Siste undersøkelse og mange gleder….

Hei igjen…

Hvordan har du det?

Nå er siste undersøkelsen tatt og i morgen faller dommen…tror jeg.

Jeg var sikker på at jeg ikke ville vite noe før etter operasjonen, men så er jeg ikke helt sikker allikevel 🙂

Jeg er så nysgjerrig og liker ikke overraskelser så godt…da er det kanskje like greit å få vite alt med en gang…

Vi får se…se an legemenneskene jeg skal snakke med…Kjenne litt på energiene og følelsene når jeg sitter der 🙂

Glede nr 1 🙂

Jeg ser de som driver med scrapbooking river i papir…har prøvd og funnet ut at jeg absolutt ikke er en river 😀 Får helt angst av ikke rette rufsete kanter. Har en liten bit i boka som er revet. Det er så dumme ark så det går ikke an å ta det ut igjen…Biten blir en på minnelse om at jeg er en klipper 😀

Klistret på noen viktige ord jeg må huske på fremover nå.

Jeg vet det kommer mye smerte fremover. Både pyskiske og fysiske…

Vær så snill. Nyt den uunngåelige smerten. 

De ordene blir viktige å huske på fremover.

Glede nr 2 🙂

Denne har vokst masse siden vi flyttet. Den blomstret i Hvittingfoss, jeg var litt redd den ikke skulle gjøre det når den ble flyttet.

Men nå har den kommet med en stilk med fine gule blomster 🙂

I går kveld var det ct med kontrast.

Glede nr 3.

Ble møtt av verdens hyggeligste dame…Eller jente. De ser jo ut som de nettopp har gått ut av ungdomsskolen alle disse sykehusmenneskene nå 🙂

Da jeg la meg ned på benken og kikket opp i taket så var det ett kjempefint bilde av himmel med skyer og trær der…Det var som å ligge under åpen himmel. Noe så fint 🙂

Så var det å vente i 20 min pga kontrasten…også ferdig.

Dette likte jeg…Så disse fotsporene da jeg gikk inn men leste ikke hva det sto. Da jeg skulle gå igjen gikk det ei foran meg som stoppet opp og tråkket på…Da leste jeg og de er jo der for å åpne dørene…Så smart 🙂

Rakk akkurat å sette meg ned for å vente på taxi da han ringte og sa han sto utenfor 🙂

Glede nr 4.

Da vi stoppet utenfor her begynte jeg å skjelve. Gikk ut av bilen og det ble bare verre og verre. Greide nesten ikke gå inn. Jeg mistet helt kontroll på kroppen. Kjevene rista så jeg nesten ikke greide snakke. Hele kroppen rista, hver eneste muskel vibrerte…

Ble litt urolig for at var en reaksjon på kontrasten. Men det var så lenge etter, og hun som satte den hadde sagt at hvis man fikk en reaksjon så kom den som regel med en gang.

Jeg fikk hakket frem at Ole sambo skulle hente vektdyna mi og legge over meg…

Så da lå jeg på sofaen under teppe og vektdyne i ca 30 min og rista…

Ole putta i meg en sjokoladebit sånn i tilfelle det var som mr kontrasten at den kunne virke på blodsukkeret.

Det var veldig ubehagelig da det sto på. Jeg har aldri mistet sånn kontrollen…

Jeg er veldig glad for at det skjedde. Kroppen sa i fra at nå har jeg vært sterk og gjennomført alt jeg skulle, så nå lar jeg musklene slippe taket og slappe litt av igjen…

Veldig glad den valgte å gjøre det av seg selv. For jeg tror jeg hadde glemt det hvis jeg skulle huske å be den om det 😀

Når Susi høre jeg setter føttene i gulvet om morgenen kommer hun i full fart og opp i senga for å stjele til seg varmen før den forsvinner 🙂

Dagen startet veldig bra i dag å.

Våknet ved 8 tiden og lå våken til rundt 9. Så sovnet jeg igjen…Da jeg våknet var klokka 1045…Det trengte jeg 🙂

Så ringte ei venninne. Jeg sendte mld og sa jeg skulle ringe tilbake. Bare stå opp først 🙂

Rakk akkurat å slippe ut ei katte så ringe det på døra…og der sto hun <3

Det var glede nr 2 og klokka var ikke 12 ennå 🙂

Snakker med henne i tlf nesten hver dag, men det var en glede og se henne igjen også…Og hun hadde med masse gaver. Det ble boller til frokost…Så blir det nok Napoleonskake til lunsj 😀 Kylling eller pølser til middag og sjokolade til dessert…

Ikke den sunneste dagen…men jammen meg så synes jeg vi fortjener det både sambo og jeg nå. Det kommer nok dager etter i morgen som ikke blir så gode 🙂

Da ønsker jeg deg en fortsatt god Onsdag. Stopp litt opp og se deg rundt. Samle gode minner og små gleder 🙂

Klem fra Hanne <3

Vår, sol…livet har gjort noen krumspring og livet er godt…

Heihei 🙂

Husker ikke når jeg skrev sist, men tror det var før den lengste, kaldeste og mest snørike vinteren kom.

Neida, det har ikke vært så ille. Men den føles som den har vart noe forferdelig lenge 🙂

Nå er sola kommet tilbake og det grønnes. Energien og livet vender tilbake.

Glede 🙂

Jeg har lenge hatt lyst til å prøve meg på scrapbooking. Det ser artig og avslappende ut. Kjøpte litt utstyr på Temu og fant noe gammelt jeg hadde liggende.

Ja…Jeg vet det står valentinsdagen der…vet det er feil 🙂

Skuddårsdagen er dagen da jeg fikk en grunn til å lage meg en scrapbook dagbok.

Bak gardinene i vinduet står det…

I dag fikk jeg beskjed om at de fant kreftceller i livmora. 

Jeg er ikke redd for å ta den siste flyturen.

Men jeg har ille lyst til å vente mange år til før jeg setter meg på det flyet 🙂

På vei til Gardermoen for samtale med lege der.

Kjente roen senke seg da jeg gikk inn her.

Veldig fint sykehus.

Legen var veldig fin.

Hun sa jeg har en spesiell form for kreft som ikke kan opereres på Ahus. Hva spesiell betyr vet jeg ikke.

Derfor blir det operasjon på Radiumhospitalet.

Kanskje de må ta flere lymfeknuter og kanskje det blir cellegift etterpå.

Ventespill på mobilen.

Det er mange som synes det er for mye mobil og at alle sitter med nesa nedi den.

For noen av oss er det den som hindrer oss fra å eksplodere.

Dette er min nervemedisin på venteværelsene til leger og annet jeg skal til som jeg gruer meg veldig til.

Jeg velger nesa nedi mobilen og dette spillet i stedet for ett skikkelig angstanfall 🙂

Så var det blodprøve.

Og vente på taxi hjem 🙂

Så takknemlig for pasientreiser.

Litt trøstespising er lov 🙂

Fikk beskjed rett før jul at jeg har fått diabetes 2. Men jammen meg…den får bare vente nå. Mens jeg venter på svar på hvordan dette blir så skal jeg søren meg kose meg.

Jeg var flink fra jeg fikk vite jeg har diabetes 2 til jeg fikk vite jeg har kreft…Kuttet ut nesten alt sukker og annet som ikke var bra…

Men nå nyter jeg melkesjokolade med havsalt og røde fisker med hele meg 🙂

Når alle svar er klare…da er det tilbake til å kose meg med kokesjokolade 70 prosent igjen.

Så var det kvinnedagen og MR undersøkelse på Ahus.

Ole sambo venter ute på taxi hjem 🙂

Det er så langt vi er kommet til nå 🙂

I morgen er det CT og den 14. samtale på Radiumhospitalet med overlege og anestesi.

Så da får vi se hva som skjer.

Alt går så fort at jeg ikke helt greier henge med. Det startet med at ultralyden viste kul i livmor 23. Februar.

Jeg er ikke redd for å dø.

Jeg tror at livet er bestemt før vi blir født…Og jeg tror livet består av ting vi skal lære og lære bort. Og jeg tror det er noe etter døden.

Så akkurat det å dø er jeg ikke redd for 🙂

Men jeg har jo ett eneste ønske i det livet jeg har og det er å leve mange mange år her i leiligheten vi akkurat har kjøpt sammen med sambo og kattene. Og å få følge barna og barnebarna i mange mange år til i deres liv.

Men akkurat nå så forholder jeg meg til at…

Jeg har kreft. Jeg vet ikke noe om den ennå annet enn at den er spesiell. Jeg ønsker heller ikke å vite noe mer før etter operasjonen. Det holder for meg å vite dato og klokkeslett for den.

Så kan de fortelle og forklare meg alt når jeg våkner igjen.

Jeg kjenner meg selv godt. Og vet at nå er kroppen i så mye stress som den kan tåle at den ikke trenger mer. Om det er spredning eller ikke, hva og hvordan de skal fjerne ting og hvor mye. Hva slags behandling som trengs etterpå…Det har ingen hast. Jeg regner med å våkne etter operasjonen og da kan de få fortelle meg det 🙂

Tror hovedproblemet mitt er at jeg er vant til å ha kontroll på meg og livet mitt. Jeg er vant til å klare meg sjøl og ikke be om hjelp før jeg absolutt må.

Nå har jeg absolutt ikke noe jeg skulle sagt.

Noe skal jeg ha kontroll på…og det er hva som blir fortalt meg før operasjonen 🙂

Sånn…

livet gjør noen krumspring man ikke er helt forberedt på. Da må man prøve å ikke kjenne helt på skrekken med en gang. Så lange man ikke har klare svar på ting så kan det være både positivt og negativt…Man vet ikke.

Jeg lever her og nå og nyter hver dag…Jobber med å holde de negative redde tankene litt på avstand. Har mange lange samtaler med Gud, Jesus og alle der ute i universet som orker høre på 🙂 Det anbefales…Lytt med kropp og sjel så får man svar også.

Jaja…

I morgen får jeg pakke fra Temu med mer scrapbooking ting, det gleder jeg meg til 🙂

Ønsker deg en fortsatt god Mandag…

Må jo slenge på da…

Husk å gå til lege og sjekk bryster, livmor og prostata.

Ta godt vare på deg selv.

Klem fra Hanne <3

Ord som setter seg fast og låser og masse glede…

Hei igjen 🙂

Nå er det lenge siden jeg har logga meg inn her og hatt lyst til å dele både ord og bilder.

Litt alvor med en gang. Men bare så det er sagt så er dette noe jeg lever med hver dag og er blitt “vant til” 🙂

Jeg lever med det og aksepterer det.

Livet skjer…og noen ganger går kropp og hode i lås. Jeg er heldigvis kommet dit at jeg ikke blir stresset når det skjer, men lar prosessen gå sin gang.

Det er som regel ord som blir sagt til meg som er koden til min lås. Eller låser…jeg har mange.

Muskler, ledd, stemmebånd, tanker, følelser, magen/tarm, nervetråder…

Alle har sin store, rustne hengelås.

Ord fra andre er som en fjernkontroll som smekker igjen alle låsene på en gang og alt stenger ned.

Alle har forskjellige koder som må finnes igjen…det tar tid når lappene de sto skrevet på er revet i biter og kastet utover.

Dette tror jeg er den beste og ærligste boka jeg har hørt. Bør leses av alle.

Redsel for nesten alt. Alltid kjenne frykten klore rundt inne i kroppen.

Og den dårlige samvittigheten. For de rundt meg som jeg skulle vært mer aktiv og sosial for. Og for meg selv…fordi jeg så veldig gjerne vil. Jeg vil gjøre det jeg liker aller best. Være sammen med andre mennesker, snakke og lære.

Men frykten for at ordene jeg sier kanskje vil såre eller smekke igjen andre sine låser stopper meg.

Jeg orker ikke tanken på at jeg skal gjøre så en eller flere andre skal måtte kjenne låsene sine smekker igjen. At de skal høre lappene med kodene bli revet i stykker og bli kastet rundt.

Jeg vet hvor vondt det er og den frykten er umulig for meg å glemme, trykke ned, overse.

Når en frykt er at man kanskje ikke er den man alltid har trodd man er fordi ord om hvordan man er blir sagt til en flere ganger. Da setter ordene seg fast og blir til en litt større hengelås med vanskeligere kode for hver gang.

Dette er hovedangsten min…også baller det jo på seg med mange andre angster å da siden i de aller fleste settinger så møter man andre mennesker 🙂

Hadde ett håp om at det å flytte skulle gjøre ting litt lettere, men nei da…Fryktene sneik seg med på flyttelasset og ble med den gitt.

Jaja…Sånn er det og sånn blir det 🙂

Det positive er at jeg ikke er deprimert da 🙂 Jeg kjenner glede over det meste og har det bra med det livet jeg har…Veldig fornøyd med det.

Sånn…

Da var den tanken skrevet ned.

Så til noe koseligere 🙂

Vi har flyttet…Kjøpt oss leilighet, alt på ei flate og 1. etg. Kan det bli bedre 🙂

Jeg er blitt Urskauing igjen. Trodde aldri det skulle skje, men det kjennes godt.

Pia fant fort plassen sin i vinduet 🙂

Noen må jo følge med på parkeringsplassen og naboene 😀

Også fikk vi lov til å nette inn hele terrassen så nå kan Pia og Susi går ut og inn som de vil. Det er godt å slippe de dumme selene og bånd.

De storkoser seg ute i sol og regn. Tak over hele terrassen så de kan være ute i all slags vær.

Vi fikk to nye katter da vi kom hit til Aurskog. De har ikke vært så gode venner og helst holdt seg unna hverandre i Hvittingfoss. Men nå kan de ligger sammen. De løper etter hverandre ute og inne og leker. De hilser på hverandre med nuss 🙂

Ikke bare vi menneskene som hadde godt av å få ett nytt sted å bo.

Vi skal utvide nettet litt så de får den plenbiten bak stolen ved putekassa også. Tror de savner gress. Det er godt med litt natur under føttene, både for to og firbeinte 🙂

Vi storkoser oss her alle 4 🙂 Stue/kjøkken i ett, 2 soverom, bod og bad med dusj…Det er godt det. Det er ingenting vi ønsker forandre på her, fargene passer oss helt perfekt.

Her kan vi bo til vi ikke kan bo hjemme lenger 🙂

Så, da var noen bilder og tanker delt igjen. Nå er det bare å komme seg ut utgangsdøra for å se om det er noen fine bildemotiver rundt på feltet her. Det er begrenset hvor mange motiver jeg finner på terrassen 😀

Da ønsker jeg deg en fortsatt fin Fredag og en riktig god helg 🙂

Ta godt vare på deg selv.

Klem fra Hanne <3

Selvhjelpsbøker og personlig utvikling…

Hei…

Ser at nå er det lenge siden jeg har tenkt litt 🙂

Så nå kommer det en tanke eller to…

Jo, jeg tenker…og har tenkt ganske lenge.

Hører boka til Audun Myskja, Finn din indre kraft.

Trekk pusten dypt inn gjennom nesa…pust ut med munnen. Pust inn lys og gode energier, pust ut alt du ikke trenger bære på. Hvordan i alle dager gjør man det da. Jeg greier ikke se for meg hva jeg puster inn og ut. Det er luft som kommer inn, og det er luft som går ut…Oksygen og karbondioksid.

Lyset blir igjen utenfor og mørket holder seg godt fast på innsiden.

Jeg har ingen fantasi til å se noe mer enn det.

Han snakker om tankefeltterapi. Tapping på forskjellige punkter på kroppen for å fjerne blokkeringer og løsne på det som er stengt inne i kroppen. Det gjør meg jo livredd. Tenk om det løsner alt og alt jeg ikke husker kommer ut. Jeg har jo mann og katter i huset og kan ikke få totalt sammenbrudd…Kunne ikke fått det om jeg hadde vært alene heller. Jeg hadde jo vært tilstede. Det er like ille som om andre er det.

Hvis jeg kunne gått ut også, da kunne jeg brutt sammen. Eller gjort andre ting, som å jobbe med følelsene som er i meg og få en reaksjon på de..

Han snakker om meditasjon og at man skal slappe helt av og gå langt inn i seg selv. Ikke tenke på noe, bare la det som kommer komme. Jeg er livredd for det som kan komme. Jeg aner ikke hvem jeg har vært eller hvem jeg er, og er livredd for å møte på den personen. Siden den personen har slettet nesten hele livet mitt fra minnet, tenk om den bestemmer seg for å beholde meg der inne i meg selv. Jeg kan ikke stole på at jeg slipper meg ut igjen hvis jeg dykker dypt inn i meg selv.

Jeg har ikke lyst til å bli der inne og måtte forholde meg til meg resten av livet.

Tanken på å skulle gjøre disse tingene gir en følelse av å ha klatret opp ett høyt fjell. Ikke ha noe pust igjen eller styrke i kroppen. Også stuper man rett ut i ingenting for så å lande langt utpå havet. Med hodet først, helt uten pust og kraft.

Men jeg dør ikke, det vet jeg jo. Så jeg blir liggende der under vann.

Ikke død…Ikke levende.

Nå kom en annen tanke…

Det er lenge siden jeg stupte ut fra det fjellet. Har ligget det under vann i mange år.

Det er livet

Det var tankene som rotet til konsentrasjonen mens jeg hørt på boka.

Konklusjon…

Slutt og høre på selvhjelpsbøker og bøker om personlig utvikling…De bare roter det til enda mer i hodet mitt 🙂

Da skal jeg høre ferdig boka, sånn ca 1 time igjen. Skumlere en å høre på krim 🙂

Ønsker deg en fortsatt god kveld, en god natt og en riktig god dag i morgen.

Nyt helga og husk deg selv i alt du skal rekke å gjøre.

Klem fra Hanne <3

Angsten tok valget…

Hei 🙂

Håper du har en fin sommer.

Pia er fortsatt ikke fortrolig med at Susi flyttet inn. Når hun er ute kan hun sitte på fanget mitt og kose, men hun vil ikke være inne. Vi prøver en stund til og håper det forandrer seg 🙂

Susi turte sitte litt på gulvet. Men da jeg gikk inn en tur kom hun i full fart inn døra 🙂 Problemet er bare at tauet ikke er langt nok så det ble bråstopp akkurat på terskelen.

Sambo`n har vært borte i helga. Så da har Pia mått gå tur med meg 🙂

Nå skulle jeg sittet på tog til Bergen sammen med sønnene for å besøke datter og barnebarn.

Men sånn gikk det ikke gitt.

Angsten kom for fullt med en gang de spurte om jeg ville være med. Og det ble bare verre og verre utover ukene. Jeg har prøvd å jobbe med det. Jeg har prøvd å fortrenge det og jeg har prøvd å jobbe med det igjen.

Ingenting hjalp.

Jeg bestilte billetter til oss, kjøpte noe å spise til turen og fant frem det jeg skulle ha med.

Alt var klart.

Men Lørdag var det bare å ringe Vy for å avbestille min billett.

Jeg ble bare dårligere og dårligere.

Hadde jeg ikke visst hva det var så hadde jeg bitt ordentlig redd.

Men så dumt som det er så ble jeg rolig med en gang jeg hadde avbestilt og sagt i fra til ungene.

Da var det bare en forferdelig dårlig samvittighet igjen…som da satt i magen som vanlig.

Da jeg våknet i dag og fikk tlf om at de ventet på toget ble det enda verre.

Var glad jeg lå i senga for jeg var sikker på at jeg skulle besvime og kaste opp.

Nå er gutta snart fremme og jeg sitter her i sofaen hjemme og irriterer meg over meg selv. Tenk å være så dum å la angsten vinne. For nå når jeg ikke har mulighet til å reise så vet jeg jo det at jeg hadde fått det fint 🙂

Det er ikke det at jeg er redd for reisa, for folk som er ute på tur de å eller sånne ting. Jeg er veldig glad i å reise, spesielt til Bergen. Der slapper jeg av og har det kjempefint. Og jeg er veldig glad i mennesker. Hvis de snakker til meg så har jeg ingen problemer med å prate tilbake.

Skravla går 🙂

Problemet mitt er meg…og bare meg.

Jeg har tenkt en del nå disse dagene og har kommet frem til at selvbildet mitt ligger på minus siden på skalaen. Jeg har på en måte vrengt meg selv og det er det jeg ser da som jeg ikke takler…Er ikke noe fan av utsiden heller, men innsiden plager meg mer.

Derfor i mitt hode og kropp skal jeg ikke plage andre med meg.

Ja,ja…

Sånn er det og det er bare å jobbe med det. Problemet er jo at jeg ikke kan gå tilbake i livet og se/kjenne på ting som har skjedd. Hadde jeg kunnet det så tror jeg det hadde vært mulig å finne løsningen. I hvertfall så pass at det hadde gått an å fungere normalt i hverdagen.

Sånn, det var litt klaging. Da er jeg ferdig 🙂 Så er det bare å dempe den dårlig samvittigheten og skuffelsen over meg selv. Er så heldig at jeg har en fin nabo som jeg har pratet en del med i helga. Takknemlig for at det finnes sånne mennesker 🙂 Det lettet på trykket som holdt på å ta helt overhånd.

Sender gode tanker til barna mine som må holde ut med en mamma som ikke greier reise for å være sammen med dem. Men sånn er angst. Den skiller ikke alltid på nær familie og andre 🙂

De har helt sikkert merket angsten min i oppveksten. Selv om jeg tror jeg har kamuflert den godt 🙂

Sambo`n er hjemme igjen så nå kan katter og kjærring slappe av. Normalen er tilbake i huset, så normalt det blir her i hvertfall 😀

Men…

uansett hvordan jeg har det og hva livet kaster mot meg

er jeg uendelig takknemlig for

alle mennesker og dyr som har vært, er og kommer til å komme inn i livet mitt.

Jeg er uendelig takknemlig for

fortiden, nåtiden og fremtiden.

Da ønsker jeg deg en fortsatt god kveld og en riktig god uke 🙂

Husk å samle på gode minner, små og store som du kan ta frem når det blir høst og mørkt.

Klem fra Hanne <3

 

Mitt innerste jeg…

Heihei 🙂

Dagen i dag er en fin dag. Kan egentlig ikke klage på noen av dagene, de gjør sitt beste og gir det de kan. Det er bare for oss å ta i mot og finne glede i de små tingene 🙂

Satt ute en stund og malte. Var godt før det begynte blåse.

Er ikke så god på dette, men det er gøy og beroligende 🙂

Dette er sånn langt inne i meg. Der jeg har gjemt bort og stengt inne den jeg egentlig er.

Det er farger, kjærlighet, sang og musikk og tårer.

Krattet under har gjort jobben sin nå i mange år og holdt alt det fine fast høyt der oppe så jeg ikke har fått tak i. Men nå har det begynt å trekke seg tilbake og trærne får luft og lyset slipper til.

Vanskelig å se, men nederst på krattet er det flere nye grønne skudd. Jeg regner med at det blir en fin beskyttende hekk der etter hvert som passer på at ingenting kommer inn til mitt innerste jeg igjen for å jage livet opp i toppen og holde det fast der.

Fra nå av skal vinden få ruske i de fine fargerike bladene så notene spiller fin musikk så tårene tør komme frem 🙂

Og

hjertet fylles med alt sammen og vokser seg stort og mykt så det rommer alt dagene og livet gir meg 🙂

Takk for fortiden, nåtiden og fremtiden.

Klem fra Hanne 3

Sinnemestring…kanskje…

Heihei 🙂

Håper helgen din har vært god mot deg.

Her har det vært som det bruker, skjer ikke så mye…heldigvis 🙂

Sist jeg pratet med Berit sa hun at jeg var full av sinne, eksplosiv…Nei, jeg kjenner ikke noe sinne. Men gråt og sorg er det mye av.

Nå i dag kunne jeg fortalt Berit at jammen meg hadde hun rett 🙂

Det har vært så mye sinne i hele kroppen i dag at jeg har følt jeg kunne eksplodere når som helst.

Derfor når sambo`n og Pia (katten) gikk en tur nå i kveld så skulle jeg prøve en meditasjon for å slappe av litt.

Det gikk jo ikke, alt i kroppen sto jo og dirret.

Så da satte jeg på Poisen med Alice Cooper

Satte på boksehanskene til gutta

og bokset løs på veggen i gangen. Ingen vinduer der så ingen ser meg 🙂

En del av meg sa at jeg ikke kunne oppføre meg sånn, en annen sa at jeg måtte oppføre meg sånn.

Alice Cooper fortsatte til neste sang og lyden måtte settes høyere…Det er noe med det, kan ikke spille den musikken på normal styrke 🙂

Begynte på ett maleri. Holdt penselen som man skal og tenkte på hvordan jeg skulle male følelsen jeg kjente på.

Men så tok musikken over, tankene og fornuften forsvant.

Tok ett ordentlig grep om penselen med hele hånda. Hadde litt maling på arket og slo penselen nedi…Greier ikke beskrive hvordan, men det synes kanskje 🙂

Holdt penselen loddrett og kjørte den ned i lerretet med full styrke…Musikken og andre lyder forsvant, synet ble borte og jeg bare gjorde.

Litt sjokkert over at jeg kunne gjøre sånn, slippe negativiteten løs på den måten. Det har jeg aldri gjort før.

Har litt dårlig samvittighet ovenfor penselen stakkar 🙂

Arket jeg blandet farger på fikk også gjennomgå en stund.

Da jeg “våknet” og så bilde så synes jeg ikke det ser så verst ut 🙂

En bokserunde i gangen tilslutt 🙂

Det er fortsatt kribling og uro i kroppen, men kjenner det er litt bedre. Bittelitt av sinnet er borte. Så noen dager fremover kommer jeg til å gjøre dette når de andre går tur…

Blir spennende og se hvordan bildet forandrer seg etter hvert som sinnet går ut av kroppen 🙂

Noen ganger tenker jeg at jeg angrer på  AuraTransformasjon™ hos Berit. Fordi det er så sinnsykt slitsomt å måtte forholde meg til alle følelser og forandringer som skjer i meg.

Men så er jeg også så innmari glad for at jeg fikk mulighet til å gjøre det. Fordi det gjør meg hel og tomrommet som var i meg fylles opp med positive energier 🙂

Så jeg må igjen takke ungene mine for at de ga meg penger i bursdagsgave så jeg kunne gjøre det, og takk til Berit for at hun fortalte at hun trodde det var noe for meg <3

Jeg er så takknemlig for at som skjer, for livet og for fremtiden 🙂

Klemmer fra Hanne <3

Funnet trigger og sinnet mitt…

Heihei 🙂

Håper dagen din har vært god mot deg og gitt deg gode minner.

Min har vært bra.

Fikk stor pakke fra Amazon som jeg har gledet meg veldig til…Akkurat nå vil ikke kroppen min forstå hvorfor jeg gledet meg, men etterhvert så tror jeg svaret kommer 🙂

Jeg fikk plutselig lyst for en stund siden å prøve male. Har prøvd før men ikke fått det til, har ikke greid på farge på lerretet i det hele tatt.

Men nå kom det til meg at tiden er inne og jeg kjøpte akrylmaling, lerret, penser og annet jeg tenkte jeg trengte…Smarte meg tenkte at hvit…det er bare hvit som er ingenting. Det trenger jeg ikke…Joa, forsto jo fort at hvit er veldig viktig den 🙂

Jeg har ingen plan og ingen følelse av at dette er noe for meg, men kjenner at det er noe jeg må.

Jeg må øve på at ikke alt har en klar, glatt farge. Alt trenger ikke være symmetrisk og alt trenger ikke være innafor noen streker som lager ett klart bilde.

Jeg har jo lurt på hvordan jeg skal få hull klumpen i meg som jeg har samlet på over 40 år med alle negative følelser som finnes…

Nå har jeg funnet triggeren til det 🙂

Maling.

Fyttirakkern så sint jeg blir, og lei meg.

Kroppen rister både utenpå og inni. Hjertet hamrer i ujevnt tempo. Alt smått og stort i kroppen klør og irriterer. Hver eneste celle vibrerer. Musklene står i høyspenn.

Jeg er kjempesint og har bare lyst til å trøkke penslene i maling og presse dem ned på lerretet. Knekke dem.

Det er jæskla vanskelig å ikke gi opp og bare kaste alt sammen kjenner jeg…Mitt høyeste ønske nå er å gjøre akkurat det 🙂

Før pakka kom kjente jeg på følelsen av å glede meg til noe for første gang. Jeg er veldig god på å glede meg på andres vegne. Men å glede meg for bare min egen skyld..det har jeg ikke lov til å gjøre..det er en ny følelse…

Jeg var absolutt ikke forberedt på at jeg også skulle få kjenne på en annen ny følelse jeg ikke kan huske jeg har følt på før…

Sinne…

Det er jeg veldig god på å fortrenge og samle i klumpen inni meg.

Det nye sinnet jeg føler nå kjenner jeg legger seg uten på klumpen og gnager seg innover til det gamle…Kanskje planen er å spise opp det gamle etter hvert som det kommer fram så jeg ikke trenger bry meg om det lenger. Det er jo gammelt og siden jeg har hukommelsestap så husker jeg jo ikke hvorfor det gamle sinnet er i meg. Da er det heller ingen vits i å gå rundt å bære på det.

Jaja…

Sånn er det her 🙂

Jeg har bestemt meg for at denne gangen skal jeg ikke gi opp og kvitte meg med alt…Jeg har bestill enda mer maling og pensler. Det kan jo hende jeg ødelegger dem hvis jeg ikke greier styre lysten til å kjøre penselen ned i lerretet. Tror muligens det ikke er sånn man skal gjøre det og at de da blir ødelagt 😀

Men, kanskje det er det jeg skal gjøre nå for å få ut sinnet jeg føler. Kanskje det er min måte å utagere på. Må jo si det er en helt grei måte, ikke så dyr heller…Det hadde vært verre om jeg hadde følt for å hive serviser og annet i gulvet 😀

Det er en så merkelig blanda følelse i meg nå at jeg føler meg på bristepunktet…Jeg er så full av sinne og sorg. Samtidig som jeg kjenner en enorm glede fordi jeg kjenner på de to andre følelsene…Lysten til å gi opp, pakke bort alt og prøve få plass til de to følelsene i klumpen i meg som allerede er så full at den nesten sprekker. Og lysten til å ikke gi opp, men fortsette male og la det nye sinnet og sorgen fortsette gnage seg innover i klumpen…De to lystene kjemper en sinnsyk kamp i meg nå og ingen av dem vil gi seg. Jeg vet det å fortsette vinner, men jeg er livredd…

Livredd for hva som skjer etter at den har vunnet.

Jeg tror jeg har opplevd mye traumatisk og vondt i livet…Men dette her er ganske ille det å 🙂 Jeg greier ikke se for meg noe jeg kan male, ingen motiver. Det eneste jeg ser når jeg tenker på å gå tilbake til spisestuebordet der jeg maler er at jeg knekker alle pensler, tråkker på alle tubene så de blir ødelagte og knekker alle lerretene…Det gir litt tilfredstillelse det å, samtidig som det gjør vondt fordi jeg vet at det kan jeg ikke gjøre 🙂

Jaja…igjen

Litt fornøyd med disse her 🙂

En liten utblåsning, takk for at du leste 🙂

Klemmer fra Hanne <3

Da jeg fant igjen meg selv og jakten på meg…

Heihei 🙂

Hvordan har du det? Håper du greier nyte dagene og kjenne på hva de gir deg 🙂

Først litt påskegul glede fra meg til deg 🙂

Så litt om mine oppdagelser etter AuraTransformasjon™.

Det skjer mye i kroppen for tiden.

Som jeg har skrevet før så husker jeg nesten ingenting av livet mitt. Husker ikke at jeg noen gang har hatt en familie jeg har bodd med og snakket med. Husker ikke at jeg har gått på noen skoler eller hatt venner jeg har gjort noe med noen gang. Jeg har bilder av mennesker og hendelser så jeg vet jo at jeg har kjent folk og vært sammen med de. Men det er helt tomt i kroppen og gir meg ingenting å se bildene eller høre de fortelle meg om ting.

Etter å ha gått mer og mer inn i meg selv, hørt flere bøker og annet om selvutvikling, meditasjon og det spirituelle så har jeg begynt å forstå en god del.

Kjenner jeg er kommet til kjernen av problemet, men der er det full stopp. For å få hull på den kula så er jeg nødt til å gråte…og det er absolutt ingen enkel sak å få til 🙂

Jeg har kommet så langt at jeg har begynt å like meg selv, kan se meg i speilet og møte mine egne øyne uten å bli dårlig. Kan til og med gi meg selv ett smil noen ganger 🙂

Jeg greier si til meg selv at jeg har lov til å tenke, føle, gjøre og mye mer akkurat det jeg ønsker for min egen skyld. Jeg jobber med å ikke alltid inkludere andre i de tankene. Ikke alltid lure på om den eller den skulle fått en god tanke før jeg tenker på meg.

Jeg øver på å forstå at ikke tankene mine skader andre eller forandrer på hvordan verden utenfor fungerer. Selv om jeg tenker en positiv tanke for meg eller andre så betyr det ikke at noe negativt kommer til å skje med verden eller den personen jeg tenkte tanken om. Selv om jeg tenker noe negativt om personer jeg møter, trenger ikke være noe stort, bare “uff, skoa dine var ikke fine” eller noe sånt. Så kommer det ikke til å skje noe alvorlig hverken med meg eller den andre personen.

Det er en hard og tøff jobb å gå igjennom alle disse tankene og følelsene og innse at den jeg har trodd har vært meg i alle år absolutt ikke er meg.

Meg er blitt borte og jeg tror jeg har funnet ut hvor jeg har gjemt meg de siste 39 årene.

Jeg skilte meg fra meg selv i høstferien i 1983. Siden da har jeg vært her på jorda, men ikke levd her.

Jeg fortrengte nesten alt før den ferien, og har bare svevd utenfor meg selv etter den ferien.

Jeg har ikke forstått hvorfor jeg husker det meste om alle mennesker, men jeg husker ikke at jeg har snakket med eller vært sammen med dem. Jeg husker mange hus. Men jeg ser dem alltid ovenfra og det er tomme rom.

Jeg forsto hvorfor en natt jeg satt og “reiste” tilbake til kirken faren min er begravd 🙂

Jeg er fortsatt der at jeg synes det spirituelle er litt rart og noen ganger skummelt å snakke om, og jeg tror ikke alltid på at det jeg får frem er rett. Selv om det kjennes sånn ut 🙂

Kan jo si det da at jeg hadde en veldig fin stund der i Mangen kapell sammen med faren min, mye falt på plass. Mor og søster dukket også opp og jeg kjente den gode følelsen av familie og tilhørighet som jeg har savnet <3

Men det jeg skulle frem til er da jeg forsto hvorfor jeg ikke husker og hvorfor det lille jeg husker er i fugleperspektiv.

Det eneste minnet jeg har fra begravelsen til faren min er ei som synger, men jeg har sett henne ovenfra som om jeg satt på galleriet. Jeg har jo forstått at det ikke stemte. Vet jo at de nærmeste pårørende alltid sitter på første benk.

Så fikk jeg se meg selv sveve oppe under taket ved galleriet, samtidig som jeg så mor, søster og meg sitte der ned på første benk. Og da forsto jeg.

Da i den begravelsen skilte jeg meg fra meg selv.

For å takle sorgen, og sikkert sinnet over at han døde så måtte jeg gjøre noe for å beskytte meg selv. Så da stakk jeg av og gjemte meg, En del av meg ble igjen der oppe under taket i kirken og hver gang jeg har møtt noen, vært noe sted og opplevd noe etter det så har jeg fortsatt med å sveve over meg for å beskytte meg selv fra sorg og sinne…Eller kanskje beskytte meg selv fra å bryte sammen og vise at jeg ikke har hatt det bra.

Sånn jeg husker den høstferien i Oktober 83…

Jeg kom hjem og fikk vite at faren min var veldig syk (kreft). Jeg husker jeg satt ved siden av han i sofaen. Satt ved siden av han i dobbeltsenga og feiret 17 års dagen min som er i November. Husker sykebilen står utenfor huset med bakdørene åpne, ser dørene lukkes og bilen drar. Vi var hos tante og onkel mens mor var på sykehuset hos far. Mor sitter ved kjøkkenbordet hos tante og onkel og forteller at far er død.

Så husker jeg ikke noe mer.

Jeg tror det skjedde i løpet av den ferieuka, men det kan godt hende det tok lenger tid. Og jeg aner ikke hvor lenge jeg var hjemme før jeg dro tilbake til folkehøyskolen. Har glemt å spørre mor om det 🙂

Det er også kanskje en del av at jeg har fortrengt alt. Det at jeg reiste fra mor og søster rett etter og lot de sitte der med tomheten og sorgen.

I følge samboer (gikk også på folkehøyskolen) så hadde de andre fått beskjed om hva som hadde skjedd og at de skulle ta vare på meg…Vet ikke om jeg hadde det problemet den gang…Men jeg hater å bli tatt vare på 🙂 Så for å slippe det så måtte jeg bite sorgen og gråten i meg og ikke vise noen at jeg hadde det vondt.

Og i følge ei som også gikk der så reagerte hun på at jeg ikke viste noen følelser om at noen hadde skjedd. Alt var som før…

Så..

konklusjonen min er etter en hel vinters forskning 😀

At jeg må greie dra tilbake til høstferien i Oktober 1983 og finne igjen 17 år gamle meg.

Jeg har vært så nær de to siste nettene, men så glepper jeg unna og svever av sted. Hvordan i alle dager skal man få tak i en 17 åring som ikke vil bli funnet 😀

Jeg kan se meg sveve rundt akkurat utenfor rekkevidde, jeg hører meg le og ha det gøy.

Så…

nå må jeg bare få hull på den kula som har samlet på 39 år med negative følelser som jeg ikke har gitt meg selv lov til å føle. Å fytti rakkern så skummelt det er 🙂

I følge mor så gråt jeg mye da rett etter far døde. Men jeg tror det var siste gang. Jeg har felt noen tårer siden da, men det er så lite at det teller ikke. Det har ikke gjort noen forskjell på klumpen i halsen. Jeg er veldig god på å “klippe” tårekanalene av med en gang de begynner slippe tårer gjennom.

Jaja…

sånn går nettene her 😀

Jeg må jo også si at jeg har det veldig bra og er utrolig takknemlig for livet jeg har og menneskene som er i livet mitt <3

Og jeg er også kommet fram til at jeg er veldig takknemlig for at jeg er akkurat meg og har hatt det livet jeg har hatt. Det er ingenting jeg ville forandret på.

Jeg vet hvem jeg er og hva jeg har, og akkurat sånn vil jeg ha det.

Det er vel det som gjør det så vanskelig og skummelt å stikke hull på den klumpen. For i det øyeblikket den åpnes og gråten kommer…Da vil det mest sannsynlig skje forandringer…Da kan det hende 17 år gamle jeg endelig kommer hjem igjen til meg…Og med henne kommer også kanskje alle minnene om det som har skjedd i livet. De hun har tatt til seg og hatt det gøy i der utenfor meg.

Hvordan vil jeg takle det?

Hvordan blir det å leve videre med latter i halsen i stedet for klumpen full av gråt?

Joa, jeg vet det blir bedre. Men så er det det da at forandringer er skumle, selv om de er positive. 39 år sammen med den personen jeg er nå, det er lang tid det. Hvordan sier man opp en leieboer som har tatt så stor plass så lenge?

Hun har fått oppsigelsen, det sto bare ikke noen dato for flytting på den…Men jeg kjenner hun driver og pakker og når tiden er inne så flytter hun. Og da kan 17 åringen flytte hjem igjen og begynne utvaskingen av det gamle. For det tror jeg ikke hun andre gidder 😀

Når jeg skriver dette nå så kjenner jeg at jeg gleder meg litt også til å innrede på nytt <3

Tror dette er litt deg jeg Hanne 💕 det lille hjertet er omsorgen og kjærligheten til deg selv . . Det store er for alle andre, for stort hjerte det har du ! Det lille er på vei inn i det store 🙂 Gleder meg til du flytter inn 😘 (Charlotte) 

Dette fikk jeg som kommentar på ett innlegg jeg delte på facebook. Kjente ingen glede den gang ved å skulle finne meg selv. Men nå gleder jeg meg jeg å til å flytte inn og gjøre meg til meg 🙂

Sånn da har jeg fått ut litt av det som rører seg i meg om dagen….eller natten, det er da det skjer 😀

Ønsker deg en fortsatt god Lørdag 🙂

Og tusen takk for at du leser og at du er du.

Klem fra Hanne <3

Bare noen energitanker som måtte ut…

Heihei 🙂

Nå er det lenge siden sist jeg hadde noe å skrive om.

Men nå har sambo`n og jeg diskutert litt 🙂

Denne vinteren har jeg ikke gjort mer enn jeg må gjøre, jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært ute av huset. Jeg har prøvd å jobbe med meg selv og finne ut hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg ikke husker noe. Prøvd å finne meg selv langt der inne i meg som jeg absolutt ikke har noe ønske om å finne og bli kjent med…

Jeg har sovet lite fordi det er om natten i mørket alene det er lettest å komme i kontakt med meg og fortiden…Da det er lettest å “se og høre” følelsene.

Jeg har vært innom barneskolen, ungdomsskolen og 5 hus jeg har bodd i og kirken faren min er begravd ved. Og det har vært fint 🙂 Jeg har fått kvittet meg med mye negativt. Ikke klare bilder av ting som har skjedd, men følelser kanskje. En grå, tung masse som har klemt om meg både inni og utenpå. I og utenfor kirken sammen med faren min var det bare positivt.

Det kjennes så dumt ut å fortelle om dette, det er bare ting som skjedde i mitt hode. Og jeg slites mellom at jeg virkelig opplevde det og at det bare skjedde fordi jeg ville det skulle skje…Jeg heller litt mot at jeg begynner bli bittelitt gal…men, det får så være 🙂

Også har jeg prøvd å sette meg litt inn i dette med det alternative. Det med evner man kan ha og hvordan komme i kontakt med seg sjøl og alt mulig annet de driver med.

Prøvd å høre på bøker på storytel om dette. Det gikk fint en stund, så ble det mer og mer snakk om energier. Også er det mye jeg og meg, da detter jeg ut. Jeg har ingen tanker om meg.

Sambo`n og jeg begynte prate. Har diskutert det før og vi blir ikke enige 🙂

Jeg blir super stressa, lei meg, sint og kjemperedd når jeg begynner tenke på og prate om disse alternative tingene…

Jeg kjenner jeg misliker veldig at jeg har en aura og chakraer…hvis det finnes. I mitt hode er det ingen beviser for det, så da tror jeg ikke helt på det, samtidig som jeg ikke kan avskrive at det er der.

Hvis det finnes så liker jeg ikke at jeg sprer mine energier hver gang jeg er i nærheten av andre mennesker, eller snakker med noen i telefonen eller chatter med noen…Eller skriver her i bloggen…

Det gjør meg redd.

Jeg søkte på hvordan man skrur av eller stenger inne disse energiene. Men det eneste som kommer opp er hvordan beskytte seg mot andres energier…Jeg blåser i det…Jeg vil beskytte andre mot mine energier.

Sambo`n kom med ett eksempel…

Hvis du kommer ny til ett sted med flere mennesker også er det en som ikke liker deg og ikke vil ha deg der…Han mener at den ene er problemet og at den ikke skal tas hensyn til. Man skal gå inn i gruppen og være høflig mot den ene personen, uten å forholde seg mer til den.

Jeg mener jeg er problemet og at jeg da må trekke meg tilbake og ikke presse meg på.

Jeg blir også mer og mer sikker på at jeg ikke har sosial angst som psykologen sa…De er ikke så gode på å stille diagnoser, de velger letteste løsningen. Eller de har kanskje ikke noen annen forklaring fordi de ikke snakker ordentlig med pasientene og finner ut av hva de egentlig føler.

Jeg er ikke redd for andre mennesker. Jeg har ikke problemer med å snakke med dem. Det er det jeg ubevisst gir disse menneskene jeg møter av negativitet jeg er livredd for.

Sambo`n leste at hvis man møter andre mennesker med positiv holdning og positive ord så vil de få en positiv følelse og ha det bra.

Men…

Det derre med disse energiene. Det er jo ubevisste utstrålinger. Da aner jo ikke jeg hva jeg sender ut. Det er en stor sjanse å ta, kanskje det går bra, kanskje ikke…

Samvittigheten min tillater meg ikke å ta sånne sjanser 🙂

Så, jeg har kommet fram til at jeg må lære meg å stenge disse energiene inne, aller helst skru dem av. Men da dør jeg visst i følge sambo`n. Det ville vært dumt, føler meg ikke helt klar for det ennå 🙂 Da får jeg prøve trekke de inn i meg selv og stenge dem inne i stedet. I hvertfall hvis jeg skal ut av huset og risikerer å møte andre.

Jaja, sånn var kvelden her. Nå har sambo`n og katta gått og lagt seg. Jeg har for mye følelser i meg til at jeg får sove ennå, så jeg må prøve finne noe å roe ned på…En episode eller to av Friends kanskje…Det er min trygghetsserie. Den jeg kommer tilbake til når livet blir litt for stort for meg 🙂 Følelsene lander igjen når jeg får meg selv og fortiden jeg ikke aner noe om på avstand. Og glemmer alt om disse energiene som visstnok skal fly rundt mellom alt og alle 🙂

Da prøver jeg trekke tilbake alle energier jeg har lagt inn i dette innlegget og ønsker deg en god natt hvis du ikke har sovnet alt, og en riktig god Søndag 🙂

Tusen takk for at du leser og er den du er.

Klem fra Hanne <3