Hei igjen 🙂 

Denne natten er god.

Kjenner litt mørke skyer rundt meg i natt.

Ikke så mørke og tunge at de trykker meg ned. Egentlig kjennes de myke og gode 🙂

Lukker øynene mens jeg skriver og kjenner på følelsene. De er en blanding av glede og sorg. Savn og ensomhet. Strekker frem hånda og tar på skyene. Kjenner de siles mellom fingrene og blir til røyk. Røyken legger seg rundt føttene.

Skyene løser seg opp og jeg kjenner det begynner regne. Myke dråper lander i håret og renner nedover ansiktet. Jeg strekker armene ut til siden og fanger regnet, lukker øynene, bøyer hodet bakover og kjenner jeg lever.

Regner stopper og jeg ser at jeg står midt i en stor blomstereng. Alle blomster i forskjellige farger og fasonger er rundt meg. Ett stykke borte ser jeg ett gammelt tre. Det er stamme opp, toppen bøyer seg til siden og lager skygge ved stammen.

Kjenner jeg vil gå bort, men noe holder meg igjen. Føttene står fast i bakken. Jeg kjenner sorg fordi jeg ikke greier gå bort til treet.

 Alt er så varmt og vakkert rundt meg. Jeg ser det og kjenner gleden over det. Men treet roper og sorgen over å ikke greie gå bort til det er sterkere.

Jeg vet hva som er der borte…Hva det representerer i livet mitt. Men jeg er redd for å gå bort…redd for hva det skal få frem av negative følelser i meg. Det er tryggest og bli stående der blant blomstene. Selv om jeg kjenner noen har torner og stikker. Jeg er redd for at det jeg vil møte der ved treet gjør mer vondt enn tornestikkene.

Jeg kjenner skriket i meg bobler opp fra magen. Prøver holde det inne , men greier ikke. Det presser seg opp og fyller hele meg. Jeg skriker og det er ett veldig ekko i fjellene rundt. Jeg skriker og skriker. Det er godt…og vondt…Mye skrik er samlet på i mange år.

Jeg slipper armene sakte ned og de henger langs siden. Knærne gir etter og jeg setter meg ned og gråter.

Stille gråt…hemmelig gråt…min gråt.

Jeg ligger på ryggen i en kornåker. Ser skyene dra forbi. Ser ei kråke. Den ser på meg skakker på hodet og bukker før den flyr.

Jeg reiser meg, kjenner meg tom og trist og lettet. Jeg går på en grusvei, det er en del hull der vannet har samlet seg. Jeg ser bilder i vannet.

Mønet på ett hus…to hender som holder i hverandre.

Jeg er på vei hjem. Det er ikke langt å gå, men det føles veldig langt. Skrittene blir tunge. Treet roper men jeg går motsatt vei.

Tja, det var det jeg så da jeg ikke så 🙂

Noen ganger er det fint å lukke øynene og la tankene flyte. Se inn i meg selv. Vet ikke om det hjelper for noe, men det kan jo hende det etter hvert låser opp det som blokkerer for stien bort til det treet.

Treet er fortiden min.

Ved det ligger årsaken til sorgen og sinnet inne i meg.

Den stille gråten.

Dette ble mørkt og trist 🙂

Det er en del av meg, men ikke hele meg. Jeg har masse glede i livet mitt.

Men noen ganger er det godt å la den triste følelsen få litt plass. Slippe ut litt og litt så det ikke renner helt over.

Likte det jeg så mens jeg skrev, det er første gangen. Nå vet jeg at treet står der og at det vokter kista jeg er redd for å åpne.

Jeg føler jeg fant veien hjem på den grusveien.

Nå vet jeg at jeg kan gå tilbake til blomsterenga og se treet når jeg vil. Jeg kan stå der og kjenne tornene,

Lukke øynene

Strekke armene i været

Bøye hodet bakover

og

SKRIKE.

En dag er det ikke mer skrik igjen i meg og da…

Da er jeg kanskje klar for ta skrittene bort til treet og åpne kista 🙂

Takk for at du leste <3

Ta godt vare på deg selv.

Finn din plass i deg selv der du kan slippe helt løs og skrike. En plass du kan gå tilbake til hver gang du føler kroppen blir for liten for følelsene dine 🙂

Jeg er glad du finnes og at du er akkurat den du er <3

Kokka er blitt 03.08.

Sove godt og drømme søtt. Ønsker deg en fredelig natt og en god dag i morgen.

Klem fra Hanne <3