Klokka er 9 og jeg har allerede vært ute og gjort noe jeg liker veldig godt…Plantet om noen blomster
Det var en god start på dagen for meg.
Det er så fin pynt hos ett av nabohusene. Sånne har jeg lyst på
Susi blir så glad hver gang jeg setter meg ut på verandaen.
Kattegress er godt. Begge koser seg med det.
En liten snegle hadde forvillet seg langt opp i nettet. Vet ikke hva den skulle der. Kanskje sjekke ut den knuten
Jeg la den ned i gresset igjen jeg.
Pia sitter og følger med på hvilken vei tordenen kom fra
Det buldra godt noen ganger.
Også noen regnværsdråper.
Det kom ikke mye regn her, men det var godt med det lille som kom
Ha en fin dag i dag og ta til deg alt den gir deg. Samle gode, varme minner i hjertet som du kan ta frem de dagene som er litt kalde og mørke.
Om du ikke orker gå ut, så kan du bare åpne vinduet en liten stund. Titt ut så kanskje du ser noe der rett utenfor som gir deg glede
Vi har våre egne verdener. Noen trenger den store der det er fullt av mennesker og inntrykk. Andre trenger en liten en der det er bare oss selv og noen få andre vi stoler på.
Alle verdener er like mye verdt og vi må gjøre det vi kan for at vår egen verden blir god og trygg og bo i.
Noen ganger kan den store verden gi oss noe og vi tar en tur inn i den…
Jeg storkoser meg de få dagene jeg tar meg en tur ut av min verden…
Og jeg kjenner på hvor utrolig godt det er å komme hjem til min egen verden igjen.
Ha det fint i din verden. Men prøv å gå litt ut i den litt større også. Åpne utgangsdøra og ta skrittet uten for, så kan du snu og gå tilbake og lukke døra igjen.
Vær stolt av deg selv for at du tok det skrittet
Jeg vet hvor vanskelig det er og er kjempestolt av deg for at du gjorde det <3
Her hos oss er været litt kaldere og gråere i dag.
Jeg venter på regn så naturen får vasket seg litt etter vinteren og den føler seg litt bedre så den spirer og gror til glede for oss mennesker og dyr som lever i den
Det er noen ord i en sang som kommer ut om noen dager av Cooper Alan på tiktok…
Ain`t no asshole gonna make me feel like hell to day…
Disse ordene traff meg rett i hjertet.
Ikke for at jeg er så mye ute i verden og møter på mange assholes…Tror ikke jeg har møtt så mange av de i mitt liv.
Men det er en av dem som alltid er med meg…som jeg aldri slipper unna.
Hu her…
Mitt livs asshole…
Hun smiler og jeg liker henne.
For det meste er jeg veldig glad hun er i livet mitt og for at jeg blir mer og mer kjent med henne.
Men hun er også den verste jeg har i mitt liv.
Hun kritiserer mye av det jeg tenker. Blander seg inn i tankene og starter diskusjoner om alt mulig.
En forferdelig slitsom person.
Hun tar alltid hensyn til alle andre rundt seg.
Tenker alltid konsekvenser av alt jeg sier og gjør.
Sier sånne ting som…
Du kan ikke si sånn…hvordan vil den føle seg da…
Du kan ikke gjøre sånn…tenk om de andre får en lei følelse av det.
Du kan ikke gå ut blant andre folk…tenk om noen misliker at du er der og føler seg dårlig av det…
Jeg bryr meg ikke noe om å bli sett og hørt. Jeg storkoser meg med å møte folk og snakke med dem.
Men så lenge det er en mikroskopisk sjanse for at en person der ute i verden kan få en dårlig følelse av hva jeg tenker, føler, sier og gjør. Så mener hun at jeg ikke skal gjøre det jeg holder på å gjøre.
Hun kaster seg inn i tankene og følelsene før de i det hele tatt er blitt til ord og handlinger.
Er det mulig.
Jeg jobber med å sette henne på plass.
Har begynt å si henne i mot når hun starter med se lange talene sine om hva jeg kan og ikke kan tenke og føle.
Jeg har begynt å krangle med henne og si at
jeg har lov til å tenke som jeg gjør…
Jeg har lov til å føle som jeg gjør.
Det skader ingen.
Og i hvert fall ikke meg selv.
Det er alt du i alle år ikke har tillatt meg å tenke og føle som har skadet meg sier jeg til henne.
Det er du som har gjort meg redd for å være meg.
Som har stengt meg inne i deg og holdt meg fast.
Så nå tar du deg sammen.
Jeg tror du har gjort det fordi du har trodd du beskyttet meg.
Beskyttet meg mot mobbing, urettferdighet, sorg og smerte…
Og jeg takker deg for det <3
Men nå er det på tide og slippe litt opp på armene du holder så hardt rundt meg
Jeg klarer meg.
Jeg er blitt 57 år og jeg er sterkere enn jeg har vært.
Jeg er trygg.
Jeg vil gjerne jobbe sammen med deg.
Jobbe for å rydde opp i gamle tanker og følelser som er blitt fortrengt. Alt vi ikke trenger holde på må slippes ut så det blir plass til fremtiden.
Jeg er så takknemlig for at du er du Hanne og for at du har beskyttet meg i alle disse årene
Men nå må du slippe litt taket.
Livet er en topptur.
Det er uendelig langt opp.
Men jeg føler jeg nærmer meg og jeg føler jeg jobber mer på lag med meg selv etter hvert som toppen blir mer og mer synlig
Så selv om du føler du er ditt eget asshole som gir deg selv helvete de fleste dager.
Lytt til ditt andre jeg og begynn og diskuter/krangle med den.
Det den sier kan høres helt riktig ut når du bare hører ordene og kjenner følelsen i det de drar forbi.
Gi deg selv litt tid hver dag og lytt til ordene og kjenn godt på følelsen.
Etter hvert vil du kanskje høre og kjenne at de er jo ikke riktige for deg.
Mitt asshole har beskyttet meg.
For deg betyr det kanskje noe annet.
Rett ryggen og begynn og si i fra til deg selv at du ikke godtar det lenger.
Du har lov til å tenke og føle som du vil.
Det skader ingen.
Du har all rett i verden til å være deg…akkurat som du er.
Ikke for alle andre.
Men for deg selv.
Takk for at du er du og for at du leste <3
Så selv om du er den verste personen jeg har i livet mitt Hanne
Så er jeg utrolig glad for at du er der. Og for at du har beskyttet meg på den måten du trodde var best den tiden du har gjort det.
Takk for alle diskusjoner, samtaler og krangler.
Gleder meg til å gå videre fremover sammen med deg og ikke stengt inne i deg
Med dette ønsker jeg deg som leste dette alt godt videre denne uka
Ta godt vare på deg selv.
Husk på at det du lar deg selv gjøre mot deg selv også har konsekvenser for deg.
Ikke bare det du sier og gjør ute blant andre mennesker.
Nå har livet roet seg igjen og det skjer ikke så mye her hos oss
Vi var på Bjørkelangen en tur og innom mora mi og en tur til senteret her og legen denne uka.
Koselig med lys nå på kvelden.
Ønsker meg flere solcelle lys/lyslenker i forskjellige former og størrelser.
Bjørkelangen.
Da vi dreiv og så etter ett sted å bo så var jeg egentlig bestemt på å flytte til Bjørkelangen. Men nå etter å hva vært der 2 ganger siden vi flyttet…så er jeg veldig glad vi bor i Aurskog.
Jeg kjenner jeg ikke ville trives på Bjørkelangen…kanskje fordi jeg gikk på ungdomsskolen der. Og etter det andre forteller meg så hadde jeg det ikke så bra der.
Men her på Aurskog trives jeg veldig godt
Her er jeg hjemme og det kjennes veldig trygt og godt å vite at her skal jeg bo til jeg dør
Stoppet hos mor på vei hjem igjen.
Hun fikk en potterose, det var så fin farge på den at jeg måtte ta bilder
Vi spiste, skravla og koste oss noen timer.
Det er ikke så mye annet som er bedre enn tiden som er nå…
Det er varmere i været og døra kan stå åpen til sent på kveld.
Lykke
Fant noen hvitveis på vei til legen i går.
Det er også lykke
Også er jeg så glad i sånne store trær. De er like fine uten blader som med.
Når jeg ser opp på greinen som strekker seg mot himmelen ser jeg livet.
Alle veiene livet har gått…
Store og små,
Korte og lange,
Tykke og tynne.
Noen krysser hverandre.
Alle veiene har en mening.
Noen veier må man gå flere ganger.
Det ligger læring i alle veiene.
Gode og vonde.
Jeg er så glad for livstreet mitt. Noen veier har knekt mens jeg gikk så jeg måtte snu og finne en annen vei. Andre veier har jeg begynt å gå på og snudd for å snu og gå litt lenger på neste gang.
Noen veier har jeg gått helt ut, andre veier går jeg fortsatt på.
Jeg er så glad jeg har så mange muligheter.
Noen veier har kommet til mens jeg har gått, andre var der helt klart foran meg da jeg kom til ett kryss. Og jeg var ikke i tvil om hvilken vei jeg skulle velge.
Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange greiner på treet mitt. Ikke alle har vært solide og trygge, men jeg velger og ikke fokusere på de.
Jeg fokuserer på de tykke, solide, trygge greinene som har holdt meg oppe og gjort meg til den jeg er i dag…
Jeg er så utrolig takknemlig for at treet mitt ikke er ferdig med å vokse.
Jeg kommer fortsatt til å gå ut på de tynne kvistene som gjør meg utrygg og redd. Men jeg frykter det ikke, for jeg vet at livstreet mitt vil lede meg tilbake inn på de greinene jeg kan føle meg trygg på igjen
Og når jeg ser opp mellom greinene i treet mitt så ser jeg blå himmel, noen grå skyer og sol…
Det gir meg mot og styrke til å fortsett gå på alle veien livet viser meg…
Jeg er trygg på at treet mitt har lange, solide røtter som strekker seg helt inn til hjertet til Moder Jord og tar til seg all næring det trenger for å gjøre meg hel
Ønsker deg en god natt og en fin dag i morgen <3
Gi ditt livstre lov til å la røttene sine vokse seg store og sterke, og trekrona med alle veiene du har gått og skal gå strekke seg opp mot himmelen.
Følg de veiene som legges foran deg og ta til deg lærdommen du finner langs veien.
Jeg er så glad for at mitt livstre kan stå i samme hage som ditt livstre
Når bladene og blomstene vokser fram på trærne våre blir hagen vakker.
Kanskje greiene våre vil krysse hverandre en gang i fremtiden <3
Jeg får litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke leser andre sine.
Må skjerpe meg
Derfor begynte jeg å skrolle gjennom topplista, veldig mange blogger…100 stykker. Det er noen jeg har fulgt i mange år som jeg fant igjen og skal lese.
Så på plass nr 99 fikk jeg se at noen har kopiert min bloggtittel…bilderogtanker…
Ble litt irritert og lurte på om det var lov…Tror ikke der er noen lov om det og at det kommer opp at tittelen er tatt Så roet meg fort. Klikket inn for å se hvem som har tenkt likt som meg…
Det var jo meg jo
Jeg var på plass nr 99…
Aner ikke hvor mange blogger som finnes på blogg.no. Eller hvor mange lister…Det er det samme…Jeg er veldig fornøyd med å være på ei liste
Og det var ikke på sisteplass…
Glede
Fredag var det 2 uker siden operasjonen…de har vært fine.
Ikke hatt noe vondt.
Bare ett press i underlivet når jeg skulle tisse og bæsje. Det var litt vondt og jeg måtte på do med en gang jeg kjente jeg måtte. Hvis ikke ble det vondere og vondere.
Nå er det bra og alt nesten tilbake til normalen
Jeg er ikke så god på usikkerhet og venting. Hodet vil gjerne være aktiv. Gå turer og finne på noe å gjøre…Men kroppen setter seg helt på bakbeina hver gang hodet tenker de tankene
Kroppen har nok med å forholde seg til at det fortsatt kan være kreft igjen inni den og redselen for hva som skal skje videre.
Om 1-2 uker får jeg innkallelse til Radiumhospitalet for å få den endelige dommen.
Hva skjer videre?
Det kan bli cellegift og/eller stråling.
Jeg er ikke noe god på uforutsette ting og takler dårlig å ikke vite.
Vet at dagene frem til timen på Radium kommer til å bli tyngre og tyngre…Hjernen har så lyst til å planlegge forskjellige måter samtalen vil foregå på…hvilke følelser jeg skal føle i de forskjellige samtalene…Hva jeg skal si hvis legene sier det eller det…Hvordan jeg skal oppføre meg…Planlegge hvordan de forskjellige utfallene av samtalen skal fortelles til barna mine…og resten av familien…
Hvis det er positivt så er det jo ikke så vanskelig
Blir fortsatt sliten av hjernen min…og det er kroppen min også
Også er det en annen tanke som popper inn i hjernen med ujevne mellomrom…
Jeg føler jeg har lurt alle. Blåst opp denne kreft diagnosen alt for mye…Jeg er jo ikke syk i det hele tatt…Alt har skjedd så fort og vært så enkelt at jeg har ikke fått tid til å kjenne på noe…Også er jeg forferdelig god på å fortrenger det som skjer med meg…Veldig flink til å skru alt over til at det ikke er så ille…ikke så farlig…Ta deg sammen og ikke gjør ting verre enn det det er…
Jeg tenker det er en god egenskap.
Men…
noen ganger er det ikke bra heller…
Man blir for sterk og alt det som fortrenges legger seg jo ett eller annet sted i kroppen…
Nå forsto jeg hvorfor kroppen absolutt ikke ønsker være med på det hjernen ønsker…Alt som er fortrengt igjennom 57 år har fylt opp alle rom som er i kroppen…Det er ikke plass igjen til kreften, redselen og alt det andre som følger med den diagnosen
Så nå sier kroppen at det holder…
Dette her er noe du må tenke på og tenke logisk og fornuftig på…hjernen er jo ikke vant til det…Den er jo vant til at kroppen bare har tatt i mot alt hjernen har stappet ned i den…Så nå der det en liten krig mellom de to…
Det hadde vært veldig fint om jeg kunne lagt meg og sovet til de to var ferdig med å krangle og var blitt enige
Men jeg får vel holde meg i nærheten og mekle når det blir for voldsomt
Jaja…
Sånn er livet inni meg
Men jeg har det kjempebra og stortrives.
Veldig takknemlig for livet jeg har her levd og lever…Det skjer ikke mye. For meg er det perfekt
Takker hver dag for
fortiden, nåtiden og fremtiden.
og for
alle mennesker og dyr
som har vært, er og kommer til å komme inn i livet mitt <3
Da er det middag og tv tid her
Jeg ønsker deg en fredelig helg.
Ta vare på deg selv og bruk dagene til noe du liker å gjøre. Er det ingenting du har lyst til å gjøre…så gjør du det
Jeg er glad du finnes og for at du kikket inn her <3
Nå er siste undersøkelsen tatt og i morgen faller dommen…tror jeg.
Jeg var sikker på at jeg ikke ville vite noe før etter operasjonen, men så er jeg ikke helt sikker allikevel
Jeg er så nysgjerrig og liker ikke overraskelser så godt…da er det kanskje like greit å få vite alt med en gang…
Vi får se…se an legemenneskene jeg skal snakke med…Kjenne litt på energiene og følelsene når jeg sitter der
Glede nr 1
Jeg ser de som driver med scrapbooking river i papir…har prøvd og funnet ut at jeg absolutt ikke er en river Får helt angst av ikke rette rufsete kanter. Har en liten bit i boka som er revet. Det er så dumme ark så det går ikke an å ta det ut igjen…Biten blir en på minnelse om at jeg er en klipper
Klistret på noen viktige ord jeg må huske på fremover nå.
Jeg vet det kommer mye smerte fremover. Både pyskiske og fysiske…
Vær så snill. Nyt den uunngåelige smerten.
De ordene blir viktige å huske på fremover.
Glede nr 2
Denne har vokst masse siden vi flyttet. Den blomstret i Hvittingfoss, jeg var litt redd den ikke skulle gjøre det når den ble flyttet.
Men nå har den kommet med en stilk med fine gule blomster
I går kveld var det ct med kontrast.
Glede nr 3.
Ble møtt av verdens hyggeligste dame…Eller jente. De ser jo ut som de nettopp har gått ut av ungdomsskolen alle disse sykehusmenneskene nå
Da jeg la meg ned på benken og kikket opp i taket så var det ett kjempefint bilde av himmel med skyer og trær der…Det var som å ligge under åpen himmel. Noe så fint
Så var det å vente i 20 min pga kontrasten…også ferdig.
Dette likte jeg…Så disse fotsporene da jeg gikk inn men leste ikke hva det sto. Da jeg skulle gå igjen gikk det ei foran meg som stoppet opp og tråkket på…Da leste jeg og de er jo der for å åpne dørene…Så smart
Rakk akkurat å sette meg ned for å vente på taxi da han ringte og sa han sto utenfor
Glede nr 4.
Da vi stoppet utenfor her begynte jeg å skjelve. Gikk ut av bilen og det ble bare verre og verre. Greide nesten ikke gå inn. Jeg mistet helt kontroll på kroppen. Kjevene rista så jeg nesten ikke greide snakke. Hele kroppen rista, hver eneste muskel vibrerte…
Ble litt urolig for at var en reaksjon på kontrasten. Men det var så lenge etter, og hun som satte den hadde sagt at hvis man fikk en reaksjon så kom den som regel med en gang.
Jeg fikk hakket frem at Ole sambo skulle hente vektdyna mi og legge over meg…
Så da lå jeg på sofaen under teppe og vektdyne i ca 30 min og rista…
Ole putta i meg en sjokoladebit sånn i tilfelle det var som mr kontrasten at den kunne virke på blodsukkeret.
Det var veldig ubehagelig da det sto på. Jeg har aldri mistet sånn kontrollen…
Jeg er veldig glad for at det skjedde. Kroppen sa i fra at nå har jeg vært sterk og gjennomført alt jeg skulle, så nå lar jeg musklene slippe taket og slappe litt av igjen…
Veldig glad den valgte å gjøre det av seg selv. For jeg tror jeg hadde glemt det hvis jeg skulle huske å be den om det
Når Susi høre jeg setter føttene i gulvet om morgenen kommer hun i full fart og opp i senga for å stjele til seg varmen før den forsvinner
Dagen startet veldig bra i dag å.
Våknet ved 8 tiden og lå våken til rundt 9. Så sovnet jeg igjen…Da jeg våknet var klokka 1045…Det trengte jeg
Så ringte ei venninne. Jeg sendte mld og sa jeg skulle ringe tilbake. Bare stå opp først
Rakk akkurat å slippe ut ei katte så ringe det på døra…og der sto hun <3
Det var glede nr 2 og klokka var ikke 12 ennå
Snakker med henne i tlf nesten hver dag, men det var en glede og se henne igjen også…Og hun hadde med masse gaver. Det ble boller til frokost…Så blir det nok Napoleonskake til lunsj Kylling eller pølser til middag og sjokolade til dessert…
Ikke den sunneste dagen…men jammen meg så synes jeg vi fortjener det både sambo og jeg nå. Det kommer nok dager etter i morgen som ikke blir så gode
Da ønsker jeg deg en fortsatt god Onsdag. Stopp litt opp og se deg rundt. Samle gode minner og små gleder
Hører boka til Audun Myskja, Finn din indre kraft.
Trekk pusten dypt inn gjennom nesa…pust ut med munnen. Pust inn lys og gode energier, pust ut alt du ikke trenger bære på. Hvordan i alle dager gjør man det da. Jeg greier ikke se for meg hva jeg puster inn og ut. Det er luft som kommer inn, og det er luft som går ut…Oksygen og karbondioksid.
Lyset blir igjen utenfor og mørket holder seg godt fast på innsiden.
Jeg har ingen fantasi til å se noe mer enn det.
Han snakker om tankefeltterapi. Tapping på forskjellige punkter på kroppen for å fjerne blokkeringer og løsne på det som er stengt inne i kroppen. Det gjør meg jo livredd. Tenk om det løsner alt og alt jeg ikke husker kommer ut. Jeg har jo mann og katter i huset og kan ikke få totalt sammenbrudd…Kunne ikke fått det om jeg hadde vært alene heller. Jeg hadde jo vært tilstede. Det er like ille som om andre er det.
Hvis jeg kunne gått ut også, da kunne jeg brutt sammen. Eller gjort andre ting, som å jobbe med følelsene som er i meg og få en reaksjon på de..
Han snakker om meditasjon og at man skal slappe helt av og gå langt inn i seg selv. Ikke tenke på noe, bare la det som kommer komme. Jeg er livredd for det som kan komme. Jeg aner ikke hvem jeg har vært eller hvem jeg er, og er livredd for å møte på den personen. Siden den personen har slettet nesten hele livet mitt fra minnet, tenk om den bestemmer seg for å beholde meg der inne i meg selv. Jeg kan ikke stole på at jeg slipper meg ut igjen hvis jeg dykker dypt inn i meg selv.
Jeg har ikke lyst til å bli der inne og måtte forholde meg til meg resten av livet.
Tanken på å skulle gjøre disse tingene gir en følelse av å ha klatret opp ett høyt fjell. Ikke ha noe pust igjen eller styrke i kroppen. Også stuper man rett ut i ingenting for så å lande langt utpå havet. Med hodet først, helt uten pust og kraft.
Men jeg dør ikke, det vet jeg jo. Så jeg blir liggende der under vann.
Ikke død…Ikke levende.
Nå kom en annen tanke…
Det er lenge siden jeg stupte ut fra det fjellet. Har ligget det under vann i mange år.
Det er livet
Det var tankene som rotet til konsentrasjonen mens jeg hørt på boka.
Konklusjon…
Slutt og høre på selvhjelpsbøker og bøker om personlig utvikling…De bare roter det til enda mer i hodet mitt
Da skal jeg høre ferdig boka, sånn ca 1 time igjen. Skumlere en å høre på krim
Ønsker deg en fortsatt god kveld, en god natt og en riktig god dag i morgen.
Nyt helga og husk deg selv i alt du skal rekke å gjøre.
Denne vinteren har jeg ikke gjort mer enn jeg må gjøre, jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært ute av huset. Jeg har prøvd å jobbe med meg selv og finne ut hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg ikke husker noe. Prøvd å finne meg selv langt der inne i meg som jeg absolutt ikke har noe ønske om å finne og bli kjent med…
Jeg har sovet lite fordi det er om natten i mørket alene det er lettest å komme i kontakt med meg og fortiden…Da det er lettest å “se og høre” følelsene.
Jeg har vært innom barneskolen, ungdomsskolen og 5 hus jeg har bodd i og kirken faren min er begravd ved. Og det har vært fint Jeg har fått kvittet meg med mye negativt. Ikke klare bilder av ting som har skjedd, men følelser kanskje. En grå, tung masse som har klemt om meg både inni og utenpå. I og utenfor kirken sammen med faren min var det bare positivt.
Det kjennes så dumt ut å fortelle om dette, det er bare ting som skjedde i mitt hode. Og jeg slites mellom at jeg virkelig opplevde det og at det bare skjedde fordi jeg ville det skulle skje…Jeg heller litt mot at jeg begynner bli bittelitt gal…men, det får så være
Også har jeg prøvd å sette meg litt inn i dette med det alternative. Det med evner man kan ha og hvordan komme i kontakt med seg sjøl og alt mulig annet de driver med.
Prøvd å høre på bøker på storytel om dette. Det gikk fint en stund, så ble det mer og mer snakk om energier. Også er det mye jeg og meg, da detter jeg ut. Jeg har ingen tanker om meg.
Sambo`n og jeg begynte prate. Har diskutert det før og vi blir ikke enige
Jeg blir super stressa, lei meg, sint og kjemperedd når jeg begynner tenke på og prate om disse alternative tingene…
Jeg kjenner jeg misliker veldig at jeg har en aura og chakraer…hvis det finnes. I mitt hode er det ingen beviser for det, så da tror jeg ikke helt på det, samtidig som jeg ikke kan avskrive at det er der.
Hvis det finnes så liker jeg ikke at jeg sprer mine energier hver gang jeg er i nærheten av andre mennesker, eller snakker med noen i telefonen eller chatter med noen…Eller skriver her i bloggen…
Det gjør meg redd.
Jeg søkte på hvordan man skrur av eller stenger inne disse energiene. Men det eneste som kommer opp er hvordan beskytte seg mot andres energier…Jeg blåser i det…Jeg vil beskytte andre mot mine energier.
Sambo`n kom med ett eksempel…
Hvis du kommer ny til ett sted med flere mennesker også er det en som ikke liker deg og ikke vil ha deg der…Han mener at den ene er problemet og at den ikke skal tas hensyn til. Man skal gå inn i gruppen og være høflig mot den ene personen, uten å forholde seg mer til den.
Jeg mener jeg er problemet og at jeg da må trekke meg tilbake og ikke presse meg på.
Jeg blir også mer og mer sikker på at jeg ikke har sosial angst som psykologen sa…De er ikke så gode på å stille diagnoser, de velger letteste løsningen. Eller de har kanskje ikke noen annen forklaring fordi de ikke snakker ordentlig med pasientene og finner ut av hva de egentlig føler.
Jeg er ikke redd for andre mennesker. Jeg har ikke problemer med å snakke med dem. Det er det jeg ubevisst gir disse menneskene jeg møter av negativitet jeg er livredd for.
Sambo`n leste at hvis man møter andre mennesker med positiv holdning og positive ord så vil de få en positiv følelse og ha det bra.
Men…
Det derre med disse energiene. Det er jo ubevisste utstrålinger. Da aner jo ikke jeg hva jeg sender ut. Det er en stor sjanse å ta, kanskje det går bra, kanskje ikke…
Samvittigheten min tillater meg ikke å ta sånne sjanser
Så, jeg har kommet fram til at jeg må lære meg å stenge disse energiene inne, aller helst skru dem av. Men da dør jeg visst i følge sambo`n. Det ville vært dumt, føler meg ikke helt klar for det ennå Da får jeg prøve trekke de inn i meg selv og stenge dem inne i stedet. I hvertfall hvis jeg skal ut av huset og risikerer å møte andre.
Jaja, sånn var kvelden her. Nå har sambo`n og katta gått og lagt seg. Jeg har for mye følelser i meg til at jeg får sove ennå, så jeg må prøve finne noe å roe ned på…En episode eller to av Friends kanskje…Det er min trygghetsserie. Den jeg kommer tilbake til når livet blir litt for stort for meg Følelsene lander igjen når jeg får meg selv og fortiden jeg ikke aner noe om på avstand. Og glemmer alt om disse energiene som visstnok skal fly rundt mellom alt og alle
Da prøver jeg trekke tilbake alle energier jeg har lagt inn i dette innlegget og ønsker deg en god natt hvis du ikke har sovnet alt, og en riktig god Søndag
Denne vinteren er første på over 30 år uten barn for meg.
Og denne vinteren er første jeg ikke har vært ute og satt pris på snøen og kulda…Eller egentlig satt pris på gleden ved å komme inn igjen og kjenne varmen spre seg i kroppen og at det prikker i kinnene og fingrene når kulda trekker seg tilbake
Jeg kan telle på ene hånda hvor mange ganger jeg har vært ute. Denne vinteren har blitt brukt på å prøve finne igjen meg selv. Har ikke funnet meg ennå. Jeg dukker opp også forsvinner jeg igjen med en gang. Ett sted langt der inne i meg så gjemmer jeg meg. Det er noe med meg som jeg ikke vil at jeg skal bli kjent med.
Jeg blir mer og mer fokusert på meg og hva jeg gjemmer.
Det går utover søvnen. For når sambo`n og katten legger seg og jeg slukker lysene og det blir stille. Så blir jeg sittende oppe, eller legger meg. Det er ikke så mye tankekjør og stress som holder meg våken. Jeg har bare ikke lyst til å sove. Det er noe som presser på innenfra, men jeg får ikke tak i det. Hvis jeg sitter oppe litt til og ikke tenker på noe så kanskje det greier presse seg helt ut
Det har ikke skjedd ennå…selv om klokka er både 4 og 5 før jeg er så trøtt at jeg sovner.
En dag…da løsner det.
Må ha trua på det. Gruer meg og tror det kanskje bli bra etterpå…kanskje
En tanke jeg har hatt noen netter i det siste når jeg sitter/ligger og venter er…
Hva hadde jeg ønsket meg hvis jeg hadde funnet en krukke eller noe med en sånn ånd som gir 3 ønsker
Jeg ønsker
å få så mye penger at jeg kunne gitt alle 4 ungene nok til å komme seg inn på boligmarkedet.
Det trengs jo litt da til 4 stykker og siden den ånden muligens ikke finnes så leverer jeg lottokupong hver uke
Når jeg tenker etter så er det vel like stor sjans for å vinne i lotto som å finne den ånden.
Men det er mitt første og høyeste ønske
Jeg ønsker
å få ett minne av at jeg har levd sammen med familien min…Den jeg vokste opp med.
Mor,far og søster.
Jeg vet de er familien min…mine aller nærmeste…De jeg har bodd i samme hus med, vært i de samme rommene med. I huset mor, far og jeg flyttet inn i før søster ble født. Der jeg bodde fra ca 70 taller til 85 (tror jeg) da jeg flytter på hybel…I huset mor bygde etter far døde i 83 og jeg bodde sammen med henne og søster fra ca 85 til 88…
Jeg ønsker meg ett minne av at jeg har bodd der sammen med dem. Ikke bare minne om hvordan huset så ut og romfordelingen.
Men…
jeg ønsker å huske at jeg har gått gjennom rommene. Sitter sammen med familien min og spist middag, feiret en jul, bursdagselskap, hatt en samtale. Huske at jeg har hatt ett eget rom. Hvordan det så ut. Hva slags møbler jeg hadde, hva som pyntet opp rommet…Hadde jeg venner, var de på besøk…Har jeg noen gang snakket med familien min?
Jeg ønsker meg ett minne jeg helt sikkert kan si at….ja dette skjedde virkelig…Jeg har fysisk vært i disse husene…sammen med familien min og vi gjorde det eller det sammen…
Jeg prøver se for meg at jeg er i husene…prøver gå gjennom rommene. Men føttene mine vil ikke være på gulvet og jeg bare svever opp og over dem. Ser ned på tomme rom uten innbo og mennesker…
Jeg ser på bilder og hører mor og venninne fortelle om hendelser.
Det er helt tomt og det sier meg absolutt ingenting…
Jeg ønsker
minner fra Bjerkely folkehøyskole som jeg bodde på i 83/84.
Jeg husker internatene, hovedbygget og området rundt. Veien til Kvesetmoen der vi handlet og tok toget (tror jeg)
Jeg husker alle menneskene, hva de heter og hvor de kom fra.
Men…
jeg har ingen minner av at jeg noen gang har snakket med dem eller vært i samme rom som dem. Jeg har ingen minner om hva vi gjorde i fagene på skolen eller på fritiden…
Jeg har masse bilder og snakker med venninna mi som også gikk der. Hun forteller masse og det sier meg
absolutt ingenting.
Det er helt tomt.
Siden andre sier det var ett veldig godt år for meg og at jeg hadde det så fint der. At jeg endelig var meg selv…Selvstendig og utadvendt.
Jeg var trygg og fikk mange gode venner…
Det hadde vært fint å fått minner om det året
Det siste ønsket hadde gitt meg noe ekstra også.
Siden sambo`n og jeg gikk på Bjerkely sammen og i følge andre var veldig mye sammen der…
Så hadde det vært fint å huske noe av det vi gjorde. Føle nærheten vi hadde.
Selv om vi nå har bodd sammen i 6 år har det ikke dukket opp ett eneste minne om at jeg har kjent han før han flyttet inn…Selvfølgelig visste jeg at jeg har bodd på Bjerkely med han da jeg spurte om vi kunne møtes en gang jeg var i Bergen (han bodde der)
Men jeg husket bare navnet hans og hvor han hadde hadde bodd før…
Jeg hadde/har ingen minner om at vi noen gang har sett hverandre før eller snakket sammen…
Sånn…
Det var mine 3 ønsker hvis en dag ånden skulle dukke opp
Ett ønske om å kjenne gleden i hjertet og følelsen i magen fordi jeg vet at ungene mine har trygge steder å bo som er deres..
Ett ønske om å kjenne gleden i hjertet og følelsen i magen fordi jeg har vokst opp med en familie. Jeg har bodd sammen med dem og snakket med dem. Fordi jeg kan se dem for meg sammen med meg i familiesituasjoner fra da jeg var lita/ung.
Ett ønske om å kjenne gleden i hjertet og følelsen i magen fordi jeg var så heldig å komme inn på Bjerkely. For alle menneskene som bodde der sammen med meg. For alt jeg opplevde sammen med dem. Jeg vet jeg bodde på rom med Linda og jeg ønsker så veldig å huske noe fra tiden vi hadde sammen.
Minner om sambo`n og meg da vi møttes første gang på Bjerkely og kontakten andre sier vi hadde der.
Jaja…
Da ble det enda ett innlegg om disse minnene mine som jeg ikke finner tilbake til. Jeg vet de er i meg, ett eller annet sted…Men forstår ikke hvorfor jeg har gjemt dem som forferdelig godt bort…
Ett sånt totalt hukommelsestap kan da ikke være normalt.
Nå har jeg fått skrevet ut tankene som har surret de siste nettene så kanskje det blir lettere å sovne til mer normal tid nå
Ønsker den en fortsatt god helg. Ta godt vare på deg selv og de rundt deg.
Forstår veldig godt at noen har problemer og bekymrer seg.
men…
jeg må bare få ut litt hva jeg tenker om det
Vi er så heldige at vi har en vedovn. Men vi bor i ett veldig gammelt og trekkfullt hus, så må bruke en del panelovner i tillegg. Både oppe og nede. Det står på 5 stykker hele døgnet på 20-25 grader. Det er termostat, men tror ikke det hjelper. De står nok å går hele tiden fordi det aldri kommer opp i den varmen
Ser i avisene at noen står opp om natta for å koke seg kaffe, vasker klær om natta og bruker ikke lys m.m.
Jeg gikk inn og så på strømforbruket vårt og det er da ikke så gæli synes jeg
Vi har brukt strøm for ca 20 000 kr i år og Desember regninga er på litt under 3000 kr.
Vi har hatt mye høyere regninger før om vintrene, noen ganger opp mot 4-5000. Tenker at det blir deromkring etter nyttår. Da bruker det komme mer snø og bli kaldere her.
Så tenker jeg…
20 000 på ett år, det er mye. Men så utrolig takknemlig jeg er for at jeg har strøm. Så mye glede som følger med den
Den fyker rundt i ledningnettet i husene våre og gir oss lys og varme, lyd og bilde. Vi har tilgang til varmtvann, kald og varm mat og drikke. Vi har pc, mobil og andre duppedingser.
Jeg kan ikke noe for det, men jeg koser meg med strømmen selv om den er dyr. Jeg forstår ikke noe av strøm og hvordan den øker uansett hvordan det er med vann i magasinene og andre ting. Men det får ikke hjelpe, sånn har det vært, er det og kommer det til å bli
Også tenker jeg på det…
at det er så mye annet unødvendig jeg bruker penger på i året.
Akkurat i vintermånedene går det an å kutte ned på andre ting når man vet det blir mer i fyring og andre ting.
Det er kanskje ikke mye det regjeringen har gitt, men er det ikke bedre enn ingenting da
Jeg har fått strømmen kuttet mange ganger pga ikke betalte vinterreninger. Noen ganger har den vært borte noen dager fordi det var vanskelig å be om og få lånt penger til å åpne igjen. Når man har 4 små barn, det er ikke moro skal jeg si deg
Men alle de gangene har jo vært litt positive også vil jeg si.
Jeg har virkelig lært meg å sette pris på den strømmen jeg får Se lys i vinduene når jeg kommer hjem etter å hva vært borte. Kunne tenne lys når jeg våkner om morgene. Vite at jeg kan sette på vannkokeren og få i meg noe varmt når huset ikke blir ordentlig varmt. Vite at jeg har varmt vann og mulighet til bruke alle disse tingene som gjør hverdagen god
Jeg er ikke enig i at strømmen skal være så dyr og er glad for de som virkelig gjør noe for å rette på det. Men det hjelper ikke å bare fokusere på det som er vanskelig. Vi må gjøre noe for å forandre på vår egen situasjon.
Det er så mange som ikke har strøm i det hele tatt og som lever med det hver dag. Vi som har den må kjenne litt på takknemlighet for det og glede oss over hvor heldige vi er
Ta godt vare på deg selv og de rundt deg.
Prøv å gjøre noe med situasjonen du er i. Se om det er noe annet du bruker penger på som du kan begrense akkurat nå om vinteren, så du kan glede deg over at du har strøm og hva den gir deg
Sånn da har jeg fått sagt mitt
Ønsker deg en fortsatt god advent og fredelig Søndag.
I mange år har livet vært som å være i en evig karusell. Det har snurret rundt i full fart så ting ikke har funnet sin plass hverken i hodet eller ellers i kroppen.
Karusellen har hakket de siste årene, det har vært glimt av småting som har greid å trenge seg gjennom snurringen. Nå i sommer ble jeg pensjonert mamma
Og da fikk jeg plutselig…for det kom veldig plutselig på at yngste var blitt voksen og skulle flytte Men da hadde jeg ikke noen andre enn meg selv å fokusere på og da har karusellen snurret saktere og saktere.
Nå er jeg kommet dit at jeg kan tenke i fortid, nåtid og fremtid. Til nå har jeg bare levd i nuet, fra minutt til minutt. Fortiden husker jeg ikke, fortiden vet jeg ikke noe om. Og fortiden har vært alt som har vært foran meg…mye kan skje fra nå og ett minutt frem i tid, og det vet jeg ikke noe om. Derfor har jeg ikke greid å forholde meg til det.
Nå har livet delt seg og jeg vil gjerne huske fortiden…fordi den har noe med hvordan jeg er nå i nåtiden. Og hvis jeg greier finne noen svar så kan jeg gjøre fremtiden til det jeg ønsker for meg og mine
Det er en ille god følelse å kjenne på
I kveld har jeg snakket lenge med mora mi om fortiden, både min, hennes og litt mormor sin. Jeg ser helt klart at vi henger sammen som ringene i en kjetting.
Mine barn er også ringer i den kjettingen. Nå er det på tide å bryte den opp så vi kan få hver vår ring som er vår egen
Mor hadde lest innlegget mitt fra i går og da kom hun på noe som skjedde på badet i “gamlehuset” vårt. Jeg var 4-5 år og hun badet meg. Det var ett lite bad med ett lite vindu på veggen over badekaret. Dør inn til ett soverom og til do. Plutselig hadde strømmen gått og det ble kølsvart. Mor hadde bedt meg sitte helt rolig i badekaret mens hun skulle gå og sjekke sikringene. Da måtte hun gå gjennom en do og ut i gangen. Husker ikke om hun måtte inn i ett kott også, jeg har en følelse av at sikringsskapet var der inne. Glemte spørre mor om det. Jeg ble sittende igjen alene der i mørket.
Lyset kom tilbake og mor kom tilbake.
Men jeg kan tenke meg at for meg så var det så dramatisk at det har satt spor. Det føles helt riktig at det er i hvertfall en grunn til at jeg har den frykten for andre etasje og badekar
Dette treet står borte på torget og jeg synes det er så fint nå når høsten og mørket kommer
Det viser meg at selv om det er mørkt og kaldt så finnes det lys og varme der ute. Jeg må bare være åpen og tørre se det og ta i mot.
Jeg håper du finner ditt lys i mørket som gir deg visshet om at ett sted bak det tunge og triste så er det noe bedre. Hold fast i lysglimtene <3
Føler du deg fast i livets karusell. Prøv å finne ett punkt i kaoset som du kan fokusere på. Når du greier holde fast i det så vil du kjenne at karusellen snurrer roligere når du er på det stedet. Etter hvert greier du feste deg ved flere og flere punkter og du finner roen til å dele opp kaoset og begynne rydde i ett felt om gangen
Også håper jeg du har noen nær deg som du føler du kan snakke med. Som du kan spørre om det du lurer på. Som du kan si hva du tenker og føler til.
Så roet meg fort. Klikket inn for å se hvem som har tenkt likt som meg…
