Eller jeg tenkte i natt og nå forstår jeg hvorfor det er så forferdelig vanskelig å sovne om natta. Og å få sove igjen hvis jeg våkner om natta. Og hvorfor jeg alltid har lydbok på øret…
Det er fordi jeg er så forferdelig lei av å høre min egen stemme
inne i mitt eget hode.
Er det mulig å skravle så ille a gitt 😀
Jeg sier ikke mye på dagtid. Vi sier veldig lite både samboer og jeg. Og det er egentlig litt godt, fordi det ikke er ubehagelig som det ofte er å være stille sammen med andre.
Jeg har i hvert fall en tendens til å stresse hjernen til max når jeg er sammen med noen for å finne på noe å si…Og som regel så er det helt tomt for ord. I hvert fall ord som kan settes sammen og bli til noe fornuftig 🙂
Sånn er det ikke sammen med sambo`n.
Vi er ikke bare stille da, men vi slapper av og er trygge på hverandre tror jeg det er. Derfor blir det ikke stressende hvis det blir noen lengre stille perioder 🙂
Men
så var det det jeg tenkte på da skjønner du…
Når jeg er alene og det er stille rundt meg. Som om natta og jeg skal sove…
Inne i hodet mitt….der gnåler stemmen min i ett eneste kjør.
Den snakker frem og tilbake om alt mulig..Ting som har skjedd i løpet av dagen. Ting jeg har sagt, eller ikke sagt. Gjort eller ikke gjort…Hva andre har sagt og gjort. Hva jeg har hørt på i ei lydbok, eller sett på instagram, facebook og tik tok…Nyheter jeg har lest i avisa..
Stemmen snakker for og i mot, opp og ned, hit og dit..
Plutselig dukker en person opp i tanken. Da prater jeg i vei med den. Tror ikke den andre kommer til å får svart. Hører bare min egen stemme 😀
Har ikke lagt merke til det ordentlig før i natt. Jeg var trøtt og hadde lyst til å sove..men jeg holdt jo søren meg ikke kjeft 😀
Bør kanskje være glad jeg skravler inne i mitt eget hode og at alt ikke kommer ut av munnen. Det ville vært ille 😀
Jaja
Sånn var den tanken og oppdagelsen.
Lurer på om det finnes en diagnose på det her. Tror ikke jeg er alene om å skravle på inn og ut pust inne i meg selv, men det er vel ikke helt normalt heller 😀
Kanskje det kommer fra da jeg var barn og ungdom. I følge andre som kjente meg så sa jeg sjelden noe. Prøvde være usynlig og bortgjemt. Tenk på alt jeg skulle sagt i løpet av de årene. Alt som har hopet seg opp der inne i hjernen…
Det har jeg også tenkt på flere ganger…
Jeg er sikker på at jeg blir en forferdelig pasient hvis jeg skulle bli dement og borte i meg selv…Jeg tror helt sikkert jeg blir det motsatte av den jeg har vært og er…
Så til alle som kommer til å måtte ha noe med meg og gjøre når/hvis den tid kommer..
Unnskyld…
Siden jeg aldri har turt å banne eller si andre fy ord, så tenker jeg jeg har ett forferdelig ordforråd på lager. Jeg har jo lært alle ordene, men sjelden turt å tenke dem en gang..
Og jeg kommer garantert til å gnåle høl i hue på alle som nærmer seg meg….
Kommer til å høres lenge før man ser meg…
Jeg ser det for meg 😀
Da slang det seg på en tanke til 😀
Nå er det middag. Ovnsbakt laks og grønnsaker. Det er godt 🙂
Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god natt når den tid kommer.
Når hjernen er så full av løse tråder. Jeg tror mine tråder er rødt ullgarn. De er sterke, men samtidig så kan de lett dras i stykker. Jeg kan se på endene at de er dratt fra hverandre.
Det er masse tråder. Ikke som nøste, men som om man har lagt det på gulvet og bare dratt i tråden og sluppet den ned igjen. Så den ligger utover, så er den bare pakket litt sammen og puttet nedi en eske. Det ligger der og man ser ingen ende. Bare garn med masse mellomrom.
I hjernen min så ligger garnet og i mellomrommene er det grå tåke.
Jeg kan kjenne jeg går rundt i tåka og prøver finne enden på garnet så jeg kan følge den til tanker jeg har tenkt. Minner jeg skulle husket.
Der…
fant jeg en ende.
Jeg ser ikke helt pga tåka, men jeg kjenner den rufsete enden.
Jeg holder fast og kjenner jeg er på vei mot noe.
Jeg kjenner flere knuter når jeg stryker hånda bortover garnet.
Noen er løse og noen harde.
Kjenner på gleden over å finne frem i min egen hjerne.
Men…
der løsnet det en knute og jeg står der med en ny frynsete ende i hånda.
Mange følelser kommer.
Sorg
Skuffelse
Oppgitthet
Redsel
Sinne
Jeg har en sekk på magen.
Bruker litt tid på å fortrenge følelsene, også åpner jeg sekken og putter de nedi.
Så er det å begynne lete etter en ny ende jeg kan ta tak i og følge. Kjenne på gleden over å være på vei mot noe. Over å komme meg forbi flere knuter. Noen løse og noen harde.
Kjenne tåka letter litt og selvfølelsen vokser litt.
Så…
Der løsnet en ny knute. Og de vonde følelsene er tilbake. Bruker litt tid igjen på å fortrenge dem. Åpner sekken igjen og putter de nedi.
Sekken er blitt kjempetung og den buler ut overalt. Den er vanskelig å bære fordi den vikler seg inn i garnet. Det henger ting utenpå den som garnet setter seg fast i. Noen ganger greier jeg få det løs. Andre ganger må jeg ryke garnet for å komme videre.
Jeg knyter endene sammen. Noen ganger er jeg så sliten og svak at jeg ikke får til en ordentlig knute. Andre ganger har jeg ikke fått puttet følelsene i sekken før jeg knyter. Og da blir det skikkelig hardknute.
Noen ganger løsner knuten når jeg slipper garnet og går videre. Det som skjer da er at det blir enda flere løse tråder.
Rundt hjernen er livet.
Der jeg tilbringer dagene og nettene, mens jeg surrer rundt i min egen hjerne og leiter etter det jeg leiter etter som jeg ikke helt vet hva er. Jeg har gått meg vill i garnet og tåka.
Jeg skimter livet utenfor. Det er gult og glitrer. Jeg ser glede, lys og varme. Hører glade stemmer og latter.
Strekker meg mot det, men garnet er i veien og jeg vikler meg inn igjen og mister glimtet jeg hadde av livet. Jeg kjenner det la igjen en annen sorg enn den som kommer når jeg kjenner en ny ende på garnet. Denne sorgen legger seg i den grå tåka og følger med meg. Tetter seg rundt meg og holder meg fast.
Skallet utenpå kaoset i hjernen lever der ute i livet. Men oppfatter ikke det som skjer. Munnen smiler og prater. Hjertet slår så jeg vet jeg lever, men jeg lever ikke.
Jeg er, men jeg er ikke.
Jeg har gått meg vill i meg selv og jeg finner meg ikke igjen.
Jeg holder fast i barna mine, barnebarna, samboeren, katten min og huset der jeg bor.
Hvis jeg lukker øynene og kjenner etter så kjenner jeg at de holder fast i hånda mi alle sammen. Jeg holder så hardt fast. Jeg er ikke redd for å miste taket fordi jeg vet at de tar bedre tak hvis hånda mi begynner gli.
De er livet mitt, hjertet mitt <3
Så mens jeg surrer rundt der inne i hjernen min på leit etter enden på garnet som ikke bare er ender fordi knuter har gått opp. Og på leit etter meg selv. Så kjenner jeg at skallet utenpå greier glede seg litt over det den oppfatter av verden utenfor 🙂
Hjertet i skallet har samlet på bilder, filmer og stemmer fra stunder det har vært sammen med mine kjære. Så mens jeg leiter i hjernen så kan jeg ta pauser innimellom og gå en tur ned i hjertet. Sette meg der og se på skjermene som henger rundt der inne. Kjenne kjærligheten og gleden over hvor heldig jeg er som har verdens beste mennesker og dyr i livet mitt. På en skjerm er en film om turer jeg/vi har gått rundt her i den fine naturen. Lyden av rennende vann og måkeskrik. Grønt og gressklipperlyd. Små blomster som titter frem, grønne blader om våren. Hvitt, snølykter, huler og snømenn. Lyden av barn og barnebarn som leker og ler.
Minner fra livet er forsvunnet i garnet og tåka.
Men minner fra eldste ble født og til nå er samlet i hjertet <3
Selv om jeg ikke finner den riktige enden på garnet, tåka er full av sorg og sekken snart er så tung at jeg ikke greier bære den lenger.
Så er jeg verdens heldigste 🙂
Jaja, dette var noen tanker i natten.
Noen netter er til for å sitte alene i mørket og høre musikk….og tenke.
Alt i kroppen låser seg og hjernen kryper inn i en boble.
Jeg føler at i kroppen min så er det hjernen, hjertet og magen som bestemmer…
Hjertet inneholder de gode følelsene. De som bobler litt når fine ting skjer. Når jeg får vite at noe positivt skal skje…Det er en liten flamme som får en liten pust av varm luft så den blusser bittelitt opp…Akkurat nok til at jeg kan kjenne varmen så vidt…
Magen er en knyttneve…hard og kald. Det tar en liten stund før den oppfatter hva hjertet akkurat opplevde…Men når den gjør det så sender den ut ett slag som treffer akkurat der den gode følelsen landet…Den strekker ut fingrene og holder om hjertet så den varme luften stenges ute. Den roper og truer…Tåler ikke at den lille flammen vokser og lar meg kjenne på den gode følelsen…Kjenne på gleden. Når den har fått overtaket på hjertet og sett at det ikke er noe igjen av den gode følelsen. Så trekker den seg tilbake til magen og ligger der nede som en kald, hard og vond følelse…
Hjernen er fortsatt inne i bobla si og suller rundt der inne med sitt…Orker ikke bry seg om det som skjer der nede i hjertet…Den hører og ser det som skjer utenfor…Oppfører seg nesten som om ingenting har skjedd… Den orker ikke tenke på ansvaret den har for at jeg som person skal ha det bra.
Det er kanskje derfor jeg ikke har noen minner fra barne og ungdomstiden min.
Sånn føles det når det skjer noe positivt som jeg kan glede meg over eller til…
Det meste som har med glede å gjøre gjør meg stressa og sur….oppgitt og sint…
I det siste har jeg forstått at jeg er skrudd sammen sånn og akseptert det…Det er jo angsten som styrer…PTSD som tar frem gamle opplevelser og følelser som skjedde for mange år siden, som jeg ikke husker.
Jeg skal ikke glede meg, jeg har ikke lov til det…tror jeg…hvorfor vet jeg ikke…
Nå er det det at alle ungene og barnebarna kommer på besøk som gjør at dagene føles tunge og tomme…
Men siden jeg nå forstår hvordan det virker der inne i kroppen og ikke lar hjernen forsvinne helt inn i seg selv…Fordi jeg tvinger meg selv til å tenke på det og lure på hvorfor det skjer…Fordi jeg skriver om det her…Så føles det litt lettere nå enn det har gjort før 🙂
Jeg kjenner bittelitt på at jeg gleder meg. Og når jeg gjør det så fokuserer jeg på magen og knyttneven der nede. Jeg tror jeg prøver å stenge av informasjonen som går ned til magen, samtidig som jeg holder åpen linjen fra hjertet til hjernen…
Bruker masse energi på det og blir psykisk sliten. Forstår også nå at det er psyken som gjør at jeg tror jeg ikke orker noe. Så når jeg trente i går selv om det kjentes ut som jeg ikke orket. Da kjente jeg forskjellen på det å være psykisk sliten og fysisk sliten 🙂 Det var godt.
Ser det jeg har skrevet høres merkelig ut, men jeg forstår det 😀
Uroen nå skyldes at barn og barnebarn kommer om noen dager og blir en stund.
Jeg gruer meg ikke til at ungene kommer, det gleder jeg meg til.
Men jeg gruer meg til at jeg skal være tilstede…
Jeg er hele tiden livredd for å være til bry…være i veien…at jeg trenger meg på hvis jeg sier noe, hvis jeg er med der de er…Jeg er redd for at de føler de MÅ gjøre ting sammen med meg…at jeg bryr meg for mye og krever oppmerksomheten deres…
Det er likt om folk kommer hjem hit til meg, eller om jeg er borte hos noen..Om det er familie, kjente, ukjente, usikkerheten og uroen er den samme.
Jeg er livredd for at jeg er for mye, at jeg tar for stor plass…
Også er jeg så utrolig heldig at jeg kan snakke med ungene mine om akkurat dette.
Så i fjor sommer fortalte jeg dem hvordan jeg føler det og jeg snakket med datteren min om det i kveld, og jeg skriver det her…
Jeg føler jeg tar fra magen og knyttneven litt av makten den har…At jeg hjelper hjernen til å komme ut av bobla si og hjelpe hjertet med å holde knyttneven unna…
Det er den samme kampen i kroppen skjer hver gang jeg skal noe, når noen skal komme på besøk hit, eller når noen sier noe positivt om meg…Jeg blir stressa, sur og sint.
Sintest blir jeg når samboer sier positive ting om hvordan jeg er eller ser ut…Det er nesten eneste gang jeg kjenner på virkelig sinne…Jeg greier ikke forholde meg til det og jeg kjenner piggtrådgjerde skyter i været og river ordene i filler før de kommer helt fram…
Jeg jobber med meg selv og følelsene mine. Og kjenner jeg begynner få litt kontroll på å la meg selv glede meg…Overbevise meg selv om at jeg har lov til det…Tørre tro på at de som tar kontakt med meg vil ha kontakten, hvis ikke hadde de ikke gjort det. At de som spør om jeg vil være med på noe spør fordi de vil det…Bare det å skrive de ordene her nå gjør at sinne bobler i meg…
Lurer på hva jeg har gjort eller andre har gjort i oppveksten som får meg til å bli sint….
Jaja.
Usikker på hvordan jeg skal jobbe med dette, tenker at å skrive om det kanskje er ett lite skritt på veien til å få rydda opp i kaoset på innsiden 🙂
Litt rotete tekst tror jeg, men det får gå…Det er nesten like vanskelig å skrive om hvordan jeg er som å være i meg…Tanker flyr hit og dit, bytter plass og det er bare rot 🙂
Trist å aldri kjenne helt og fullt glede, men det er ikke noe jeg tenker på hele tiden 🙂 Det blusser opp litt når noe skal skje, som det at ungene kommer. Eller andre positive ting. Det er vel derfor jeg trives så godt i hverdagen min, for der skjer det absolutt ingenting det meste av tiden 😀
Så langt kom jeg i det jeg hadde tenkt å skrive og skryte av sanger og sang.
Knut (sønnen) kom ned og fortalte at han har sett dokumentaren om R. Kelly. Så rart sa jeg, jeg har akkurat hørt på I belive I can fly og skal skrive ett innlegg om hvordan den sangen reddet meg…
Så fortalte han om hvem og hvordan R. Kelly er.
Har ikke så mye å si om personen.
Får vondt av å tenke på alle livene han har ødelagt og håper straffen blir hard.
Men…
Teksten i sangen er utrolig fin.
Og den reddet meg og hjalp meg gjennom mye vondt da jeg bodde i Aurskog.
Jeg gikk mange turer alene og gråt med den på repeat.
Spesielt linjene med
There are miracles in life I must achieve . But first I know it starts inside of me.
Jeg forsto ordene.
Men så vanskelig å forstå.
Jeg har ennå ikke greid finne alle miraklene inne i meg selv.
Men jeg vet jeg har vinger.
Og at jeg kan spre vingene og fly.
Føle friheten ved å bare være meg.
Kjenne muren rundt meg er blitt lavere og jeg kan fly ut av fengselet og sveve rundt.
Jeg holder meg rett over luftegården ennå, der jeg har vært i så mange år.
Der jeg føler meg trygg.
Men…
Jeg greier se lenger og lenger utover.
Åpne mer og mer opp.
Gi mer av meg selv
og
ta i mot mer at det som gis til meg.
Av
ord
og
handlinger.
Jeg kjenner det skjer små mirakler i meg hver dag.
Kjenner
glede
varme
omsorg
tillit
kjærlighet.
Følelser som har ligget gjemt i meg i mange mange år.
Jeg lærer meg si ord jeg aldri har turt si før.
sint
lei meg
gråte
tvil
hate.
Følelser som har ligget gjemt i meg i mange mange år.
Positive følelser jeg ikke har turt og ta i mot når andre viste meg dem.
Negative følelser jeg ikke turte la komme til overflaten når jeg følte dem.
Mirakler skjer i meg
hver eneste dag.
Det gir fred i sjelen. Det gir ro i kroppen.
Det tetter hullene jeg føler i meg og gjør meg hel.
Jeg er fortsatt i fengsel, men jeg får flere permisjoner.
Det ble ikke noe særlig trening i går kveld. Vi gikk en liten tur med Pia (katten). Samboeren gikk før meg for jeg måtte spise opp isen min..
Tror det er derfor jeg gleder meg til å trene og har det bedre med meg sjøl.
Fordi jeg nå greier å bare gjøre det jeg har lyst til og orker. Så vil jeg ha en is så tar jeg det. Jeg veier ikke maten, men spiser det jeg vil. Nå er jeg veldig glad for at jeg greier la være å spise godterier i ukedagene. Jeg har funnet ut at en sånn liten nonstop, husker ikke hvor mye det er i den. Men den har jeg i to dager. Så da har jeg snop i helga. Også er jeg glad i first price ostepop. En sånn pose varer 2-3 helger.
Så er litt stolt av meg selv for at jeg greier la den ligge i skapet uten at jeg går og småspiser 🙂
Jeg er veldig glad i rutiner og i å gjøre det jeg må gjøre. Men samtidig så takler jeg ikke rutiner og at jeg må gjøre noe.
Jeg er merkelig skrudd sammen 😀
Jeg er helt i ytterkanten av alle skalaer.
Veldig sosial og ekstremt usosial. Glad og deprimert. Elsker rutiner og hater rutiner. Elsker oppmerksomhet og hater oppmerksomhet. Rolig, på grensen til død og ekstremt stresset.
Alt foregår inne i kroppen. Noen ganger når det kræsjer helt så blir jeg innesluttet og virker sur. Det er så mye den ene delen av meg vil og tror den orker. Som den andre delen stritter i mot og ikke klarer.
Jeg håper virkelig jeg ikke er alt utenpå også, stakkars de som er rundt meg. For da er jeg forferdelig slitsom 😀 De sier de ikke merker det så da får jeg stole på det 🙂
Over til treninga det ble i går kveld og i dag tidlig….etter isen var spist opp 🙂 Regnet med at de var nesten ferdig med turen så gadd ikke skifte sko..Gule crocs er helt greit å gå tur i 😀
Da jeg la meg fikk jeg lyst til å prøve en annen øvelse. Siden det gjør for vondt å være nede på golvet så begrenser det seg en del hva jeg kan gjøre. Men i senga går det jo an. Så før jeg sovnet i går så la jeg meg på siden og løftet benet 10 ganger, snudde meg og gjordet det samme med andre benet. Det smalt i kneet men var ikke så vondt 🙂
10 ganger var litt for mye kjente jeg. Så da jeg våknet i dag tok jeg 5 ganger på hvert ben. Også lå jeg på ryggen og syklet. Ikke lenge, bare til jeg kjente det begynte gjøre vondt.
Veldig fornøyd med at jeg trente litt…og spiste is 😀
Nå er jeg 53 og ett halvt år og det er første gang jeg trener, og jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy 🙂
Det er så moro og kjenne jeg blir sterkere, selv om jeg sikkert ikke gjør øvelsene helt riktig. Og jeg følger ikke noe spesielt opplegg, gjør det som føles rett akkurat da. Jeg gjør ikke mer enn kroppen vil. Jeg har fibromyalgi og mange punkter i kroppen er blitt vondere, men så lenge jeg ikke stresser og presser meg for hardt. Så er det til å leve med. Må bare gjøre ting litt mer forsiktig om dagen. Som å reise meg, bøye meg, løfte ting. Leve litt mer i slowmotion 🙂
Men det går helt greit 🙂
Beinet rett opp i taket på forrige bilde er ikke noe pent syn, bleik og tjukk 🙂 Men sånn er jeg nå, og jeg har bestemt meg for å ikke være så redd for å legge ut bilder. Det gir meg ett lite press på å ikke dette ut av det jeg har startet. Som jeg skrev i stad, så elsker jeg oppmerksomheten jeg får for det jeg gjør. Men samtidig så er jeg livredd for oppmerksomheten jeg får. Både positiv og negativ.
Jeg har ikke hørt noe negativt til nå og er takknemlig for det.
Jaja…
Nå vil jeg takke for oppmerksomheten og sier litt brydd at det er koselig, men ikke nødvendig….Også kjenner jeg på stoltheten inni meg og håper på mer 😀
Ønsker deg en fortsatt strålende dag i dag og håper du også kjenner på stoltheten inni deg over noe du gjør eller over hvem du er 🙂 det trenger ikke være noe stort og flott. Bare at du smilte til noen og fikk ett smil tilbake, at du orket stå opp av senga i dag, at du orket spise litt frokost.
Det er mange som har store utfordringer og alle bittesmå ting er noe dere kan være stolte over å greie. Ta vare på de øyeblikkene og gled deg over dem. Etterhvert så blir det kanskje flere øyeblikk sammen og til slutt er kanskje ikke det du slet med så stort og vanskelig lenger 🙂
Hvordan har helgen din vært? Håper du har slappet av og kost deg.
I dag har vi kost oss ute i hagen. Samboer har klippet ned masse stikkebusker, nyperoser eller noe sånt. De er fine, men forferdelige til å vokse. Blir kjempestore på en liten stund. Jeg har raket og fått bort gammelt og tørt gress og annet. Gjort klart til at nytt og friskt kan vokse og gi mat og glede til insekter som trenger det 🙂 I fjor lot vi være og klippe alt gress og annet som vokser og blomstrer i hagen så insektene skulle ha det de trenger for å leve og formere seg.
Det er sikkert noen som tenker at det ikke er greit å drive på ute på en søndag, hviledagen skal holdes hellig. Men jeg tror Gud følger med på hvordan verden og vi mennesker har forandret seg. Derfor ser han litt gjennom fingrene med hvordan vi lever livene våre nå 🙂
Og jeg tror han ser hjertene våre og ser om vi gjør det med glede og kjærlighet. Så lenge vi gjør det tror jeg ikke vi gjør noe galt 🙂
Se så fint 🙂
Hver kveld titter sola inn på stua og takker for dagen og sier god natt før den går ned bak fjellet.
En liten en titter opp av bakken. Lurer på om det er Tujaen som har fått barn 🙂 Den skal få stå så ser vi etterhvert.
Peon kommer igjen i år å. Gleder meg til den blir stor og blomstrer.
Epletreet til ene sønnen min 🙂 Han tok en stein fra ett eple for noen år siden og plantet i ei potte. Det vokste og trivdes i potta. I fjor fikk det meldugg eller noe og jeg greide ikke fikse det. Så da plantet jeg det ut og håpet det skulle overleve. Det gjorde det og nå er det blitt litt større og det kommer mange blader 🙂 Kjempemoro.
Vi har hatt det rolig. Det er jo så fint vær. Jeg er dårlig til å sitte ute, det må jeg øve på i sommer. Det kommer av den sosiale angsten har jeg funnet ut. Og jeg forstår jo at det er bare tull 🙂 Men det bryr den seg ikke noe om.
Det har skjedd før at jeg har sittet på verandaen. Noen har sett meg fra gangveien og fikk lyst til å gå innom. Jeg ble kjempeglad…og livredd 🙂 Greide ikke slappe av og tankene gikk i ett forferdelig race rundt i hjernen…Der er mitt tankekjør. Jeg tenker ikke så mye ellers..Ikke på alt som kan skje eller har skjedd.
Men mitt tankekjør kommer hvis fremmede eller kjente stopper og prater med meg på butikken eller andre steder, eller kommer innom her hjemme…Eller jeg er borte hos noen. Jeg tar jo veldig sjelden kontakt med noen eller går på besøk.
Allikevel føler jeg at jeg trenger meg på. At jeg snakker for mye og for høyt. Det er det samme om de spør meg om noen og jeg bare svarer. Hjernen min jobber på høygir og mister helt kontrollen på tankene.
All energi går med til å fokusere og konsentrere meg om å være tilstede, ikke slutte og puste og stå rolig og oppføre meg ordentlig…
Jeg snakker visst ordentlig og oppfører meg bra. Snakket med ene sønnen om det en gang og han sa jeg er akkurat som ellers, så da får jeg stole på det 😀
Jaja…Sånn er jeg.
Jeg skal prøve sitte mer ute i finværet i sommer og øve på å slappe av og ikke bare høre etter lyder om det kommer noen 🙂
Og kommer det noen så er det jo bare koselig 🙂
Jeg må bare ta en alvorsprat med angsten 😀
Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god ny uke. Ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Nyt dagene og samle gode minner. Se deg rundt når du er ute. Det er så mange fine motiver du kan ta bilder av, eller ta vare på dem i tankene og hjertets galleri. Ta de frem hvis dagen er grå og tung. La de minne deg på at det spirer nytt liv og at dagen blir lys og god igjen 🙂
Prøv å ikke fokuser på det grå, ikke la det ta makten og overskygge lyset og fargene.
La det lyse og gode blande seg med det grå og tunge. Det grå og tunge vil ikke forsvinne, men det blir litt lettere å bære 🙂
Alle disse som på død og liv skal fortsette leve livet sitt på akkurat samme måte som før…
Som ikke vil forstå at selv om de ikke er redde eller i risikosonen så er det veldig mange andre som er det.
Jeg har aldri vært så glad i mennesker.
Men nå viser de virkelig hvordan de er og jeg missliker dem enda mer….
Ikke alle,
men
guri meg så mange det er blitt i den mentale boka mi over de jeg ikke liker.
Du som skulle vært på hytta fordi det er ett pusterom….I alle dager…nå kan du vel puste ut hjemme vel, hvis du følger reglene så er det ikke så mye annet å gjøre…
Du som er irritert fordi det som møter deg på hytta til sommeren er ødelagte blomster og mat…For det første, er du så dum og reiser fra mat med liten holdbarhet når du har vært på hytta så får du skylde deg sjøl. Det er jo aldri noen garanti for at du får dratt tilbake etter en uke…Og helt ærlig så tror jeg ikke du får reist på hytta til sommeren heller. Sånn som folk oppfører seg så kommer vi til å ha dette viruset rundt oss i lang lang tid fremover. Og…Hadde jeg hatt ei hytte så ville jeg vel heller møtt døde blomster når jeg kunne dratt dit igjen. Enn å vite at jeg har smittet noen som ble alvorlig syke og kanskje døde…Eller jeg kunne blitt det selv og dødd….Da er ikke de blomstene så mye verdt allikevel…Tror de som arver deg heller ville hatt deg her enn de blomstene.
Jeg driter i om 17. Mai blir sånn eller sånn…
Lag din egen feiring…Lag noe moro av det sammen med ungene dine. Planlegg og skriv ned hva de ønsker og gjøre, hva de vil spise og hva de vil ha på seg…Gjør noe gøy ut av det sammen med familien din…Ikke ødelegg gleden og det å se fram til 17. Mai for ungene dine med alt dere ikke får gjort…Se å få hue ut av tåka og gjør noe som gjør dagen til noe ungene dine kommer til å huske lenge etter dette er over…Unger krever ikke så mye, det er vi voksne som lærer dem å være kravstore…
Er møkk lei av alle nyhetene om de som taper så og så mye penger….Selvfølgelig taper du penger….ALLE taper penger nå, du er ikke alene og det er ikke mer synd på deg enn noen andre…Ta deg sammen og prøv og tenke litt utenfor deg selv…
Jeg driter i om Ringnes og andre storkarer i landet taper penger….
Jeg er sint og lei meg fordi noen mister hjemmehjelpene sine.
Fordi mennesker med andre alvorlige sykdommer ikke får den behandlingen de trenger fordi det ikke kan prioriteres nå.
Fordi en 5 åring døde i England av Covid-19.
Fordi eldre mennesker som ikke har vært utenfor hjemmet de bor på blir syke og dør. Bare fordi noen ikke har tatt det alvorlig og gikk på jobb eller besøk selv om de ikke følte seg helt bra.
Fordi dumme journalister ikke kan slutte spørre de samme spørsmålene om og om igjen på pressekonferansene…Lytt heller til hva som blir sagt og gjenfortell det. Ikke heng deg opp i alt det negative og det de som leser/ser etterpå IKKE kan gjøre…Fokuser heller på hva de kan gjøre for å følge reglene som blir sagt…
Jeg er ikke bare sint og lei meg 🙂
Jeg er kjempestolt av
alle som lærer/tar på seg jobber de egentlig ikke kan for å hjelpe til der det trengs.
alle som bryr seg om og hjelper gamle og ensomme på riktig måte.
alle bedrifter som tar inn nye arbeidere for å hjelpe både seg selv og de som plutselig står uten jobb.
alle som viser på forskjellige medier hvordan de får dagene til å gå og hva de gjør for at de og ungene skal ha gode hjemmedager.
alle musikere og andre som finner nye måter å holde konserter på.
alle biblioteker, skoler, barnehager som jobber på nettet for å gi ungene litt av hverdagen hjemme.
alle de som styrer landet vårt og gir oss retningslinjene vi bør følge. Det kan ikke være lett.
Og mange, mange flere…
Det er så utrolig mange som gjør noe for at det skal bli bedre…Er utrolig glad for at akkurat du finnes og for at du gjør den jobben du gjør. For meg og alle jeg er glad i <3
TUSEN TAKK <3
Til alle dere som absolutt ikke skal følge regler og ikke vil gjør noe for at det skal bli bedre…
Vet det er stygt og nå kommer jeg til å vente på at lynet skal slå ned i meg eller noen jeg er glad i…For nå tar jeg i både i tanker og ord…
Men nå er jeg sint…
Jeg håper at hvis du som fortsetter livet som om ikke noe har skjedd og som om verden er sånn den var for en mnd siden….Hvis du blir syk så håper jeg virkelig at du blir så syk at du tror du skal dø. At du får kjenne på den følelsen. At du må vente på hjelpen fordi de som skal hjelpe er syke og det er for lite folk….
Jeg håper selvfølgelig at du blir frisk igjen…
Og at du må leve med det resten av livet.
Tanken på at mens du levde livet så smittet du en hel haug med mennesker som smittet andre igjen osv….
bare fordi du er egoistisk og trassig.
Så sitter det flere familier i stor sorg over at noen i familien eller vennene er død…
Kanskje det er du selv som får kjenne på den sorgen.
Krysser fingrene for at du får straffen din…..Karma kommer til å bite deg hardt…
Og til deg som gjør det du kan for å beskytte og hjelpe alle…
Jeg håper virkelig at du får all den takken og hyllesten som finnes. Ingen lønn er høy nok for å betale for den jobben du gjør…Sender en stor klem til deg og ønske om at karma legger seg rundt deg og beskytter deg til evig tid…<3
Det er rart hvordan man kan glemme når livet butter i mot og det er vanskelig å finne noe å glede seg over.
I dag har jeg øvd på å høre på musikk.
Høre uten ørepropper.
Lyd rett ut i rommet.
Fordi jeg ikke har hørt musikk de siste 10-12 årene så kjennes lyden forferdelig høy. Kjenner angsten griper tak i hjertet og magen. Sier at ikke alle liker musikken jeg liker, og at jeg skal koble til øreproppene.
Jeg må ta tak i den tanken med en gang den kommer og knipse den vekk..Fortelle meg selv at jeg er alene her. Grunnen til at gleden ved musikken forsvant er ikke tilstede lenger. Ingen kommer til å fortelle at det er dårlig og ikke til å høre på.
Når man har hørt det mange nok ganger så setter det seg fast og det blir sittende hardt fast.
Samboer er borte så i dag har jeg trent masse.
Det er ikke han som har ødelagt gleden med musikken 🙂
Men jeg må være alene for å greie ha lyd på ut i huset.
Nå har jeg vært igjennom de fleste følelser ved å høre på og synge med.
Først var jeg bare nervøs. Så ble jeg sint. Holdt på å begynne gråte. Så sang jeg litt med og nå “danser” jeg med.
Min form for dans er å stramme lårmusklene litt og trampe takta med stortoa, og nikke med hodet 😀
Har aldri turt å danse, hverken alene eller sammen med andre.
Før var musikken glede, trøst, flukt m.m
Kanskje det er derfor alle følelser strømmer på nå etter å ha blitt fortrengt i mange år.
Jeg får fortsette å trene 🙂
Har du det på samme måte med ett eller annet i livet. Noe som før gav deg glede, men som noe eller noen ødela.
Hvis det føles rett for deg så øv deg når du er alene.
Gjør det som gjorde deg glad. La alle følelser som kommer komme og gå. De blir ikke sittende hvis du ikke holder de fast.
Vi er alle en del av naturen, små og store dråper. Vi tåler uendelig mye…vi tåler så forferdelig lite. Kan balansere på kanten av ett knivskarpt blad uten å få synlige skader. Samtidig som ett lett vindpust kan knuse oss.
Vi kan fint leve alene, men liker oss helst sammen med andre.
Vi er ringer i ett stort hav.
Vi er dråper som tilsammen blir havet.
Selv om vi faller og mister ett kronblad. Vi blir tråkket på og oversett. Så er vi fortsatt oss, den vi alltid har vært.
Det kan føles som vi bare er en skygge av oss selv. En skygge på vei ut i en grå verden. En skygge uten mening.
Hjertet kan føles kaldt som stein
eller
varm som en ovn
Alle har ett hjerte og alle hjerter føler noe.
Hjertet trenger næring og omsorg for å kunne slå.
Slå for oss selv og for andre.
Hjertet er deg og bare du kan åpne det så det kan ta i mot og gi all den kjærligheten du og andre trenger.
Livet er som ett spindelvev.
Det er mange veier å gå. Ingen er egentlig feil, men de kan være en omvei til dit du skal.
På veien møte du mange som også går uten å helt vite hvor de skal.
Vi kan hjelpe hverandre. Snakke med hverandre. Peke og vise hverandre riktig retning.
Kanskje du akkurat har gått forbi det stedet den andre leter etter. Kanskje den andre har hørt om ett sted som likner på det du leter etter.
Hvis vi ikke er redde for å snakke med de vi møter. Ikke er redde for å lytte. Ikke er redde for å følge råd vi får. Så tror jeg vi alle finner frem til det stedet vi skal være til slutt.
Selv om veien kjennes lang.
Hjertet kan knuses til tusen biter mange ganger i livet. Noen biter forsvinner og det blir ett sår som aldri gror helt.
Noen biter forsvinner og det blir ett hull som aldri kan fylles.
Hjertebitene er fylt med sorg, savn, sinne, tårer og smerte.
Men det er også fylt med så uendelig mye glede.
Vi må ikke være redde for å blande de harde, vonde bitene med de myke, gode bitene.
Vi må la de lyse bitene smelte inn i sprekkene mellom de mørke og lime hjertet sammen igjen.
Det vonde vil alltid være der, men det lyse gjør det lettere å bære.
Når du møter ett annet menneske.
Ta deg tid til å se det, lytt til det og lær det og kjenne.
Vær interessert
Oppmerksom
Lær at bak ett smil kan det skjule seg en sorg.
Bak alvor kan det skjule seg glede.
Det er ikke alltid det vi ser er riktig.
Ta deg tid.
Ikke døm
uten å ha sett, lyttet og lært.
Vi er alle dråper, store og små i ett stort hav, i naturen.
Vi er alle avhengig av hverandre.
Vi har alle ett hjerte som trenger omsorg for å kunne gi og ta i mot kjærlighet.
Vi trenger alle å bli sett og hørt.
Vi trenger alle…
Takk for at du er du og for at du titter innom og er med meg på min vei i mitt liv <3
Takk for at du lar meg dele mitt hjerte med deg <3
Takk for at du lar meg få en del i hjertet ditt når du leser <3
