Noen tanker og en ny oppdagelse…

Heihei 🙂 

Fant en fin app. Brodering og fargelegging er morsomt…Her får man begge deler 🙂 

Jeg er litt snål. Elsker rutiner. Alt de fleste andre synes er kjedelig liker jeg. Potet/gulrotskrelling, det er meditasjon. Skulle egentlig jobbet på ett kjøkken som skreller 🙂 

Alt med å sortere farger, størrelser, alfabetisk og nummerisk…Jeej, det er supert. Helst litt små ting, da koser jeg meg. 

Alt som kan telles i like store hauger eller like mange i poser/esker….Det er den perfekte jobben for meg. 

Sitte i min egen verden og jobbe med sånt småplukk….:) 


Også lydbok eller musikk….det ville vært en jobb som passet meg.

Vet ikke om det finnes sånne jobber. Samlebånd finnes jo. Men det er ofte så mye bråk og mye folk. Det takler jeg ikke. Da kommer det innvendige stresset og ting begynner å gå galt….En person til i rommet er greit. Men blir det flere så får jeg problemer. Da blir jeg ukonsentrert og greier ikke gjøre det jeg skal. 

Magen begynner å lage bråk og jeg kan ikke spise hele dagen. Det er lenge å gå fra før jeg la meg om kvelden og til jeg kommer hjem fra jobb dagen etter. Sånn har jeg levd i mange år da jeg gikk på skole/jobbet. Har alltid trodd jeg hadde en form for matallergi, selv om det ikke slo ut på tester. Men i 2015 forsto jeg at det ikke er det men nerver….

Det er merkelig jeg ikke er syltynn 😀 

Men det har vel noe med uregelmessigheten av matinntak. Mer på kvelden siden jeg ikke turte spise fra jeg sto opp og til jeg var hjemme fra jobb. Mye brus på dagen for å få litt metthetsfølelse…

Forbrenning og mage er sikkert blitt ødelagt fordi jeg har levd med sosial angst hele livet, uten å vite det…Har tenkt at jeg bare her vært dum som ikke greide ta meg sammen og slutte med det tullet. 

Husker da jeg jobbet på Obs i Lillestrøm på slutten av 80 tallet. Da hadde jeg mange matpauser og andre pauser på do. Vi som satt i kassa måtte ha 30 min matpause og 5 min hver time. Hadde jeg fått lov så hadde jeg jobbet alle de 5 min, men det gikk ikke….Så da satt jeg på do da 🙂 Greide ta meg såpass sammen at jeg fikk gått gjennom kafeen og inn der vi hadde spiserom og garderobe. Garderoben lå før spiserommet. Kjenner følelsen av å gå med bestemte skritt mot spiserommet, for så å svinge inn på garderoben og doen og sette meg der 🙂 

Kanskje det er derfor jeg har ett veldig anstrengt forhold til garderober og doer på arbeisplasser. Som når jeg hadde vaskejobber. Agsten klemte til som ei klo når jeg skulle vaske der. Hmm…

Inni hodet mitt så vet jeg at det er helt idiotisk, og jeg visste det da. Men inni hodet mitt så er det en liten djevel som sitter og sier at det er sånn det skal være…Også gjør man som den sier 🙂 

Jaja, det var ett lite minne som dukket opp da jeg begynte tenke på det å skulle jobbe 🙂 

Minnet har vært der lenge. Men det blir mer enn en fantasi når det skrives ned og andre kanskje skal lese det. Da blir det virkelighet og man ser det bedre 🙂 

Ønsker deg en fortsatt fin ettermiddag….

Klem fra meg <3 

Rikdom…hva er det…Kan du smile gjennom tårer…

Kan du smile gjennom tårer når din drøm
blir knust til støv?
Kan du atter skimte våren gjennom
høstens gule løv?
Kan du glemme sorg og smerte, spott
og urett , hån og svik?
Uten bitterhet i hjertet
er du meget , meget rik… 

Ett veldig fint dikt. 

Usikker på om det er sant. 

Jeg føler jeg har levd livet mitt sånn, men jeg kan ikke si det har gitt bare rikdom. 

Jeg har fått 4 barn og 2 barnebarn, som er den største rikdommen av alt. Jeg ble kjent med Ole på folkehøyskolen og møtte han igjen etter 32 år, det er og en stor rikdom i livet. 

Og uten alt jeg har opplevd i livet så hadde jeg ikke hatt den rikdommen i livet mitt nå. Så det er jeg veldig takknemlig for. 

Men….

Jeg kan ikke si jeg ikke har bitterhet i hjertet. 

Selvfølgelig er jeg bitter på alt jeg har opplevd. Både det jeg husker og det jeg bare fornemmer som andre har fortalt meg. Selvfølgelig tenker jeg straffer og hevn. 

Jeg er ikke så ordentlig at de tankene aldri kommer. Men jeg har lært meg å fortrenge dem. Tanken kommer og jeg kutter den av med en gang. Jeg kjenner den igjen på første ordet og den får ikke lov til å komme frem. De svever rundt der inne i mørkeste delen av hjernen. De sender lyn som lager hull i veggene rundt dem. Jeg forter meg å dytte den vonde tanken inn igjen og tetter veggen. Det er lapp på lapp etter mange år med fortrengelse.

Etter år med å smile og late som. 

Jeg er redd det en dag skal revne helt og alt skal komme ut….Redd jeg ikke skal greie stoppe tanken før den får form og blir hel. Tanken om hevn og straff. Mørke tanker. 

Tanker om å fortelle hva forskjellige ord har gjort med meg. Og handlinger jeg ikke husker har gjort med meg. 

Jeg liker ikke mørke i hjernen min, den skremmer meg. 

Redd for hva som skjer den dagen det åpner seg….Hva har det å smile gjennom tårer gjort med meg. Det å alltid se en vår når alt har vært trist. Det å glemme sorg og smerte, spott og urett…

Hva skjer når det ikke er plass til alle de opplevelsene lenger? 

Hva skjer når hjernen sier at nå gidder jeg ikke mer, nå må du bare se på alt og forholde deg til det? 

Det er den mest skremmende tanken jeg noen gang har tenkt. Det mest skremmende jeg kan tenke meg i livet, foruten at det skal skje noe med barna/barnebarna min…..

Jeg har en tanke om at den dagen den mørke delen i meg åpner seg så vil det være som en tsunami, ett jordskjelv og den sterkeste stormen noen noen gang har opplevd. 

Jeg er redd…

Vi hører bestandig at hvis noe er vanskelig, hvis livet går oss i mot og alt føles mørkt….

Tenk positivt, smil og vær glad, ikke la det gå innpå deg, du kommer deg gjennom dette, stå på og lat som ingenting og masse andre fine ord..

Men har du kjent ordentlig etter…hva gjør det med deg at du glemmer, smiler og ikke lar det gå inn på deg…Greier du det? 

Jeg vet at jeg ikke har greid det, selv om jeg har borti 40 års erfaring….Jeg har aldri greid å mestre det. Det sies at man kan tilgi men ikke glemmer…Jeg kjenner at innerst inne i meg så er ingenting tilgitt. Hverken stort eller smått, gammelt eller nytt..

Hjernen har fortrengt mye, 

Men følelsene glemmer aldri og de kommer tilbake i forskjellige situasjoner. De ligger der og venter på å bryte ut. De greier jeg ikke smile bort, se lyset gjennom, glemme. Følelsene er ødelagt. Evnen til å ta inn over meg ord og handling. 

Jeg er ufattelig rik, men jeg er også uendelig fattig.

Klemmer fra Hanne <3 

 

Noen ganger er det noe i øynene….

God morgen, håper du har hatt en rolig natt 🙂 

Våknet kl 6, en time før vekkeklokka. Fikk litt tid til å gjøre de vanlige tingene som aviser, face, insta og spill. Og når det blir så god tid så får man også tid til å tenke litt 🙂

Tanken som kom i dag har jeg hatt flere ganger det siste året. Helst når samboer sier noe positivt om meg som person. Sikkert tenkt det før å, men ikke registrert den helt. 

Du har sikkert opplevd å møte en person eller flere som du absolutt ikke greier få taket på. Som du kjenner at her er det noe som skurrer. Det kan være en arbeidskollega, en medelev eller en person du møter i løpet av dagen. En person du må forholde deg til, men som du ikke har noe ønske om å ha i livet ditt. 

Det er greit å snakke med personen og ha litt kontakt i løpet av dagen. Men det er ikke en person du har noe ønske om å tilbringe fritiden din med. Eller snakke om personlige ting med. 

Bare sånt….”hvordan var været hos deg i dag” snakk 🙂 

Du merker at veldig mange liker personen. Den er blid og pratsom. Hjelper til der det trengs og det er egentlig ikke noe galt med den, hverken utenpå eller inni. Det er bare noe i øynene som du ikke greier sette fingeren på og forstå. Noe som skremmer deg og som gir deg en grøssende følelse. 

“Øynene er sjelens speil” har jeg hørt. 

Noen ganger ser man i øynene til noen og kjenner man må slå blikket ned. Det er noe der som sender ett piskeslag og man føler smerten. 

Noen ganger kan den personen være deg selv. 

En person du vet du må ha ett forhold til, men du vil ikke ha den inn i livet ditt. Du sender deg selv piskeslag hver gang du ser deg i speilen. Du unngår å se i speilet. Det er en helt grei person. En ikkeperson. En du ikke vil bruke energi på. 

Det er ett hav av avstand mellom den personen du ser i speilet og den personen andre sier de ser. Du forstår ikke andre og blir nesten litt sint når de sier de liker deg. Du vet ikke hva det er, men det er noe i øynene. Noe du ikke kan sette fingeren på og forstå..

Du ser sjelen som speiler seg og det skremmer deg…


Mitt dagens møte med sjelen min…..Min ikkeperson…

Må si, at dette er ikke noe jeg plages med eller tenker på hele tiden. Men tanken slår meg en gang i blant og jeg lurer på hva sjelen min skjuler.

Ser ut som det blir sol i dag, håper den vil varme litt også 🙂 

Ønsker deg en riktig god dag i dag. 

Se deg rundt og samle noen små minner som du kan ta med deg inn i kvelden. 

Klem fra meg <3 

Vinduskonvolutter og blackout…

I dag er det siste påskedagen og jeg tenker på at det er siste dagen alt er stengt. Jeg husker tilbake til på de siste 20 årene og hvor stresset hverdagene var. Lørdag ettermiddag, søndag og alle helligdager var en etterlengtet fridag. Ikke fordi det ikke var jobb og skole. Men fordi alt var stengt. 

Det kom ingen vinduskonvolutter i postkassa. 

Det ringte ingen kreditorer. 

Butikkene var stengt så man trengte ikke tenke på at man måtte ut og bli sett av mennesker. 

Ingen jobbet hos telenor, e-verk og kabeltv. Så var ingenting stengt før helga eller helligdagene så hadde vi i hvertfall både strøm, tlf og tv de dagene. 


Husker en gang jeg skrudde ned postkassa fordi jeg ikke orket få flere regninger. Hjernen må ha blacket ut litt. Jeg visste jo at det ikke hjalp, men det var bare noe jeg måtte gjøre for å få fred. 

Jeg tenkte jo ikke på at alle kjenner mora mi og postkjøreren ga henne beskjed om å si til meg at jeg måtte henge opp ei postkasse igjen 🙂 Så da måtte jeg jo gjøre det da…

Husker ikke unnskyldningen jeg brukte. Men tror det var at den hadde falt ned også hadde vi glemt å henge den opp igjen 🙂

Det var godt å vite at butikken var stengt. Da trengte jeg ikke tenke på at jeg manglet noe. Det var ikke pga lite penger. Men fordi jeg har livredd for å møte mennesker der….Og det er det jo en stor sjanse for at man gjør uansett hvor lite sted man bor på 🙂

Vinduskonvolutter var ett mareritt. Jeg fikk litt panikk når de kom i postkassa. Men etterhvert så orket jeg ikke bry meg lenger. Jeg er helt klart skyld i regningsproblemene mine selv….Kan kanskje gi litt skyld til den jeg bodde med. Men når jeg aldri sa noe så kunne ikke han vite noe heller. 

Det ble mye løgner og hemmeligheter. Vi ble kalt inn til namsmann/sosialkontoret sammen. Men jeg turte ikke si noe og dro alene. Sa ingenting til samboer og løy til saksbehandler. En gang så kom to fra sos.kont hjem til oss og ville snakke med samboer. Han var på jobb og jeg skulle ringe han. Løy og sa det var dårlig dekning på stua og gikk på ett soverom for å ringe. Husker ikke om jeg gjorde det, eller om jeg latet som. Tror jeg sa til damene at han ikke tok tlf. 

Til slutt måtte vi møte begge to og han fikk vite hvor ille det var. Vi fikk hjelp med å betale de viktigste regningene og det ble bedre.  Jeg fikk det også bedre for nå var det åpent og jeg kunne snakke om det. Men økonomisk så var det for sent. Det var for mye smått som var blitt stort. Samvittigheten for å ha fått han så ut å kjøre med regninger kjenner jeg på ennå. Selv om han nå har fått orden på sitt. 

Jeg fikk ansvaret for økonomien og begge kontoene. Det ble for mye for meg pga angsten. I “gamle dager” måtte vi dra til banken/posten for å betale regninger. Jeg begynte å samle på uåpnede konvolutter i stede. De lå i poser og bunker bakerst i skap og skuffer. Der jeg visste mannen ikke ville se. Hvis han tilfeldigvis oppdaget en regning så var løgnen klar. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger både strøm, tlf og tv har vært stengt. 

Husker en gang vi kom hjem fra ett sted hele familien. Tror det var før yngste var født. Vi hadde alltid på litt lys, men da vi kom hjem om kvelden så var huset helt mørkt. Jeg løy og sa at det sikkert var noe feil med ledninger ett eller annet sted. Men jeg visste at regningen var gått til stengning og at det sikkert var det som var skjedd…..Er ikke sikker, men tror vi var uten strøm en helg da. Som regel fikk jeg åpnet den igjen dagen etter stengning. 

Tv, tlf og internett kunne vi være uten lenge om gangen før jeg fikk betalt…

Det skjedde flere ganger at jeg ikke hadde betalt husleie på en stund og namsmannen sendte brev om utkastelse. En gang husker jeg hun (namsmannen) ringte og sa ifra at nå kom de om en dag eller to, og ba meg prøve betale før da så vi skulle slippe få døra plombert….Da var jeg veldig glad jeg bodde på ett lite sted der namsmannen visste hvem jeg var og viste medmenneskelighet 🙂 Husker ikke hvordan, men fikk betalt.

Enda har jeg en stor bunke med regninger fra den tiden. Selv om alt er mye enklere nå med data og nettbank. Så legger angsten seg rundt meg som ei klo og klemmer til hver gang jeg får en vinduskonvolutt. Hjernen går i svart og jeg registrerer ikke at jeg legger den bort. 

Så med ujevne mellomrom finner jeg frem bunken og sorterer gammelt og nytt. Tar vare på de av nyere dato og brenner opp resten. Akkurat det å brenne opp gir en god følelse. Men så snur jeg meg og ser bunken som ligger igjen på bordet med alt som skal betales. Også skjer det noe i hodet igjen og jeg legger de pent tilbake der de lå……og glemmer dem.

Vi har hatt dårlig råd pga permiteringer og min angst. Men hvis jeg hadde forstått at jeg hadde problemer, så kan det hende det ikke hadde blitt så ille. 

Jeg er evig takknemlig for at jeg har den mora jeg har. Hun har hjulpet masse med penger til akutte regninger som måtte betales. Uten henne så hadde ille blitt enda verre….Så tusen takk <3 

Jeg er evig takknemlig for barna mine som aldri noen gang har krevd å få ting de kanskje har hatt lyst på. Som aldri har bedt om penger til ditt og penger til datt. Som aldri har sagt nei når jeg har måttet be om å få låne av bursdags/julegavepenger de fikk.

“Nå har du tatt deg av oss i alle år og brukt penger på oss..Så nå er det vår tur til å hjelpe deg” har de sagt….Er det noe rart jeg er superstolt av de 4 englene jeg har vært så heldig å få i livet mitt <3 

Jeg lar ikke de gamle regningene gå innpå meg lenger. Men det er jo ikke noe jeg ønsker å la de være igjen til ungene når jeg dør. Så jeg prøver å se en og en regning, og ikke en stor samlet sum. Også betaler jeg det jeg har råd til fra mnd til mnd. 

Hvis du har problemer med økonomi pga angst/depresjon eller andre ting. Vær så snill og fortell det til dine nærmeste.

Jeg var rundt 20 år da det begynte å skli ut for meg. Og da gikk det fort. Nå 30 år etter så sitter jeg fortsatt med forskjellige regninger som ble “glemt” den gang…..Noen 100 lapper er blitt til 1000 lapper….

Har du barn så snakk med dem fra de er små om økonomi…De trenger å lære at regninger må betales. At løsningen ikke er å låne penger, hverken av banker eller privat. At det ikke er flaut og be om hjelp hvis de av en eller annen grunn ikke greier ordne det selv….At de ikke er alene.

Har du av en eller annen grunn problemer med å få betalt det du skal på egen hånd. Be om hjelp. Fortell noen rundt deg om det og ta i mot den hjelpen du kan få. 

Det er heldigvis lenge siden noe er blitt stengt her, og hvis noe ryker så har vi greid å kjøpe nytt (brukt) uten å be om privat lån. Tror det er fordi jeg er blitt klar over hvor pengeproblemet lå, som egentlig ikke kom av lite penger. Men ubevisst bruk av penger for å få en grunn til å ikke gå til banken/posten. Ole er en god hjelp siden han har tatt ansvaret for fellesøkonomien og passer på at det blir betalt..Det var en stor befrielse å gi han bankkortet mitt. Jeg tar det når jeg trenger det. Men bare det å kunne gi det tilbake igjen og vite at det ligger i hans lommebok…..Det er LYKKE det 🙂 

Ett flaut emne å snakke om…….Men jeg tror det er viktig 🙂 

Takk for at du leste 🙂 

Klemmer fra Hanne <3 

Nå er jeg sliten og glad…

Hei og god kveld 🙂 

Hvordan har dagen din vært? 

Jeg er sliten kjenner jeg 🙂 Litt på en god måte. Det er kjempekoselig med besøk, men det er utrolig godt når de drar igjen å 😀 

Fullt hus med min familie på Torsdag, og da de dro så kom nevøen til Ole. Han dro nå i kveld. Det har ikke vært noe mas eller stress. Men jeg kjente at kroppen trengte fri nå. Herrligheten vi har jo aldri besøk, og nå kom alle på en gang..Det blir for mye for en angstfyllt introvert det 😀 

Tusen takk for besøket Varg. Det var veldig koselig og bli kjent med deg 🙂 Hele familien til Ole er veldig hyggelige. Det er bare jeg som er litt vanskelig 🙂 


Når man har angst så er det sånne ting man tenker på. 

Får man seg kjæreste, samboer, ektefelle så får man også en hel familie på kjøpet. Man får masse nye mennesker å forholde seg til. Tanken på å droppe den bedre halvdelen i de tilfellene når man blir invitert i noe selskapeligheter har dukket opp ja 🙂 

Ofte kommer tanken på høytider og bursdager. Man har ikke lyst til å reise, samtidig som man ikke vil såre noen. Ett forferdelig vanskelig valg…Som regel så vinner angsten og man blir hjemme.


Noe annet som er dumt når man har angst…Det er å få barn 🙂

Da må man forholde seg til dåp, skoletilstelninger, aktiviteter, konfirmasjon, bryllup og igjen dåp…En evig runddans med gruinger 🙂 

Og det stopper ikke der. Har man søsken. Ja, da får man nevøer og nieser, som igjen får seg en bedre halvdel og barn. Da står begivenhetene i kø igjen. Giftemål, dåp, konfirmasjoner og bryllyp og tilbake til begynnelsen igjen 😀 

Sånn er det å leve med angst og ha en familie….Noen ganger skulle man ønske de bare sluttet å invitere. 

Neida, det er så ille. Men jeg lever heller med den dårlige samvittigheten over å ikke stille opp, enn å miste kontakten med noen av dem 🙂 Nå er det jo ingen hemmelighet hvorfor jeg ikke kommer. Det er bra. 

Hvis du har det på samme måte. Vær åpen med familien din. De ser hvordan du har det, men det kan hende de er litt redde for å si noe. Fortell hva som skjer i livet ditt. Da slipper du lyve hver gang det er noe. Du slipper bruke masse energi på å grue deg og på å tenke på en “god” unnskyldning. 

Den eneste gode unnskyldningen du kan si er……..”Beklager, men jeg tør ikke komme. Det blir for mye mennesker for meg og jeg blir syk av det”2…Når du har sagt det høyt og du vet at de andre vet, så kan det hende angsten gir opp og du greier dra allikevel. For da vet du at om du gjemmer deg bort litt, eller ikke sier noe en stund, eller finner ut at du vil hjem igjen….Så er det ingen som synes det er rart. 

De kommer til å være stolte av deg fordi du kom 🙂

Må skryte litt av lammelåret til slutt. Jeg synes det ble litt seigt, men de andre syntes det var veldig godt 🙂 Så da var det nok det. Sausen lagd på skyen ble veldig god. Er veldig fornøyd siden det var første gang jeg så og tok i ett lammelår 🙂

Såh….Dette var min påske. Jeg har kost meg og hatt gode dager 🙂 

Nå er det blitt natta igjen, den kommer gruelig fort 🙂 

Ta vare på deg selv. Ta med deg ett lite minne fra dagen inn i drømmen. 

Klem fra meg <3 

Så var det dette her med å få besøk og å gå på besøk….

Kroppen har stresset veldig siden Mandag nå. 

Da fikk jeg en mld på facebook fra søstra mi….

Hei, passer det at vi kommer en tur på Torsdag…

Joda, det passet det. Jeg har forberedt meg lenge på at hun og mora vår kom til å komme en tur i påska. 

Så fint sier hun. For jeg har invitert med flere jeg. Og da viser det seg at det kommer noen få til….Sånn ca 7 🙂 To nieser med samboere, søster, mann og tvillinggutta og mor….

Kjenner jeg får hjertebank og pustevansker bare av å skrive om det her nå 🙂 

Og om ikke det er nok så kommer kanskje nevøen til Ole å 🙂 ….Han har jeg aldri sett. Men det har ikke noe å si om det er en person jeg ser nesten hver dag, eller om det er en helt ukjent en. 

Forstår ikke hvorfor…..Jeg er veldig glad i mennesker, og har ingen problemer med å være med dem når jeg er det. 

Men før og etter….Fyttirakkern som kroppen kjemper i mot og hodet jobber med å finne “gode” grunner til å avlyse alt. 

Helt ærlig og sant…….Jeg har vurdert å snuble rett foran en bil flere ganger hvis det har vært store ting jeg skulle være med på. Har sagt det noen ganger, men tror de fleste tror det er bare tull…

Det er ikke det….Hadde jeg ikke vært feig….på en måte…så hadde jeg gjort det. Også har jeg jo noen fornuftige tanker som at jeg har unger og familie. Det har reddet meg. I dagene før selskapeligheter så ville jeg heller blitt påkjørt av en bil og havnet på sykehus enn å måtte bli med. 

Dette ned trappa og brekke ett bein er også noe jeg har tenkt på. 

Problemet er jo at hvis “ulykken” skulle skje så er det jo en stor sjanse for at det er mer enn ett bein som blir skadet…Heldigvis har jeg greid tenke det å 🙂 

Det er helt forferdelig at tanken kommer. 

Også det at det er det samme om det er kjente eller ukjente…Hva er poenget med det? Jeg forstår at man kan være litt usikker på å treffe nye mennesker. 

Men de man har vokst opp sammen med. De man har sett fra de var nyfødte. De man snakker med på tlf nesten hver dag….Hva er greia med det. Det forstår jeg ikke, det irriterer meg. 

Til og med chatten på facebook er skummelt..

Tenk om jeg sier hei til noen og de svarer. Samtalen er veldig koselig helt til det snur ved at personen sier…..”Kan vi ikke treffes en dag?” Da er det slutt.  Jeg svarer at….”joa, det går fint. Sier i fra en dag det passer jeg”….Også sier jeg aldri hei til den personen igjen. Ihvertfall ikke før det har gått veldig lang tid. 

Ett HEI får altfor store konsekvenser. Konsekvenser som jeg som regel ikke greier håndtere. Konsekvenser som på ett vis ødelegger livet mitt i en liten periode…..Eller kanskje for resten av livet når jeg tenker etter…..Det er jo en stor mulighet for at akkurat den personen var en god venn jeg aldri fikk….bare fordi jeg fikk panikk…

Jeg sier ofte at jeg savner å ha bil…Det er sant..

Jeg savner å ha bil….Men jeg er også noe så enormt glad jeg ikke har det. 

For hvis jeg hadde hatt bil. Da hadde jeg ikke hatt noen unnskyldning for ikke å dra på besøk til familie og venner. Nå er jeg så “heldig” at jeg bor på ett sted det går lite busser. Og det blir flere bytter og dyrt. Jeg sier ofte at jeg vil flytte til ett sted som er mer sentralt med god kollektivtrafikk…

Men innerst inne så håper jeg vi aldri må flytte fra her vi bor nå og at det aldri blir bedre bussforbindelser rundt om kring 🙂 

Det å gå i postkassa eller over veien på butikken er en utfordring i blant….Tenk om jeg møter noen som vet hvem jeg er. Som føler seg forpliktet til å si hei og prate. Det er kjempekoselig å møte de jeg kjenner og prate med dem. Men hjernen min jobber hele tiden med tanker som…

Hva er grunnen til at du stoppet? Hadde du lyst til å prate eller følte du at du måtte stoppe? Også snakker den til meg og sier at nå må du slutte snakke. Personen vil sikkert gå nå også holder du den igjen med flere spørsmål. Finn på en unnskyldning for at du må gå. Kom igjen da, fort deg. Ikke opphold personen….Er det noe rart jeg er sliten i hue når jeg kommer hjem igjen 😀 

De samme tankene fortsetter når jeg kommer hjem….Og de kan komme igjen år etter at det skjedde…Plutselig ser jeg en situasjon der jeg sto ute og pratet med noen. Da analyserer jeg situasjonen. Prøver finne feil jeg gjorde eller sa. Grunner til at jeg ikke skal gå ut og ha kontakt med mennesker igjen. 

Men så er jeg så forferdlig glad i å prate og møte mennsker at det blir litt problematisk i blant. Jeg greier ikke helt det der med å stenge meg helt inne og unngå mennsker. Heldigvis. Hvis ikke hadde jeg vært ei sånn “kattedame” som bodde alene med en haug med katter 🙂 

Så tusen takk for nysgjerrigheten på mennsker og gleden over å møte dem 🙂 

For selv om dagene før er helt grusomme, både for meg og de som er i hus med meg….Jeg blir grinete og sur, stille og nebbete…Ordentlig møkkakjærring….

Når dagen kommer og det som skal skje skjer så er det kjempekoselig, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har holdt på sånn inni meg…Da blir jeg litt sur på meg sjøl og tenker at det er bare dumt. Jeg storkoser meg og er så glad jeg ikke ble påkjørt av en bil, eller datt ned trappa og brakk det ene benet jeg skulle brekke 🙂 

Er så glad for de menneskene rundt meg som ikke gir opp selv om jeg aldri kommer på besøk, og veldig sjelden inviterer noen, eller ringer. For at de fortsetter å ringer, invitere seg selv og tar med seg andre 😀 

Det er en forferdelig dum angst å ha for en som meg. 

For egentlig elsker jeg å invitere til spleisefest, forberede og planlegge….Alle tar med det de liker selv av mat og drikke. Alle hjelper til med matlaging og pådekking. 

Lysten er der til å be sammen………naboer og de som vil komme fra nærområdet, familie, slekta, Bjerkely treff (folkehøyskolen), og andre jeg har kjent/kjenner…Ikke alle på samme dag selvfølgelig 😀 

Hadde jeg kunnet invitere og lage i stand også gått og satt meg i bakgrunnen og sett og hørt på så hadde jeg kunnet gjøre det 🙂 La andre være vert/vertinne….Da hadde jeg kost meg og gledet meg over det jeg så 🙂 

Det er vondt å si nei til konfirmasjoner, og bryllyp, som jeg har gjort. Og andre ting jeg blir bedt på….Det holder med ett dagsbesøk til en person jeg kjenner….

Før sa jeg ofte “ja, det kan jeg. Ikke noe problem”. Men jeg kom aldri. Noen ganger ga jeg ikke beskjed, fordi jeg ikke greide finne på en grunn. Også ville jeg ikke lyve…..Er litt usikker på om det var bedre å bare ikke møte opp når når jeg tenker på det 😀 

Nå har jeg forstått at det er mye bedre å være ærlig å si at “desverre, jeg har veldig lyst men jeg tør ikke. Tusen takk for at du spurte, og spør gjerne igjen. Neste gang er det ikke sikkert jeg føler det sånn”. 

Så….I morgen kommer det 7 stykker jeg kjenner og to jeg aldri har sett før….Dere skremmer livet av meg i dag. Men i morgen vet jeg at det blir kjempekoselig å se alle igjen. Det er vel nesten ett år siden sist…Gleden over at dere vil komme ligger under angsten ett sted 🙂 

Kan jo si det å da at hvis folk plutselig ringer på døra her og kommer på besøk så går det greit. Da får jeg ikke tid til å grue meg 🙂 Da blir det litt stress etterpå i stedet. Men ikke på samme måte. Analyserer alt jeg sa og gjorde, prøve finne feil…

Ja, sånn er jeg og jeg tror ikke jeg er alene om det 🙂 

En jeg kjenner sier det…..”At når han kan planlegge å gå ut av døra hvis det er noe han skal. Han gjør seg klar og er på vei ut døra…Da er det som om det sitter en strikk i ryggen hans. Han prøver gå ut og strikken strammer seg og drar han inn igjen. Om og om igjen” Til slutt gir han opp og blir hjemme….

Sånn er det….

Man vil så veldig gjerne. Men strikken trekker tilbake og man kommer ett skritt frem og to til bake…Til slutt så orker man ikke kjempe mot strikken lenger og gir opp…

Hvordan skal man få klippet den av? 

I kveld gidder jeg ikke gjøre noe. I morgen tidlig når jeg våkner vet jeg at jeg er klar for besøk og får gjort alt jeg skal før de kommer 🙂 Kanskje jeg rekker bake ei sjokoladekake også. Mener det er det Camilla liker og da får alle det 🙂 Får spørre for sikkerhets skyld…Tror alle de andre er altetende 😀

Man lærer litt om hvordan kropp og hode fungerer med årene 😀 

Håper du har hatt en fin dag i dag og at du har fått lagt litt planer for påska…Samme om du skal bort eller være hjemme, bare du har det bra og slapper av så er det fint 🙂

Ta vare på deg selv. 

Klem fra Hanne <3 

 

Hva vil du gjøre bare for din egen skyld….

Hvis du kunne velge akkurat det du ville. Hva ville du gjort bare for det selv, for din egen skyld? 

Det er ett spørsmål jeg har fått noen ganger av disse som skulle utrede meg. 

Det er merkelig. I det de stiller det spørsmålet så går hjernen i

 
Alle tankene suges inn i ett 


Det blir tomt. 

Jeg forsvinner. 

Alt jeg kommer på er: 

 Kjøpe hus…

Kjøpe bil….

Få bedre psyke og bli mer aktiv…

Reise til steder hvor det ikke er turisme. Opplevelsesturer…

Starte ett sted hvor mennesker kan treffes, drive med hobbyer, lage mat sammen og spise sammen. Lære hverandre det de kan. 

Starte en stor lekeplass der småbarnsforeldre kan komme og være sammen med barna sine. 

Det er en del jeg har lyst til å gjøre, men

Så kommer mennet…

Hvorfor skal jeg gjøre det bare for min egen skyld. Hva er morsomt med det. Jeg vil kjøpe hus så ungene har ett sted de kan komme hjem til og kalle sitt. 

Jeg vil kjøpe bil så jeg kan besøke ungene og ta med hele familien på turer. 

Jeg vil ha med meg hele familien på opplevelsesturer.

Jeg glede meg over gleden i andre menneskers ansikt når de får dele sine ting de kan med andre. Gleden i ansiktet til de som lærer noe nytt.

Jeg vil høre barnelatter blandet med foresattelatter når de leker sammen. Lager seg lunsj sammen. 

Det var visst feil svar det sa de…

De ble litt oppgitt 🙂

Ikke noe av det jeg ønsker er bare for meg.

Hvordan greier man finne på det da?

Hva er moro med å gjøre ting bare for seg selv? 

Jeg har tenkt på dette litt til og fra de siste årene, og jeg forstår ikke hvorfor man skal gjøre ting bare for sin egen skyld. Det må da være forferdelig kjedelig. 

Hva er glede når man ikke kan dele den med andre? 

For meg ville ikke en reise hatt noen som helst betydning hvis jeg ikke hadde vært sammen med noen jeg er glad i og delt det med dem .

Ett hus og en bil ville ikke betydd noe hvis jeg ikke visste at det var til glede for familien. 

En bedre psyke og mer aktivitet hadde ikke betydd noe hvis jeg ikke kunne delt turer og bilder med noen jeg er glad i…..Og dere jeg ikke kjenner her og i andre medier.

Da ville livet vært 


Og jeg hadde latt meg forsvinne inn i 

Jeg mener ikke å tråkke på de som liker å gjøre ting alene. Det er ikke meningen. Jeg forstår dere å. Noen ganger trenger man å rømme bort litt, være alene 🙂 Jeg har bare så korte øyeblikk med det behovet. At for meg så holder det å gå på do og lese ett Donald blad…så har det behovet gått over 😀 


Jeg er glad jeg har det livet jeg har….Og at jeg får mulighet til å dele det med alle jeg er glad i…og alle jeg ikke kjenner, men som er innom her og leser det jeg skriver 🙂 

Jeg er heldig som får mulighet til å dele min glede med mange andre 🙂 

Takk og klem fra meg <3 

 

Noen får aldri sommerkropp….


Samme her Brum 😀 

Leser…..eller skummer gjennom blogger om sommerkropper og bikinikropper. All trening som er så enkel at man kan gjøre det hjemme i sin egen stue. Eller ute på en benk i en park..

Det er ække så enkelt vettu.

Klart…jeg kunne sikkert hatt sommer/bikinikroppen, hvis jeg hadde hatt viljestyrke. Men når brusen er trøstedrikk og litt sjokolade hver dag er som medisin mot angst og depresjon. Da er det ikke lett å forandre kroppsfasongen. 

I gode perioder uten altfor mye depresjon har jeg greid holde meg unna både brus og sjokolade. Men det hjelper jo ikke når kroppen er så sliten av å vært deprimert i lang periode at den ikke orker gjøre de øvelsene som er så fine å gjøre hjemme i min egen stue. 

Og når man har så dårlig selvbilde at det er grusomt flaut å holde på med hopping og spretting, bøying og tøying….selv om man er helt alene hjemme. 

Når man er så full av angst at det å gå utenfor døra er helt umulig..

Da er ikke en benk i en park stedet å begynne å trene. 

Når man er redd for å være på steder alene, og samtidig redd for å være der det er mennesker. Da er det ikke enkelt å gå turer heller. 

Så den sommer/bikinikroppen har jeg vinket farvel til for mange år siden. Og jeg aksepterer at jeg ikke kan være på ei strand eller ha på meg lette små sommerklær. 

Jeg er så lei av alle som sier at alle skal være den de er. At alle kan ha på seg det de vil ha på seg. At alle er fine uansett hvordan de ser ut…Det er bullshit..

Jeg er helt sikker på at flesteparten som er på den stranda jeg hadde kommet på i feks bikini hadde reagert. Noen hadde glant. Noen hadde snudd seg vekk i avsky. Noen hadde tatt frem mobilen for å filme/ta bilder. Noen få hadde kanskje tenkt at det er helt greit.

Men flertallet vinner….

Sånn er det bare. 

Av hensyn til meg selv og andre så kler jeg ikke av meg. Og jeg ligger ikke på ei strand nesten uten klær. For meg holder det å kle av og på meg her hjemme. 

Selv om jeg ikke gjør det, så har jeg ingen problemer med å være tjukk. Uten om når jeg skal ha klær. Fordi det er vanskelig så er det kjedelig å gå i klesbutikker…Det er bukser som er verst å få tak i for meg, så det blir joggebukser fra Sparkjøp. Overdeler kan jeg kjøpe i andre butikker. 

Dette er ingen stakkars meg innlegg fordi jeg har det så fælt som er tjukk, og jeg får ikke gjort alt jeg ønsker gjøre..

Vekta har aldri satt noe stopper for meg. 

Jeg mangler ingenting. Jeg får gjort alt jeg ønsker gjøre. Det er heller penger enn kropp som stopper meg 🙂 

Det er ikke noe feil med selvtilliten min eller min evne til å være sosial….Det er ikke det som stopper meg. Det er selvbildet mitt. I følge andre har jeg blitt mobbet da jeg gikk på skolen. Med hva og hvordan har jeg ikke peiling på, husker ikke noe av det, alt er fortrengt. Det kan jo være det som har gjort det. Som har ødelagt meg. 

På en måte vil jeg ikke gå ned heller. Jeg har vært stor så lenge jeg kan huske, så det er trygt. Det er skummelt å ikke vite hva som vil skje hvis jeg skulle greier gå ned så jeg blir “normal”. 

For mange år siden. Da yngste var nyfødt for 15 år siden. Da gikk jeg ned 30 kg på 3 mnd. Hadde B12 mangel og muligens en fødselsdepresjon. Men det er ikke saken….Da jeg hadde gått ned så mye og var ute og gikk tur. Så var det ei dame som aldri hilste på meg før når hun så meg. Men da begynte hun og hilse og prate…Det skremte meg. Det er ett minne jeg ikke glemmer. Det gjorde egentlig vondt. 

Er man så lite verdt når man er tjukk, at det ikke er vits å hilse en gang. Men med en gang man blir “normal”, da er det helt greit å gå sammen med og prate som bare det…

Ja sånn er verden. Sånn er mennesker..Ikke alle, men mange….Og det er de mange som vinner, i hvertfall i min verden. Noen dager når sola steiker og svetten renner. Da skulle jeg ønske verden var annerledes. Men det er så få dager i året det skjer. Så de fleste av 365 dager så trives jeg veldig godt og er fornøyd med den jeg er. Men jeg gidder ikke spre meg ute blant folk som kanskje har fordommer mot store mennesker. Hvorfor skal jeg det? Det gjør jo bare at jeg føler meg dårlig å. Tråkka på og spytta ut igjen 🙂 

Alle som er tjukke og ikke tenker sånn som meg….Vær stolt av deg selv og vit at du er tøff som står imot de mange 🙂 Jeg er enig i alt som skrives og blir sagt, men……blæ….Sommer/bikinikroppen er ikke for alle. 

Og det som forundrer meg og irriterer litt…Det er at de som maser mest om denne kroppen og at alle skal være fornøyde med hvordan de ser ut….Det er oftest små, søte med kanskje 1 kg eller 2 for mye på magen…..Er litt usikker på om en person som har 40-50 kg for mye på hele kroppen sier det samme 🙂 

Jeg er stolt av den jeg er…..men jeg er ikke stolt av hvordan jeg ser ut. Og så lenge viljestyrken, angst og depresjon styrer brus og snop inntaket og aktiviteten så får jeg være som jeg er…Problemet er psyken…ikke størrelsen 🙂 

Ja….sånn er jeg og sånn tenker jeg…..Mange som er irritert og uenig i tankegangen nå tenker jeg….Men jeg tror også mange er enige, og ikke tør si noe. For det skal man jo ikke gjøre. Sånn er det bare..

Klem fra meg <3

 

Egne dikt fra gamle dager…

Da jeg var ung…

For en forferdlig setning 😀 Det er jo sånn besteforeldre sier….Eh..jeg er jo en besteforelder….

Jaja. 

Da jeg var ung så leste jeg Det Nye, ett ukeblad for ungdom. For dere som er så unge at dere ikke visste det 🙂 Tror ikke om det finnes lenger. 

De hadde en konkurranse eller noe og man kunne sende inn dikt og fortellinger, kanskje det kom med i en bok de skulle gi ut. Jeg sendte inn først i 85. Håper jo at det skulle komme med og det gjorde det jammen meg 🙂 

Så var hadde de det samme i 86 og jeg sendte inn ett annet dikt. Det kom også med 🙂 

Ett av dem ble brukt i helse og sosial lærebøker. Tror det var på Island, husker ikke om det var her i Norge også. Det ble lest opp på radio å. Jeg hørte det ikke selv. Men en dag på skolebussen så lente en seg bort, prikket meg på skulderen og sa “jeg hørte diktet ditt på radio i dag”. Fyttirakkern så flaut 😀 

Har en kvittering fra Gyldendal på en sum jeg fikk fordi de fikk bruke diktet…:) 





Sånn var innsiden av hodet den gang, og det er vel ikke skjedd så store forandringene 😀 Heldigvis kanskje. Når jeg leser disse diktene jeg selv har skrevet. Så ser jeg at hvordan jeg tenker og føler i dag er noe jeg har lært fra før den gang og fremover i livet. Man føler man gir av seg selv til alle andre. Men den dagen man kanskje trenger noen selv, da er det ingen der. Man lærer å skyve mennesker fra seg. Det er tryggere enn å risikere å bli såret når de går fordi man ikke har noe å gi lenger. 

Det er ikke bra. 

For en av de vi møter på veien er kanskje den ene personen vi trenger i livet. Den som ønsker å være der for oss. Som ønsker og bare sitte sammen med oss. Som ønsker å gi av seg selv uten tanke på å få noe tilbake 🙂 

Jeg og dere andre som skyver mennesker bort må prøve å slippe litt opp på den falske tryggheten. Vi må tørre å ta sjansen på å bli såret, eller ikke såret. 

Tenk på hvor mange mennesker det finnes i verden, i Norge…Ikke alle er falske egoister som bare vil ha selv og ikke gi noe tilbake 🙂 Vi har bare vært litt uheldige på veien og tiltrukket oss feil mennesker 🙂 

Enkelt å si men forferdelig vanskelig å gjøre. Bare vi blir bevisste på at sånn er det, så blir det kanskje lettere å gjøre noe med. 

Ønsker deg en fortsatt fin Lørdag. Her skinner sola og det blåser litt. Vi skal ut og gå en tur alle 4 snart. Ta deg en liten tur ut du også, trenger ikke gå så langt. Også tar du ett bilde av en liten glede 🙂 

Ta vare på deg selv. 

Klem fra meg <3 

 

Minner…Hvorfor forsvinner de, hvor blir de av…..

Kjenner jeg bobler av sinne…

Sint på meg selv, på hjernen min…

Hvorfor i alle dager forsvinner minnene om alt som skjer. Alt som har skjedd. Hvorfor føles alt som noe som ikke har skjedd, som noe jeg finner på, fantasier. 

Hvor er de blitt av. 

Det er greit noen blir svakere og noen blir borte i løpet av årene. Men jeg mener at når jeg ser på bilder eller snakker med personer så burde noen av minnene dukke opp igjen. 

Det er vondt å ikke ha noen minner om sin egen familie. Jeg vet jeg har en mor, ei søster. En far og en bror som er død. Men jeg har ingen minner om at vi noen gang har vært sammen. Noen gang har snakket sammen. 

Jeg vet jeg har gått på skoler og jeg husker flere navn. Og jeg kjenner mange på utseende. Men om jeg noen gang har snakket med og kjent de personene, det vet jeg ikke noe om

Jeg har jobbet mange steder. Husker noen ansikter, men ingen navn. Så om jeg noen gang har snakket med eller gjort noe sammen med de ansiktene, aner jeg ikke. 

Jeg gikk på Bjerkely folkehøyskole i 83/84. Jeg bor jo sammen med Ole som gikk der sammen med meg. Jeg vet han gikk der, men om vi snakket sammen eller gjorde noe sammen. Det husker jeg ikke. Han og andre sier vi var veldig mye sammen. 

Jeg snakker daglig, flere ganger om dagen på tlf med Lisbeth som også gikk der…Både hun og mor forteller meg at hun var veldig mye hos meg etter Bjerkely. Sov over og vi gjorde mye sammen….I mitt hode så er det bare tull, for jeg husker absolutt ikke noe av det. 

Jeg kan huske hvem som bodde på noen av rommene i den etg jeg bodde i. Men om jeg noen gang pratet med noen av dem eller gjorde noe sammen med dem. Det vet jeg ikke.

Det jeg kanskje husker føles som fantasier. 

Ikke annet enn det jeg har på bilder som jeg sjelden er med på siden jeg sannsynligvis tok bildene 🙂 

I min verden så har jeg aldri

hatt en familie…

gått på noen skoler…

hatt noen jobber…

Jeg har vært ingenting…

Frem til jeg fikk barn, første i 89 er mer eller mindre helt borte. 

Om jeg snakker med de jeg visstnok har kjent godt en gang i tiden eller ser på bilder så kommer det ingen minner. De er helt borte…

HVEM har formatert hjernen min? 

Hva var poenget med det? 

Hva er det som er så forferdelig at jeg ikke skal kan huske noe? 

Du har ikke gjort en god jobb. Du har glemt igjen en liten del av det gamle i  harddisken. Det skjedde noe feil da du skulle formatere så det ble igjen en liten del. Jeg kjenner den er der. Langt innafor, bak noe nytt som  har kommet til. 

Eller kanskje du bare lot de gamle minnene være der og låste dem inne i ett ikke lydtett bur. Gjemte det bort bak noen annet så jeg bare så vidt hører de rope og banke for å komme ut. 

Nå synes jeg du Traume skal sette i gang med å rydde opp etter deg. Slipp ut ett og ett av minnene, gi meg tilbake det livet jeg ikke husker jeg har hatt. Gi meg lukter og bilder som igjen gir meg minner om ting som har skjedd. 

Gi meg noe…

Åpne opp så neste gang jeg snakker med Lisbeth eller ser på bildene fra Bjerkely, så husker jeg og kjenner at…Jo, dette har jeg opplevd, der har jeg vært. Det har jeg gjort sammen med den eller den. 

Jeg ser på Ole og ser en jeg vet jeg kjenner, jeg kjenner stemmen, men som jeg ikke aner om jeg vet hvem er i det hele tatt. 

Jeg vet traumer og opplevelser kan lukke minner. Men i huleste, så mye gæli kan jeg da ikke ha opplevd at det er nødvendig å stenge hjernen helt 🙂 

Jaja..

Sånn er livet mitt……Eller livet jeg ikke husker jeg har hatt. Det er vel kanskje derfor følelsen av å bare ha eksistert bestandig er så sterk 🙂 

Det er greit det er bare å starte på nytt, samle nye minner med de som er i livet nå….Det er ikke noe problem. Men livet nå blir ikke helt uten at noe er med fra fortiden. Det er ett tomrom, det mangler så mye. 

Felleskap med andre…Troen på at man er noe…..At man er INGENTING…

Det er mange år, mange opplevelser, mange mennesker jeg vet jeg var veldig glad i mellom 1966 og 1989.

Hvor er de blitt av? 

Sånn da har jeg fått blåst ut litt i dag å 😀 

Klagd mye nå 🙂 Men som jeg sier….Man klager ikke forde om man forteller hvordan man har det. Ett stort og vanskelig problem for deg kan være bittelite og ikke noe å bry seg om for meg….og omvendt. Må fortelle at jeg har jobbet mye med å huske etter 1989 og jeg ble mamma. Til og begynne med måtte jeg skrive ned alt. Nå greier jeg huske mer av ting som skal skje og som har skjedd. Men ennå så er det ting jeg er med på som rett etter føles som en fantasi. Som om det gjelder en annen person. 

Nå ønsker jeg deg en riktig god natt og håper du tar med deg ett lite minne fra dagen inn i drømmen. Ta godt vare på det 🙂 

Sove godt og drømme søtt. 

Klem fra Hanne <3