Dag 63…

Heihei 🙂

Da var Lørdagen over og akkurat nå er klokka 00:00.

Skulle gå og legge meg, men så fant jeg ut at jeg burde prøve vektene litt 🙂

Dagen i dag har vært vond. Ryggen ville ikke mer i går og i dag var den verre. Reise meg, sette meg og gå var ille.

Jeg har levd i snart 54 år og har aldri hatt vondt i ryggen…Takker for det 🙂

Men i det siste har den kommet til meg å…Har funnet ut at det er en del av min overgangsalder…Fortsatt mensen, sånn nå og da, helt uten system…

Jeg tenker at det er ett dårlig design av kvinnekroppen 😀

Vi burde fått ha litt mer kontroll på den…Fått den når vi var klare for å få barn, og stoppet den når vi trengte det…

Jaja…

Nå er i hvertfall jeg veldig klar for å bli ferdig. Og jeg vet de som har “normal” overgangsalder med det som hører til sier at det er ikke noe jeg ønsker meg…Jo, jeg tenker at å være normal hadde vært fint 🙂

I hvertfall når jeg aldri har hatt menssmerter eller andre plager med den. Annet enn at den kom hver mnd da og var i 3 dager…

Men nå…

En mnd igjen til jeg fyller 54 og jeg er fortsatt ikke ferdig…Og nå har jeg fått smerter…Litt kramper i magen, og vondt i ryggen…

Jeg er treg med mye…men tenker at kroppen kunne jo skjerpet seg litt 🙂

Det varer heldigvis ikke så lenge. Nå er det på vei tilbake kjenner jeg, men plutselig er det der igjen…Om en halv uke, en uke eller to…

Jeg kom på at jeg har lest at å svinge kettlebell rundt kroppen styrker kjernemuskulaturen…Det tenkte jeg kanskje er lurt når det gjør vondt i ryggen 🙂 Så da gjorde jeg det. 30 ganger hver vei. Også holdt jeg en oransje vekt i hver hånd og lente meg litt til sidene 30 ganger til hver side…Og jeg sto med hendene på madrassen og strakk korsryggen…

Så gikk jeg og satte meg i sofaen for å skrive dette, har ikke testet hvordan ryggen reagerte ennå 😀

Tenker positivt og tror den er blitt bra…nesten 😀

Jaja, er fornøyd med den lille treningen det ble…Kjenner ett snev av PMS der inne i kroppen å 😀 Småirritasjon over småting.

Nå skal jeg komme meg i seng og sove bort alt BLÆH..

Ønsker deg en god natt og en fin Søndag i morgen 🙂

Klemmer fra meg <3

En gledes dag…

Heihei 🙂 

Kjenner på hverdagsgleden i dag, den bobler i kroppen <3

Glede over å se på bilder jeg har tatt.

Det øverste her er fra her jeg bor. Lågen i solnedgang…Det nederste er tatt fra bussen over Fetsundbrua…Begge gir meg en stolt og god følelse når jeg ser dem 🙂

Vet ikke hvorfor, det er ingen spesiell grunn. Det bare kjennes sånn ut akkurat nå 🙂 

Og denne følelsen er god.

Den heter

GLEDE. 

Det er nesten den beste følelsen..

Å glede meg over noe.

Glede meg over følelsen av å kjenne glede. 

Gleder meg til middag i dag, fårikål. Det er ikke lenge siden vi hadde det, men i dag virkelig gleder jeg meg til å spise det. 

Gleder meg over at det er høst og vi kan fyre i ovnen igjen. Kjenne den gode varmen spre seg. Og angre på at vi la i den siste kubben, for nå er det kjempevarmt her 😀 

Glede over å se/høre samboeren driver å blir kjent med ny pc. Høre han snakker med seg selv (og pcen) 😀 og kanskje litt med meg, selv om jeg ikke bryr meg så mye og han ikke får svar 😀 Se det konsentrerte ansiktet og gleden når han forstår det han lurte på.  

Glede over at det er busstreik og sønnen ikke får dratt på skolen…Det passet så bra nå med covid-19. Selv om det ikke er mye smitte i Kongsberg, så er det litt. Og det holder. 

Glede over å høre regnet mot ruta. Har ikke dratt fra gardinene i dag. Så ser ikke regnet, men lyden mot ruta er beroligende og god. 

Glede over at vi bor akkurat her vi bor, og har akkurat de tingene vi har her i huset. Ikke noe av det har mer verdi enn affeksjonsverdi for oss. Det er ting vi har fått og ting vi har kjøpt fordi vi har trengt det eller fordi det ga oss en god følelse da vi så det. 

Glede over rosebuketten jeg fikk i går i bursdagsgave. Den er ikke før i November, men gleden ble stor dag jeg fikk den i går. 

Glede over å være så heldig å få være mamma i 31 år og mormor i 10. 4 barn og 2 barnebarn <3

Glede over alt jeg har opplevd disse årene jeg har levd. Selv om jeg har glemt nesten alt, eller kanskje fortrengt. Mye var negativt i følge hva andre forteller meg…og det jeg husker av godt og vondt etter 1989. Det er livet, og livet mitt er jeg glad i. Ville ikke forandret på noe egentlig.

Hvis jeg hadde angret på noe i livet og kunnet gå tilbake og forandre på det. Nei…det er ikke en tanke verdt å tenke…Alt ved nåtiden ville vært annerledes da. Og jeg ville ikke forandret på noe av det jeg har nå 🙂

Det var det 🙂 

Boblet bare litt over her 😀

Nå er fårikålen ferdig og nå skal jeg kose meg 🙂

Håper du har hatt en fin dag i dag og at du også har kjent litt på hverdagsgleden i deg <3

Jo, har en glede til.

Gleder meg veldig til jul 😀 

Ha en fortsatt fin Lørdag. Snart begynner Skal vi danse og Stjernekamp…Det er en Lørdagsglede 🙂 

Ta vare på deg selv. Og husk, ikke si eller gjør noe du vil angre på resten av livet. Det er ofte de små ordene og handlingene som kan gi størst konsekvenser. Både positive og negative…

Jobb for å oppnå de positive 🙂 

Klemmer fra Hanne <3

 

 

Tilgi…også deg selv…

https://sumo.tv2.no/programmer/fakta/et-intervju-med-min-fars-drapsmann-1588173.html?showPlayer=true

https://pod.space/allevaredager/da-pappa-ble-drept

Denne dokumentaren og podkasten bør sees/høres.

Tusen takk til begge to for at dere står frem, er åpne og ærlige om det som skjedde og har skjedd etterpå.

At dere er akkurat de dere er.

Det er vondt, men samtidig veldig godt å høre dere fortelle.

Hør på hva Eskild sier

vi kan ikke leve med hat.

Jeg er så enig.

Alt/det meste kan tilgis. Man må finne sin måte å bearbeide det på og det er ingen måte som er feil.

Og man må bruke tid.

Vi mennesker…eller nordmenn siden det er sammen med dere jeg oppholder meg og opplever…Vi er så flinke til å være der for andre…på sosiale medier.

Vi deler og legger ut ting som har med psykisk helse og gjøre. Ting som viser at vi støtter opp om medmenneskelighet og hvor viktig det er å høre og se mennesker.

Vi vet veldig godt hvordan det bør være og vi tror vi hjelper når vi viser vår støtte med alle delingene våre på facebook.

Men vi gjør jo ikke det.

Vi hjelper ingen.

Hvis vi ikke ute i den virkelige verden åpner øynene, ørene og hjertene våre,

så har ikke delingene noe å si.

Og det gjelder ikke bare våre aller nærmeste, de er det oftest greit å vise omtanke…Hvis det ikke går for lang tid da…Sorg og sinne bruker ofte veldig lang tid på å roe seg ned. Og for mange så er det vanskelig å forstå at det ikke kan gå fortere. Når man har hørt noen snakke om det om og om igjen i noen uker så blir man lei og mener at nå MÅ da personene være over det…

Det funker ikke sånn.

Ting som har skjedd i mitt liv har gjort meg livredd og sint.

Men jeg har aldri hatet.

Det ligger i kroppen min og jeg kan ta det frem i blant. Snakke om det og kjenne på følelsene.

Men

Jeg lar det ikke ta over livet mitt.

Det har hemmet meg fra å leve

men

det har ikke ødelagt livet mitt.

Det har ikke overskygget alt det gode som også skjedde.

La det de gode hendelsene blande seg med de vonde.

De vonde vil ikke bli borte,

men

de blir litt lettere å bære <3 

Vær stolt av arrene dine.

Tilgi.

Ikke la hendelser overta livet ditt.

Tilgi

men ikke glem.

Ikke glem å tilgi deg selv også. Det kan være vanskeligere enn å tilgi andre.

Vær mot andre sånn som du vil andre skal være mot deg. 

Klem fra Hanne <3

 

Nikker, smiler og sier heihei til deg….

Hei 🙂

Det er blitt natten og klokka er over ett.

Det er noe med det å være våken når verden sover…eller Norge…siden det ikke er natt overalt 🙂

Det er en fredelig avslappende ro…

Godt å trekke for gardinene og slukke nesten alt lyset.

Kjenne at verden står litt stille.

Ingen forventer noe.

Ingenting må huskes på eller gjøres.

Bare meg

alene

i ett hus jeg har det godt i.

I

mørket.

Ønsker deg en fredelig natt med gode drømmer.

Gi deg selv ett øyeblikk sammen med deg selv.

Lær deg å trives i ditt eget selskap.

Du er god og jeg er glad du finnes.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg kjenner at du gleder hjertet mitt når jeg tenker på deg.

Du menneske der ute.

Kanskje en gang jeg tar meg en tur ut i verden…eller i Norge. Siden verden er en skummel plass å reise i 😀

Kanskje jeg går forbi akkurat deg ett sted der på veien.

Jeg nikker, smiler og sier heihei.

Da

håper jeg du nikker, smiler og sier hei tilbake 🙂

Også

kanskje du gjør det samme til det neste mennesket du møter.

Og

det mennesket gjør det tilbake til deg.

I løpet av dagen så har mange ukjente mennesker gjort dagen litt bedre for alle de menneskene vi har møtt 🙂

Klem fra Hanne <3

En tanke fra i natt og en som kom mens jeg skrev…

Facebook spør hver dag

Hva tenker du på, Hanne?

Jo

nå tenker jeg.

Eller jeg tenkte i natt og nå forstår jeg hvorfor det er så forferdelig vanskelig å sovne om natta. Og å få sove igjen hvis jeg våkner om natta. Og hvorfor jeg alltid har lydbok på øret…

Det er fordi jeg er så forferdelig lei av å høre min egen stemme

inne i mitt eget hode.

Er det mulig å skravle så ille a gitt 😀

Jeg sier ikke mye på dagtid. Vi sier veldig lite både samboer og jeg. Og det er egentlig litt godt, fordi det ikke er ubehagelig som det ofte er å være stille sammen med andre.

Jeg har i hvert fall en tendens til å stresse hjernen til max når jeg er sammen med noen for å finne på noe å si…Og som regel så er det helt tomt for ord. I hvert fall ord som kan settes sammen og bli til noe fornuftig 🙂

Sånn er det ikke sammen med sambo`n.

Vi er ikke bare stille da, men vi slapper av og er trygge på hverandre tror jeg det er. Derfor blir det ikke stressende hvis det blir noen lengre stille perioder 🙂

Men

så var det det jeg tenkte på da skjønner du…

Når jeg er alene og det er stille rundt meg. Som om natta og jeg skal sove…

Inne i hodet mitt….der gnåler stemmen min i ett eneste kjør.

Den snakker frem og tilbake om alt mulig..Ting som har skjedd i løpet av dagen. Ting jeg har sagt, eller ikke sagt. Gjort eller ikke gjort…Hva andre har sagt og gjort. Hva jeg har hørt på i ei lydbok, eller sett på instagram, facebook og tik tok…Nyheter jeg har lest i avisa..

Stemmen snakker for og i mot, opp og ned, hit og dit..

Plutselig dukker en person opp i tanken. Da prater jeg i vei med den. Tror ikke den andre kommer til å får svart. Hører bare min egen stemme 😀

Har ikke lagt merke til det ordentlig før i natt. Jeg var trøtt og hadde lyst til å sove..men jeg holdt jo søren meg ikke kjeft 😀

Bør kanskje være glad jeg skravler inne i mitt eget hode og at alt ikke kommer ut av munnen. Det ville vært ille 😀

Jaja

Sånn var den tanken og oppdagelsen.

Lurer på om det finnes en diagnose på det her. Tror ikke jeg er alene om å skravle på inn og ut pust inne i meg selv, men det er vel ikke helt normalt heller 😀

Kanskje det kommer fra da jeg var barn og ungdom. I følge andre som kjente meg så sa jeg sjelden noe. Prøvde være usynlig og bortgjemt. Tenk på alt jeg skulle sagt i løpet av de årene. Alt som har hopet seg opp der inne i hjernen…

Det har jeg også tenkt på flere ganger…

Jeg er sikker på at jeg blir en forferdelig pasient hvis jeg skulle bli dement og borte i meg selv…Jeg tror helt sikkert jeg blir det motsatte av den jeg har vært og er…

Så til alle som kommer til å måtte ha noe med meg og gjøre når/hvis den tid kommer..

Unnskyld…

Siden jeg aldri har turt å banne eller si andre fy ord, så tenker jeg jeg har ett forferdelig ordforråd på lager. Jeg har jo lært alle ordene, men sjelden turt å tenke dem en gang..

Og jeg kommer garantert til å gnåle høl i hue på alle som nærmer seg meg….

Kommer til å høres lenge før man ser meg…

Jeg ser det for meg 😀

Da slang det seg på en tanke til 😀

Nå er det middag. Ovnsbakt laks og grønnsaker. Det er godt 🙂

Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god natt når den tid kommer.

Klemmer fra Hanne <3

Gått meg vill i rødt ullgarn…

Når hjernen er så full av løse tråder. Jeg tror mine tråder er rødt ullgarn. De er sterke, men samtidig så kan de lett dras i stykker. Jeg kan se på endene at de er dratt fra hverandre.

Det er masse tråder. Ikke som nøste, men som om man har lagt det på gulvet og bare dratt i tråden og sluppet den ned igjen. Så den ligger utover, så er den bare pakket litt sammen og puttet nedi en eske. Det ligger der og man ser ingen ende. Bare garn med masse mellomrom.

I hjernen min så ligger garnet og i mellomrommene er det grå tåke.

Jeg kan kjenne jeg går rundt i tåka og prøver finne enden på garnet så jeg kan følge den til tanker jeg har tenkt. Minner jeg skulle husket.

Der…

fant jeg en ende.

Jeg ser ikke helt pga tåka, men jeg kjenner den rufsete enden.

Jeg holder fast og kjenner jeg er på vei mot noe.

Jeg kjenner flere knuter når jeg stryker hånda bortover garnet.

Noen er løse og noen harde.

Kjenner på gleden over å finne frem i min egen hjerne.

Men…

der løsnet det en knute og jeg står der med en ny frynsete ende i hånda.

Mange følelser kommer.

Sorg

Skuffelse

Oppgitthet

Redsel

Sinne

Jeg har en sekk på magen.

Bruker litt tid på å fortrenge følelsene, også åpner jeg sekken og putter de nedi.

Så er det å begynne lete etter en ny ende jeg kan ta tak i og følge. Kjenne på gleden over å være på vei mot noe. Over å komme meg forbi flere knuter. Noen løse og noen harde.

Kjenne tåka letter litt og selvfølelsen vokser litt.

Så…

Der løsnet en ny knute. Og de vonde følelsene er tilbake. Bruker litt tid igjen på å fortrenge dem. Åpner sekken igjen og putter de nedi.

Sekken er blitt kjempetung og den buler ut overalt. Den er vanskelig å bære fordi den vikler seg inn i garnet. Det henger ting utenpå den som garnet setter seg fast i. Noen ganger greier jeg få det løs. Andre ganger må jeg ryke garnet for å komme videre.

Jeg knyter endene sammen. Noen ganger er jeg så sliten og svak at jeg ikke får til en ordentlig knute. Andre ganger har jeg ikke fått puttet følelsene i sekken før jeg knyter. Og da blir det skikkelig hardknute.

Noen ganger løsner knuten når jeg slipper garnet og går videre. Det som skjer da er at det blir enda flere løse tråder.

Rundt hjernen er livet.

Der jeg tilbringer dagene og nettene, mens jeg surrer rundt i min egen hjerne og leiter etter det jeg leiter etter som jeg ikke helt vet hva er. Jeg har gått meg vill i garnet og tåka.

Jeg skimter livet utenfor. Det er gult og glitrer. Jeg ser glede, lys og varme. Hører glade stemmer og latter.

Strekker meg mot det, men garnet er i veien og jeg vikler meg inn igjen og mister glimtet jeg hadde av livet. Jeg kjenner det la igjen en annen sorg enn den som kommer når jeg kjenner en ny ende på garnet. Denne sorgen legger seg i den grå tåka og følger med meg. Tetter seg rundt meg og holder meg fast.

Skallet utenpå kaoset i hjernen lever der ute i livet. Men oppfatter ikke det som skjer. Munnen smiler og prater. Hjertet slår så jeg vet jeg lever, men jeg lever ikke.

Jeg er, men jeg er ikke.

Jeg har gått meg vill i meg selv og jeg finner meg ikke igjen.

Jeg holder fast i barna mine, barnebarna, samboeren, katten min og huset der jeg bor.

Hvis jeg lukker øynene og kjenner etter så kjenner jeg at de holder fast i hånda mi alle sammen. Jeg holder så hardt fast. Jeg er ikke redd for å miste taket fordi jeg vet at de tar bedre tak hvis hånda mi begynner gli.

De er livet mitt, hjertet mitt <3

Så mens jeg surrer rundt der inne i hjernen min på leit etter enden på garnet som ikke bare er ender fordi knuter har gått opp. Og på leit etter meg selv. Så kjenner jeg at skallet utenpå greier glede seg litt over det den oppfatter av verden utenfor 🙂

Hjertet i skallet har samlet på bilder, filmer og stemmer fra stunder det har vært sammen med mine kjære. Så mens jeg leiter i hjernen så kan jeg ta pauser innimellom og gå en tur ned i hjertet. Sette meg der og se på skjermene som henger rundt der inne. Kjenne kjærligheten og gleden over hvor heldig jeg er som har verdens beste mennesker og dyr i livet mitt. På en skjerm er en film om turer jeg/vi har gått rundt her i den fine naturen. Lyden av rennende vann og måkeskrik. Grønt og gressklipperlyd. Små blomster som titter frem, grønne blader om våren. Hvitt, snølykter, huler og snømenn. Lyden av barn og barnebarn som leker og ler.

Minner fra livet er forsvunnet i garnet og tåka.

Men minner fra eldste ble født og til nå er samlet i hjertet <3

Selv om jeg ikke finner den riktige enden på garnet, tåka er full av sorg og sekken snart er så tung at jeg ikke greier bære den lenger.

Så er jeg verdens heldigste 🙂

Jaja, dette var noen tanker i natten.

Noen netter er til for å sitte alene i mørket og høre musikk….og tenke.

Takk for at du leste 🙂

Klem fra Hanne <3

 

Når å glede seg ikke er en glede…

Hei 🙂

Jeg kom på at jeg skrev i går at jeg kanskje skulle skrive om det største problemet mitt….å glede meg til noe…se frem til noe…ønske noe…tro på noe…

Det er det vanskeligste jeg gjør…eller prøver å gjøre.

Alt i kroppen låser seg og hjernen kryper inn i en boble.

Jeg føler at i kroppen min så er det hjernen, hjertet og magen som bestemmer…

Hjertet inneholder de gode følelsene. De som bobler litt når fine ting skjer. Når jeg får vite at noe positivt skal skje…Det er en liten flamme som får en liten pust av varm luft så den blusser bittelitt opp…Akkurat nok til at jeg kan kjenne varmen så vidt…

Magen er en knyttneve…hard og kald. Det tar en liten stund før den oppfatter hva hjertet akkurat opplevde…Men når den gjør det så sender den ut ett slag som treffer akkurat der den gode følelsen landet…Den strekker ut fingrene og holder om hjertet så den varme luften stenges ute. Den roper og truer…Tåler ikke at den lille flammen vokser og lar meg kjenne på den gode følelsen…Kjenne på gleden. Når den har fått overtaket på hjertet og sett at det ikke er noe igjen av den gode følelsen. Så trekker den seg tilbake til magen og ligger der nede som en kald, hard og vond følelse…

Hjernen er fortsatt inne i bobla si og suller rundt der inne med sitt…Orker ikke bry seg om det som skjer der nede i hjertet…Den hører og ser det som skjer utenfor…Oppfører seg nesten som om ingenting har skjedd… Den orker ikke tenke på ansvaret den har for at jeg som person skal ha det bra.

Det er kanskje derfor jeg ikke har noen minner fra barne og ungdomstiden min.

Sånn føles det når det skjer noe positivt som jeg kan glede meg over eller til…

Det meste som har med glede å gjøre gjør meg stressa og sur….oppgitt og sint…

I det siste har jeg forstått at jeg er skrudd sammen sånn og akseptert det…Det er jo angsten som styrer…PTSD som tar frem gamle opplevelser og følelser som skjedde for mange år siden, som jeg ikke husker.

Jeg skal ikke glede meg, jeg har ikke lov til det…tror jeg…hvorfor vet jeg ikke…

Nå er det det at alle ungene og barnebarna kommer på besøk som gjør at dagene føles tunge og tomme…

Men siden jeg nå forstår hvordan det virker der inne i kroppen og ikke lar hjernen forsvinne helt inn i seg selv…Fordi jeg tvinger meg selv til å tenke på det og lure på hvorfor det skjer…Fordi jeg skriver om det her…Så føles det litt lettere nå enn det har gjort før 🙂

Jeg kjenner bittelitt på at jeg gleder meg. Og når jeg gjør det så fokuserer jeg på magen og knyttneven der nede. Jeg tror jeg prøver å stenge av informasjonen som går ned til magen, samtidig som jeg holder åpen linjen fra hjertet til hjernen…

Bruker masse energi på det og blir psykisk sliten. Forstår også nå at det er psyken som gjør at jeg tror jeg ikke orker noe. Så når jeg trente i går selv om det kjentes ut som jeg ikke orket. Da kjente jeg forskjellen på det å være psykisk sliten og fysisk sliten 🙂 Det var godt.

Ser det jeg har skrevet høres merkelig ut,  men jeg forstår det 😀

Uroen nå skyldes at barn og barnebarn kommer om noen dager og blir en stund.

Jeg gruer meg ikke til at ungene kommer, det gleder jeg meg til.

Men jeg gruer meg til at jeg skal være tilstede…

Jeg er hele tiden livredd for å være til bry…være i veien…at jeg trenger meg på hvis jeg sier noe, hvis jeg er med der de er…Jeg er redd for at de føler de MÅ gjøre ting sammen med meg…at jeg bryr meg for mye og krever oppmerksomheten deres…

Det er likt om folk kommer hjem hit til meg, eller om jeg er borte hos noen..Om det er familie, kjente, ukjente, usikkerheten og uroen er den samme.

Jeg er livredd for at jeg er for mye, at jeg tar for stor plass…

Også er jeg så utrolig heldig at jeg kan snakke med ungene mine om akkurat dette.

Så i fjor sommer fortalte jeg dem hvordan jeg føler det og jeg snakket med datteren min om det i kveld, og jeg skriver det her…

Jeg føler jeg tar fra magen og knyttneven litt av makten den har…At jeg hjelper hjernen til å komme ut av bobla si og hjelpe hjertet med å holde knyttneven unna…

Det er den samme kampen i kroppen skjer hver gang jeg skal noe, når noen skal komme på besøk hit, eller når noen sier noe positivt om meg…Jeg blir stressa, sur og sint.

Sintest blir jeg når samboer sier positive ting om hvordan jeg er eller ser ut…Det er nesten eneste gang jeg kjenner på virkelig sinne…Jeg greier ikke forholde meg til det og jeg kjenner piggtrådgjerde skyter i været og river ordene i filler før de kommer helt fram…

Jeg jobber med meg selv og følelsene mine. Og kjenner jeg begynner få litt kontroll på å la meg selv glede meg…Overbevise meg selv om at jeg har lov til det…Tørre tro på at de som tar kontakt med meg vil ha kontakten, hvis ikke hadde de ikke gjort det. At de som spør om jeg vil være med på noe spør fordi de vil det…Bare det å skrive de ordene her nå gjør at sinne bobler i meg…

Lurer på hva jeg har gjort eller andre har gjort i oppveksten som får meg til å bli sint….

Jaja.

Usikker på hvordan jeg skal jobbe med dette, tenker at å skrive om det kanskje er ett lite skritt på veien til å få rydda opp i kaoset på innsiden 🙂

Litt rotete tekst tror jeg, men det får gå…Det er nesten like vanskelig å skrive om hvordan jeg er som å være i meg…Tanker flyr hit og dit, bytter plass og det er bare rot 🙂

Trist å aldri kjenne helt og fullt glede, men det er ikke noe jeg tenker på hele tiden 🙂 Det blusser opp litt når noe skal skje, som det at ungene kommer. Eller andre positive ting. Det er vel derfor jeg trives så godt i hverdagen min, for der skjer det absolutt ingenting det meste av tiden 😀

Da var klokka blitt over 00 i natt å.

Sove godt og drømme søtt.

Klem fra meg <3

Mirakler i livet starter i deg selv…

Denne hørte jeg mye på da livet buttet veldig i mot og alt føltes tomt og vondt.

Fra slutten av 90 tallet og sånn ca til 2015.

Så langt kom jeg i det jeg hadde tenkt å skrive og skryte av sanger og sang.

Knut (sønnen) kom ned og fortalte at han har sett dokumentaren om R. Kelly. Så rart sa jeg, jeg har akkurat hørt på I belive I can fly og skal skrive ett innlegg om hvordan den sangen reddet meg…

Så fortalte han om hvem og hvordan R. Kelly er.

Har ikke så mye å si om personen.

Får vondt av å tenke på alle livene han har ødelagt og håper straffen blir hard.

Men…

Teksten i sangen er utrolig fin.

Og den reddet meg og hjalp meg gjennom mye vondt da jeg bodde i Aurskog.

Jeg gikk mange turer alene og gråt med den på repeat.

Spesielt linjene med

There are miracles in life I must achieve . But first I know it starts inside of me.

Jeg forsto ordene.

Men så vanskelig å forstå.

Jeg har ennå ikke greid finne alle miraklene inne i meg selv.

Men jeg vet jeg har vinger.

Og at jeg kan spre vingene og fly.

Føle friheten ved å bare være meg.

Kjenne muren rundt meg er blitt lavere og jeg kan fly ut av fengselet og sveve rundt.

Jeg holder meg rett over luftegården ennå, der jeg har vært i så mange år.

Der jeg føler meg trygg.

Men…

Jeg greier se lenger og lenger utover.

Åpne mer og mer opp.

Gi mer av meg selv

og

ta i mot mer at det som gis til meg.

Av

ord

og

handlinger.

Jeg kjenner det skjer små mirakler i meg hver dag.

Kjenner

glede

varme

omsorg

tillit

kjærlighet.

Følelser som har ligget gjemt i meg i mange mange år.

Jeg lærer meg si ord jeg aldri har turt si før.

sint

lei meg

gråte

tvil

hate.

Følelser som har ligget gjemt i meg i mange mange år.

Positive følelser jeg ikke har turt og ta i mot når andre viste meg dem.

Negative følelser jeg ikke turte la komme til overflaten når jeg følte dem.

Mirakler skjer i meg

hver eneste dag.

Det gir fred i sjelen. Det gir ro i kroppen.

Det tetter hullene jeg føler i meg og gjør meg hel.

Jeg er fortsatt i fengsel, men jeg får flere permisjoner.

I BELIVE I CAN FLY.

Klem fra Hanne <3

 

 

 

 

Kveld 9…

Heihei 🙂

Håper du har sovet godt i natt og at morgenen er god 🙂

Det ble ikke noe særlig trening i går kveld. Vi gikk en liten tur med Pia (katten). Samboeren gikk før meg for jeg måtte spise opp isen min..

Tror det er derfor jeg gleder meg til å trene og har det bedre med meg sjøl.

Fordi jeg nå greier å bare gjøre det jeg har lyst til og orker. Så vil jeg ha en is så tar jeg det. Jeg veier ikke maten, men spiser det jeg vil. Nå er jeg veldig glad for at jeg greier la være å spise godterier i ukedagene. Jeg har funnet ut at en sånn liten nonstop, husker ikke hvor mye det er i den. Men den har jeg i to dager. Så da har jeg snop i helga. Også er jeg glad i first price ostepop. En sånn pose varer 2-3 helger.

Så er litt stolt av meg selv for at jeg greier la den ligge i skapet uten at jeg går og småspiser 🙂

Jeg er veldig glad i rutiner og i å gjøre det jeg må gjøre. Men samtidig så takler jeg ikke rutiner og at jeg må gjøre noe.

Jeg er merkelig skrudd sammen 😀

Jeg er helt i ytterkanten av alle skalaer.

Veldig sosial og ekstremt usosial. Glad og deprimert. Elsker rutiner og hater rutiner. Elsker oppmerksomhet og hater oppmerksomhet. Rolig, på grensen til død og ekstremt stresset.

Alt foregår inne i kroppen. Noen ganger når det kræsjer helt så blir jeg innesluttet og virker sur. Det er så mye den ene delen av meg vil og tror den orker. Som den andre delen stritter i mot og ikke klarer.

Jeg håper virkelig jeg ikke er alt utenpå også, stakkars de som er rundt meg. For da er jeg forferdelig slitsom 😀 De sier de ikke merker det så da får jeg stole på det 🙂

Over til treninga det ble i går kveld og i dag tidlig….etter isen var spist opp 🙂 Regnet med at de var nesten ferdig med turen så gadd ikke skifte sko..Gule crocs er helt greit å gå tur i 😀

Da jeg la meg fikk jeg lyst til å prøve en annen øvelse. Siden det gjør for vondt å være nede på golvet så begrenser det seg en del hva jeg kan gjøre. Men i senga går det jo an. Så før jeg sovnet i går så la jeg meg på siden og løftet benet 10 ganger, snudde meg og gjordet det samme med andre benet. Det smalt i kneet men var ikke så vondt 🙂

10 ganger var litt for mye kjente jeg. Så da jeg våknet i dag tok jeg 5 ganger på hvert ben. Også lå jeg på ryggen og syklet. Ikke lenge, bare til jeg kjente det begynte gjøre vondt.

Veldig fornøyd med at jeg trente litt…og spiste is 😀

Nå er jeg 53 og ett halvt år og det er første gang jeg trener, og jeg gjør det fordi jeg synes det er gøy 🙂

Det er så moro og kjenne jeg blir sterkere, selv om jeg sikkert ikke gjør øvelsene helt riktig. Og jeg følger ikke noe spesielt opplegg, gjør det som føles rett akkurat da. Jeg gjør ikke mer enn kroppen vil. Jeg har fibromyalgi og mange punkter i kroppen er blitt vondere, men så lenge jeg ikke stresser og presser meg for hardt. Så er det til å leve med. Må bare gjøre ting litt mer forsiktig om dagen. Som å reise meg, bøye meg, løfte ting. Leve litt mer i slowmotion 🙂

Men det går helt greit 🙂

Beinet rett opp i taket på forrige bilde er ikke noe pent syn, bleik og tjukk 🙂 Men sånn er jeg nå, og jeg har bestemt meg for å ikke være så redd for å legge ut bilder. Det gir meg ett lite press på å ikke dette ut av det jeg har startet. Som jeg skrev i stad, så elsker jeg oppmerksomheten jeg får for det jeg gjør. Men samtidig så er jeg livredd for oppmerksomheten jeg får. Både positiv og negativ.

Jeg har ikke hørt noe negativt til nå og er takknemlig for det.

Jaja…

Nå vil jeg takke for oppmerksomheten og sier litt brydd at det er koselig, men ikke nødvendig….Også kjenner jeg på stoltheten inni meg og håper på mer 😀

Ønsker deg en fortsatt strålende dag i dag og håper du også kjenner på stoltheten inni deg over noe du gjør eller over hvem du er 🙂 det trenger ikke være noe stort og flott. Bare at du smilte til noen og fikk ett smil tilbake, at du orket stå opp av senga i dag, at du orket spise litt frokost.

Det er mange som har store utfordringer og alle bittesmå ting er noe dere kan være stolte over å greie. Ta vare på de øyeblikkene og gled deg over dem. Etterhvert så blir det kanskje flere øyeblikk sammen og til slutt er kanskje ikke det du slet med så stort og vanskelig lenger 🙂

Tenker på deg <3

Klemmer fra Hanne <3

 

Holde hviledagen hellig og sånn er jeg..

Heihei 🙂

Hvordan har helgen din vært? Håper du har slappet av og kost deg.

I dag har vi kost oss ute i hagen. Samboer har klippet ned masse stikkebusker, nyperoser eller noe sånt. De er fine, men forferdelige til å vokse. Blir kjempestore på en liten stund. Jeg har raket og fått bort gammelt og tørt gress og annet. Gjort klart til at nytt og friskt kan vokse og gi mat og glede til insekter som trenger det 🙂 I fjor lot vi være og klippe alt gress og annet som vokser og blomstrer i hagen så insektene skulle ha det de trenger for å leve og formere seg.

Det er sikkert noen som tenker at det ikke er greit å drive på ute på en søndag, hviledagen skal holdes hellig. Men jeg tror Gud følger med på hvordan verden og vi mennesker har forandret seg. Derfor ser han litt gjennom fingrene med hvordan vi lever livene våre nå 🙂

Og jeg tror han ser hjertene våre og ser om vi gjør det med glede og kjærlighet. Så lenge vi gjør det tror jeg ikke vi gjør noe galt 🙂

Se så fint 🙂

Hver kveld titter sola inn på stua og takker for dagen og sier god natt før den går ned bak fjellet.

En liten en titter opp av bakken. Lurer på om det er Tujaen som har fått barn 🙂 Den skal få stå så ser vi etterhvert.

Peon kommer igjen i år å. Gleder meg til den blir stor og blomstrer.

Epletreet til ene sønnen min 🙂 Han tok en stein fra ett eple for noen år siden og plantet i ei potte. Det vokste og trivdes i potta. I fjor fikk det meldugg eller noe og jeg greide ikke fikse det. Så da plantet jeg det ut og håpet det skulle overleve. Det gjorde det og nå er det blitt litt større og det kommer mange blader 🙂 Kjempemoro.

Vi har hatt det rolig. Det er jo så fint vær. Jeg er dårlig til å sitte ute, det må jeg øve på i sommer. Det kommer av den sosiale angsten har jeg funnet ut. Og jeg forstår jo at det er bare tull 🙂 Men det bryr den seg ikke noe om.

Det har skjedd før at jeg har sittet på verandaen. Noen har sett meg fra gangveien og fikk lyst til å gå innom. Jeg ble kjempeglad…og livredd 🙂 Greide ikke slappe av og tankene gikk i ett forferdelig race rundt i hjernen…Der er mitt tankekjør. Jeg tenker ikke så mye ellers..Ikke på alt som kan skje eller har skjedd.

Men mitt tankekjør kommer hvis fremmede eller kjente stopper og prater med meg på butikken eller andre steder, eller kommer innom her hjemme…Eller jeg er borte hos noen. Jeg tar jo veldig sjelden kontakt med noen eller går på besøk.

Allikevel føler jeg at jeg trenger meg på. At jeg snakker for mye og for høyt. Det er det samme om de spør meg om noen og jeg bare svarer. Hjernen min jobber på høygir og mister helt kontrollen på tankene.

All energi går med til å fokusere og konsentrere meg om å være tilstede, ikke slutte og puste og stå rolig og oppføre meg ordentlig…

Jeg snakker visst ordentlig og oppfører meg bra. Snakket med ene sønnen om det en gang og han sa jeg er akkurat som ellers, så da får jeg stole på det 😀

Jaja…Sånn er jeg.

Jeg skal prøve sitte mer ute i finværet i sommer og øve på å slappe av og ikke bare høre etter lyder om det kommer noen 🙂

Og kommer det noen så er det jo bare koselig 🙂

Jeg må bare ta en alvorsprat med angsten 😀

Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god ny uke. Ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Nyt dagene og samle gode minner. Se deg rundt når du er ute. Det er så mange fine motiver du kan ta bilder av, eller ta vare på dem i tankene og hjertets galleri. Ta de frem hvis dagen er grå og tung. La de minne deg på at det spirer nytt liv og at dagen blir lys og god igjen 🙂

Prøv å ikke fokuser på det grå, ikke la det ta makten og overskygge lyset og fargene.

La det lyse og gode blande seg med det grå og tunge. Det grå og tunge vil ikke forsvinne, men det blir litt lettere å bære 🙂

Jeg er glad du finnes <3

Klemmer fra Hanne <3

I dag er jeg takknemlig for…

Meld deg gjerne inn i facebook gruppa mi og del hverdagsgleder 🙂