Dag 51…Litt angst, men mye bedre…

Heihei 🙂

Har tenkt den siste uka at det er forferdelig irriterende at angsten skulle ødelegge turen vi gikk forrige Mandag. Står om den her

Skrev et notat til meg selv sist…Ikke tenk den tanken igjen 😀

Tanken var at jeg hadde lyst til å gå Grøtterudrunden.

Men så er det det da. Jeg har så lett for å glemme lese notater jeg skriver. Så da tenkte jeg tanken igjen da vettu, og vi gikk 😀

Jeg mente jeg kunne greie gå den runden uten å tenke at jeg kommer til å dø. 

Det spirer i nabohuset som brant i fjor 🙂

Fint å ha med han her på tur <3

Passer på at lufta ikke blir for frisk 😀

Første stedet jeg trodde jeg skulle dø forrige Mandag. I dag gikk vi fint forbi 🙂

Her måtte jeg sitte lenge sist.

I dag gikk vi forbi 🙂

Tok en liten pause her. Snutt her 

Mandag trodde jeg vi måtte ringe etter taxi her fordi jeg ikke greide fokusere synet, puste og flytte beina samtidig.

I dag var det ikke noe problem 🙂

Selv om turen gikk mye bedre i dag så må jeg si jeg ble glad da jeg så åpningen i gjerdet og Best 🙂

Har tenkt mye siden forrige tur for å prøve analysere og finne ut hvorfor den ble så vond.

Det startet rett utenfor huset. Jeg hadde tatt en dose astmamedisin, det holdt ikke. Så jeg måtte ta en til. Da begynte jeg å stramme meg og stresse med pusten.

Så fokuserte jeg for mye på at jeg kjenner folk som bor bortover veien. Tenk om noen var ute. Plutselig hilste Ole på noen jeg ikke så med en gang..Det satt en på en stol ikke langt fra veien…Husker jeg sluttet å puste ett øyeblikk og hilste.

Da var egentlig turen ødelagt og jeg blokkerte meg og gikk på autopilot resten, bare fordi jeg måtte komme meg hjem. Tok bilder og gikk, men så ikke rundt meg. Hadde nok med å fokusere på føttene mine og veien. Å snu var ikke i tankene mine. De var så fokusert på å gå runden at ingen andre tanker slapp til i hjernen.

Når noe har vært vondt og tungt kan det være lurt å tenke over det etterpå. Prøve finne ut hva som skjedde og hvorfor. For meg hjelper det meg med å ikke være sint og skuffa over meg selv 🙂

Det er noe utenfor meg selv som skjer, noe jeg ikke kan kontrollere. Men jeg kan sette meg inn i det og lære meg å leve med det.

For en uke siden var det bare skallet mitt som gikk turen, i dag var hele meg med 🙂 Selv om jeg hadde 2-3 ganger jeg hyperventilerte og sleit med å fokusere. Så tok jeg en liten pause og det roet seg fort.

Da vi kom til trappa her så kom en ekstra reaksjon. Naboen satt ute og jeg ble stående litt ute mens døra ble låst opp. Da var jeg usikker på om jeg skulle greie komme meg inn til sofaen. Holdt på å besvime da jeg kom inn i gangen og lukket døra.

Ille at mennesker skal ha sånt grep om livet til oss med sosial angst. Hun er jo bare koselig og ikke farlig i det hele tatt…allikevel så kaster angsten seg på…

Jaja…

Nå sitter jeg i sofaen og er helt rolig.

Og

veldig fornøyd med at jeg gikk turen en gang til.

For å bevise for meg selv og andre at det var en annen grunn til at turen sist ble så vond 🙂 Ikke bare latskap og dårlige unnskyldninger for ikke å gå så langt igjen.

Takknemlig for at jeg er trassig og ikke så god på å tenke at “sånn er det bare” 😀

Ha en strålende kveld og tenk på hva dagen har gitt deg av små og store gleder og utfordringer 🙂 De er med på å gjøre deg til den du er og livet ditt til akkurat ditt.

Klemmer fra Hanne <3

 

Dag 49 og angstanfall…

Heihei 🙂

I dag fikk vi endelig gjort noe jeg har hatt lyst til å gjøre i hele sommer…

Gå en litt lengre tur, noe som heter Grøtterudrunden.

Startet godt forberedt og med godt humør 🙂

Tatt smertestillende og astmamedisin. Hadde til og med tatt med astmamedisinen i veske, sånn i tilfelle. Og det var bra, måtte stoppe borti veien her og ta ei dose til 🙂 Og jeg hadde plastret en Nikken magnet på kneet.

Spreking 😀

Ble mye venting og litt frem og tilbake for han.

Det skulle vært benker og sitte på langs veien…Fant en stubbe jeg kunne sitte på så jeg fikk stabilisert hodet litt.

Skummelt å være liten og måtte over veien når det tramper store føtter og biler forbi 🙂

Snutt her 

En pause til 🙂

Måtte sette meg i grøfta litt. Det er ikke lett når kroppen er vondt og uten styrke. Greit å komme seg ned, men opp er verre 🙂

Snutt her 

Endelig en benk å sitte på.

Det er fint å se utover. Vi bor på en utrolig fin plass 🙂

Her hadde jeg det ikke godt. Ole kom med noen morsomheter, men det orket jeg ikke forholde meg til 🙂 Hadde mer enn nok med å ikke besvime.

Fikk plutselig se dette fine hjertet mens jeg satt og så i bakken <3

Det ga litt energi 🙂

Klukkende vann, det gir ro i sjelen 🙂

Snutt her 

Nå gjør tanken på å gå videre bare vondt…

All fokus er på å greie sette ett ben foran det andre og ikke besvime.

Satt en stund her.

Tror aldri jeg har vært så glad for å se Kiwi (til venstre) og åpningen i gjerdet langt der fremme 😀

Skulle egentlig stoppe og kjøpe noe drikke, men det turte jeg ikke. Usikker på om jeg hadde greid mobilisere hodet til å gå den lille biten hjem hvis jeg stoppet 🙂

Fineste Best og Hvittingfoss sentrum 😀

Kom meg inn på sofaen. Fikk en kald klut og lukket øynene…

Guri meg så godt å kjenne hjertet slå lettere slag, hjernen bli kjølt ned så alt som rører seg der inne begynner gå i ett roligere tempo. Hevelsen i hendene trekker seg tilbake..

Men…

Jeg gjennomførte det 😀

Og lærte at man skal IKKE alltid skal gjøre alt man har lyst til 😀

I fjor da vi gikk runden var det ikke noe problem, da var det bare koselig og jeg hadde det helt fint.

I år…

Kunne slått meg selv mesteparten av veien for å være så dum å tro at det er koselig å gå 😀

Det ble noen skritt. Skjedde noe underveis som gjorde at ruta ikke ble dokumentert på kart, men jeg kjenner jeg har gått så det er greit 😀

Der har`a kommet seg ut av kluten og fått satt seg halvveis opp og alt er bra igjen 😀

Og hu er veldig fornøyd og glad for at hun greide gjennomføre. Selv om det var en liten tanke om å ringe etter taxi ett sted der på veien 😀

Veldig glad jeg ikke gjorde som jeg tenkte for noen dager siden da ingen orket bli med å gå den runden…Tenkte jeg skulle gå alene.

Notat til meg selv…

Tenk ALDRI den tanken igjen 😀

Jaja, sånn har dagen vært her..Nå skal jeg sitte i sofaen resten av kvelden, og håpe jeg ikke må på do før jeg skal legge meg 😀

Ønsker deg en fin kveld og håper du har samle gode minner i løpet av dagen 🙂

Klemmer fra Hanne <3

 

Øver på å høre på musikk igjen…

Hei igjen 🙂

Nesten hjemme alene 🙂

Samboer er borte, 2 sønner og en katt er oppe i andre etasje.

Sitter her med perlebroderi og hører musikk.

Trent masse i dag.

Ikke fysisk

men

psykisk.

Det er rart hvordan man kan glemme når livet butter i mot og det er vanskelig å finne noe å glede seg over.

I dag har jeg øvd på å høre på musikk.

Høre uten ørepropper.

Lyd rett ut i rommet.

Fordi jeg ikke har hørt musikk de siste 10-12 årene så kjennes lyden forferdelig høy. Kjenner angsten griper tak i hjertet og magen. Sier at ikke alle liker musikken jeg liker, og at jeg skal koble til øreproppene.

Jeg må ta tak i den tanken med en gang den kommer og knipse den vekk..Fortelle meg selv at jeg er alene her. Grunnen til at gleden ved musikken forsvant er ikke tilstede lenger. Ingen kommer til å fortelle at det er dårlig og ikke til å høre på.

Når man har hørt det mange nok ganger så setter det seg fast og det blir sittende hardt fast.

Samboer er borte så i dag har jeg trent masse.

Det er ikke han som har ødelagt gleden med musikken 🙂

Men jeg må være alene for å greie ha lyd på ut i huset.

Nå har jeg vært igjennom de fleste følelser ved å høre på og synge med.

Først var jeg bare nervøs. Så ble jeg sint. Holdt på å begynne gråte. Så sang jeg litt med og nå “danser” jeg med.

Min form for dans er å stramme lårmusklene litt og trampe takta med stortoa, og nikke med hodet 😀

Har aldri turt å danse, hverken alene eller sammen med andre.

Før var musikken glede, trøst, flukt m.m

Kanskje det er derfor alle følelser strømmer på nå etter å ha blitt fortrengt i mange år.

Jeg får fortsette å trene 🙂

Har du det på samme måte med ett eller annet i livet. Noe som før gav deg glede, men som noe eller noen ødela.

Hvis det føles rett for deg så øv deg når du er alene.

Gjør det som gjorde deg glad. La alle følelser som kommer komme og gå. De blir ikke sittende hvis du ikke holder de fast.

Etterhvert tror jeg gleden kommer tilbake 🙂

Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god natt.

Klemmer fra Hanne <3

Trodde han bare var tull og tøys…men…

Hei 🙂

Har sveipet innom han her flere ganger. Men jeg trodde det var bare tull og tøys det han sier. Der tok jeg jammen meg feil 🙂

Noe sa meg at jeg skulle søke litt rundt på navnet og der dukket det opp, snap, pod, blogg, bøker han har skrevet m.m.

Leste litt om han og det han driver med. Gikk inn på podcasten hans på spotify. Og der var det jo seriøse ting jo 🙂

Har hørt de 3 episodene jeg deler her og jeg er blitt glad i mannen allerede. Stemmen, måten han forteller på. Jeg hører ordene han sier og kjenner de legger seg i krokene oppe i hjernen. Jeg kjenner han mener det han sier og at det er kloke ord. Tar tid å forstå dem helt og la de hjelpe til med å forandre meg og livet mitt.

Men det gjør ikke noe om det tar tid 🙂

Noen bruker tid på å tørre ta frem alle ordene og la de ta litt styringen over alle de vante, trygge tankene. Som jeg vet innerst inne ikke er bra for meg 🙂 Og sikkert du å, tenker du vet at du ikke har godt av de tankene som roter til hjernen og følelsene dine.

Livet…Selvbilde

Livet…Angst

Livet…Livet

Nå har jeg hørt disse 3 episodene. Jeg tenker jeg skal høre de hver dag en stund fremover. Føler på meg at det er lurt for meg 🙂 Han sier ord jeg vet er bra for meg. Ord som vil inn og hjelpe meg med å rydde opp i hodet. Som vil hjelpe meg med å finne igjen meg selv, følelsene mine. Ikke bare litt trist, litt irritert og litt glad.

Gruer meg å. Mange års grums som prøver å komme seg ut av boksen i magen. Hengelåsen begynner å bli svak kjenner jeg.

Jeg tror ordene til

Magnus J Krogh 

kan være til hjelp for meg og dere andre som ikke har det så godt med dere selv 🙂

Takk for podcasten og alt det andre du legger ut. Du fikk ei “gammal” kjærring på 53 til å tenke seg litt om 😀

Klem fra Hanne <3

 

Takknemlig og trist…

I dag er jeg takknemlig og veldig trist. Takknemlig fordi folk har fått øynene opp for psykisk helse. At de som ser ut til å være vellykkede og glade. Kanskje ikke har det sånn. Takknemlig for at familien til Ari Behn valgte å gå ut i pressen og fortelle at han tok selvmord.

ØYNE KAN SMILE, MUNNEN KAN LE, MEN SORGEN I HJERTET KAN INGEN SE 

Så ufattelig trist for at han måtte dø for at folk skal begynne forstå.

Jeg håper regjering og helsevesen også tar det på alvor og ser menneskene inni smilene og latteren. At venner og familie tar seg tid til å se, lytte og spørre. At vanlige små mennesker skal få oppmerksomhet….Før de tar det samme skrittet….Før det er for sent.

Facebook: I dag er jeg takknemlig for…

Bursdagsgave i posten…

Hei 🙂

Dette er vel reklame, selv om det er ubetalt og noe jeg ville gjøre helt av meg selv…Forsikkerhetsskyld så skriver jeg Reklame 🙂

Jeg var så heldig å få feire en bursdag til. Har fått leve helt fra i fjor til i år, og hatt det godt 🙂 Det er viktig å tenke på. Får ikke panikk ved tanken på å bli eldre. Men kjenner på gleden over å få leve og være så og si frisk. Er i den alderen hvor deler blir slitt og vondter kommer her og der. Men de er ikke verre enn at de er til å leve med 🙂

Tenk 53 år, det er lang tid det.

Pakka fra ungene kom i posten i går. Den som jeg fikk vite at jeg ønsket meg, men ikke visste at jeg ønsket meg 😀 Og som veide 9 kilo…

Jeg har tenkt og tenkt og gjettet. Men var langt unna det det var 😀

Ble så glad da jeg åpnet og så hva det var….Og ja….Jeg har ønsket meg det, men jeg visste det ikke.

Nå er jeg den heldige eier av ei Vektdyne 🙂

Gledet meg til å legge meg i går kveld. Jeg har skikkelig lakenskrekk og sliter med å få sove. Klokka er altfor ofte både 3 og 4 før jeg er trøtt nok og kroppen er rolig nok til å få sove.

Da jeg la meg i går tenkte jeg det ville bli det samme. Men jeg hadde ikke ligget lenge før jeg ble rolig og trøtt 🙂 Sovnet fort og har ikke vært våken annet enn når jeg har snudd meg.

Jeg bruker våkne ofte i løpet av natta og det er vanskelig å roe ned igjen.

Denne dyna ligger godt rundt kroppen. Ingen gløpper rundt som kald luft sniker seg inn i. Føttene har holdt seg godt under dyna hele natta. Den lå godt nedpå selv om jeg rørte på meg. Trygt å kjenne tyngden mot kroppen.

Stresset i kroppen slapp taket og jeg følte meg trygg 🙂

Da jeg våknet i dag tidlig var jeg rolig. Jeg har hatt forferdelig vondt i kneet i noen uker. Grudd meg til å bøye det og å gå på benet. I dag var det greit å bøye det før jeg sto opp. Og det har ikke vært så vondt. Tror ikke dyna reparerer skader og fjerner smerter. Men jeg tror at fordi jeg følte meg trygg under dyna og var roligere i kroppen. Musklene har slappet av. Så blir også vondtene i kroppen mindre. Mesteparten av vondtene mine kommer av psykisk stress. Alle nerver og muskler er i høystpent hele døgnet. I natt har de fått ligge i ro og slappe av.

Gleder meg til å legge meg i kveld igjen 🙂 Spent på fremtiden sammen med vektdyna mi.

Jeg har verdens beste unger <3

Skriv Vektdyne på ønskelisten din til jul hvis du har psykiske og/eller fysiske vondter. Jeg tror den kan hjelpe deg å 🙂

Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god uke 🙂 Ta vare på deg selv og gi deg selv tid til å gjøre noen “har lyst til å gjøre ting” innimellom alle “må gjøre ting”.

Klemmer fra Hanne <3

 

Ingenting presser på innenfra og klemmer til utenpå…

God kveld her fra huset hos meg 🙂 

Samboern og jeg gikk på butikken i kveld. 

Pusten liker ikke den kalde lufta. I hvertfall ikke når den stresser. Godt det ikke er langt og man ikke har dårlig tid. Måtte stoppe noen ganger og ta i for å trekke pusten ned i lungene. 

Sånn er det i blant når jeg er/får vært på butikken…Heldigvis har de en stol det går an å sette seg på ved inngangen. Greide gå rundt og plukke det vi skulle ha. Men da sa det stopp. Fokuset forsvant på øyne og ører, svetten silte fra hodet. Satte meg og ventet på at samboeren skulle betale og pakke i sekken. 

Så ruslet vi sakte hjem igjen. 

Sparket av skoene i gangen og kom meg inn i sofaen. Jakke og skjerf måtte være på til jeg fikk pusten rolig igjen. Det tar en stund før kroppen er i vater igjen og nervene legger seg på plass. Og de forstår at de er trygt hjemme igjen 🙂 

Tok ett bilde da jeg satte meg i sofaen. Ser litt følelsen i det..Kroppen føles borte og hodet er fullt av Ingenting. 

Etter en liten stund så begynner hodet og fylles litt etter litt med noe. Og følelsen i kroppen kommer tilbake litt etter litt. Pusten blir først normal. Så roer pulsen seg mens hodet greier fokusere på omgivelsene og forstår at den er hjemme. Så kjenner jeg hodet tømmes for Ingenting og det som bruker være der inne kommer frem fra der de gjemte seg..

Ingenting er kaldt…

Tar over plassen og presser det som er der bort. Inni, bak og bortimellom. Ingenting kryper nedover nakken, ut i skuldrene og armene. Gjør så det prikker i fingrene og de greier ikke holde fast i ting. Kjenner ingenting kryper nedover rygger, kribler litt rundt i korsryggen. Gir ett ubehag i hoftene, låra og knærne så det blir vanskelig å gå/stå. 

Tilslutt blir det for liten plass til Ingenting inni kroppen. Da kryper den ut og snirkler seg rundt som lange mørke røtter. Rundt og rundt,, strammer til mer og mer. Tilslutt er det bare å gi etter og finne ett sted å sette seg. Hvis ikke presser den så mye inni, og klemmer så hardt til utenpå kroppen at det er fare for å besvime. 

Ingenting er ikke så mye hvis man holder det i hånda. 

Men når Ingenting fyller kroppen og hodet og presser på både inni og utenpå….Da er Ingenting forferdelig mye.

🙂

Nå er middagen lagd og spist og alt er rolig igjen.

Jeg er heldig.

Ikke alle turer ut utvikler seg på denne måten. Men hadde vært fint å vite når Ingenting skulle kommer på besøk. Da kunne jeg holdt meg hjemme de dagene og vært ute de andre 😀

Ønsker deg en fortsatt god kveld. 

Klemmer fra Hanne <3  

En tur til Drammen sykehus…

Hei, hvordan har dagen din vært? 

Jeg har vært en tur på Drammen sykehus. Måtte sjekke lymfeknuter i halsen som var forstørret. Gruet meg veldig og angsten slo til for fullt i går. Alt i kroppen sa nei, både til undersøkelsen og til å reise ut av huset her. 

Ringte og sa jeg ikke fikk kommet. Men uten en skikkelig grunn så gikk jo ikke det siden det var mindre enn 24 timer før. Da måtte jeg betale nesten 700 kr. Når det er angsten som bestemmer så er det å betale den summen ingenting mot å dra til Drammen….

Hadde bestemt meg for å bare droppe timen Men sendte en forklaring på “min journal” bare så de skulle få en forklaring, jeg hadde prøvd, men fikk ikke til pga angst/depresjon og ptsd…Fornøyd med meg selv og ett bittelite håp om at de ikke skulle kreve hele summen så pakket jeg bort tankene på at jeg skulle vært der og glemte det 🙂 

Men i dag tidlig så ringte det en koselig dame fra Drammen sykehus som satt og gikk igjennom mld de har fått inn fra “min journal”…Da kom jeg på det igjen og panikken steg. Ble enig med damen om at jeg skulle forsøke å få taxi og hvis det ikke gikk så skulle jeg ringe tilbake. 

Ringte bort til legekontoret og der er det ei enda snillere dame som jobber 🙂 Når jeg fikk ja til taxi og ledsager med så roet nervene seg ned mange hakk og det gikk  greit 🙂 

Da ble jeg stikket to ganger i halsen og de tok ut noen celler som skulle sjekkes. Måtte vente en stund så vi gikk ned og tok oss drikke og en rullekakebit 🙂 

Oppe igjen hos legen fikk jeg vite at alt var veldig bra og jeg er helt frisk….Ihvertfall lymfeknutene i halsen 🙂 At de var store kan komme av øreeksem og dårlige tenner…Det visste jeg jo og sa det til legen før han begynte å stikke 😀 Han var utrolig flink, kjente ikke at han stakk en gang 🙂 

Fikk ikke taxi hjem igjen, bare til Bangeløkka. Det gikk fint. Bare jeg kommer ut og er i farta så går det bra 🙂 

Taxi sjåføren var en mann fra Bosnia. Veldig koselig, prata hele veien. Da vi kom frem spurte han når bussen skulle gå, det var 1,5 time til. Det ble for lenge å stå ute og vente i kulda sa han så han kjørte oss bort til Elkjøp så vi kunne vente inne 🙂 

Når man bir så facinert av an stor tv som sto i butikken at man blir opptatt med å ta bilder av den en stund….:D Hadde jeg hatt plass…..og hadde jeg vært interessert i å se tv…så skulle jeg hatt en sånn en 😀 

Koste meg med å se på julepynten i butikken…..Det er tidlig ennå, men når den ligger der så rød og fin da må man nyte den og kjenne at man gleder seg litt til advent 🙂 

Det var veldig godt taxi sjåføren bestemte at vi ikke skulle stå ute og fryse mens vi ventet på bussen. Vi gikk tilbake til holdeplassen litt før bussen skulle komme. 

Da den endelig kom var den 30 min forsinket. 

Vi kom oss hjem tilslutt….Nå venter jeg på at klokka snart skal si at….Nå er det sengetid….Blir godt å legge seg under dyna og sove nå 🙂 

Sånn har dagen min vært 😀 

Ønsker deg en fortsatt fin kveld

Klem fra meg <3 

I kroppen min har jeg tre djevler…

Hei, hvordan har dagen din vært? 

Min har vært fin. Været har vært bra og vi har gjort litt her hjemme. 

Men det er ikke det jeg har tenkt skrive om. 

Nå har jeg akkurat hatt ett….nervøst anfall kan vi kalle det. 

Jeg har 3 steder nervøsiteten slår til.

1. Hvis det er bekymringer for andre. For om jeg har sagt eller gjort noe leit mot andre. Jeg har tatt i mot hjelp eller ting jeg ikke mener jeg skulle hatt. Noe jeg har fått som jeg ikke føler jeg fortjener. Og andre sånne egentlig ubetydelige ting som det.

Da står det en djevel bak meg og presser en grov tømmerstokk inn mellom skulderbladene mine. Vrir den rundt og rundt og dytter innover til den kommer ut foran gjennom mellomgulvet. Det er grusomt vondt og jeg kan kjenne det risper og skjærer rundt inni der. Det er umulig å være i ro. Jeg blir kvalm og svimmel. Også må jeg på do. Tømmerstokken presser tarmene nedover og det blir diarè. Smertene i mellomgulvet blir bare verre og verre og jeg må legge meg tvers over senga. 

Noen ganger ligger jeg og rister og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Det hjelper med en våt kald klut som jeg presser mot halsen og tinningene. Samtidig som jeg prøver puste rolig. 

Etter anfallet så blir jeg kjempetrøtt og fryser nesten i hjel. 

Dette oppdaget jeg i jula 2015 at var nerver. Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske. Den jula var det ikke så lenge etter exen flyttet ut og jeg var utslitt etter flere år som ikke var så gode. Eldste sønnen kom hjem og han satte i gang med å hjelpe til med å vaske til jul. De to yngre gutta hjalp til. De dro frem møbler og ut med tepper. Vasket og støvsugde. Jeg ble kjempeglad, fordi jeg orker ingenting selv. 

Men…

Da kom den berømte samvittheten og sa at dette fortjente jeg ikke. Det var min jobb å gjøre det for gutta, ikke dem for meg. Også kjente jeg tømmerstokken komme bak i ryggen. Husker ikke om det ble så ille at jeg måtte legge meg. Jeg husker det gikk fortere over når jeg forsto hva det var som skjedde. At det ikke var en ordentlig smerte, det var “bare” samvittigheten som sto bak meg og lekte djevel. Da jeg sa til meg selv eller høyt (det husker jeg ikke) hva som lagde smerten, så forsvant den litt etter litt. 

2.  Setter seg som ordentlige rier nederst i magen. Litt på venste side rett under navlen. Det er skikkelige kramper. Ofte kommer de etter mat. Jeg vet ikke hvorfor, for det har ingenting med maten å gjøre. Så jeg har tenkt at det er ting som samler seg opp. Jeg tror det har noe med at hvis smertene kommer etter mat så har de en grunn for å komme. Da er det maten jeg reagerer på (har jeg trodd i alle år)  Disse dumme tankene er ikke grunner nok. Så da venter djevelen med å gi smerter til det kommer mat i spiserøret. 

Nerver for at noen skal komme på besøk, for at ingen skal ville komme. Nerver for å dra bort til noen, for at ingen vil ha meg på besøk. Nerver for regninger i posten (får en del vinduskonvolutter pga en dårlig kombo i gamle dager med angst og dårlig råd). Nerver for være til en plage for andre, være i veien. 

Krampene som kommer nederst i magen kan sammeliknes med riene under en fødsel. Krampene er forferdelige. Første gang jeg husker jeg hadde det sånn var i konfirmasjonen til søstra mi. Da var jeg 17-18 år tror jeg. Jeg husker jeg satt på do i løpet av den dagen. Smertene i magen var enorme og jeg så svettedammen vokste på golvet mellom føttene mine. Husker det banket på døra og en i familien spurte om det gikk bra med meg. Vet ikke om jeg lagde noen lyder eller om jeg satt der veldig lenge. 

Etter det har jeg hatt det sånn mer eller mindre nesten hver dag. Det kan ha vært korte pauser på noen dager, men så er de tilbake. Det er ingenting som skal til før det blir kramper. Jeg kan be om hjelp med noe. Jeg kan si ifra hva jeg mener om noe. Jeg kan si jeg vil ha noe. Det er bare sånne bagateller som utløser det. 

3.  Det er “bare” vanlig angstanfall. Som egentlig setter seg i hele kroppen. De kommer ofte på butikken. Eller når jeg er ferdig med å handle. De kommer helst når jeg står i kassa og legger på varene, eller akkurat i det jeg kommer på trappa utenfor huset. På bussholdeplasser.

Da forsvinner syn og hørsel. Verden går inn i en annen dimensjon. Kroppen rister innvendig og hjertet løper helt løpst. Pusten er kort. 

Dette er ikke smertefullt. Bare veldig skummelt før jeg forsto hva det var 🙂 

Det eneste jeg greier fokusere på er komme meg inn på sofaen og legge meg på ryggen rett ut. Fokusere på å puste rolig og få nervene i kroppen til å slutte riste. 

Det er ille at jeg har hatt disse plagene i så mange år. De startet jo lenge før det første anfallet i konfirmasjonen. Jeg har vært hos flere leger og fortalt om de forskjellige plagene. Men ingen har tatt det alvorlig. Ingen har nevnt nerver. Jeg har bare fått beskjed om at “nei det vet de ikke hva kan være” også har det ikke vært noe mer snakk om det. 

Heldigvis har jeg forstått av meg selv og ved hjelp av internett og prat med andre at det er angstanfall som slår ut på forskjellige måter. 

Kanskje du også har noe av de samme plagene og ikke vet hva det er. Kanskje dette kan hjelpe deg til å forstå at det ikke er farlig, det er på en måte en naturlig reaksjon på noe som skjer i livet ditt. Noe du kanskje ikke forstår selv er ett problem for deg. Fordi du setter på deg en maske og fortrenger det som skjer i kroppen din. 

Når du greier forstå at det er angst og at det ikke er farlig, så går anfallene fortere over. De blir ikke borte, men de blir ikke så kraftige hver gang. Jeg kjenner det hjelper hvis jeg sier høyt til meg selv eller andre hva som kan være årsaken. Da forsvinner djevelen som enten står bak meg med tømmerstokken, eller som sitter i magen og knyter tarmene sammen samtidig som den presser noe gjennom dem. som gjør noe med synsnerven, hørselsnerven og ballansenerven så alt forsvinner. Da gidder den ikke fortsette og slipper opp litt og litt. 

Jeg håper du har fått hjelp av lege, at du har en lege som tar deg alvorlig når du forteller om det du sliter med. 

Ta godt vare på deg selv og husk at du er verdifull. At du må si tingene du sliter med høyt så du hører ordene. Jeg tror det hjelper 🙂 

Nå må du ha en god natt, med gode drømmer. Ta med deg ett godt minne inn i drømmen. Og mal litt med penselen hvis du orker. 

Tenker på deg. 

Klem fra Hanne <3 

 

17. Mai og andre sånne dager….


Jeg virkelig hater slike dager som i morgen.

Eller………

Ett sted langt inne i hjertet så er det en plass som virkelig elsker slike dager som i morgen 🙂 Men det er langt inne. Hvis jeg kjenner riktig godt etter så kan jeg greie kjenne gleden. Og få den plassen til å utvide seg bitte litt. 

Men så er det mange tanker og følelser i flere lag uten på der som presser seg sammen innover. 

Når jeg tenker på kroppen min så ser jeg for meg den store kula man får kjøpt i Sverige, Evighetskule. Mange harde lag i forskjellige farger, noen mørke og noen lyse. De presser seg sammen rundt den stakkars tyggegummien i midten. 

Tyggegummien er gleden og forventningen min. Den sliter med å komme seg frem. Prøver å sprekke opp alle lagene med redsel, sinne, frykt, angst, raseri og alle andre følelser. Den er for myk og god til å greie trenge seg helt igjennom. Den slår noen små sprekker i noen av lagene, men de tetter seg rask igjen.

De lyse lagene lurer kjernen til å tro at den har vokst seg større og sterkere, for så å la de mørke overta igjen og tråkke kjernen enda mer sammen.

I morgen er en ekstra vanskelig 17. Mai enn før. Klassen til yngste sønnen har ansvaret og jeg skulle egentlig vært på skolen nå i dag for å hjelpe til. Men det ville ikke  kroppen min. Bakte ei kake og fikk levert i siste liten. Hjernen har blokkert ut alt som har med 17. Mai å gjøre til jeg fikk spørsmål om jeg orket levere kake i dag. Det er slitsomt, blir mye som skjer i siste liten når man ikke er venner med hjernen sin og kan kommunisere med den. 

Hjalp ikke til i dag. Men må prøve å dra opp i morgen. Det er ikke så gæli bare jeg kommer meg dit. Men nå har jeg vært “sjuk” siden jeg fikk første brevet om 17. Mai. Blir stressa av facebook også. Informasjon legges ut på gruppa. 

Blir irritert, sint , misunnelig og forferdelig dårlig samvittighet. Irritert og sint på meg sjøl som ikke greier skjerpe meg, vet jo at det ikke er noe farlig. Misunnelig på alle de som gleder seg til alle disse sosiale dagene. Dårlig samvittighet fordi alle andre hjelper til og ikke jeg. Det er altfor mye sosialt som skjer. Når endelig morgendagen er over så er det ikke lenge til skoleavslutningen. 

Jaja, sånn er livet. 

Måtte bare blåse ut litt. 🙂 

Ønsker alle en fin dag i morgen. Kos dere og samle gode minner. 

Ta godt vare på deg selv og hverandre. 

Se de små tingene som ser rundt deg 🙂