Nå er jeg så full av skrik atte….

Nå kjenner jeg at jeg er så forferdelig møkka lei av

  • alle som ikke får dratt på hytta.
  • alle som ikke får feiret 17. Mai.
  • alle som taper penger.
  • alle som er permitterte.
  • alle som har mistet jobben.
  • alle som har gått konkurs.
  • alle som ikke får dratt til Sverige og handlet tobakk og annet

Aller mest er jeg møkka lei media som skriver side opp og side ned om alle disse stakkarene.

Jeg er så forferdelig møkka lei av mennesker…

Alle disse som på død og liv skal fortsette leve livet sitt på akkurat samme måte som før…

Som ikke vil forstå at selv om de ikke er redde eller i risikosonen så er det veldig mange andre som er det.

Jeg har aldri vært så glad i mennesker.

Men nå viser de virkelig hvordan de er og jeg missliker dem enda mer….

Ikke alle,

men

guri meg så mange det er blitt i den mentale boka mi over de jeg ikke liker.

Du som skulle vært på hytta fordi det er ett pusterom….I alle dager…nå kan du vel puste ut hjemme vel, hvis du følger reglene så er det ikke så mye annet å gjøre…

Du som er irritert fordi det som møter deg på hytta til sommeren er ødelagte  blomster og mat…For det første, er du så dum og reiser fra mat med liten holdbarhet når du har vært på hytta så får du skylde deg sjøl. Det er jo aldri noen garanti for at du får dratt tilbake etter en uke…Og helt ærlig så tror jeg ikke du får reist på hytta til sommeren heller. Sånn som folk oppfører seg så kommer vi til å ha dette viruset rundt oss i lang lang tid fremover. Og…Hadde jeg hatt ei hytte så ville jeg vel heller møtt døde blomster når jeg kunne dratt dit igjen. Enn å vite at jeg har smittet noen som ble alvorlig syke og kanskje døde…Eller jeg kunne blitt det selv og dødd….Da er ikke de blomstene så mye verdt allikevel…Tror de som arver deg heller ville hatt deg her enn de blomstene.

Jeg driter i om 17. Mai blir sånn eller sånn…

Lag din egen feiring…Lag noe moro av det sammen med ungene dine. Planlegg og skriv ned hva de ønsker og gjøre, hva de vil spise og hva de vil ha på seg…Gjør noe gøy ut av det sammen med familien din…Ikke ødelegg gleden og det å se fram til 17. Mai for ungene dine med alt dere ikke får gjort…Se å få hue ut av tåka og gjør noe som gjør dagen til noe ungene dine kommer til å huske lenge etter dette er over…Unger krever ikke så mye, det er vi voksne som lærer dem å være kravstore…

Er møkk lei av alle nyhetene om de som taper så og så mye penger….Selvfølgelig taper du penger….ALLE taper penger nå, du er ikke alene og det er ikke mer synd på deg enn noen andre…Ta deg sammen og prøv og tenke litt utenfor deg selv…

Jeg driter i om Ringnes og andre storkarer i landet taper penger….

Jeg er sint og lei meg fordi noen mister hjemmehjelpene sine.

Fordi mennesker med andre alvorlige sykdommer ikke får den behandlingen de trenger fordi det ikke kan prioriteres nå.

Fordi en 5 åring døde i England av Covid-19.

Fordi eldre mennesker som ikke har vært utenfor hjemmet de bor på blir syke og dør. Bare fordi noen ikke har tatt det alvorlig og gikk på jobb eller besøk selv om de ikke følte seg helt bra.

Fordi dumme journalister ikke kan slutte spørre de samme spørsmålene om og om igjen på pressekonferansene…Lytt heller til hva som blir sagt og gjenfortell det. Ikke heng deg opp i alt det negative og det de som leser/ser etterpå IKKE kan gjøre…Fokuser heller på hva de kan gjøre for å følge reglene som blir sagt…

Jeg er ikke bare sint og lei meg 🙂

Jeg er kjempestolt av

  • alle som lærer/tar på seg jobber de egentlig ikke kan for å hjelpe til der det trengs.
  • alle som bryr seg om og hjelper gamle og ensomme på riktig måte.
  • alle bedrifter som tar inn nye arbeidere for å hjelpe både seg selv og de som plutselig står uten jobb.
  • alle som viser på forskjellige medier hvordan de får dagene til å gå og hva de gjør for at de og ungene skal ha gode hjemmedager.
  • alle musikere og andre som finner nye måter å holde konserter på.
  • alle biblioteker, skoler, barnehager som jobber på nettet for å gi ungene litt av hverdagen hjemme.
  • alle de som styrer landet vårt og gir oss retningslinjene vi bør følge. Det kan ikke være lett.

Og mange, mange flere…

Det er så utrolig mange som gjør noe for at det skal bli bedre…Er utrolig glad for at akkurat du finnes og for at du gjør den jobben du gjør. For meg og alle jeg er glad i <3

TUSEN TAKK <3

Til alle dere som absolutt ikke skal følge regler og ikke vil gjør noe for at det skal bli bedre…

Vet det er stygt og nå kommer jeg til å vente på at lynet skal slå ned i meg eller noen jeg er glad i…For nå tar jeg i både i tanker og ord…

Men nå er jeg sint…

Jeg håper at hvis du som fortsetter livet som om ikke noe har skjedd og som om verden er sånn den var for en mnd siden….Hvis du blir syk så håper jeg virkelig at du blir så syk at du tror du skal dø. At du får kjenne på den følelsen. At du må vente på hjelpen fordi de som skal hjelpe er syke og det er for lite folk….

Jeg håper selvfølgelig at du blir frisk igjen…

Og at du må leve med det resten av livet.

Tanken på at mens du levde livet så smittet du en hel haug med mennesker som smittet andre igjen osv….

bare fordi du er egoistisk og trassig.

Så sitter det flere familier i stor sorg over at noen i familien eller vennene er død…

Kanskje det er du selv som får kjenne på den sorgen.

Krysser fingrene for at du får straffen din…..Karma kommer til å bite deg hardt…

Og til deg som gjør det du kan for å beskytte og hjelpe alle…

Jeg håper virkelig at du får all den takken og hyllesten som finnes. Ingen lønn er høy nok for å betale for den jobben du gjør…Sender en stor klem til deg og ønske om at karma legger seg rundt deg og beskytter deg til evig tid…<3

Ta vare på hverandre.

Vær stolte av hverandre.

Vis det.

Klemmer fra Hanne <3

Øver på å høre på musikk igjen…

Hei igjen 🙂

Nesten hjemme alene 🙂

Samboer er borte, 2 sønner og en katt er oppe i andre etasje.

Sitter her med perlebroderi og hører musikk.

Trent masse i dag.

Ikke fysisk

men

psykisk.

Det er rart hvordan man kan glemme når livet butter i mot og det er vanskelig å finne noe å glede seg over.

I dag har jeg øvd på å høre på musikk.

Høre uten ørepropper.

Lyd rett ut i rommet.

Fordi jeg ikke har hørt musikk de siste 10-12 årene så kjennes lyden forferdelig høy. Kjenner angsten griper tak i hjertet og magen. Sier at ikke alle liker musikken jeg liker, og at jeg skal koble til øreproppene.

Jeg må ta tak i den tanken med en gang den kommer og knipse den vekk..Fortelle meg selv at jeg er alene her. Grunnen til at gleden ved musikken forsvant er ikke tilstede lenger. Ingen kommer til å fortelle at det er dårlig og ikke til å høre på.

Når man har hørt det mange nok ganger så setter det seg fast og det blir sittende hardt fast.

Samboer er borte så i dag har jeg trent masse.

Det er ikke han som har ødelagt gleden med musikken 🙂

Men jeg må være alene for å greie ha lyd på ut i huset.

Nå har jeg vært igjennom de fleste følelser ved å høre på og synge med.

Først var jeg bare nervøs. Så ble jeg sint. Holdt på å begynne gråte. Så sang jeg litt med og nå “danser” jeg med.

Min form for dans er å stramme lårmusklene litt og trampe takta med stortoa, og nikke med hodet 😀

Har aldri turt å danse, hverken alene eller sammen med andre.

Før var musikken glede, trøst, flukt m.m

Kanskje det er derfor alle følelser strømmer på nå etter å ha blitt fortrengt i mange år.

Jeg får fortsette å trene 🙂

Har du det på samme måte med ett eller annet i livet. Noe som før gav deg glede, men som noe eller noen ødela.

Hvis det føles rett for deg så øv deg når du er alene.

Gjør det som gjorde deg glad. La alle følelser som kommer komme og gå. De blir ikke sittende hvis du ikke holder de fast.

Etterhvert tror jeg gleden kommer tilbake 🙂

Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god natt.

Klemmer fra Hanne <3

Bilder og livet….

Hei igjen 🙂

Har sett igjennom gamle bilder og sett at de forteller livet.

Vi er alle en del av naturen, små og store dråper. Vi tåler uendelig mye…vi tåler så forferdelig lite. Kan balansere på kanten av ett knivskarpt blad uten å få synlige skader. Samtidig som ett lett vindpust kan knuse oss.

Vi kan fint leve alene, men liker oss helst sammen med andre.

Vi er ringer i ett stort hav.

Vi er dråper som tilsammen blir havet.

Selv om vi faller og mister ett kronblad. Vi blir tråkket på og oversett. Så er vi fortsatt oss, den vi alltid har vært.

Det kan føles som vi bare er en skygge av oss selv. En skygge på vei ut i en grå verden. En skygge uten mening.

Hjertet kan føles kaldt som stein

eller

varm som en ovn

Alle har ett hjerte og alle hjerter føler noe.

Hjertet trenger næring og omsorg for å kunne slå.

Slå for oss selv og for andre.

Hjertet er deg og bare du kan åpne det så det kan ta i mot og gi all den kjærligheten du og andre trenger.

Livet er som ett spindelvev.

Det er mange veier å gå. Ingen er egentlig feil, men de kan være en omvei til dit du skal.

På veien møte du mange som også går uten å helt vite hvor de skal.

Vi kan hjelpe hverandre. Snakke med hverandre. Peke og vise hverandre riktig retning.

Kanskje du akkurat har gått forbi det stedet den andre leter etter. Kanskje den andre har hørt om ett sted som likner på det du leter etter.

Hvis vi ikke er redde for å snakke med de vi møter. Ikke er redde for å lytte. Ikke er redde for å følge råd vi får. Så tror jeg vi alle finner frem til det stedet vi skal være til slutt.

Selv om veien kjennes lang.

Hjertet kan knuses til tusen biter mange ganger i livet. Noen biter forsvinner og det blir ett sår som aldri gror helt.

Noen biter forsvinner og det blir ett hull som aldri kan fylles.

Hjertebitene er fylt med sorg, savn, sinne, tårer og smerte.

Men det er også fylt med så uendelig mye glede.

Vi må ikke være redde for å blande de harde, vonde bitene med de myke, gode bitene.

Vi må la de lyse bitene smelte inn i sprekkene mellom de mørke og lime hjertet sammen igjen.

Det vonde vil alltid være der, men det lyse gjør det lettere å bære.

Når du møter ett annet menneske.

Ta deg tid til å se det, lytt til det og lær det og kjenne.

Vær interessert

Oppmerksom

Lær at bak ett smil kan det skjule seg en sorg.

Bak alvor kan det skjule seg glede.

Det er ikke alltid det vi ser er riktig.

Ta deg tid.

Ikke døm

uten å ha sett, lyttet og lært.

Vi er alle dråper, store og små i ett stort hav, i naturen.

Vi er alle avhengig av hverandre.

Vi har alle ett hjerte som trenger omsorg for å kunne gi og ta i mot kjærlighet.

Vi trenger alle å bli sett og hørt.

Vi trenger alle…

Takk for at du er du og for at du titter innom og er med meg på min vei i mitt liv <3

Takk for at du lar meg dele mitt hjerte med deg <3

Takk for at du lar meg få en del i hjertet ditt når du leser <3

Enten du liker eller missliker det du leser.

Takk.

Klemmer fra Hanne <3

Nyttårsskuffen i hjernen er åpen.

Heihei 🙂

Da var det blitt 2020 og ett nytt år.

Håper du hadde en fin dag i går 🙂

Byttet ut teppet på stua i går. Bestilte på wish og er veldig fornøyd. Har ikke råd til å kjøpe i butikk her. Men dette kostet 84 kr og 60 i frakt, da går det an for en konto som ikke har nok til sånn luksus som fornyelse av innbo 🙂 Har kjøpt det som stikker fram nederst og ett annet brunt også fra wish. Trist at de fjerner 350 kr grensa.

 Pia likte ikke rakettene og satt skremt og fulgte med. Løp fra vindu til vindu, det smalt og blinket på alle sider av huset 🙂

Fin himmel ute i kveld 🙂 Naturen hadde mye bedre farge enn mobilen klarte få frem.

Som jeg sa så gikk vi fra 19 til 20 i natt. For de fleste en stor festnatt og masse glede 🙂 Det er bra. Men jeg blir alltid trist og utafor når det renner inn med ønsker om godt nytt år. Facebook er ett mareritt på den siste dagen i året.

Jeg er litt redd for å fortelle om hvordan jeg har det på nyttårsaften. Mine følelser og tanker. Redd for at jeg skal såre noen som har sendt meg gode ønsker. Redd for at folk skal bli redde for å si godt nytt år. Jeg blir glad for ønskene, men greier ikke tro på at det skal bli ett så mye bedre år enn det forrige og alle de andre årene som har gått 🙂

De fleste jeg hører om med angst og depresjon synes helger og helligdager er forferdelige. De synes jeg er supre. Ikke post, ingen telefoner, og ingen butikker åpne. Da slapper jeg av 🙂

Men nyttårsaften, den liker jeg ikke. Eller jeg liker den, men ikke alle ønskene om godt nytt år 🙂

Jeg har store problemer med å ta til meg alle ønskene om ett godt år, og å si det til andre. Det vrenger seg i kroppen og jeg blir dårlig.

Livet har lært meg at årene blir ikke noe bedre. Samme hvor mye man ønsker, både for seg selv og andre.

Jo lenger uti nyttårsnatten det går, jo mer uggen og dårlig føler jeg meg. Det å se timene, dagene, månedene fremover i det nye året er umulig for meg.

Fremtiden min består av den neste timen….hvis jeg må til neste dag. Lenger enn det greier jeg ikke se inn i fremtiden. Eller håpe inn i fremtiden…

Jeg kan håpe om morgendagen, men jeg tror ikke den blir noe annerledes enn dagen i dag. Dagen i går har jeg ofte glemt det meste av, så den bekymrer meg ikke så mye. Jeg har nok med dagen i dag.

Livet i går er over

Livet i morgen vet jeg ikke noe om

Livet i dag er det jeg greier forholde meg til

Livet i dette øyeblikket, det som skjer akkurat nå. Det er det jeg har kontroll på, det er det jeg lever. Her og nå….Akkurat nå.

Ett ønske om en god dag i morgen, det er greit. Det greier jeg forholde meg til. Ett ønske om en god uke…not so much…Ett ønske om ett godt nytt år…Det er umulig.

Ønske

Håpe

Tro

Det er ord jeg har store problemer å forholde meg til.

Jeg kan ønske, håpe og tro at fremtiden skal bli sånn eller sånn…Men det er jo bare tanker. Jeg har ingen kontroll på fremtiden. Om det er neste time, dag, mnd eller år. Det som skjer det skjer. Samme hva jeg har ønsket på forhånd.

Det eneste jeg har kontroll på om fremtiden er å prøve være forsiktig så jeg ikke kommer ut for en ulykke. Både små som kan skje i hjemmet og større som kan skje utenfor.

Det eneste jeg har kontroll på er meg selv, mine tanker, mine ord og handlinger…

Jeg forventer ingenting av andre enn meg selv…

Samboer mener jeg må forvente noe av han å. Men i min samvittighet så er det en slem tanke. Det han gjør skal han gjøre av fri vilje, ikke fordi jeg ber han om det. Hvis det er helt nødvendig så spør jeg om hjelp, eller jeg lar være å gjøre det jeg ikke får til. Da gjør jeg det på en annen måte.

Kan du gjøre det

Kan du hjelpe meg med det

Kan du gi meg det

Kan du bli med på

Kan du…kan du…kan du…

Det er slemme ord å si. Dårlig samvittighet koker i kroppen. Derfor sier jeg helst ikke de ordene, jeg gjør det selv, gjør det på en annen måte, eller dropper å gjøre det..

Så..

Jeg har ikke kontroll på fremtiden, bare på den tanken jeg tenkte akkurat nå og det jeg gjør akkurat nå. Jeg ønsker ingenting, ønsker er en drøm, og drømmer er ikke virkelige.

Jeg håper….

Håper på det beste.

Jeg tror…

Tror det verste.

Derfor håper jeg 2020 blir likt 2019.

Men

Jeg tror det kan bli verre. Samboer kan finne ut at han ikke vil bo sammen med meg. Ungene kan bestemme seg for at de ikke vil være her til sommeren og feire jul her neste jul. Katten kan rømme. Vi kan få beskjed om å flytte fordi de skal ha huset selv. Jeg kan bli syk, skade meg. Det kan bli krig og vanskelige tider. m.m.

Men

Jeg håper det ikke skjer…Og blir glad for hver ting som ikke skjer.

Hvis det skjer så er jeg forberedt og tar det som kommer når det kommer…

Som jeg har skrevet før om ting jeg roter med inni mitt eget hodet. Så er det ikke tanker jeg tenker hele tiden. De plager meg ikke. De er en del av meg og jeg aksepterer dem, sånn som jeg aksepterer resten av meg. Orker ikke forholde meg til hverken meg eller tankene mine. De bare er der 🙂

Men når det er sånne dager som nyttårsaften og det er masse ønsker om ett godt nytt år…Da kommer tankene og de klorer seg fast en dag eller to. Før de må slippe taket og går tilbake til nyttårsskuffen i hjernen min. Der de ligger og sover til neste nyttårsaften og skuffen blir åpnet på nytt 🙂

Så til slutt skal jeg ikke ønske deg ett godt nytt år.

Men jeg håper du får ett fredelig år.

Hvis det året som akkurat er slutt var greit så håper jeg du får ett som ikke blir noe verre enn det som var.

Jeg håper du får styrke og mot til å ta i mot og bearbeide det livet gir deg. Både av gode og dårlige ting.

Jeg håper du greier ta med deg de gode tingene fra det gamle året inn i det nye. Bygge videre på det.

Som meg så er den eneste du har kontroll på deg selv.

Den eneste som kan gjøre noe med ditt liv er deg selv.

Den eneste som kan snu om er deg selv.

Du og jeg er ansvarlige for våre egne liv, vår egen fremtid, vårt nye år.

Shit au…

GODT NYTT ÅR til deg….og til meg…Jeg håper det blir like bra og bedre enn det som akkurat er slutt..

Men

For sikkerhets skyld…blir det ikke blir det så tar vi det som kommer og står i det 🙂

Det viktigste du kan gjøre er å ta godt vare på deg selv 🙂

Glad du finnes, selv om jeg ikke kjenner deg.

Takk for at du leser det jeg skriver <3

Klemmer fra Hanne <3

I dag er jeg takknemlig for…

Facebookgruppa mi.

 

 

Når man ikke får sove…

Hei igjen 🙂

I dag har det smeltet masse snø ute her. Jeg leker at det er våren som kikker innom for å fortelle at den kommer igjen om ikke lenge 🙂 Bare nyttår er over nå så flyr tiden frem til vår og varme D

Har hatt noen netter det har vært vanskelig å sovne denne uka. Lukker øynene, men det føles som de er vid åpne. Musklene i kroppen er helt spent. Har aldri prøvd meg bevisst på planken. Men når jeg ligger og skal sove så tenker jeg at det er sikkert sånn det føles 🙂 Har heldigvis en sønn her som er veldig god på å løsne opp stive muskler. Han masserer og banker og bryr seg ikke noe om jeg vrir meg i smerte 😀

Da klokka blei over 4 og jeg fortsatt ikke sov i natt. Så tenkte jeg på ting jeg er glad for. Så tenkte jeg at det bør vi mennesker bli flinkere til. Se hva dagen har gitt oss og sette pris på gode ting. Både små og store gleder 🙂 Derfor på en impulshandling gikk jeg inn på facebook og lagde en gruppe….I dag er jeg takknemlig for….Tenkte det kan være en gruppe de som føler for det kan dele en glede de har opplevd i løpet av dagen. Noe som kanskje kan gi andre glede også. For meg er det like viktig å glede meg over noe som gjelder meg, som å glede meg over noe som gjelder andre 🙂

I alt mas og kjas som skjer i løpet av dagen er det fort gjort å glemme å tenke tilbake på dagen og hva den har gitt. Jeg tenker at mye stress, psykiske og fysiske plager kan bli lettere hvis vi greier roe helt ned og tenke litt på det. Gjerne skrive det ned, da får tankene og ordene litt større kraft og mening.

 

Sender litt varme til deg som synes det er veldig grått og kaldt 🙂 Ta godt vare på deg selv.

Tyvlåner ett bilde jeg fikk på snap fra dattera mi i Bergen <3

Ønsker deg en fortsatt fin Lørdag.

Samle gode minner du kan ta frem på mørke dager.

Klemmer fra meg <3

Har du gleder du er takknemlig for og vil dele med andre. Bli gjerne medlem og vær med på å glede andre 🙂

I dag er jeg takknemlig for

 

En tanke om hvor lite som skal til for å trigge traumer….

Hei igjen 🙂

Lenge siden jeg skrev nå. Det er sånn det er blitt denne vinteren 🙂 Vet det er dumt, men lysten til å være ute har absolutt ikke vært tilstede. Så da har jeg latt det være. Får satse på at jeg fortsatt lever når våren kommer og fortsatt er frisk…Da skal jeg ta meg sammen og komme meg ut 🙂 Noen ganger er det best å bare ikke gjøre det man burde gjøre. Sånn er det bare.

 

Vi sitter og ser på Beat for Beat og da begynte jeg å tenke litt.

Jeg prøver å synge med, men det kommer bare stille nynning og kråkelyder 🙂 Tenkte litt på hvorfor det er sånn. For jeg liker egentlig å synge… høyt og med til alle sanger. Om jeg kan dem eller ikke…Noen ord blir ikke alltid riktig. Og det er da ikke min skyld at de som synger ikke kan teksten ordentlig 😀

Så til det at stemmen blir borte når jeg prøver synge…

Han jeg bodde sammen med før var negativ til nesten all musikk jeg likte og spilte. Så det endte med at jeg sluttet høre musikk og synge med. Det ble til at jeg ble trist hver gang jeg hørte musikk….musikk som før han ga meg mye glede.

Vi flyttet fra hverandre og gleden over musikk kom litt og litt tilbake igjen..Jeg begynte nynne og synge med…og gledet meg over musikken igjen….

Så….

 

For en stund siden satt jeg og sang med på noe jeg spilte på spotify….Nye samboeren sa…

“Akkurat nå synger han bedre enn deg”

Da var det gjort. Gleden over musikken forsvant i full fart…Stemmen som brukes til å synge forsvant like fort…

Dette er ingen klage på samboeren eller noe annet…Bare en fortelling om at noen ganger skal det forferdelig lite til før gamle tanker og følelser bobler opp igjen…

Traumer er noe fæle greier….Man har ikke kontroll på dem. De kan være store eller små…Det kan være ord eller handlinger….Og det skal grusomt lite til for å trigge dem…

Og jeg er usikker på om man noen gang blir kvitt dem…Det føles ikke sånn når det står på 🙂

Men…

Man kan lære seg å leve med dem…Lære seg å jobbe med dem ikke kjempe mot dem. Det samme som angst og depresjon…Jeg har lært meg å ikke kjempe i mot, da forsvinner det fortere.

Så..

Hvis du også sliter med traumer…små eller store…Du er ikke alene 🙂

Da var det ikke flere tanker igjen 😀

Ønsker deg en fortsatt god natt og en fin dag i morgen…Ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Ta vare på de små gode minnene og ta de frem en dag som kanskje er litt grå og tris 🙂

Klemmer fra Hanne <3

Kroppens reaksjoner….

Hei igjen 🙂

Jo, i kveld tenkte jeg skrive ned en tanke og en reaksjon 🙂

Tanken er at det blir sagt fra leger og andre at er man overvektig så er det bare å slanke seg. Da blir livet så mye bedre hvis man sliter psykisk og fysisk.

Men det gjelder ikke alle. De fleste vil nok få ett nytt liv ved å gå ned i vekt og bli “normal”. Men det gjelder ikke alle.

Vi  har lagt om kostholdet og kuttet veldig ned på søtsaker etter jul. Sambo`n har gått ned flere kilo. Jeg tør ikke veie meg. Ikke fordi jeg er redd for å ikke gå ned. Men fordi jeg er redd for at jeg skal ha gått ned.

Jeg kjenner jeg er livredd for en sånn forandring..Min psykiske sykdom, angst går ut på å være redd for oppmerksomhet. Redd for å bli sett. Redd for å bli snakket til. Redd for positiv oppmerksomhet. Samtidig som jeg kjenner på en veldig redsel for ikke å bli lagt merke til 🙂

En gang for mange år siden gikk jeg ned mange kilo. Det jeg husker med det var en enda litt større angst for å gå ut enn det jeg hadde følt før. Enda større angst for min egen oppførsel. Enda større angst for å bli sett. Det kjenner jeg på nå å. Jeg vil gjerne ned i vekt. Men jeg vil ikke ha alt det fører med seg.

Jeg kjenner gleden jeg kjente ved å gå opp igjen de kiloene jeg gikk ned sist…..Da ble jeg usynlig igjen.

Det er noe å tenke på for de som sier alt blir så mye bedre bare den overvektige går ned i vekt…Spør litt om hvilke følelser personen har i forhold til det. Hvis personen har angst…Hva vil vektnedgang gjøre med angsten…Det kan hende det trengs mer behandling enn bare det å slanke seg 🙂

Så var det reaksjonen…

Jeg satt oppe og pratet med gutta om forskjellig i kveld….Fikk en god overraskelse i dag. Begge gutta som har flyttet kom hjem i helga 🙂 Glede….

Jo…jeg satt og pratet med dem om ting som har skjedd for mange år siden. Ting jeg har grudd meg litt til å prate om. Det gikk helt fint og jeg føler vi hadde en god prat 🙂

Knut (16) drev nede og bakte pizza til oss. Jeg gikk ned, stoppet på kjøkkenet og sto og pratet med han og sambo`n. Plutselig begynte det å gå rundt i hodet. Bøyde meg ned, lukket øynene og lente panna på benken..Men det ble bare verre.

Skulle gå på stua og legge meg på sofaen litt. Men greide ikke gå selv. Alt gikk rundt og kvalmen kastet seg på. Sambo`n måtte holde meg fast og støtte meg til sofaen. Det fikk jeg lagt meg ned, lukket øynene og fokusert på å puste. Inn gjennom nesa og ut gjennom munnen. Sambo`n hentet en våt, kald klut. La den på panna og fortsatte puste….

Da roet det seg etter en stund….

Vet ikke helt om det bare er irriterende eller om det er litt facinerende at hjernen og nervene reagerer så på egentlig bare en bagatell…

Jeg greier ikke helt se på det som ett problem at jeg sliter sånn som jeg gjør…Det er noe med alt som gjør at jeg blir nysgjerrig på hvorfor og hvordan det skjer…I mitt hode så er det ikke noen grunn, men det må jo komme fra ett sted 🙂

Hadde jeg vært ung så skulle jeg jammen meg begynt med psykologi og nerve utdannelse av noe slag 😀

Hjernen er en underfundig maskin 🙂

Håper du har hatt en fin Lørdag 🙂 Ønsker deg en fortsatt fin kveld. Ta vare på deg og dine.

Klemmer fra meg

 

Sånn er jeg…

Hei igjen 🙂

Hvordan er dagen din? Her er det ett veldig snøvær. Har vært ute å måka en gang. Da jeg kom til enden av veien så kunne jeg egentlig begynne på nytt igjen..Gadd ikke det da 😀 I gamle dager, den gang jeg var ung. Da syntes jeg det var moro å måke snø. Tok gjerne med meg naboens vei i samme sleng som jeg holdt på hos oss 🙂

Jaja, sånn forandrer seg. Er imponert over de som orker holde på som 20 åringer etter de har fyllt 50..Det er ikke jeg…Nå har jeg fått eg oppvaskmaskin og snøfreser. Og jeg har tatt dem i mot som nye familiemedlemmer 😀

Kan fortelle litt om meg selv da tenker jeg.

Som det står over her så heter jeg Hanne, jeg er 52 år. Mamma til 4 barn og mormor til 2. Datteren min er 29 og bor i Bergen, hun har to jenter på 6 og 8 år. Verdens fineste barnebarn, så vet dere det 😀 Jeg har 3 sønner. En på 28, samboer og bor i Oslo. En på 21 som bor i Drammen og en på 16 som bor her hjemme. De er også verdens fineste, bare så det er sagt 😀

Jeg er født på Strømmen. Flyttet til Lierfoss da jeg var lita, usikker på når. Ble i hvertfall storesøster da jeg var 4,5 til ei søster. Mellom oss er det en gutt, Rune. Han døde rett etter fødsel så vi ble aldri kjent med han. Tror han hadde vært en fin bror 🙂 Alltid savnet han.

Jeg gikk på Bjerkely folkehøyskole i 83/84. Av en eller annen grunn så har jeg glemt/fortrengt alt med barne og ungdomstiden. Husker veldig veldig lite, egentlig bare uvesentlige ting. Ting jeg ikke vet om jeg har hørt av andre eller ting jeg kanskje tror jeg husker og som jeg har fortalt om og om igjen, til de på en måte er blitt minner og sannheter.

Jeg vet innerst inne at folkehøyskoleåret er ett av mine beste år. Der fikk jeg venner jeg fortsatt har 36 år senere 🙂 En var vel en av mine beste venner der tror jeg. Trist men jeg husker ikke han heller….Bare vet at han var god og for snart 3 år siden da jeg var hos datteren min i Bergen. Han bodde der han å. Så spurte jeg om vi skulle treffes en dag…Det ble en veldig koselig dag. Barnebarna var med og vi møtte ei annen som også gikk på Bjerkely. Da vi kom hjem igjen den kvelden så vet jeg ikke hva som skjedde. Det var en eksplosjon i hele kroppen og jeg fikk ikke fred. Jeg måtte sende han ei mld og si han hadde klora seg fast i hodet mitt 😀 Etter den mld ballet det på seg og ikke lenge etter kom han hit og besøkte meg. Det endte med at han dro tilbake til Bergen, pakket det han ville ha med også flyttet han hit <3 Det er snart 3 år siden og jeg har ikke angret ett sekund på den mld jeg sendte da i Bergen 🙂 Han har vært god for hele huset her og oss som bodde her…

Jeg har vært sammen med 2 før han her. Faren til unga i 17 år og en annen i 9 år, sånn ca 🙂 Veldig mye positivt, men også veldig mye negativt de årene. Men som jeg tenker. Uten alle opplevelsene så hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, og jeg hadde ikke hatt de unga jeg har..Så derfor er jeg takknemlig for alt jeg har opplvev, både positivt og negativt. Jeg føler det har gjort meg sterk når jeg trenger være sterk. Jeg har lært meg å si hva jeg mener og stå for det. Jeg har lært meg litt mer om meg selv og prøver finne ut hvorfor jeg er som jeg er….Den greia starta før jeg ble sammen med unga så det har ikke eksene skyld i…Han første er skyld i at muren min raste og at jeg ikke greide holde meg fast…Jeg ramlet ned i kjelleren og traff gulvet med full kraft….Det tar tid å komme seg opp derfra. Ihvertfall når man har problemer med å be om hjelp, og å finne følelsene sine….Han andre passet på så jeg aldri kom meg opp lenger enn til første trappetrinnet…Det ble ett slit å prøve gå i trappa når det var ord som raskt fikk meg ned igjen.

Alle følelsene forsvant…jeg følte ingenting…Jo, jeg følte oppgitthet og tristhet. Også låste jeg meg, stengte de egentlige følelsene inne. Smilte og “hadde det fint”.

Nå føler jeg jeg er kommet litt lenger opp i trappa, usikker på hvor mange trinn det er. Men ser døra ut i verden der på toppen..Det er ord nå å som får meg til å rase ned. Men jeg treffer ikke kjellern, jeg greier stoppe etter 2-3 trinn. Bruker ikke så lang tid på å komme meg dit jeg var heller 🙂

Jeg har vel slitt med angst og depresjon så lenge jeg kan huske, i hvertfall sosial angst…Det er det jeg husker fra ungdomstiden i koret, ungdomsforeningen, skolen, jobber. Egentlig alt jeg var med på….En forferdelig angst….Angst for lage lyder, for å måtte si noe, for å bli sett, for å være til bry, for å være plagsom. Egentlig bare for å være tilstede sammen med andre mennesker….Kjenner fortsatt på redselen for å lage lyder, bli hørt…..Tygge mat, drikke, puste, nyse, hoste, alle lyder som er helt normale for de fleste…Gir meg en vond redd følelse…

Jeg kjenner fortsatt usikkerheten ved å måtte gå på do eller gjøre andre ting når det er andre tilstede…Da jeg var lita holdt jeg meg så lenge det gikk før jeg gikk på do. På skolen eller andre steder der det var mennesker, hjemme å. Noen ganger greide jeg ikke holde meg så lenge og tisset i buksa…Var stor da jeg gjorde det, har ett vagt minne om det fra videregående til og med….Jeg turte ikke reise meg og gå på do når det var flere i rommet….Kjenner fortsatt på det når samboeren og jeg sitter på stua….Noen ganger kommer panikken i det jeg kjenner jeg må på do, eller noe annet som gjør at jeg må reise meg og gå…Kjenner jeg selv bedre nå så greier ta meg sammen. Men det er ingen god følelse.

Jeg vet jeg har gått 1-10 klasse, ett år handel og kontor på Flateby videregående skole og 0,5 år på Nes videregående…Barne og u.skolen tror jeg ikke var bra…Har blitt fortalt at jeg ble fysisk og psykisk mobbet. Husker ingenting av det så må bare stole på at det stemmer. Flateby tror jeg var ett bra år. Hvis jeg kjenner godt etter så angrer jeg på at jeg ikke fortsatte der i stedet for å begynne på Nes. Det ble en for stor skole for meg. Jeg tror jeg trivdes, men holdt bare ut ett halvt år.

Det var utdannelsen min 🙂

Jeg har hatt flere jobber, både gode og vonde…Flere vaskejobber. Det dumme med de er at garerober og doer ofte er gjemt bort nede i kjellere og litt innimellom…Det taklet jeg dårlig. Er ikke så gøy å gå på jobb når man egentlig trives, men gruer seg allikevel fordi man vet man må vaske doen.

Jeg gikk på AAP noen år. Så flyttet jeg til Hvittingfoss som hører til Kongsberg. Fikk saksbehandler på NAV og kom inn til Asvo for arb.trening…Det var greit det..Saksbehandlere hos Asvo var utrolig fin. God å prate med og hun hørte på hva jeg sa. Tok hensyn, men presset meg litt…Tror jeg var der 2 runder og jeg har vært på DPS flere ganger. Så skulle jeg på møte med begge saksbehandlerne i 2017. Vi skulle finne ut hva slags tiltak som passet meg videre. Da jeg kom dit så satt begge der, jeg gruet meg men tenkte jeg må jo bare gjøre som de sier 🙂 Da jeg fikk satt meg så sa de at de hadde startet møtet litt tidligere og bestemt at jeg skulle søke uføretrygd….Jaha…Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte fordi jeg har hørt at det er forferdelig vanskelig å få. Har ikke tenkt på at jeg skulle søke for orket ikke få avslag.

Det slapp jeg jo…..Jeg skulle ikke gjøre noe. De ordnet papirer og alt. Da det var tid for å lese gjennom papirene og signere så møtte jeg saksbehandler fra Asvo og det var det….For meg så ble det altfor lettvindt og jeg slet med å godta det. Vet om mange som virkelig skulle hatt uføre men som ikke får det. Som søker og søker, er igjennom en hel haug med utreninger…Jeg følte meg slem som ikke måtte gjøre noe, bare fikk…

Nå er jeg veldig glad jeg fikk det, selv om samvittigheten fortsatt gnager når jeg tenkre på det 🙂 Jeg fikk diagnosene angst, depresjon og PTSD. Siste psykologen sa at “dette her er blitt kronisk så du har best av å være hjemme og styre dagene dine selv”. Så nå gjør jeg det da 😀 Jobber med meg selv for å komme meg ut, gå turer, gå på butikken, ta buss, risikere å møte noen som stopper og prater…og mye mer.

Får panikk når noen prater med meg…Det eneste hodet er fullt av da er….hvorfor stoppet du og prater med meg….Også tenker jeg mye til meg selv….Nå må du slutte å prate, du kjeder personen, hvorfor sa du det, ikke hold hendene dine sånn, ikke stå med føttene dine sånn…ikke, ikke, ikke….Når jeg kommer hjem så begynner jeg å analysere og tenke…Hele turen ut, alt jeg sa og alt jeg gjorde skal gjennom en finhullet sil….Det er ikke mye som kommer gjennom som er godtatt…

Ett eksempel: Var ute og måket snø i stad. Naboen ropte og lurte på om det var noen vits, det snødde mer og mer. Jeg svarte at jeg ikke trodde det og at det jeg hadde gjort kunne taes på nytt igjen. Da hadde jeg allerede blacket ut og hørte langt borte at hun sa ett eller annet og at da får vi holde oss inne…..Nå når jeg tenker på det så føles det som en fantasi, noe som ikke har skjedd men som jeg bare har lagd inne i mitt eget hode….Sånn er det med det meste som skjer…I det det er over så føles det som en fantasi. Derfor er jeg veldig glad i å ta bilder av alt. Må dokumentere hva som skjer, så hodet mitt skal forstå at det har virkelig skjedd 🙂

Dette ble mye skriverier om meg….Tenker jeg høres helt skrullete ut…men ække det, ikke helt 😀

Hvis du orket lese alt så tusen takk 🙂

Legg gjerne igjen kommentar, det er koselig 🙂

Så da gir jeg meg for nå. Krysser fingrene for at jeg greier få den gamle bloggen over hit, kjenner jeg er fornøyd med mange av innleggene og at jeg blir lei meg hvis jeg ikke får det til 🙂

Ta godt vare på deg selv og husk at du er normal selv om du ikke lever ett A4 liv med jobb og ett stort sosialt nettverk og liv….Du lever livet ditt som du vil og så lenge du føler det er rett for deg så er det bra…Kjenner du det er ting du ikke liker så prøv å forandre på det. Det er ikke sikkert det går første gang, andre gang….men du får det til. Fordi det er noe du vil 🙂

Husk at du er ikke alene. Ta vare på de små tingene som skjer og nyt øyeblikkene.

Klemmer fra Hanne <3

Jeg mot meg og styggen på ryggen….

Hei 🙂 

I dag er en grå og kald dag, duskregn…En god dag å ha angst på egentlig…Man trenger ikke gå ut hvis man ikke må 😀 Ser man det…det er noe positivt med grå dager å 🙂 

I går var jeg på besøk. Kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg er det i løpet av ett år eller to. Grudde meg veldig, men siden det ble bestemt i går og det var ett klokkeslett så gikk det greit 🙂 Jeg syntes det var veldig avslappende å være der..damen er kjempekoselig og lett å prate med. Så jeg greide slappe av med tekoppen og samtalen. Takk til deg <3

Man kan på en måte si at jeg gikk en topptur i går og greide nå toppen. Selv om jeg ikke var utslitt da jeg kom hjem så føltes det litt sånn 🙂 

Så kommer tanken jeg tenkte i dag…

Jeg hadde det veldig hyggelig hele tiden mens jeg var der. Men så kom ene datteren i huset hjem. Ei ung kjempesøt jente, satte seg ned og pratet. 

Hele tiden mens jeg var der så var jeg meg…ei voksen dame på 52 år, Sånn ca litt nærme 160 høy. Vet hva jeg tenker og har egentlig ikke problemer med å si det jeg tenker høyt. 

Men så..

Det gikk i utgangsdøra, damen sier det er datteren i huset…

Da kjenner jeg noe faller ned inni meg. Det starter i hodet….Tankene forsvinner..Eller ikke alle…Tanken på hun som kom hjem pulserer i hjernen. Fokuset forsvinner, Konsentrasjonen om hva vi snakket om blir borte…Hjertet slår fortere fordi jeg vet jeg blir veldig ufokusert og uinteressert i det damen snakker om. Jeg er jo ikke det. Det er bare det at ingenting når inn. 

Rommet trekker seg sammen og blir forferdelig lite. Det blir vanskelig å puste, tenke, føle, se, høre og snakke….Det blir egentlig ikke det, bare føles sånn. For jeg både puster, tenker masse, føler, ser og snakker…

Det har ikke noe med datteren der å gjøre. Jeg kjenner ikke henne i det hele tatt og har ingen grunn til å være “redd” henne. 

Men hun er ung…

Da hadde jeg vært der noen timer og det var på tide å gå hjem. Veldig godt å komme ut og puste igjen. Kjenne klemminga rundt kroppen forsvinne og jeg ble ei dame på 52 år igjen, sånn ca nesten 160 høy, som visste hva hun tenkte 🙂 

Har tenkt litt på det i dag. Det er jo ikke så ofte jeg er i sånne situasjoner, så denne la jeg merke til. 

Det hadde som sagt ikke noe med henne å gjøre. Det gjelder så og si alle barn og unge. 

I det en av de på sånn ca fra 5-6 år til 20-30 nærmer seg så går alt i meg i svart og jeg krymper til nesten ingenting…Jeg føler jeg går ut av meg sjøl og ser på meg og de andre utenfra..Jeg ser meg selv stå/sitte og snakke, men føler jeg ligger bitteliten på gulvet/bakken med armene beskyttende rundt meg. 

Tittelen på tv programmet “Jeg mot meg” er sånn jeg er…..Meg er meg sånn alle andre ser meg….Jeg bor inni og når Meg går ut av huset eller får besøk så går Jeg ut av Meg, sirkler rundt Meg, hvisker kommentarer på alt Meg sier og gjør….

Den minste lille bevegelse, kremt eller ord blir analysert og kritisert av Jeg. Meg kjemper en vanskelig og utmattende kamp mot Jeg. Fordi Meg vet innerst inne at det hun sier og gjør ikke er feil. 

Sangen “Styggen på ryggen” er også veldig bra… 

Styggen er Jeg…Jeg som henger på og presser Meg ned. 

Jeg er en forferdelig personlighet. Sterk, kontrollerende, hvisker med hvesende stemme. Kan kjenne den stikkende pekefingeren med lang spiss negl, i siden, armene, kinnene. Midt i brystet. Ei klorende, kravlende heks som ikke vil at Meg skal komme frem. 

Hmm…

Hvor kommer Jeg fra? 

Hvorfor kommer Jeg oftest frem når det er barn og ungdom tilstede. Samme hvor…På butikken, når vi går tur, på bussen….Jeg sitter alltid langt frem i bussen. Det går helt greit helt til det kommer på skoleelever…Og det er det samme hvor de sitter i bussen….De er der og det er nok….

Forferdelig irriterende. Jeg vet det er tull og absolutt ingen grunn til å reagere sånn…Men hvordan stopper man det?

Skolebarn er grusomt skumle…Og de som er så unge at de ser ut som det ikke er lenge siden de sluttet på skolen. De får meg til å skrumpe sammen til ingenting….

Og når jeg har vært i en sånn situasjon og kommer hjem til tryggheten min igjen. Da kjennes det som en drøm. Det jeg gjorde og sa har liksom ikke skjedd. Det er bare noe jeg har skapt i mitt eget hode. Sånne ubehagelige hendelser og det som skjedde før og etter pakkes inn i tåke og blir glemt. Det er vel derfor mange ting i livet er borte. Både det gode og onde. Det gode skjer før og etter noe vondt og da følger det med inn i tåka. 

Jaja, dette var dagens tanke 😀 Plager meg ikke sånn til dagelig, men en gang i blant skjer noe som får i gang tankene, det er bra 🙂 

Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god dag i morgen. 

Klemmer fra Hanne <3 

Dagene mine…dagene dine….

I natt føler jeg bare for å takke for at jeg har fått leve ett år til 🙂 

For meg er ikke bursdag så mye mer annerledes enn andre dager. Jeg har alt jeg ønsker meg og alle dager er gode….Så egentlig har jeg litt morsdag og bursdag hver dag 🙂 

Selvfølgelig så blir jeg kjempeglad for alle gratulasjonene på facebook m.m. Jeg leser dem og setter stor pris på dem. 

Det å bli husket på på dagen sin gir en god glede 🙂 

Men alle de andre dagene er like gode. Selv om det kjennes ut som alle er like fordi jeg ikke jobber og er mye hjemme i tryggheten min. Når jeg tenker etter så er det små ting som skjer som gir glede 🙂 Og da var ikke dagene like allikevel. 

Jeg tenker ikke så mye på fortiden, den får jeg ikke gjort noe med. I fortiden mistet jeg en del av kontrollen min.

Jeg tenker ikke så mye på fremtiden, den kan jeg gjøre noe med. Men i den er alt usikkert og jeg har ingen kontroll. 

Dagen i dag, timen jeg er i akkurat nå. Der har jeg kontroll så der trives jeg aller best. 

Nå i denne timen mellom 0055 og 0155…..den har jeg kontroll på. 

Jeg skal pusse tenner…rydde litt småtteri…ta tabletter…skifte til nattkjole..legge meg i senga under dyna med hodet på puta. Mellom samboer og katt. Føle meg trygg og takknemlig fordi jeg har fått oppleve en dag til 🙂 

Så kan jeg sovne og håpe på at jeg våkner igjen når dagen kommer tilbake. Det vet man jo aldri 🙂 

Etter noen timer, om natta har vært rolig og god eller ikke…Så våkner jeg sakte til liv. Ligger en stund med øynene lukket og bare hører på morgenlydene i huset. Kjenner den gode følelsen av å kunne stå opp..rope god morgen opp til sønnen..smøre matpakka hans..prate litt om alt før han går til bussen. Noen dager legger jeg meg igjen og sover noen timer til. Andre dager sitter jeg i mørket og ser dagen våkne utenfor vinduene 🙂 

Så er jeg klar for en ny dag som ved første tanke ser helt lik ut som alle de andre jeg har hatt de siste årene…Men på kvelden når jeg tenker etter så har det skjedd bittesmå ting som gjør dagen til helt seg selv 🙂 

Derfor…

Takk for at jeg har fått leve ett år til, fått oppleve en ny god dag 🙂 

Til deg…

Ta vare på dagene dine. Kjenn på dem, se dem, lytt til dem.

Sett pris på dem. 

Både de gode og dårlige. 

Det er dine dager, ditt liv. 

Klemmer fra meg <3