Hver gang vi går så hyperventilerer jeg og stresser noe forferdelig. Strammer alle muskler i kroppen, spesielt nakke, skuldre og fingre. Svetten siler fra hodet.
I dag da jeg gikk alene merket jeg ingenting. Ikke før han tok meg igjen og vi gikk sammen.
Det har ikke noe med han og gjøre.
Det er prestasjonsangsten min som kicker inn og gir nervene støt.
Jeg pålegger han flauhet over å gå med meg.
Jeg pålegger han irritasjon for at jeg går for sakte.
Irritasjon for at jeg stopper og tar bilder.
Irritasjon over at jeg hyperventilerer og svetter.
Og for at jeg må stoppe flere ganger for å få luft ned i lungene.
Det er bare i mitt hode og mine nerver.
Han bryr seg ikke om noe av det.
Men i mitt hode så er han jo nødt til å reagere på alt det.
I det tanken og følelsen har sneket seg inn blir det bare verre og verre.
Jeg kan selvfølgelig begynne å gå alene fordi jeg trenger å bevege meg for å gå ned i vekt.
Men så har jeg ikke lyst til det heller.
Fordi jeg vet han ønsker være med og jeg synes også det er koseligere enn å gå alene…
Hvordan skal man få hodet til å forstå det da.
At det går an å være så forferdelig sta
Det virker ikke på alle den behandlingen som finnes for angst.
At hvis man gjør ting man har angst for om og om igjen så vil det gå over.
Det har jeg holdt på med nå i over 40 år. Det er aldri blitt lettere.
Jaja, sånn er det
Føler jeg har skrevet om dette mange ganger før.
Glemmer hva jeg har skrevet.
Det er en uting med meg.
Jeg gjentar meg selv altfor ofte.
Skal jeg fortelle/forklare noe for noen så sier jeg det om og om igjen i samtalen.
Har tenke en del på det og prøver forstå hvorfor
Det er interessant å gå inn i meg selv sånn og se om jeg kan finne årsaken til “feilene” mine.
Jeg tror grunnen til dette er at jeg er redd for å si noe feil og ikke bli forstått.
Redd for at de jeg prater med ikke skal få med seg hvert ord jeg sier så de misforstår meg og jeg forårsaker at de kanskje gjør noe feil pga noe jeg sa feil.
Nå er det ikke så mange jeg prater med så jeg tror det går mest utover barna mine stakkar <3
Det er grusomt irriterende for meg…
tenk på hvor ille det er for dem som må høre på.
Misunner dem ikke
Denne onsdagen har vært god mot meg.
En fin tur til butikken.
En koselig prat med Monika på senteret.
Penger på konto.
Alle regninger betalt.
Fylt opp med mat i kjøleskap, skuffer og fryser.
Kjøpt ny støvsuger og liten gassgrill.
Bestilt masse kattemat og kattesand.
Det gir en kullsyreboblende glede i kroppen
Vi er klare for krisetider med langvarig strømbrudd hvis det blir sånn…
Hvis det ikke blir sånn så har vi mye godt og kose oss med og glede oss over fremover
Vi er altfor flinke til å kose oss sier jeg,
sambo sier det ikke går an å kose seg for mye.
Jeg er så takknemlig for hvordan livet mitt er blitt.
Det eneste jeg er lei meg for er at jeg ikke greide få til dette mens barna var små og bodde hjemme.
<3
Skulle så veldig ønske vi hadde økonomisk trygghet og eid ett trygt sted å bo for dem da.
Men…
Sånn er livet.
Dette var bildene som var på vei til butikken i dag
Tenk så mye fint som bare er der rett foran oss.
Og tankene som kom mens jeg satt og skrev.
Ingen ord jeg skriver er planlagt eller kladdet på forhånd. Det du leser er det som surrer rundt i hjernen akkurat da det ble skrevet
Ønsker deg en god natt i natt og alle netter etter denne
Det var så fin himmel. Den ble litt mer dramatisk og mørk på bilde enn den var i virkeligheten
Måtte ta bilde av disse tre også.
Synes de var så fine der de sto i grønnfargen sin på den grå bakken mot den røde veggen
Også Bjørka da…
Det fineste treet jeg vet om
Ble så glad da jeg oppdaget Humla som summet rundt og koste seg.
Den poserte så fint da jeg tok bilder
Dette her er også veldig fint synes jeg.
Litt slitent tregjerde i det grønne gresset.
Det står akkurat i ett kryss der vei/gangvei/sti deler seg.
Jeg tenker på alle mennesker som har stått ved det/lent seg på det og hatt korte og lange avskjeder. Alle dyr som har markert og luktet på det.
Tenker på alt det gjerdet har opplevd mens det har stått der. Alle som har satt igjen spor akkurat der.
For meg gir det en god følelse å tenke på. Tankene bare kommer
De kommer plutselig når jeg går forbi steder eller står/sitter ett sted.
Tenker på de som har vært akkurat der jeg er og alt hva det stedet har fått oppleve i sin levetid
Sånn…
Da var vi hjemme igjen…Litt forblåste og med ett snev av angstanfall igjen i kroppen…
Den litt sure vindene hjalp litt så det ikke brøyt ordentlig ut.
Så takk til vinden som kom som motvind. Den kjølte ned stressa nerver og gjorde så jeg fokuserte mer på håret som sto til alle retninger og det at jeg egentlig frøys litt
Ønsker deg en fortsatt fin Fredag og en god helg.
Husk å gjøre noen ting du har lyst til å gjøre innimellom alle de tingene du må gjøre.
Også må du huske å legge merke til øyeblikkene og samle gode minner. Små og store
