så vil jeg ikke at ungene skal føle seg pliktige til å besøke meg. Jeg vil ikke at de skal kjenne på den sorgen hver gang de er der over at jeg ikke vet hvem de er. Og jeg tror ikke jeg merker noen forskjell heller. På om de kommer eller ikke. 

Jeg har også sagt ifra at jeg ikke vil de skal fortelle meg sannheten om det som har skjedd og skjer hver gang de ser meg. De kan jatte med meg i stedet. Tror jeg at det er 1983/84 og jeg går eller akkurat har gått på Bjerkely folkehøyskole (som jeg tror jeg kanskje kommer til å huske siden det er det året jeg var mest lik den jeg egentlig er). Så kan jeg få tro at det er det året. Jeg trenger ikke vite om at folk jeg kjenner er døde, eller om kriger og annet drama.Tror jeg at faren min som døde i 83 plutselig skal komme på besøk, så kan jeg få tro det. Jeg vil gjerne ljuges for hvis jeg sitter der og ikke vet hvem folk er og hvilket år det er 🙂 

Og ungene skal få gjøre det med god samvittighet. De skal ha lov til å le av tullet jeg sier. De skal ha lov til å “baksnakke” meg til hverandre. De har lov til å ha det gøy på min bekostning. Sånn er livet og de skal ALDRI føle skyld for at de ikke besøker meg, for at de ler med/av meg. For at de ser morsomheten i hvordan mitt hode er blitt…:) 

Det er alvorlig, men det er også mye glede.

Drømmen min etter døden er å kremeres og strøs utover ett sted på Hardangervidda. Ved ett lite fjellvann. Tenk så deilig. Sveve rundt der en stund. Kjenne på friheten. Lande litt her og der 🙂 

Eller langt ute på havet. Gjerne i litt uvær. Tenk så deilig å bli kastet rundt i bølgene. Ned i dypet og opp igjen. Se alt som bor langt nede på bunnen av havet. Tenke på den friheten. 

Jeg vet dette ikke er mulig å få til. Lover og regler og sånt.  Men……drømmen om det kan ingen ta fra meg. Og jeg vet ungene hadde gjort det for meg hvis de hadde hatt muligheten <3 Det teller mye og gir meg fred. 


Jeg har fortalt ungene at jeg vil ikke ha sorg i begravelsen. Jeg vil ha billigste og enkleste kiste. Jeg vil ikke ha noen stor sermomi. Jeg vil ha blomster i alle farger og fasonger. De som er der skal ha på klær med farger. Er jeg så heldig å dø på sommeren så vil jeg de skal ha sommerklær. Kjoler, shorts og skjorter i sommerlige farger og mønstre.

Jeg vil ha glad og lett musikk. Har ikke tenkt så mye på det ennå. Så må snart finne litt forskjellig så ungene har noe å gå ut ifra. 

Jeg vil ikke ha en dyr gravsten. Jeg vil ha en passe stor stein de finner ute i naturen selv. Hvis jeg ikke er så heldig å finne den selv på en av turene mine da. Ser jeg noe som jeg kjenner er meg så kommer jeg til å ta den med hjem og fortelle dem at dette er min gravstein. Den skal ikke pyntes med gull og glitter….Enkel sort skrift. Men jeg vil gjerne ha en hvit due på 🙂 


Så når min livslenke ryker. Da håper jeg jeg har gitt ungene (for jeg håper jeg reiser før noen av dem) noen tips som gjør alle valgene de må ta rett etter blir lettere. Jeg håper de kan planlegge begravelsen med glede og tenke på at jeg har hatt ett storartet liv. Jeg møtte pappan deres og fikk de fire. Som igjen har gitt meg to barnebarn (håper jeg får oppleve flere). Jeg har fått være med dem i livet deres og sett at de har utviklet seg til sterke, fine mennesker. De skal tenke på at jeg kunne ikke vært stoltere og lykkeligere.

De gjorde livet mitt rikt. Og jeg håper minnene vi skapte sammen kan gjøre dem rike videre i livet.

En liten hilsen til faren min der han er nå.

Tror han er hos meg i blant 🙂 


Husk unger……Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke kommer til å gi slipp selv om jeg er død 😀 Ser jeg dere gjør noe jeg er uenig i så kommer jeg til å vise det. Ett lite klyp, en pust, en tanke eller en følelse. Og jeg kommer til å vise kjærlighet hver gang dere gjør noe jeg blir stolt av. 

Har sagt jeg skal klype Knut i tærne hver gang han går uten sokker når jeg mener det er for kaldt på golvet til det…Han kommer til å gå med konstante blåmerker på føttene 😀 

Det er trist å miste noen man er glad i. Og jeg mener ikke at de ikke skal få lov til å sørge….Men de skal få lov til å sørge med glede og latter. De skal få lov til å være seg selv og se meg som den jeg var. Jeg tar ikke meg selv så høytidlig, og da skal ikke de gjøre det etter jeg er borte heller. 

Sånn…..dette var mine tanker om min død og begravelse og tiden etter. Mine ønsker 🙂 Jeg mener ikke at dette er noe alle burde eller må tenke. Så jeg håper jeg ikke har støtt noen med innlegget. Er så redd for å gjøre det med ting jeg skriver. 

Hvis jeg har gjort det så ber jeg om unnskyldning. 

Klem fra Hanne <3 

Diskusjon på morran…Hva er jobb?

Sambon og jeg begynte å diskutere hva som er jobb i dag tidlig. 

Min mening er at det jeg gjør her hjemme ikke er en jobb. 

Jeg har aldri sett på det å være sammen med mine egne barn som en jobb. Jeg har vært dagmamma hjemme hos meg selv, det var ingen jobb. Jeg var jo hjemme i mitt eget hus og kunne gjøre akkurat som jeg ville. 
Når jeg driver med ting her hjemme. Så er ikke det en jobb. Jeg gjør det jo for at det skal bli koselig for meg og de andre her. Jeg har ingen lover og regler meg må følge. Annet enn de jeg lager selv. 

Jeg har ikke faste tider jeg må gjøre ting på. Jeg tar pauser når jeg vil. Bare jeg blir ferdig i løpet av dagen så går det helt fint. 

Hvis jeg hjelper noen utenfor hjemmet med ting de ber om eller jeg ser de trenger. Så er ikke det en jobb. Det er noe jeg gjør av fri vilje. Orker jeg ikke hjelpe til eller jeg skjønner jeg ikke greier, så sier jeg bare nei. 


For meg er en jobb noe jeg gjør til faste tider hver dag. Noe jeg må følge lover og regler for å gjennomføre. Fast halvtimes pause hver dag. Man har kolleger rundt seg. 

Så jobb er det lenge siden jeg har hatt. 

Men…

Noen synes det er en jobb å være forelder. Noen synes det er en jobb å stelle hjemme, ute og inne. 

Jeg ble mamma første gang i 1989 og fikk mitt første egne hjem. Jeg ble mamma igjen i 1991, 1997 og i 2002. Vi har leid og flyttet veldig mange ganger. Vi har hatt dårlig råd og vi har slitt for å få det til å gå rundt. Noen ganger gjorde det ikke det heller og problemene tårnet seg opp. 

Vi var så heldige at jeg kunne jobbe kvelder og lørdager mens faren til ungene jobbet på dagen. Jeg har hatt 3-4 dagbarn hjemme i flere år. Jeg har hatt forskjellige vaskejobber. . 

Men når jeg tenker etter så kan jeg ikke si jeg noen gang har jobbet. 

Eller jo…

En stund før jeg sluttet i butikken så følte jeg at jeg jobbet og at det slet meg ut. Da 97 barnet var rundt 1 år så fikk han eksem over hele kroppen og matallergier. Det ble en nedtur og jeg ble sliten. Da sluttet jeg. 

Jeg har hatt flere jobber både før og etter det, men aldri følt jeg har jobbet 🙂 

Noe av grunnen er vel at jeg ikke eier konkurranseinstinkt. Så jeg skjønner ikke poenget med å jage etter mer enn det man absolutt trenger. Vet ikke om det er positivt eller negativt 🙂 Men jeg er litt glad ikke ungene har arvet samme tankegang 🙂 

Jeg ser på livet og hverdagen som en fin hobby. Jeg gjør ting jeg liker å gjøre og jeg trives med livet sånn det er. Jeg passer ikke barnebarna når jeg er hos dem fordi datteren er borte. Jeg er så heldig at jeg blir spurt om jeg vil være hos dem, jeg får være med dem og samle på gode minner og lære masse de dagene jeg er med jentene som jeg tar med meg hjem 🙂 

Jeg har aldri tenkt på at jeg har passet mine egne barn. Jeg har vært så heldig å bli valgt til å bli mamman deres. Jeg har fått lov til å tilbringe tid med dem. Jeg har fått lov til å dele mine erfaringer med dem og lære dem det de har trengt å lære. Og jeg har lært veldig mye av dem, og de lærer meg fortsatt nye ting ennå. Både psykisk og fysisk. 

Jeg er så takknemlig for at jeg har vært så heldig med livet mitt, både det gode og det onde. Helt ærlig så føles det som det onde har vært større enn det gode noen ganger. Men uten det onde så hadde jeg ikke greid sette pris på det gode som skjedde. Uten det onde så hadde ikke jeg blitt den jeg er. Uten det så hadde jeg ikke fått den styrken jeg har inni meg. Jeg hadde ikke greid kjenne på gleden ved de små gode tingene som skjer. Jeg hadde ikke hatt noe å gi til andre rundt meg 🙂 

Selv om jeg ikke husker nesten noe fra livet mitt. Så har jeg en god følelse av at det har vært bra. At jeg har mye å si TUSEN TAKK for.

TUSEN TAKK

Til livet. Til alle dere jeg har delt det med, på godt og vondt. Til ungene mine som gir livet mening og lærdom. Til resten av familien. Til gamle og nye bekjentskaper. 

Tusen takk til dere som gidder sitte her og lese alt jeg skriver 🙂 Jeg føler det er bare rot og tull. Ting som bare må ut i blant. Men jeg håper det kanskje kan hjelpe andre også. At andre har noe av de samme tankene, som det også føles teit og rotete for. “Da er det godt å vite at man ikke er alene om å tenke sånn”, tenker jeg også skriver jeg ned det som surrer rundt i hodet 😀 

Nå må jeg gi meg. Jeg skriver altfor lange innlegg å føler jeg. Men, men…Som ei venninne sa i går da jeg sa det…..”Det står jo ikke noe sted at “Nå må du gå inn og lese bloggen til Hanne” De kan jo bare la være å gå inn, eller slutte å lese hvis det ikke er noe for dem…….Det er sant det da 😀 

Takk igjen. Ønsker deg en fortsatt fin Lørdag. Og i tilfelle noen trenger litt formaninger før morsomheter i kveld så står det noen i innlegget fra i går kveld 😀 

Kos deg i dag og tenk på livet som en hobby, der du driver med ting du trives med å gjøre. Da blir det kanskje ikke så slitsomt. 

Klemmer fra meg <3 

 

Ikke alltid man forstår hvorfor…skuffer i hjernen..

Noen dager er tyngre enn andre. Og det er ikke alltid man forstår hva som gjør de sånn. 

Joda, jeg tror nok alle vi som sliter forstår hvor tristheten kommer fra. Jeg tror at innerst inne vet vi. Men det er veldig lett å legge ett lokk på det og overbevise oss selv om at vi ikke vet. 

Hjernen er dum sånn 🙂 

Den gjemmer bort ting. Putter det i en skuff der inne i alle krinkelkrokene sine også lukker den igjen. Skuffen er så full at hver gang noe blir puttet inni så detter det litt ut helt bakerst. Det blir liggende bak og under de andre skuffene. Krøllete og ubrukelig. Men det er der, det forsvinner ikke. 

Skuffen er så full at det er vanskelig å åpne den. Hjernen tar i litt hver gang den skal legge noe nedi. Noe der inne knekker, det blir til små puslespill som er vanskelige å sette sammen igjen. Noen av brikkene blir borte. Kanskje de havner under i krølleriene bak skuffen. De brikkene ligger og dytter for å komme seg opp igjen, for å finne de andre brikkene sine. Men de får ikke rom nok til å ta i så de kan komme seg over kanten. 

De tankene som blir knust til biter blir liggende som en følelse av at noe mangler. Det er noe vi husker, men som vi ikke helt får tak i. Noe vi vet er viktige for oss. Men fordi det kan være mange tanker som blir knust og mister en brikke eller to. Så orker vi ikke begynne å lete ordentlig etter dem. Vi kan føle brikkene bak skuffen, men vi får ikke tak i dem. 

Noen av tankene er sterke og blir alltid liggende på toppen. 

Det hender hjernen prøver å putte gode tanker inn i skuffen. Den blir sliten av at de triste, tunge tankene alltid skal være sterkest og vinne. Da putter den inn en god, lys tanke. Men den er for liten. Den holder seg på toppen en liten stund, så synker den sakte nedover. Nesten som i kvikksand. Litt og litt av det lyse forsvinner, og plopp…..Så er den helt borte. 

De sterke, tunge tankene vant igjen og hjernen blir lei seg. Den sender signaler til hele kroppen om at en god tanke døde, og at det skal være sorg i kroppen. Musker og skjellett begynner å verke og orker ikke noe. De synker bare sammen. Huden utenpå greier ikke holde kroppen oppe selv så den blir med ned. Magen knyter seg sammen og blir urolig. Hjertet slår ujevnt og gråter. 

Hjernen jobber for harde livet for å finne noe som kan gi glede til kroppen igjen. 

Den leter etter brikker og prøver rydde litt i, bak og under skuffene. Den finner noen brikker og hjelper de opp og til sine egne. Uroligheten i magen gir seg litt. 

Hjernen kaster noe av det krøllete den finner, og musklene greier ta seg sammen så den orker holde kroppen oppe. 

Hjernen greier putte inn noen små lyse punkter rundt om så det ikke føles så trangt. Og den greier tenke flere positive tanker, sende signaler til munnen om at det er greit å smile og le igjen. 

Den sender signaler til hjertet om at det er mye positivt rundt som hjertet må huske på å se, huske på å ta vare på. 

Hjertet er det som er vanskeligst å overbevise om at det blir bedre. Hjertet er det som har tatt mest skade av at de lyse tankene forsvinner ned i kvikksanden. For hver gang hjernen sender ut signaler om at det er sorg og noe leit skjer, så lærer hjertet at det må prøve å stenge alt ute. Det blir veldig forsiktig med hva det slipper inn. Det bygger en mur rundt med bittesmå hull i som bare bittesmå følelser slipper gjennom. 

Hjernen og hjertet vil veldig gjerne samarbeide, men de får det ikke alltid til. Det skal så lite til før det blir konflikt og hjertet stenger seg helt igjen. 


Dagen startet med lys som sank i kvikksand, men hjernen fikk tak i den og dro den opp. Den viste meg noen små gleder og lyspunkt 🙂 

Hadde to dynetrekk som var revnet som jeg fant ut at jeg skulle fikse på. De har ligget evig lenge. Takk til hjernen som tenkte på det akkurat i dag for å gi meg noe å gjøre. 


Og jammen meg så var det ikke noe/noen som ga meg ett hjerte som ga en så liten god følelse at det slapp gjennom ett hull i muren rundt hjertet mitt 🙂

En annen glede jeg fikk var at sola har varmet i hele dag. Så verandadøra har stått åpen 🙂 Det er LYKKE…

Så fikk jeg se at påskililjene ville gi meg litt glede de å så de viste meg den fine gulfargen sin gjennom den grønne knuppen 🙂

Disse to her gir jo varme og glede hver dag, så det er litt lett å glemme hva de gjør for meg 🙂 

Tigeren lå i senga og sov. Våknet med ett gjesp da jeg tok bilde også la han seg ned og sov videre.

Tobias lå på putene ved siden av meg og sov lenge.

Sånn, det var min dag som startet litt trist og lei. Men, bare jeg lot hjernen og hjertet prøve og samarbeide litt så var det ikke så ille allikevel 🙂 

De samarbeidet om å vise meg alle de små tingene som betyr noe for meg og som gir meg glede. 

Hjertet er fortsatt trist, og hjernen er fortsatt rotete. Men det er større hull i muren rundt hjertet. Så den varmen og lyset som er inni der sprer seg og lyser oppover til hjernen. Da blir det ikke så mørkt og vanskelig for hjernen å finne frem der oppe. Og alt kjennes lysere i hele kroppen 🙂 

Prøv du også hvis du har en tung dag. Ikke stress, men hjelp hjernen og hjertet så de kan prøve samarbeide. Da vil de vise deg det som du kjenner glede av å se/høre 🙂 Og om du fortsatt kan kjenne trisheten, så kan det hende det du ser/hører greier bli bittelitt sterkere så de viser hjertet at det er lov å være glad også.

Kanskje hjernen får tak i lyset før det synker helt.


Ønsker deg en fortsatt fin kveld. 

Klemmer fra meg <3 

Misunnelse og sjalusi..

Hei igjen 🙂 

Misunnelse og sjalusi er noen forferdelige ord. Skumle og farlige. Det er nesten så man føler det er ulovlig og snakke åpent om dem. 

Men….

Jeg har tenkt på det mange ganger. 

Jeg er forferdelig misunnelig og sjalu. 


Jeg er ikke misunnelig på ting andre har. Men kanskje på oppmerksomheten de får. Misunnelig på ting jeg kanskje har lyst til å gjøre, men som jeg ikke tør. Så ser jeg andre gjøre det, og da kommer misunnelsen. Ikke sånn at jeg ønsker den andre noe vondt. Mer som en straff til meg selv for at jeg er så pysete og dum.

Jeg tror det er sunt med litt misunnelse. Da har man noe å jobbe mot. Vil man oppnå den samme oppmerksomheten så må man gjøre noe med det.

 

Misstenksom. Leser mye mellom linjene, legger til mer enn det som blir sagt og gjort. Redd for å få en negativ overraskelse.

Jeg tror man må kjenne litt sjalusi for å føle ordentlig kjærlighet. Man må kjenne redselen for å miste enten en partner eller en venn. Man må ha grunner for å kjempe, for å både gi og ta imot kjærlighet og vennskap.

Man må bare passe seg for grensene og ikke tråkke over dem. Man må være ærlig og si hva man er redd for. Hva man forventer. Man må tørre snakke om sjalusien. 

Uten litt sunn sjalusi så tror jeg ting blir en vane og man glemmer sette pris på det man har og slåss for å beholde det.

Ole og jeg har snakket om det og vi er begge sjalu. Og det er jeg veldig glad for 🙂 Jeg er trygg på Ole og det er godt å kjenne jeg stoler på han. Tidligere opplevelser har gjort meg veldig misstenksom, og jeg må jobbe med det. 

Vær ærlig mot deg selv og innrøm at du er både sjalu og misunnelig. Kjenn på følelsen og merk at den ikke er farlig. Så lenge du er den bevisst så tror jeg ikke den kan skade. 

Vær ærlig mot den du er sammen med, enten en partner eller venner. Ikke vær redd for å innrømme at du kjenner på både sjalusi og misunnelse i blant. Da blir ikke følelsen så stor og farlig. 

Litt av alt er bra…..

Men se de tydelige grensene. 

Både for deg selv og den du er med. 

Gjelder det deg selv, søk hjelp…..Gjelder det den du er sammen med så trekk deg unna <3 

Ønsker deg en god kveld videre. 

Klemmer fra meg <3 

 

Stakkars samboer….gæærn kjærring…

God morgen til deg 🙂 

Hatt en liten utblåsning i dag…Vil jo si jeg er litt snill da. Kunne hatt den i går kveld. Men siden samboern ikke er frisk så ventet jeg til i dag tidlig så han skulle få sove i natt 😀 

Men i dag tidlig når jeg sto opp så er det mulig han opplevde….

Noen ganger er det bare nok og man bare MÅ si ifra 😀 


Etter 10 timer i taxi, buss, sykehus, buss og taxi i går så var jeg bittelitt sliten. Både psykisk og fysisk. Tenkte på å legge meg men skulle bare ordne litt først. Var glad for at samboern hadde tatt ned fra klesstativet. Skulle bare henge opp laken og dynetrekk det ikke var plass til kvelden før. DA fikk jeg se….

Det lå våte klær i en dunk…De klærne som skulle opp til gutta var ikke sortert så det lå masse kjøkkenhånkler og annet sammen med det. Så da måtte jeg jo få hengt opp det våte og sortert det andre…Da fikk jeg se at det han hadde lagt sammen på dagen. Det var jo ikke lagt på plass i skuffer og skap. Men lå pent brettet sammen på spisestuebordet 🙂 Da begynte det å frese i kroppen og trøttheten forsvant i en bråhast gitt 😀 

Kikket rundt meg på kjøkkenet. Hadde bedt han skjære opp tørre brødrester som lå i poser på benken og mate fuglene…De lå der ennå de. Da gjorde jeg det å. Fikk eldste sønnen til å gå ut med det. For ikke søren om det kunne vente til i dag tidlig. Hadde han ikke gjort det før så kunne han bare glemme å gjøre det dagen etter…Så det så 😀 

Vi har en liten søppeldunk til kattene, en liten en på do, matsøppel og vanlig søppel…Av en eller annen grunn så MÅTTE jeg sjekke alle de før jeg la meg å. Og de var fulle, sånn ca…Da måtte jeg ordne med det. Skiftet poser og gikk ut i søpla med det. Ryddet gangen for plastsøppel og tomflasker. Ut i garasjen med det..

Så når jeg endelig kunne legge meg var jeg jo lys våken og irritert…Hjalp ikke at samboeren hadde sovet godt hele tiden og prøvde prate til meg da jeg la meg..Mumlet natta og han snudde seg og sov videre….

Pakket sammen klærne jeg hang opp i går kveld da jeg sto opp….Smurte meg ei skive og satte meg for å spise. Da kom slaget….stakkars mann 😀 

Han fikk høre at enten fikk han gjøre ting ferdig når han begynte på noe……Eller han kunne la være å gjøre noe i det hele tatt…Det var ikke å hjelpe til hvis jeg måtte gå etter og rydde opp etter han…:D Det er jo sant, men…..Jeg kunne kanskje, muligens tatt det på en annen måte 🙂

Skremte jo livet av stakkars mannen min <3 Så nå driver han på soverommet og skifter på senga 🙂 

Han er egentlig veldig flink…Vil helst bli bedt om å gjøre ting, ser ikke alt som må gjøres selv (har hørt det er en mannfolkgreie, men har litt problemer med å godta det) 🙂 Han går på butikken alene når jeg føler jeg ikke tør eller orker. Han gjør alt jeg vil ha hjelp med å gjøre. Han er ikke redd for å gjøre såkalt kvinnfolkarbeide 🙂 

Så jeg har ingen grunn til å klage på han i det hele tatt egentlig…

Men noen ganger er man bare sliten og lei, kanskje mest på seg selv. Og da kan det i noen tilfeller gå litt utover den bedre halvdelen som kan sitte igjen med en følelse av at det er forferdelig urettferdig. Og jeg er så enig…

Derfor kjære samboer Ole ber jeg så mye om unnskyldning for at du får kjeft i blant. Ikke bry deg om det. Lukk ørene og ikke la det gå innpå deg…

Er så glad du er akkurat du, og for at du gjør alt du gjør for meg. Både psykisk og fysiks. Tusen takk <3 

Som regel gjør jeg husarbeide med ett smil 🙂 

Overdriver ikke. 

Så edderkoppene får lov til å bygge de fine nettene sine i hjørnene. 

Og kaninene har ett trygt hjem å bo i. 

Men noen dager så skulle dette skiltet hengt på døra 😀 


Ønsker deg en riktig god Lørdag…

Til alle husbonder ute der…Når kjærringa eksploderer. Husk: Lukk ørene….men for all del…IKKE la henne få merke det. Smil og svar og lat som du tar det til deg og ta på deg all skyld 😀 

Når hun kommer til seg selv igjen så ser hun at det er en mulighet for at hun tok litt hard i…Egentlig elsker hun deg og mener ikke det hun sier. 

Og en annen ting. Ikke forvent deg at hun skal si til deg at hun ser at det hun sa kanskje ikke stemmer helt…For i hennes hode så vil det da bety at…Siden du lyttet og tok det til deg. Så vil kanskje det at hun sier hun gjorde en feil bety at da kan du bare glemme det igjen og fortsette som før…..

Så nei….hun holder klokelig munn og lar ting være som det er. Helt til neste gang hun er sliten og det eksploderer 😀 

Å være menneske er ikke lett 🙂 

Klemmer fra Hanne <3

reklame
https://tracking.adviralmedia.com/click/322/39323/happysocks

En husmors harde liv….

En husmor blir aldri arbeidsledig…

Sukk…

Det er mye som må gjøres i en familie. 

Oppvaska må vaskes og tørkes. 


Klær må vaskes…

og henges opp…

Live your life står det…ja, det er ikke rom for fred og hvile…Livet er hardt…

Heldigvis er det ikke så ille 😀 Men akkurat i kveld har jeg gjort de tingene da. Skal bort i morgen og jeg vet jeg ikke får gjort noe før jeg drar 🙂 

Jeg er så heldig at jeg koser meg med oppvask. Da står jeg og tenker og er litt i min egen verden. Noen få ganger savner jeg oppvaskmaskin, men det er ikke ofte. 

Jeg tenker på hvor heldig jeg er som har vaskemaskin. Tenk på da de måtte stå og vaske for hånd og skylle i elva/bekken…Fysj a meien..Det er jeg glad jeg slipper 😀 Vi bare putter det inn i en maskin også kommer det rent og lukter godt ut igjen. Henge opp er heller ikke så ille. 

Jeg er så utrolig takknemlig for alle duppedingser og maskiner som gjør hverdagen enklere. 

Men…

Det jeg er aller aller mest takknemlig for er….

at jeg har tak over hodet og en god seng med deilig dyne og pute i som jeg kan legge meg ned i etter en lang dag…det setter jeg aller mest pris på i livet mitt. Foruten menneskene og dyrene jeg har rundt meg da 🙂 

Jeg tenker på kroppen som ett vater. Hvis vateret holdes loddrett så synker eller stiger bobla som er inni…(tror den stiger, høres mest logisk ut inni mitt hode) 

Kroppen er som regel loddrett hele dagen. Noen dager føles det som om bobla går ned i føttene og de blir tunge og ubehagelige. Noen dager kjennes det ut som den går opp i hodet og det kjennes ut som vakum. 

Men når jeg legger meg på ryggen i senga så kan jeg nesten kjenne bobla gli fra der den er og sette seg der den skal, midt i kroppen. Det er utrolig godt å kjenne på den følelsen. 

Prøv du å 🙂 

Legg deg under dyna på ryggen. Armene ned langs siden og bena rett ut. Lukk øynene og bare kjenn på følelsen. Kjenn etter hvor bobla er i din kropp. Ikke gi opp hvis du ikke får det til med en gang 🙂 

Nå skal jeg bare vente på at vaskemaskinen blir ferdig så skal jeg legge meg 🙂

Ta vare på deg selv og la både hodet og kroppen få lov til å hvile. De kommer til å stritte i mot, men ikke gi deg. Vis at du er sjefen, både over urolighetene i kroppen og tankene i hodet 🙂 

Sove godt og drømme søtt når natten kommer til deg. 

Klem fra Hanne <3 

Å møte frykten…….

Sovet dårlig i natt. Eller sovet godt når jeg endelig sovnet ved 530 tiden. Blir ikke mange timene søvn når klokka ringer igjen kl 7. Sovner nok tidligere i natt, bruker veksle på tidlig og seint annen hver dag ca 🙂 

Dette bildet blei tatt forrige uke. Vet ikke hva det er, men likte hvordan sønnen min tok det. Han er en flink fotograf 🙂 

Dette her tok jeg i går tidlig 25. April. Var ikke sånn kjempemoro å åpne døra da gitt. Våren hadde jo kommet og vært her en stund. 

Disse bildene er fra i dag. Vinteren forsvant heldigvis fort igjen. Gikk en tur på morran da sønnen hadde gått til skolen. Må gå med en gang jeg står opp, hvis ikke blir det ikke noe av. Hvis jeg setter meg ned så begynner jeg å tenke, og da er det mange tanker som er i mot det å gå ut av huset. 

Møtte frykten i dag som de som skjønner seg på sånne ting sier man skal gjøre. Det er noe jeg har gjort hele livet, nesten hver dag. Jeg kan ikke si det hjelper. Det sliter meg helt ut og jeg orker ikke noe etterpå. Det går greit å gå en tur, hvis jeg ikke møter andre mennesker. Det trenger ikke være noen som prater med meg. Og det er det samme om det er kjente eller ukjente. Kroppen er i beredskap hele turen, om den er kort eller lang. Ikke se rundt deg i tilfelle du ser noen sier en stemme. Du må se rundt deg og følge med så det ikke skjer deg noe sier en annen stemme. Jeg og Meg krangler mye hver eneste dag om hva Hanne bør, skal og må si og gjøre 🙂 

Er møkkalei av både Meg og Jeg. 

 
Brygga i Lågen er fin. En god plass å være.


Hvitveisen hadde ikke våknet ennå da jeg gikk forbi 🙂


En ordentlig godfølelse å se busker og trær våkner til liv.

Ett gjerde kan også være fint 🙂

Også Bjørka da…Det er det fineste treet i min verden. Gleder meg til bladene kommer.

Spar hadde så fine roser i går, måtte kjøpe meg en bukett. Som en klapp på skulderen fordi jeg har brukt helgen til å finne ut om livet mitt. Skrevet om meg, og kontaktet mennesker fra fortiden som kanskje kunne hjelpe til med å oppklare ting. Bare for min skyld, uten å tenke på andre….De tankene kom i natt de. Dårlig samvittighet fordi jeg drar andre inn i mine problemer. Maser og styrer med å finne ut av ting som andre ikke har behov for å snakke om. Har altfor mye samvittighet, for alt mulig. Bekymrer meg ikke for hva andre tenker om meg. Men er redd for å såre noen med noe jeg sier eller gjør. Love noe jeg ikke kan holde. Være til bry bare ved å være tilstede, tilogmed på facebook. Ingen ser meg, og ingen trenger svare meg. Men det å si Hei føles som om jeg maser og plager den jeg sier hei til. Det skal så lite til før jeg tenker det er en bekreftelse på at jeg bør komme meg unna og ikke si noe mer.

Det som også irriterer meg er at jeg planlegger alt. Hvis jeg vet jeg skal møte noen så går jeg gjennom hele samtalen i forskjellige versjoner i hodet. Hvis jeg sier det så kanskje personen svarer det da kan jeg si det. Eller hvis jeg sier det så kanskje personen sier det og da kan jeg svare det………..Det er ikke noe rart jeg er sliten i hodet 🙂 Det holder å gå i postkassa det. Det kan jo hende jeg møter noen, naboen eller andre kjente. Ubevisst legger jeg opp litt hvordan jeg skal reagere og snakke hvis jeg møter den eller den. Hvis noen kommer litt brått på og jeg ser dem på avstand før jeg møter dem. Da skjer det mye i hodet på kort tid hvis jeg ikke greier gå en annen vei.

Så på “en kveld hos Kloppen” i går, og hørte Hanne Sørvaag. Hun sa hun tenker på å tenke. Det er det jeg gjør å. Veldig bevisst på hva jeg tenker og analyserer det . Det blir ganske slitsomt 🙂 

Misunner veldig de som bare gjør ting uten å tenke på hva som kan skje. Hvis jeg gjør eller sier noe så har jeg ofte tenkt veldig grundig gjennom forskjellige ting som kan skje underveis. Hva jeg skal si og gjøre. Er egentlig ikke tilstede der jeg er. Tankene jobber hele tiden…Hvorfor snakker du med meg, hvorfor vil du gjøre dette sammen med meg, hvorfor ba du meg komme…hvorfor…hvorfor…hvorfor……..Og når jeg kommer hjem fortsetter tankene å jobbe. Analyserer alt som er blitt sagt og gjort. Om det var riktig det jeg sa og gjorde. Om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg skulle takket for meg og gått lenge før jeg gjorde. Snakket jeg for mye, snakket jeg for lite. Snakket jeg for mye om meg selv, spurte jeg for mye om den andre personen. Denne analyseringen kan fortsette i lang tid etterpå. Kommer og går i årene etter. Plutselig er det noe som skjer som minner om en situasjon jeg har vært i før, da begynner jeg å sammenlikne de to og analysere igjen. 

I de tilfellene er det ikke noe feil med husken skjønner du…Da er alt lagret og kan tas frem i tide og utide 🙂 

Jaja, sånn virker hodet mitt 🙂 Ikke helt glad i hjernen min. Glemmer det som ikke skulle vært glemt, og husker tull til evig tid. 

Sola prøver å trenge seg gjennom ute her ser jeg. Lyser opp en liten stund og kikker ned på jorda før det kommer en sky og sperrer sikten ned. 

Ha en fin dag og takk for at du kikket innom . Ta vare på deg selv og de rundt deg. Klem <3

Har skjønt poenget med reisen tilbake….

Poenget er ikke å huske alt. 

Poenget er å få snakket med de jeg har vonde minner om 

og legge den tiden bak meg. 

Noen få vonde minner har ligget som ett lokk over alle andre ting i over 40 år. Det tar tid å løfte av det lokket da. Trenger hjelp fra de som er med på å holde det fast. Fått god hjelp av den ene jeg hadde minner om i kveld. Kjenner det er lettere i hodet allerede. Det forferdelig suset i hodet er blitt litt roligere. Kjenner ikke alt blodet rase rundt i hjernen nå. Nå renner det litt roligere gjennom årene hører jeg 🙂 

Tusen takk til deg for at du svarte på mld og satt og pratet en stund. Fortalte det du husker. Plutselig kom det noen flere minner til meg å 🙂 

Det kan jo hende virkeligheten jeg tror var den gang ikke var den virkelige virkeligheten allikevel. 

Flere sier man ikke skal dvele ved fortiden. Det er riktig det. Det er ikke det at jeg dveler ved den nå, jeg prøver å få en slutt på det. Ikke at jeg har skjønt at jeg har dvelt ved den. Det er bare noe som har skjedd uten at jeg har merket det, fordi jeg ikke husker noe annet enn noen få dårlige hendelser. 

Det tar tid, men jeg har trua på at jeg får løftet av lokket etter hvert. Må bare tørre snakke med litt flere folk og ta meg tid til å la det jeg skal huske komme til meg. 

Nå er det natten her for gamle damer. Så da sier jeg god natt og sove godt. Og fin dag i morgen 🙂 

Takknemlig…

God Søndag til deg som kikker innom 🙂 Ligget lenge. Snakket med mor i tlf, spist frokost og snakket med ene sønnen i tlf. Kan ikke klage på en sånn morgen 🙂 

Kjenner jeg er takknemlig for at minnene mine kommer når jeg våkner og ikke når jeg skal sove om kvelden. Da har jeg hele dagen på å tenke på dem og slipper ligge og gruble så jeg ikke får sove. Ikke alle som er så heldige. 

Husket fra leirskolen i 6. kl i dag. Jeg hadde fått mensen for første gang noen dager før vi skulle reise og måtte ha med meg en pakke bind. Husker at ei fant ut at jeg hadde den og hadde det moro med den. Husker ikke hva som skjedde. Om det var bare hun som hadde det moro, eller om det blei en greie for alle som var med. Tror også jeg gruet meg veldig til å være med, at jeg ikke ville. Husker ikke om jeg sa noe om det til mor og far. 

Det er det eneste jeg husker fra 1 uke på leirskole. Så det er jo mulig det ikke var en altfor fin uke. 

Husker også ett bilde av meg der jeg sitter på en stol i skjørt og hvit bluse. Tror jeg hadde servert ett sted, første og siste gang jeg gjorde det. Så på bildene sammen med noen andre. Da vi kom til det bilde fikk jeg vite av datteren i huset hvordan jeg så ut. Jeg har alltid vært tjukk, og så det jo selv på bildet. Husker hvor såret jeg ble da hun sa det med så mange klare ord hvordan jeg så ut. 

Er usikker på om alle disse småtingene jeg husker kan kalles mobbing. Det er så spredt og forskjellige mennesker som sa noe. Det må være noe mer som gjør at det er blitt så stort og tungt. Skjedde det noe daglig?  

Når jeg prøver finne ut hva som har skjedd så kjennes det ut som jeg roter rundt i en annen persons liv. Å så nysgjerrig som jeg er så er jo dette en perfekt “hobby” for meg 🙂 Det er interessant også. Jeg har alltid trodd jeg kjenner meg selv veldig godt, men kanskje jeg ikke gjør det allikevel. Kjenner følelsene mine godt, men ikke livet mitt. 

Kjenner også at jeg er veldig takknemlig for hun som var bestevenninnen min i barndommen, Anne. Henne har jeg mange gode minner om. Vi gjorde mye moro sammen og hun var med på å gjøre helger og etter skolen fin <3 

Vi var venner til jeg begynte på folkehøyskolen. Hadde god kontakt mens jeg gikk der å tror jeg. Men når jeg kom hjem stoppet det. Husker jeg satt i vinduet og så henne komme av skolebussen utenfor huset vårt. Jeg hadde sinnsykt lyst til å gå ut og snakke med henne. Men noe holdt meg fast til sofaen. Kjentes ut som tunge kjettinger som dro meg ned når jeg prøvde reise meg eller banke på vinduet. Tenker mye på det. Føler jeg tok fra meg selv mye den dagen i 1984. 

Det er en merkelig følelse å sitte sånn å skrive ned tanker. Det er som en ballong i hodet som tappes litt og litt for luft for hvert ord jeg skriver. Plutselig så er det tomt og ballongen flyr slapp av gårde 🙂 Og da er det tomt. Da er det ikke mer igjen å skrive om og hodet føles lett. 

Så da er det bare å si….

Ønsker deg en fortsatt god Søndag og ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Klem <3 

Har tenkt litt på morran, og lurer….

Nå er jeg snart 50 år og jeg har enda ikke lært meg å sitte fint. Sitter alltid med beina bøyd i sofaen. Liker ikke å ha dem på golvet eller strukket ut. Fingrene er nesten alltid bøyd med tommelen inn i håndflata. Klemmer sammen så det verker i fingrene. Samme med å bite tennene sammen så kjevene verker. 

Har det en sammenheng med hva som skjedde på skolen? Tror det. 

Men hva i huleste skjedde? 

Det er rart. 

Jeg har mange fra klassen min på på facebook. Bare ei har sagt noe om det. En stor takk til henne, det var godt å prate og få en bekreftelse. Selv om hun ikke fortalte så mye om hva som har skjedd. 

Det er ihvertfall to som burde være voksne nok til å stå frem og sende meg en mld.

Kom plutselig på noe i går. Hvorfor det var så viktig for meg å møte dere. Hun ene for mange år siden da vi bodde på samme stedet. Kjente jeg ikke ville, men søren heller. Jammen skal jeg vise jeg kan, husker jeg jeg tenker. Skjønte ikke hvorfor. Så de to eldste barna  som var små da og jeg ruslet bort på besøk. Det var veldig koselig. Og endte med at jeg fikk låne bilen hennes til en klassefest som skulle være der vi bodde før. Skjønte ikke helt hvordan hun kunne stole på meg og låne meg bilen sin. Hun kjente meg jo ikke i det hele tatt. 

På klassefesten husker jeg jeg blei spurt av hun andre om jeg kunne kjøre henne hjem så hun fikk ammet utpå kvelden. Det gjorde jeg selvfølgelig. Sa jo ikke nei. 

Husker ikke om jeg snakket med dem. Regner med at jeg gjorde det. Har bare ett svakt minne om at jeg gikk bort til hun ene, og vet jeg fikk låne bilen. Fikk omvisning i rekkehuset de bodde i og vi satt litt ute tror jeg. Husker ikke noe fra klassefesten heller. Bare fornemmer jeg gikk med henne til bilen for å kjøre henne hjem. 

Nå i fjor fant jeg ut at hun andre ofte er i nærheten. Vi avtalte å møtes. Husker panikken og at jeg ikke ville. Men da kom samme tanken. Søren heller, jeg skal vise at jeg kan. Så vi møttes. 

Det er ikke mye jeg tror jeg husker. Det kan også hende det bare er noe jeg tror jeg husker fordi jeg ønsket så veldig. Det jeg husker er det eneste jeg husker fra det som skjedde. Husker ikke at jeg kom dit og husker ikke jeg dro igjen. Eller hva annet som skjedde. Så er litt usikker på om jeg var der i det hele tatt 🙂 Kanskje noen andre husker og kan fylle inn det som mangler. 

Jeg husker 3 bursdager jeg var i. Den ene var til henne jeg lånte bilen av. Faren sto ved grillen. Jeg ser ryggen til de andre i klassen og at han ser på meg. Vet ikke om jeg ble med de andre eller om jeg sto igjen ute. 

Den andre var hos ei annen ei. Det eneste jeg husker er spise gelè med sugerør. 

Den tredje var hos en av gutta. Ser en ring og at vi lekte slå på ring. Kjenner følelsen av å være utenfor. 

Tror jeg var på en klassefest eller noe på skolen å. Regner med det var u.skolen. Tror det var hun med gelè bursdagen som ville prøve lære meg danse. Har på følelsen av at det ikke gikk så bra. Eller om det var av en annen grunn jeg absolutt skulle ut på dansegulvet. Mener hun dro meg utpå. Har ihvertfall panikk for å røre for mye på meg. Til og med når jeg er alene hjemme. Har sinnsykt lyst til å slippe meg løs. Men det knyter seg i kroppen og svart gugge flyter inn i kroppen og gjør den seig og tung. 

Husker en skitur vi hadde, enten bare klassen eller hele skolen. Barneskolen. Ene voksne, husker ikke hva hun var. Var i hvertfall mora til en i klassen. Da vi delte oss inn i grupper husker jeg hun sa så alle hørte det. “Du får gå den korteste løypa du Hanne, for du orker vel ikke gå så langt”. Husker ikke mer enn det. Eller jeg sleit veldig i en nedoverbakke. Om det var samme turen eller en annen, det vet jeg ikke 🙂 

Også er det det med jentedoen på barneskolen…Der må det ha skjedd noe. Har hatt mange mareritt om den doen. Og noen større jenter som sto der inne. Ser bare ansiktet til hun ene. Kjenner frykt når jeg lar tanken på doen slippe inn. 

Har frykt for lukkede og låste dører i huset. Kanskje det også kommer fra den tiden. 

Hmm….Det var det jeg husker fra barneskolen egentlig. Var med på en lek en gang husker jeg ute på plenen. Husker at venninna mi og jeg alltid (tror jeg) lekte i ett piletre som var der. Husker noen, tror det var gutta i klassen satt gjemt i buskene der og sa noe en gang, husker ikke hva. Husker jeg fikk en albue på nesa da vi spilte slåball en gang. 

Det var mine 6 år på barneskolen 🙂 

U.skolen er det enda mindre. Der sto som regel jeg og noen få til (ikke fra min klasse) utenfor biblioteket. Tror det var det tryggeste stedet å være. Tror jeg sloss med hun jeg kjørte hjem. Husker smerten da hun lugget meg og at jeg satt og plukket løse hår i timen. I trappa opp til heimkunskapen en gang var det en (sønnen til hun fra skituren) som så på meg, holdt seg for nesa og pekte seg under armen. I en time snudde plutselig en seg og stakk en blyant inni kneet mitt. Tror også at det var noen Mandager eller en annen dag i uka, Flere ganger som jeg kastet opp. Tror jeg måtte dra hjem. Men det er jeg veldig usikker på. 

Det var en oppsummering at mine 3 år på u.skolen 🙂 

Det har alltid irritert meg at jeg har så forferdelig dårlig husk. Alle andre kan jo fortelle hva som skjedde på første skoledag og husker nesten alt. Hvorfor er hjernen min så blåst at den ikke husker noe. Jeg har aldri skjønt at den kanskje har valgt å ikke huske noe. 

Tror ikke jeg har sagt noe galt her nå, håper ikke det. Men håper veldig at noen fra den tiden som er på vennelista mi er tøff nok til å sende meg en mld og fortelle hva de husker. Kjenner at jeg ikke er klar for å gi meg nå og bare godta at det skjedde og fortsette livet som det er. For det er ikke noe liv. Jeg er bare en klump som ikke tør gjøren noe. Som ikke en gang tør sitte med beina strukket ut eller ned på golvet. Og det er ikke noe liv. 

Hvis dette jeg har skrevet nå er bare i mitt hode, noe jeg ikke tror det er. Eller at husken min har satt inn andre mennesker enn det det var.Så håper jeg dere kontakter meg og forteller hva som er rett. 

Dette blei jo egentlig ett innlegg direkte til de jeg gikk på skole med. Men men. Det var de tanken som kom da jeg våknet 🙂 

Ha en fin lørdag og kos dere i sola dere som har den. Ta vare på hverandre og nyt de små tingene. Klem <3