Hei 🙂
Jeg kom på at jeg skrev i går at jeg kanskje skulle skrive om det største problemet mitt….å glede meg til noe…se frem til noe…ønske noe…tro på noe…
Alt i kroppen låser seg og hjernen kryper inn i en boble.
Jeg føler at i kroppen min så er det hjernen, hjertet og magen som bestemmer…
Hjertet inneholder de gode følelsene. De som bobler litt når fine ting skjer. Når jeg får vite at noe positivt skal skje…Det er en liten flamme som får en liten pust av varm luft så den blusser bittelitt opp…Akkurat nok til at jeg kan kjenne varmen så vidt…
Magen er en knyttneve…hard og kald. Det tar en liten stund før den oppfatter hva hjertet akkurat opplevde…Men når den gjør det så sender den ut ett slag som treffer akkurat der den gode følelsen landet…Den strekker ut fingrene og holder om hjertet så den varme luften stenges ute. Den roper og truer…Tåler ikke at den lille flammen vokser og lar meg kjenne på den gode følelsen…Kjenne på gleden. Når den har fått overtaket på hjertet og sett at det ikke er noe igjen av den gode følelsen. Så trekker den seg tilbake til magen og ligger der nede som en kald, hard og vond følelse…
Hjernen er fortsatt inne i bobla si og suller rundt der inne med sitt…Orker ikke bry seg om det som skjer der nede i hjertet…Den hører og ser det som skjer utenfor…Oppfører seg nesten som om ingenting har skjedd… Den orker ikke tenke på ansvaret den har for at jeg som person skal ha det bra.
Det er kanskje derfor jeg ikke har noen minner fra barne og ungdomstiden min.
Sånn føles det når det skjer noe positivt som jeg kan glede meg over eller til…
Det meste som har med glede å gjøre gjør meg stressa og sur….oppgitt og sint…
I det siste har jeg forstått at jeg er skrudd sammen sånn og akseptert det…Det er jo angsten som styrer…PTSD som tar frem gamle opplevelser og følelser som skjedde for mange år siden, som jeg ikke husker.
Jeg skal ikke glede meg, jeg har ikke lov til det…tror jeg…hvorfor vet jeg ikke…
Nå er det det at alle ungene og barnebarna kommer på besøk som gjør at dagene føles tunge og tomme…
Men siden jeg nå forstår hvordan det virker der inne i kroppen og ikke lar hjernen forsvinne helt inn i seg selv…Fordi jeg tvinger meg selv til å tenke på det og lure på hvorfor det skjer…Fordi jeg skriver om det her…Så føles det litt lettere nå enn det har gjort før 🙂
Jeg kjenner bittelitt på at jeg gleder meg. Og når jeg gjør det så fokuserer jeg på magen og knyttneven der nede. Jeg tror jeg prøver å stenge av informasjonen som går ned til magen, samtidig som jeg holder åpen linjen fra hjertet til hjernen…
Bruker masse energi på det og blir psykisk sliten. Forstår også nå at det er psyken som gjør at jeg tror jeg ikke orker noe. Så når jeg trente i går selv om det kjentes ut som jeg ikke orket. Da kjente jeg forskjellen på det å være psykisk sliten og fysisk sliten 🙂 Det var godt.
Ser det jeg har skrevet høres merkelig ut, men jeg forstår det 😀
Uroen nå skyldes at barn og barnebarn kommer om noen dager og blir en stund.
Jeg gruer meg ikke til at ungene kommer, det gleder jeg meg til.
Men jeg gruer meg til at jeg skal være tilstede…
Jeg er hele tiden livredd for å være til bry…være i veien…at jeg trenger meg på hvis jeg sier noe, hvis jeg er med der de er…Jeg er redd for at de føler de MÅ gjøre ting sammen med meg…at jeg bryr meg for mye og krever oppmerksomheten deres…
Det er likt om folk kommer hjem hit til meg, eller om jeg er borte hos noen..Om det er familie, kjente, ukjente, usikkerheten og uroen er den samme.
Jeg er livredd for at jeg er for mye, at jeg tar for stor plass…
Også er jeg så utrolig heldig at jeg kan snakke med ungene mine om akkurat dette.
Så i fjor sommer fortalte jeg dem hvordan jeg føler det og jeg snakket med datteren min om det i kveld, og jeg skriver det her…
Jeg føler jeg tar fra magen og knyttneven litt av makten den har…At jeg hjelper hjernen til å komme ut av bobla si og hjelpe hjertet med å holde knyttneven unna…
Det er den samme kampen i kroppen skjer hver gang jeg skal noe, når noen skal komme på besøk hit, eller når noen sier noe positivt om meg…Jeg blir stressa, sur og sint.
Sintest blir jeg når samboer sier positive ting om hvordan jeg er eller ser ut…Det er nesten eneste gang jeg kjenner på virkelig sinne…Jeg greier ikke forholde meg til det og jeg kjenner piggtrådgjerde skyter i været og river ordene i filler før de kommer helt fram…
Jeg jobber med meg selv og følelsene mine. Og kjenner jeg begynner få litt kontroll på å la meg selv glede meg…Overbevise meg selv om at jeg har lov til det…Tørre tro på at de som tar kontakt med meg vil ha kontakten, hvis ikke hadde de ikke gjort det. At de som spør om jeg vil være med på noe spør fordi de vil det…Bare det å skrive de ordene her nå gjør at sinne bobler i meg…
Lurer på hva jeg har gjort eller andre har gjort i oppveksten som får meg til å bli sint….
Jaja.
Usikker på hvordan jeg skal jobbe med dette, tenker at å skrive om det kanskje er ett lite skritt på veien til å få rydda opp i kaoset på innsiden 🙂
Litt rotete tekst tror jeg, men det får gå…Det er nesten like vanskelig å skrive om hvordan jeg er som å være i meg…Tanker flyr hit og dit, bytter plass og det er bare rot 🙂
Trist å aldri kjenne helt og fullt glede, men det er ikke noe jeg tenker på hele tiden 🙂 Det blusser opp litt når noe skal skje, som det at ungene kommer. Eller andre positive ting. Det er vel derfor jeg trives så godt i hverdagen min, for der skjer det absolutt ingenting det meste av tiden 😀
Da var klokka blitt over 00 i natt å.
Sove godt og drømme søtt.
Klem fra meg <3
<3 dette var sår lesing – og noe kan også jeg kjenne meg igjen i og noe minner meg på andre sine situasjoner.
Det hjelper å snakke om det. Det hjelper å skrive ned. Det hjelper å ruske rundt i fortiden. PTS………. det gjør mye med et menneske.
Opplevelser som er stengt inne – lagt lokk på – Èn tøff opplevelse – flere tøffe opplevelser – fra barndommen og oppover – man tar med seg alt – det sitter i hver fiber i kroppen – og dukker opp når man minst venter det.
Vonde tanker som spiser sakte men sikkert på innsiden – tar bort alt av selvsikkerhet og selvbilde.
Det MÅ snakkes om!
Høres ut som du er på god vei <3 Konfrontere seg selv er noe skitt men det må til. Når en verkebyll stikkes hull på….. man føler man drukner – men det er lys i tunnellen og det blir lettere <3
Ønsker deg gode dager <3
Og du er flink å trene!
🙂 Det er ikke moro når fortiden innhenter en i tanker og følelser. Men jeg husker ikke noe fra barne og ungdomstiden, så aner ikke hva som utløser det. Håper minnene en dag skal dukke opp. Tror alt blir bedre hvis man forstår hvorfor ting skjer.
Ptsd setter seg godt fast ja. Usikker på om man noen gang blir kvitt det, men man lærer seg å leve med det 🙂
Det hjelper å snakke, og skrive.
Tusen takk <3 Ønsker deg det samme.
Og tusen takk for det 🙂