Løsningen finnes i fortiden og en prat…

Hei igjen 🙂

I går skrev jeg om redsel for å gå opp i andre etasje og å dusje…her.

I kveld tror jeg jeg har funnet ut hva grunnen er 🙂 En av grunnene i hvertfall, det kan jo være flere. Men det finner jeg utav etter hvert 🙂

I mange år har livet vært som å være i en evig karusell. Det har snurret rundt i full fart så ting ikke har funnet sin plass hverken i hodet eller ellers i kroppen.

Karusellen har hakket de siste årene, det har vært glimt av småting som har greid å trenge seg gjennom snurringen. Nå i sommer ble jeg pensjonert mamma 🙂

Og da fikk jeg plutselig…for det kom veldig plutselig på at yngste var blitt voksen og skulle flytte 🙂 Men da hadde jeg ikke noen andre enn meg selv å fokusere på og da har karusellen snurret saktere og saktere.

Nå er jeg kommet dit at jeg kan tenke i fortid, nåtid og fremtid. Til nå har jeg bare levd i nuet, fra minutt til minutt. Fortiden husker jeg ikke, fortiden vet jeg ikke noe om. Og fortiden har vært alt som har vært foran meg…mye kan skje fra nå og ett minutt frem i tid, og det vet jeg ikke noe om. Derfor har jeg ikke greid å forholde meg til det.

Nå har livet delt seg og jeg vil gjerne huske fortiden…fordi den har noe med hvordan jeg er nå i nåtiden. Og hvis jeg greier finne noen svar så kan jeg gjøre fremtiden til det jeg ønsker for meg og mine 🙂

Det er en ille god følelse å kjenne på 😀

I kveld har jeg snakket lenge med mora mi om fortiden, både min, hennes og litt mormor sin. Jeg ser helt klart at vi henger sammen som ringene i en kjetting.

Mine barn er også ringer i den kjettingen. Nå er det på tide å bryte den opp så vi kan få hver vår ring som er vår egen 🙂

Mor hadde lest innlegget mitt fra i går og da kom hun på noe som skjedde på badet i “gamlehuset” vårt. Jeg var 4-5 år og hun badet meg. Det var ett lite bad med ett lite vindu på veggen over badekaret. Dør inn til ett soverom og til do. Plutselig hadde strømmen gått og det ble kølsvart. Mor hadde bedt meg sitte helt rolig i badekaret mens hun skulle gå og sjekke sikringene. Da måtte hun gå gjennom en do og ut i gangen. Husker ikke om hun måtte inn i ett kott også, jeg har en følelse av at sikringsskapet var der inne. Glemte spørre mor om det. Jeg ble sittende igjen alene der i mørket.

Lyset kom tilbake og mor kom tilbake.

Men jeg kan tenke meg at for meg så var det så dramatisk at det har satt spor. Det føles helt riktig at det er i hvertfall en grunn til at jeg har den frykten for andre etasje og badekar 🙂

Dette treet står borte på torget og jeg synes det er så fint nå når høsten og mørket kommer 🙂

Det viser meg at selv om det er mørkt og kaldt så finnes det lys og varme der ute. Jeg må bare være åpen og tørre se det og ta i mot.

Jeg håper du finner ditt lys i mørket som gir deg visshet om at ett sted bak det tunge og triste så er det noe bedre. Hold fast i lysglimtene <3

Føler du deg fast i livets karusell. Prøv å finne ett punkt i kaoset som du kan fokusere på. Når du greier holde fast i det så vil du kjenne at karusellen snurrer roligere når du er på det stedet. Etter hvert greier du feste deg ved flere og flere punkter og du finner roen til å dele opp kaoset og begynne rydde i ett felt om gangen 🙂

Også håper jeg du har noen nær deg som du føler du kan snakke med. Som du kan spørre om det du lurer på. Som du kan si hva du tenker og føler til.

De er engler i hverdagen <3

For noen er du en engel <3

Ta godt vare på deg selv.

Klem fra Hanne <3

 

Ett vers, lærdom med øynene lukket og ett kort fra englene…

Hei igjen 🙂

Jon Blund og Ole Lukkøye har nok misforstått hverandre litt i natt. De tror den andre har dratt hit for å få meg til å sove…også har ingen vært her 🙂

Jaja

jeg synes natta er fin å være våken i, så det gjør ikke så mye. Når de ikke roter til hver natt så går det greit 🙂

Jeg har ei bok som heter…Tidløs visdom…

Først føler jeg for å dele noe fra den med deg. Kanskje det er noen ord som treffer deg og som du kan tenke litt på 🙂

Det finnes to sider 

ved det å være alene.

“Ensomhet” beskriver

smerten ved å være alene.

Men å ha tid for seg selv kan

uttrykke gleden ved å være alene. 

Paul Tillich (1886-1985)

Så fikk jeg lyst til å prøve det jeg gjorde her.

Lukke øynene og skrive det som kommer til meg 🙂

Jeg ser opp på en blå himmel. Det flyr en stor fugl der oppe. En ørn med sort vingespenn. Den beveger vingene sakte opp og ned, rolig og behersket. Jeg føler den lager skygge over meg. Det blir litt kaldt, men ingen urolig kulde. Den er trygg og varsom. Den bøyer hodet og ser ned på meg, følger meg der jeg går. Passer på meg, beskytter meg 🙂

Den lander foran meg, legger vingene rundt meg og hodet på skulderen min. Den er stor og gjemmer meg inne i vingene sine, der er jeg trygg. Blokadene i kroppen revner og alt jeg har gjemt på renner ut. Jeg kjenner at hver gang jeg er redd og urolig så kan jeg se opp og kalle på ørnen. Da vil den komme, holde om meg. Den er sterk nok til å ta i mot sorgen som finnes inni meg.

Nå forstår jeg at ørnen er mitt kraftdyr.

Da vi skulle flytte hit vi bor nå og jeg kjørte bakken ned mot bygda her. Da så jeg ett stort ørnehode på himmelen. Nebbet pekte ned mot bakken. Og jeg visste at her var jeg hjemme og trygg 🙂

Og til slutt følte jeg at jeg skulle trekke ett kort fra Budskap fra dine engler kortene mine.

Dette falt ut da jeg stokket. Kanskje det er en eller flere av dere som trenger disse ordene akkurat nå 🙂

Nå er klokka snart 5 så jeg får vel prøve å sove litt 🙂

Jeg ønsker deg en riktig god Mandag og en rolig uke. Husk deg selv.

Klem fra Hanne <3

 

En “jobb” er over og noen bilder…

Heihei 🙂

Nå er det en stund siden jeg la ut noe igjen. Det går litt opp og ned i hodet 🙂

“Plutselig” i sommer så flyttet siste barnet ut og jeg er pensjonert som mamma etter 32 år 🙂

Det fine med å være pensjonist er at de kan fortsette jobbe litt noen år til. Så det har jeg planer om å gjøre. Har likt meg så godt i den mammajobben at jeg vil fortsette ta på meg oppdrag hvis de skulle trenge meg 🙂

Jeg kjenner jeg er ganske stolt av å ha greid den jobben i så mange år. Det er det ingen garanti for at man skal.

Selv om jeg har feilet mange ganger i måten jeg har utført mammapliktene på. Så ser jeg nå at jeg må ha gjort noe riktig også 🙂

Jeg er superstolt mamma til de beste voksne menneskene jeg vet om <3 Og like stolt mormor til de fineste barnebarna som finnes.

Det kan sikkert diskuteres med andre mammaer og mormorer…men det tenker jeg at jeg ikke orker akkurat nå 😀

Nå som det ikke er noen barn som må følges opp og passes på lenger. Selv om de egentlig har passet på seg selv lenge allerede. Men de har vært en unnskyldning for å ikke bry seg om meg selv. Nå har jeg ikke den unnskyldningen lenger og det er rart. Jeg som etter mange år med angst er blitt ekspert på å finne unnskyldninger for ikke å gjøre ting jeg ikke tør. Kjenner nå at det ikke finnes noen for ikke å gå inn i meg selv og mine egne undertrykte følelser.

Det er skummelt 🙂

Øver litt her dag på å skru av lydboka som er en flukt vekk fra mitt eget hode.

Også har jeg gitt oppvaskmaskinen en velfortjent lang ferie 🙂

Nå er det tilbake til gamlemetoden. For meg er det meditasjon å vaske opp. Da zoomer jeg ut og bare er. Lar det varme vannet og boblene rense sjel og sinn 🙂

Dette bildet gir meg virkelig god glede 🙂

Vi var på Spar og handlet i dag. Der hadde de to av denne nydelige Orkideen. Jeg har ikke hatt denne fargen før så måtte bare kjøpe 🙂

Også hadde de solsikker 🙂

De måtte jeg også bare ha.

Jaja…

Det var litt herfra denne Fredag kvelden 🙂

Håper du har hatt en fin uke og har noe du gleder deg til i helga. Ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Ikke gjør noe du kommer til å angre på. Husk at små ord og handlinger kan gi store konsekvenser…både gode og vonde 🙂

Klem fra Hanne <3

Tanker og følelser i natten…

Hei igjen 🙂 

Denne natten er god.

Kjenner litt mørke skyer rundt meg i natt.

Ikke så mørke og tunge at de trykker meg ned. Egentlig kjennes de myke og gode 🙂

Lukker øynene mens jeg skriver og kjenner på følelsene. De er en blanding av glede og sorg. Savn og ensomhet. Strekker frem hånda og tar på skyene. Kjenner de siles mellom fingrene og blir til røyk. Røyken legger seg rundt føttene.

Skyene løser seg opp og jeg kjenner det begynner regne. Myke dråper lander i håret og renner nedover ansiktet. Jeg strekker armene ut til siden og fanger regnet, lukker øynene, bøyer hodet bakover og kjenner jeg lever.

Regner stopper og jeg ser at jeg står midt i en stor blomstereng. Alle blomster i forskjellige farger og fasonger er rundt meg. Ett stykke borte ser jeg ett gammelt tre. Det er stamme opp, toppen bøyer seg til siden og lager skygge ved stammen.

Kjenner jeg vil gå bort, men noe holder meg igjen. Føttene står fast i bakken. Jeg kjenner sorg fordi jeg ikke greier gå bort til treet.

 Alt er så varmt og vakkert rundt meg. Jeg ser det og kjenner gleden over det. Men treet roper og sorgen over å ikke greie gå bort til det er sterkere.

Jeg vet hva som er der borte…Hva det representerer i livet mitt. Men jeg er redd for å gå bort…redd for hva det skal få frem av negative følelser i meg. Det er tryggest og bli stående der blant blomstene. Selv om jeg kjenner noen har torner og stikker. Jeg er redd for at det jeg vil møte der ved treet gjør mer vondt enn tornestikkene.

Jeg kjenner skriket i meg bobler opp fra magen. Prøver holde det inne , men greier ikke. Det presser seg opp og fyller hele meg. Jeg skriker og det er ett veldig ekko i fjellene rundt. Jeg skriker og skriker. Det er godt…og vondt…Mye skrik er samlet på i mange år.

Jeg slipper armene sakte ned og de henger langs siden. Knærne gir etter og jeg setter meg ned og gråter.

Stille gråt…hemmelig gråt…min gråt.

Jeg ligger på ryggen i en kornåker. Ser skyene dra forbi. Ser ei kråke. Den ser på meg skakker på hodet og bukker før den flyr.

Jeg reiser meg, kjenner meg tom og trist og lettet. Jeg går på en grusvei, det er en del hull der vannet har samlet seg. Jeg ser bilder i vannet.

Mønet på ett hus…to hender som holder i hverandre.

Jeg er på vei hjem. Det er ikke langt å gå, men det føles veldig langt. Skrittene blir tunge. Treet roper men jeg går motsatt vei.

Tja, det var det jeg så da jeg ikke så 🙂

Noen ganger er det fint å lukke øynene og la tankene flyte. Se inn i meg selv. Vet ikke om det hjelper for noe, men det kan jo hende det etter hvert låser opp det som blokkerer for stien bort til det treet.

Treet er fortiden min.

Ved det ligger årsaken til sorgen og sinnet inne i meg.

Den stille gråten.

Dette ble mørkt og trist 🙂

Det er en del av meg, men ikke hele meg. Jeg har masse glede i livet mitt.

Men noen ganger er det godt å la den triste følelsen få litt plass. Slippe ut litt og litt så det ikke renner helt over.

Likte det jeg så mens jeg skrev, det er første gangen. Nå vet jeg at treet står der og at det vokter kista jeg er redd for å åpne.

Jeg føler jeg fant veien hjem på den grusveien.

Nå vet jeg at jeg kan gå tilbake til blomsterenga og se treet når jeg vil. Jeg kan stå der og kjenne tornene,

Lukke øynene

Strekke armene i været

Bøye hodet bakover

og

SKRIKE.

En dag er det ikke mer skrik igjen i meg og da…

Da er jeg kanskje klar for ta skrittene bort til treet og åpne kista 🙂

Takk for at du leste <3

Ta godt vare på deg selv.

Finn din plass i deg selv der du kan slippe helt løs og skrike. En plass du kan gå tilbake til hver gang du føler kroppen blir for liten for følelsene dine 🙂

Jeg er glad du finnes og at du er akkurat den du er <3

Kokka er blitt 03.08.

Sove godt og drømme søtt. Ønsker deg en fredelig natt og en god dag i morgen.

Klem fra Hanne <3

Tilgi…også deg selv…

https://sumo.tv2.no/programmer/fakta/et-intervju-med-min-fars-drapsmann-1588173.html?showPlayer=true

https://pod.space/allevaredager/da-pappa-ble-drept

Denne dokumentaren og podkasten bør sees/høres.

Tusen takk til begge to for at dere står frem, er åpne og ærlige om det som skjedde og har skjedd etterpå.

At dere er akkurat de dere er.

Det er vondt, men samtidig veldig godt å høre dere fortelle.

Hør på hva Eskild sier

vi kan ikke leve med hat.

Jeg er så enig.

Alt/det meste kan tilgis. Man må finne sin måte å bearbeide det på og det er ingen måte som er feil.

Og man må bruke tid.

Vi mennesker…eller nordmenn siden det er sammen med dere jeg oppholder meg og opplever…Vi er så flinke til å være der for andre…på sosiale medier.

Vi deler og legger ut ting som har med psykisk helse og gjøre. Ting som viser at vi støtter opp om medmenneskelighet og hvor viktig det er å høre og se mennesker.

Vi vet veldig godt hvordan det bør være og vi tror vi hjelper når vi viser vår støtte med alle delingene våre på facebook.

Men vi gjør jo ikke det.

Vi hjelper ingen.

Hvis vi ikke ute i den virkelige verden åpner øynene, ørene og hjertene våre,

så har ikke delingene noe å si.

Og det gjelder ikke bare våre aller nærmeste, de er det oftest greit å vise omtanke…Hvis det ikke går for lang tid da…Sorg og sinne bruker ofte veldig lang tid på å roe seg ned. Og for mange så er det vanskelig å forstå at det ikke kan gå fortere. Når man har hørt noen snakke om det om og om igjen i noen uker så blir man lei og mener at nå MÅ da personene være over det…

Det funker ikke sånn.

Ting som har skjedd i mitt liv har gjort meg livredd og sint.

Men jeg har aldri hatet.

Det ligger i kroppen min og jeg kan ta det frem i blant. Snakke om det og kjenne på følelsene.

Men

Jeg lar det ikke ta over livet mitt.

Det har hemmet meg fra å leve

men

det har ikke ødelagt livet mitt.

Det har ikke overskygget alt det gode som også skjedde.

La det de gode hendelsene blande seg med de vonde.

De vonde vil ikke bli borte,

men

de blir litt lettere å bære <3 

Vær stolt av arrene dine.

Tilgi.

Ikke la hendelser overta livet ditt.

Tilgi

men ikke glem.

Ikke glem å tilgi deg selv også. Det kan være vanskeligere enn å tilgi andre.

Vær mot andre sånn som du vil andre skal være mot deg. 

Klem fra Hanne <3

 

Petter Northug…bare ett menneske…

Raja til NTB: – Northug svekker idrettens omdømme:

Kulturminister Abid Raja sier at Petter Northug svekker idrettens omdømme etter at langrennsstjernen ble tatt for råkjøring og det ble funnet kokain hos ham.

– Det er tusenvis av barn og unge som ser opp til ham, og dermed er han med på å svekke omdømmet til idretten og han er ikke den rollemodellfiguren han bør være, sier Raja til NTB.

– Hva begrunner du at han svekker idrettens omdømme med?

– Det er at idrettsstjerner har en rollemodell-rolle overfor barn og unge. Når en verdensstjerne av Northugs kaliber blir tatt for noe slikt, skaper det store overskrifter og det skaper stor skuffelse hos de mange som elsker Petter Northug. Og la det være klart, jeg er en av dem som elsker Petter Northug og idrettsprestasjonene hans. Men dette her er ikke noe vi kan elske, sier Raja.


Kjenner jeg er mer skuffet over Abid Raja enn over Petter Northug.

Det er greit Petter har gjort noe…tja forferdelig. Det kunne gått så grusomt galt.

Men det er ikke greit at kulturministeren…eller noen andre for den saks skyld går ut og sier han har svekket idretten og skuffet hele folket og masse annet jeg leste i kommentarene i innlegget hans.

Han er ikke den første som har gjort en feil, og han blir ikke den siste.

Hvorfor skal det være greit å tråkke ett menneske som har feilet enda lengre ned?

De aller fleste mennesker vet når de har gjort noe galt, og de skammer seg over det. Om det er blir sett på som små eller store feil så er det like ille for den som har utført dem.

Jeg mener at i de aller fleste tilfeller så er det en grunn for at man gjør det man gjør…

Hvorfor er det greit å dømme med en gang man hører om en feil noen har gjort?

Mennesker må gå litt i seg selv og tenke etter om vi noen gang har gjort noe som var galt. Det er lett å fortrenge det vi gjør selv, og blåse opp det andre gjør.

Men det er IKKE greit.

Jeg blir trist og skremt over hvor lett det er å slenge ut kommentarer om skuffelse, skyld og straff.

Jeg har aldri fulgt med på Petter og hva han har gjort. Vet han er god på ski, men det er det.

Men etter jeg leste innlegget hans i går så kjenner jeg at jeg er stolt av han. For meg er han en stor person.

Han gjemmer seg ikke og er anonym som så veldig mange andre gjør. Han står frem og innrømmer hva han har gjort.

Hvorfor svekker han idretten?

Ja mange ser opp til han og det han har prestert i skisporet. Men tror du ikke mange også kan lære av han nå når han er nede og har gjort noe galt? Hvis vi foresatte til barn og unge ikke dømmer og snakket nedsettende om Petter.

Men fokuserer på at….Ja, han har gjort noe forferdelig galt og at det var godt at det ikke gikk utover andre. Men det gjør ikke han til ett dårlig menneske allikevel.

Det er noe vi alle MÅ lære barna våre. Gjør man en feil så betyr det ikke at man ikke er noe verdt lenger. Det betyr ikke at man er en skuffelse.

Det betyr at man kan lære av feilene man gjør, og at man kan bruke den lærdommen til å lære andre. Man kan vokse og bli sterkere. Man lærer at det å være menneske består av å gjøre feil. Men man lærer også at man ikke skal dømme andre.

Alle kan gjøre feil og vi må ta vare på hverandre. Snakke sammen og hjelpe. Finne årsaken til at det har blitt sånn og at man tyr til alkohol og narkotika.

Det er nesten alltid en grunn.

Så Petter…Du har det vondt og har gjort noe du ikke burde.

Jeg håper av hele mitt hjerte at du får den hjelpen du trenger, så lenge du trenger det med å finne ut av din grunn til at livet ditt har tatt den veien det har tatt.

For meg og helt sikkert mange andre er du ett enda større menneske og stjerne nå enn du noen gang var i skisporet.

Ta godt vare på deg selv og resten av livet ditt.

Klem Hanne <3

Gått meg vill i rødt ullgarn…

Når hjernen er så full av løse tråder. Jeg tror mine tråder er rødt ullgarn. De er sterke, men samtidig så kan de lett dras i stykker. Jeg kan se på endene at de er dratt fra hverandre.

Det er masse tråder. Ikke som nøste, men som om man har lagt det på gulvet og bare dratt i tråden og sluppet den ned igjen. Så den ligger utover, så er den bare pakket litt sammen og puttet nedi en eske. Det ligger der og man ser ingen ende. Bare garn med masse mellomrom.

I hjernen min så ligger garnet og i mellomrommene er det grå tåke.

Jeg kan kjenne jeg går rundt i tåka og prøver finne enden på garnet så jeg kan følge den til tanker jeg har tenkt. Minner jeg skulle husket.

Der…

fant jeg en ende.

Jeg ser ikke helt pga tåka, men jeg kjenner den rufsete enden.

Jeg holder fast og kjenner jeg er på vei mot noe.

Jeg kjenner flere knuter når jeg stryker hånda bortover garnet.

Noen er løse og noen harde.

Kjenner på gleden over å finne frem i min egen hjerne.

Men…

der løsnet det en knute og jeg står der med en ny frynsete ende i hånda.

Mange følelser kommer.

Sorg

Skuffelse

Oppgitthet

Redsel

Sinne

Jeg har en sekk på magen.

Bruker litt tid på å fortrenge følelsene, også åpner jeg sekken og putter de nedi.

Så er det å begynne lete etter en ny ende jeg kan ta tak i og følge. Kjenne på gleden over å være på vei mot noe. Over å komme meg forbi flere knuter. Noen løse og noen harde.

Kjenne tåka letter litt og selvfølelsen vokser litt.

Så…

Der løsnet en ny knute. Og de vonde følelsene er tilbake. Bruker litt tid igjen på å fortrenge dem. Åpner sekken igjen og putter de nedi.

Sekken er blitt kjempetung og den buler ut overalt. Den er vanskelig å bære fordi den vikler seg inn i garnet. Det henger ting utenpå den som garnet setter seg fast i. Noen ganger greier jeg få det løs. Andre ganger må jeg ryke garnet for å komme videre.

Jeg knyter endene sammen. Noen ganger er jeg så sliten og svak at jeg ikke får til en ordentlig knute. Andre ganger har jeg ikke fått puttet følelsene i sekken før jeg knyter. Og da blir det skikkelig hardknute.

Noen ganger løsner knuten når jeg slipper garnet og går videre. Det som skjer da er at det blir enda flere løse tråder.

Rundt hjernen er livet.

Der jeg tilbringer dagene og nettene, mens jeg surrer rundt i min egen hjerne og leiter etter det jeg leiter etter som jeg ikke helt vet hva er. Jeg har gått meg vill i garnet og tåka.

Jeg skimter livet utenfor. Det er gult og glitrer. Jeg ser glede, lys og varme. Hører glade stemmer og latter.

Strekker meg mot det, men garnet er i veien og jeg vikler meg inn igjen og mister glimtet jeg hadde av livet. Jeg kjenner det la igjen en annen sorg enn den som kommer når jeg kjenner en ny ende på garnet. Denne sorgen legger seg i den grå tåka og følger med meg. Tetter seg rundt meg og holder meg fast.

Skallet utenpå kaoset i hjernen lever der ute i livet. Men oppfatter ikke det som skjer. Munnen smiler og prater. Hjertet slår så jeg vet jeg lever, men jeg lever ikke.

Jeg er, men jeg er ikke.

Jeg har gått meg vill i meg selv og jeg finner meg ikke igjen.

Jeg holder fast i barna mine, barnebarna, samboeren, katten min og huset der jeg bor.

Hvis jeg lukker øynene og kjenner etter så kjenner jeg at de holder fast i hånda mi alle sammen. Jeg holder så hardt fast. Jeg er ikke redd for å miste taket fordi jeg vet at de tar bedre tak hvis hånda mi begynner gli.

De er livet mitt, hjertet mitt <3

Så mens jeg surrer rundt der inne i hjernen min på leit etter enden på garnet som ikke bare er ender fordi knuter har gått opp. Og på leit etter meg selv. Så kjenner jeg at skallet utenpå greier glede seg litt over det den oppfatter av verden utenfor 🙂

Hjertet i skallet har samlet på bilder, filmer og stemmer fra stunder det har vært sammen med mine kjære. Så mens jeg leiter i hjernen så kan jeg ta pauser innimellom og gå en tur ned i hjertet. Sette meg der og se på skjermene som henger rundt der inne. Kjenne kjærligheten og gleden over hvor heldig jeg er som har verdens beste mennesker og dyr i livet mitt. På en skjerm er en film om turer jeg/vi har gått rundt her i den fine naturen. Lyden av rennende vann og måkeskrik. Grønt og gressklipperlyd. Små blomster som titter frem, grønne blader om våren. Hvitt, snølykter, huler og snømenn. Lyden av barn og barnebarn som leker og ler.

Minner fra livet er forsvunnet i garnet og tåka.

Men minner fra eldste ble født og til nå er samlet i hjertet <3

Selv om jeg ikke finner den riktige enden på garnet, tåka er full av sorg og sekken snart er så tung at jeg ikke greier bære den lenger.

Så er jeg verdens heldigste 🙂

Jaja, dette var noen tanker i natten.

Noen netter er til for å sitte alene i mørket og høre musikk….og tenke.

Takk for at du leste 🙂

Klem fra Hanne <3

 

Øve på farger og tur…

Hei 🙂

Hvordan har dagen din vært?

Her har det vært stille og rolig 🙂 Det er bra, da er alt ved det vante og man får ingen overraskelser 😀

Vi måtte ut en liten tur i kveld å. Det er godt å ha noen som maser på tur.

Når man har panikk for farger og å bli sett. Da er det fint å “gjemme” fargene på bakhodet så man ikke ser dem selv 😀 Veldig glad i disse små fargeklattene som hjelper meg med å øve på å bruke farger 🙂

Viktig å starte smått tenker jeg 😀

Pia var på topptur 🙂

Også hadde jeg lyst til å gå en annen vei i kveld. Men nei det gikk ikke, altfor skumle lyder 🙂 Ole bar henne over innkjøringen til Best også skulle vi gå videre på gangveien.

Absolutt ikke 😀 Snudde og fortet seg tilbake og inn på kjente veien igjen. Jaja, da gikk vi hjem igjen da.

Fin måne i kveld.

Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god dag i morgen 🙂

Klem fra meg <3

I dag er jeg takknemlig for…

Regnværstur…

Hei 🙂

Pia (katten) og jeg måtte ut og gå tur i kveld å. Også var vi så heldige at det regnet 🙂 Det har alltid vært favorittværet mitt å gå tur i.

I always like walking in the rain, so no one can see me crying.

– Charlie Chaplin

Noen ganger…de gangene livet ikke har vært godt…da har jeg vært veldig enig med Chaplin. Men det er like godt å gå i regnet når livet er bra å 🙂

Bli gjennomvåt og kald. Og vite at jeg skal hjem igjen og inn i ett godt og varmt hus. Ett stille og rolig hus, med alle de små stille lydene en familie lager. Ikke brå og høye lyder.

Lyder av ungene som snakker og svake lyder av musikk fra andre etasje. Lyden av tastaturene til samboer og meg. Knitring i ovnen. Regnet som lager lyd på vinduet. Og alle andre lyder jeg ofte ikke hører.

Alle disse lydene som er livet. Som gjør at jeg kjenner jeg er til. Varmen som kommer tilbake i fingrene og kinnene.

Akkurat nå er livet godt 🙂

Takk for turen 🙂

Håper du har hatt en fin dag og samlet gode minner 🙂

Hvis dagen er trist og grå. Så sett deg ned litt og lukk øynene. Tenk deg ett hvitt lerret, så stort du vil. Tenk deg at du tar frem maling og pensler. Og alt annet du kan bruke for å male. Også tenker du at du maler deg ett bilde. Ett med alle fargene som gir deg glede. Mennesker, ting og steder du liker.

Ett bilde som er bare ditt og som du kan spare i hjertet, og ta frem og se på når du trenger farge i hverdagen 🙂

Jeg er ikke så god til å male i virkeligheten har jeg funnet ut. Men i fantasien er jeg veldig god 😀 Også kan maleutstyr være dyrt å kjøpe for mange. I fantasien har du ubegrenset med alt av maleutstyr du vil ha.

Klemmer fra Hanne <3

Bilder og livet….

Hei igjen 🙂

Har sett igjennom gamle bilder og sett at de forteller livet.

Vi er alle en del av naturen, små og store dråper. Vi tåler uendelig mye…vi tåler så forferdelig lite. Kan balansere på kanten av ett knivskarpt blad uten å få synlige skader. Samtidig som ett lett vindpust kan knuse oss.

Vi kan fint leve alene, men liker oss helst sammen med andre.

Vi er ringer i ett stort hav.

Vi er dråper som tilsammen blir havet.

Selv om vi faller og mister ett kronblad. Vi blir tråkket på og oversett. Så er vi fortsatt oss, den vi alltid har vært.

Det kan føles som vi bare er en skygge av oss selv. En skygge på vei ut i en grå verden. En skygge uten mening.

Hjertet kan føles kaldt som stein

eller

varm som en ovn

Alle har ett hjerte og alle hjerter føler noe.

Hjertet trenger næring og omsorg for å kunne slå.

Slå for oss selv og for andre.

Hjertet er deg og bare du kan åpne det så det kan ta i mot og gi all den kjærligheten du og andre trenger.

Livet er som ett spindelvev.

Det er mange veier å gå. Ingen er egentlig feil, men de kan være en omvei til dit du skal.

På veien møte du mange som også går uten å helt vite hvor de skal.

Vi kan hjelpe hverandre. Snakke med hverandre. Peke og vise hverandre riktig retning.

Kanskje du akkurat har gått forbi det stedet den andre leter etter. Kanskje den andre har hørt om ett sted som likner på det du leter etter.

Hvis vi ikke er redde for å snakke med de vi møter. Ikke er redde for å lytte. Ikke er redde for å følge råd vi får. Så tror jeg vi alle finner frem til det stedet vi skal være til slutt.

Selv om veien kjennes lang.

Hjertet kan knuses til tusen biter mange ganger i livet. Noen biter forsvinner og det blir ett sår som aldri gror helt.

Noen biter forsvinner og det blir ett hull som aldri kan fylles.

Hjertebitene er fylt med sorg, savn, sinne, tårer og smerte.

Men det er også fylt med så uendelig mye glede.

Vi må ikke være redde for å blande de harde, vonde bitene med de myke, gode bitene.

Vi må la de lyse bitene smelte inn i sprekkene mellom de mørke og lime hjertet sammen igjen.

Det vonde vil alltid være der, men det lyse gjør det lettere å bære.

Når du møter ett annet menneske.

Ta deg tid til å se det, lytt til det og lær det og kjenne.

Vær interessert

Oppmerksom

Lær at bak ett smil kan det skjule seg en sorg.

Bak alvor kan det skjule seg glede.

Det er ikke alltid det vi ser er riktig.

Ta deg tid.

Ikke døm

uten å ha sett, lyttet og lært.

Vi er alle dråper, store og små i ett stort hav, i naturen.

Vi er alle avhengig av hverandre.

Vi har alle ett hjerte som trenger omsorg for å kunne gi og ta i mot kjærlighet.

Vi trenger alle å bli sett og hørt.

Vi trenger alle…

Takk for at du er du og for at du titter innom og er med meg på min vei i mitt liv <3

Takk for at du lar meg dele mitt hjerte med deg <3

Takk for at du lar meg få en del i hjertet ditt når du leser <3

Enten du liker eller missliker det du leser.

Takk.

Klemmer fra Hanne <3