Noen lånte ord og noen egne…

De peneste smilene,

skjuler de dypeste hemmeligheter.

de vakreste øynene,

har grått flest tårer. 

De snilleste hjertene,

har følt mest smerte. 

Angre aldri noe. Fordi på ett tidspunkt, var det akkurat det du ønsket. 

Ikke la ting du vil ha gjøre så du glemmer de tingene du har. 

Hvis det kommer en dag vi ikke kan være sammen, ta vare på meg i ditt hjerte. Og jeg vil bli der foralltid <3


Noen ganger, må du bare stoppe og tenke så mye. Og bare gå dit hjertet ditt tar deg. 

Har lånt noen ord fra andre i kveld. Fine ord det er lurt å tenke på. 

Mine egne ord har rotet seg bort. De løper rundt rett under huden. Kjenner de kiler på innsiden, men de bare erter. Det er mye jeg vil si, mye jeg ønsker forteller. Ordene leker. De kaster bokstavene seg i mellom. Lager ord som ikke har noen mening. Ler av meg som prøver forstå hva de betyr. De løper og jeg greier ikke holde følge. De kommer bak meg og dytter meg i ryggen så jeg faller fremover. De er overalt og ingensteder….

De fyller meg med tomhet. Sårbarhet. Tristhet. Samtidig som de gir glede, varme og nærhet…De gir uro og fred. Lys og mørke. 

Tankene trenger bokstavene for å gi mening. Men bokstavene vil ikke danne ord. Fordi ordene får konsekvenser. Med ordene så må vi gi oss selv tillatelse til å kjenne på følelsene. Følelser som har vært gjemt. Som vi ikke har lyst til å forstå. Som vi er redd, samtidig som de gir en slags trygghet.

Trygghet fordi det er det vi er kjent med. 

Vi må få bokstavene bort fra følelsene. Prøve lure dem til stedet i kroppen der tomheten er. Der vi kan forme ordene. Gi bokstavene den meningen vi vil de skal ha. Der vi kan bestemme hvilke ord som skal sies. Som skal skrives.

Som vi vil at andre skal høre og se. 

Vi stenger døra inn til følelsene. De som virkelig trenger bokstavene. De som kunne formet ord som gir oss forståelse for vårt eget liv.

Fortiden……nåtiden……fremtiden.

Som kan gi svar på hvem vi er, hvorfor vi er. 

Klemmer fra Hanne <3 

 

En propp mellom skuldre og hode…

God morgen fra meg 🙂 

I natt aner jeg ikke hva jeg har drevet med. Har vært halvvåken flere ganger og kjent at jeg og dyna var gjennomvåt av svette. Kaldsvetting. Føles som jeg har sovet veldig tungt, men samtidig vært våken litt og kjent ubehaget 🙂 

Har vært veldig stresset innvendig i flere dager nå, kanskje uker. Er så vant til det så merker egentlig ikke når det starter. Det kommer og går litt før det blir mer konstant, sånn som de siste dagene nå. 

Merker det innvendig. Skjelver og rister. Pusten går ujevnt og hjertet dunker så det føles som det skal hoppe ut i blant 🙂 Det er ikke vondt, og jeg blir ikke redd. Det bare viser at det er der, hele tiden. 

Noen dager er huden bare som ett tynt lag med plastfolie. Den er bare der for å holde alle muskelknutene og nervebuntene på plass så de ikke fylter ut overalt. Musklene i fingrene er som strikk. De kan ikke brukes til noe. Hjernen må jobbe på spreng om dagen og fokusere bare på hendene når de skal brukes til noe. Den må stramme strikkene så de ikke slipper det de holder i. 

Kjeve, skuldre, korsrygg, fingre og tær får gjennom gå når det blir så mye stress. De strammer seg. Tennene presses sammen så det kjennes ut som tannverk til slutt i hele ansiktet. Korsrygg og skuldre bare gir ett ubehagelig varsel om at de er der hele tiden. Fingre og tær knyttes sammen og kjennes ut som de er klar til kamp hele tiden 🙂 

Noe stresser meg for tiden, aner ikke hva. Jeg har det godt, jeg har alt jeg trenger. Ingen farer truer fra noe sted…..tror jeg da 🙂 Jeg gjør det jeg må gjøre og jeg får gjort litt av det jeg har lyst til å gjøre. 

Så hvorfor det er så forferdelig mye stress inni kroppen, det skjønner jeg ikke…..Og hvorfor det tar så lang tid før jeg forstår at jeg stresser, det forstår jeg heller ikke. Det kjennes ut som signalene mellom hjernen og kroppen blir klippet nesten over ett sted før de når frem dit de skal. Noen få signaler havner rett og noe av hjernen forstår at noe skjer. Men den får ikke tak i alt. 

Så går dagene, ukene og kroppen blir mer og mer sliten. Mer og mer anspent. Mer og mer slapp. 

Så plutselig er det som om noen syr sammen nervetrådene igjen og alt kommer fram til hjernen på en gang. Det raser på og man kan nesten kjenne de løper om kapp fra føttene og opp, fingrene og opp. Det blir trafikk kork mellom hode og skuldre. En propp setter seg fast, mer presser på og til slutt sier det PLOPP og alt raser av sted videre opp og inn i hjernen 🙂 

I dag ble nok proppen mellom hodet og skuldre litt for stor og ingenting slapp gjennom. Det er vel kanskje det som har bygd seg opp i løpet av natta. Prøvde gjøre det jeg bruker gjøre når jeg står opp, men måtte ta meg en tablett og sette meg ned. Hjernen bruker være flink å ordne opp i kaoset på egen hånd. Men en sjelden gang trenger den litt ekstra hjelp. 

Skjelvingen rundt i kroppen blir litt mindre. Muskelen får fri og slapper av litt…

Da er det bare å sitte rolig en stund og la alt falle til ro. Ikke tenke, for det er ikke noe å tenke på. Fyre litt i ovnen kanskje, varme er godt for kropp og sjel 🙂 

Også håper jeg det tar litt tid før neste smygende angst kommer. Og at jeg muligens forstår litt før det stopper helt opp at det er på vei 🙂 Det hadde jo vært fint. Tror kanskje det var innlegget i går som hjalp det med å bryte helt ut. 

Jaja, det er vel positivt det kanskje. At tanker får systemet til å reagere 🙂 

Ønsker deg en fin og god Mandag 🙂 

Gjør noe du har lyst til å gjøre, ikke bare det du må gjøre. 

Ta godt vare på deg selv, og samle noen gode minner. Det er ofte de minste tingene som gir mest mening og de største forandringene 🙂 

Klemmer fra meg <3 

NÅR MAN MÅ FLYTTE UT AV SEG SELV FOR Å FÅ PLASS TIL ALLE ANDRE.

Dette er en tekst jeg har fått lov til å kopiere av elisabethgimsoey

Jeg begynte å skrive ett innlegg før i dag, men fant ikke ordene. Så fikk jeg se ett innlegg på facebook, og der sto akkurat det jeg følte og som jeg hadde prøvd å få frem 🙂 

Jeg spørr deg ” Har du det bra?”
Du svarer ” Ja ,jeg har det bra!”
Jeg poengterer at jeg synes du er så stille, mer en vanlig. Du svarer meg “Nei , jeg er ikke stille” også smiler du.

Det er som at samtalen egentlig går på innsiden mellom oss. Men det gjør ikke det, jeg ønsker det. Men du har ikke den samtalen med meg. Den samtalen du har med meg er på utsiden. Jeg er ikke så flink til å ha disse samtalene som er på utsiden.
Jeg får deg litt på innsiden også faller du på utsiden igjen. Jeg når deg ikke.

Jeg lar deg være en stund.

Du får meg til å tenke på veldig mye, du får meg til å ville ønske meg å se mer av deg, se hva som egentlig rører seg inni deg med dine egne ord. Jeg vil høre deg si ting høyt, kanskje du hører deg selv. Kanskje du vil åpne opp en samtale for å være litt på innsiden..for en liten stund. Kanskje du liker å være der, kanskje du forstår litt mer av deg selv da. Kanskje det er en god plass å være..for deg!

Jeg skulle ønske så mye at du kunne åpnet ditt hjerte litt for deg selv og bli kjent med din egen stemme og leve ut ifra det. Bli kjent med ditt hjerte og deg selv.. Kjernen av hele livet! Som er deg!

I mens du bruker tiden din til å komme dit at du ønsker å være deg, så er jeg her for deg. Jeg ønsker å bruke tiden sammen med deg til tiden er riktig for deg. På samme vei, sammen. Om du faller så aldri bli redd, for jeg tar deg i mot og hjelper deg opp igjen og igjen og igjen..

Jeg vet du vil klare det, jeg vet du har styrken og jeg vet du har kjærligheten i deg. Dette klarer du!

I mens skal du bare fortsette å være stille , for plutselig en dag så ønsker du å høre deg selv , fra innsiden❤️

~ Jeg er her for deg ~ 

                                                      Tusen takk elisabethgimsoey 

Jeg føler jeg står utenfor meg selv. Jeg slipper ingen inn, ikke meg selv en gang. Jeg er innpakket i ett tykt lag med ett eller annet materiale. Og jeg har ikke redskapene til å komme meg gjennom. 

Jeg har gitt opp å prøve. Har godtatt at jeg er blitt borte. At jeg er ingenting. Vet ikke helt når jeg mistet meg, men tror det var i 83. Siste gang jeg vet jeg var glad sånn ordentlig inni meg var før da. Sammen med Anne Cecilie. Oss har jeg minner om som ikke er festet på ett fotografi. De er bare i meg. Følelsen av å gjøre noe, være noen, være glad. 

Etter det så har jeg blitt mer og mer alle andre, mens jeg har blitt dyttet mer og mer ut. Jeg er blitt fortalt hemmeligheter som ikke må fortelles videre. Jeg tror det ble sånn til slutt at jeg sluttet helt å si noe, så jeg ikke skulle glemme meg bort og fortelle noe jeg ikke skulle. Også hadde alle andre nok med seg og sitt, så jeg ikke ville plage med meg og mitt.

Jeg ble overflatisk og falsk. 

Tilslutt var meg og mitt glemt, helt borte. Både gammelt og nytt. Min glede og sorg forsvant. Når jeg tenker etter så husker jeg veldig mange minner, men de er ikke mine. Det er opplevelser andre har hatt og som de har fortalt til meg. Mennesker jeg har snakket med, kjente og ukjente. Minner som fyller meg har ingenting med meg å gjøre. Jeg har tatt bort ett og ett av mitt eget for å få plass til andre sine opplevelser. 

Hmm, har ikke tenkt på det sånn før. Det kjennes riktig ut at det er sånn. 

Kanskje det er derfor de fleste av minnene mine fra 83 da jeg begynte på Bjerkely folkehøyskole og til Tonje ble født i 89 gir en trist følelse. Minnene har ingen bilder, med de har masse triste følelser. De ligger rundt meg, i meg og presser på med flere tonn.

Jeg har forsvunnet lenger og lenger bort. Nå svever jeg langt utenfor meg selv og ser på det som skjer. Det lager ingen minner, for alt jeg opplever skjer ikke med meg.

Det skjer en annen person, en jeg ikke kjenner. 

Det er kanskje ikke jeg som er konstant trist. Det er kanskje alle andre sine fortellinger til meg som har gjort at jeg har måttet flytte ut av meg selv så de andre skulle få plass. 

Derfor lever jeg på utsiden. Derfor greier jeg ikke slippe noen inn…..ikke meg selv en gang…

Klemmer fra Hanne <3 

Lese mellom linjene…

Dette har jeg tenkt på de siste dagene. 

Lese mellom linjene.

Vet ikke om det er bare meg eller om flere gjør det.

Men jeg er ekstrem 🙂 

Det er utrolig mye som blir sagt som ikke blir sagt. 

Jeg kan spørre sambo om noe og han svarer “neida” eller “joda”…..Det er jo egentlig ett greit svar. I mitt hode blir det til noe mye mer…

“Sitter du godt”..”jada”……I mitt hode…”nei jeg sitter ikke godt men siden du lener deg inntil meg og vil sitte sånn så holder jeg ut..Det gjør ikke noe om både armer og ben sovner og det er ubehagelig og vondt….Bare sitt du”…

“Ville du gjøre det”..”neida”….I mitt hode…”ja, egentlig så ville jeg gjøre det. Men siden du bare gjorde det så får jeg godta det. Jeg trenger ikke gjøre noe jeg så lenge du gjør det”.

Jeg spør om hjelp med noe og den jeg spør sier ja…Da setter det i gang. I mitt hode blir det til “Okda, men egentlig så har jeg ikke lyst. Det var noe annet jeg skulle gjøre, men siden du spør så får jeg gjøre det da” Så er det en stemme i hodet som sier “Du kunne jo giddi og gjort det selv. Det er ikke så vanskelig eller harde jobben. Du kunne prøvd i hvertfall”

Det gjelder ikke bare nei og ja svar. Alt blir i mitt hode så veldig mye mer enn det som blir sagt…

Hjernen analyserer alle ord, kropsbevegelser, hvordan det blir sagt. Absolutt alt ved den andre personene blir lagt merke til og analysert i full speed…Så legges alle de ordene den andre ikke sa til i svaret. Og i mitt hode da så får jeg ett helt annet svar enn det som ble gitt…

Er det mulig….:) 

Det irriterer meg. 

Hvorfor er det så vanskelig å bare godta ett svar som det det er og ikke tro det er mer bestandig? 

Sånn som i taxi på Tirsdag. Sjåfør fikk en mld om en tur….Han ringte til sentralen og sa at han ikke rakk den….Mannen på sentralen sa at han skulle gi bort den turen og lurte på om han skulle gi bort den turen til der vi bor også….De flira og lo godt også la de på….De sa ikke noe om hvilken dag det var eller om det var AM eller PM..

Men…

Da vettu….Da jobbet hjernen min på høygir….Det er utrolig hvor mye de fikk sagt med det lille de sa….I mitt hode da så var det oss de lo av. Han ville egentlig ikke kjøre oss, men hadde ikke noe valg…Sjåførene som har kjørt oss sitter sikkert og prater om hvordan vi er og flirer. Jeg regner jo med at de har kunder de har det moro med, så hvorfor ikke oss….Stakkars mann tenkte jeg og gruet meg til turen i dag fordi jeg tenkte det var han som skulle kjøre igjen…

Forstår jo det at det er bare hjernen min som tuller og som lager historier. Og at jeg alltid har vært sånn….Snakket med samboer om dette og han bare ler av alt jeg hører han si som han ikke sier 🙂 Og som han sa…..Det er flere sjåfører enn han ene i det selskapet, så hvis han ikke vil ha en tur så kan han si nei til den….

Mulig han har rett i det 😀 Vi hadde en ny sjåfør til Kongsberg i dag tidlig. Og da vi skulle hjem så var det han fra Tirsdag…Da han så oss så smilte han og pratet. Det så ikke ut som han ble lei seg for at det var oss 🙂  

Hva med å bare godta det folk sier og tenke……sånn er det bare…og det er ikke noe mer i det enn det personen sier….

Får lyst til å skrike meg selv inn i øret og riste meg hard og lenge……:D Men det er vel ikke lov 🙂 

Tenk om det kunne vært sånn at alle bare gikk med armene rett ned, sto med føttene godt plantet i bakken, ikke hadde noen ansiktsutrykk og ingen tonefall i stemmen….DA hadde det vel ikke vært noe å lese/høre mellom linjene vel 😀 

Jaja…Sånn er nå jeg og det ække greit skal jeg si deg 😀 

Er det no rart det blir litt kaos i hue i blant og tankene lager noen kjedekollisjoner….Men det ække min skyld…Det er alle andre sin feil som ikke kan gi utfyllende svar….Helst si både for og i mot det de mener og ordentlig begrunnelse for at de svarer akkurat det sier 😀 

Tror ikke hjernen min hadde vært fornøyd da heller….Den har jeg nok fått for at den skal plage meg med alt tullet sitt…Alt den sparer på av unyttige ting, og alt den analyserer….Det er vel bare å godta og leve med…:D 


Klem fra meg <3 

 

Sol, måne, rynker og kjærlighet…..

Først ett bilde av Bergens fineste jenter <3 

Barnebarna på toppen av Ulriken…Utrolig utsikt 🙂

De har gått opp der i dag. 


Det har vært mange småfugler her i dag…Tror det var Linerla som trippet ute på plenen. Også var det to Gråspurver som virkelig “krangla” i treet…Jeg tenker det var en herre som kom litt sent hjem til kona etter en tur ut med gutta i går 😀 Eller hun hadde vært ute også hadde ikke han gjort det han fikk beskjed om å gjøre mens hun var borte…..Sånn som det gneldra ute her en stund, så må det være noe sånt som har skjedd….Hørtes ut som hun fikk siste ordet 😀


Blei grilling i kveld…Endelig, det er godt det 🙂 Også så godt som det lukter….


Sola og månen var bare noen meter fra hverandre i kveld 🙂

Livet har lært oss at kjærlighet ikke består i å stirre på hverandre,

men å se i samme retning.

Antoine de Saint-Exupéry

Man kan se LIVET i ett ansikt. Opplevelser setter sine spor….Noen negative, noen positive…Det blir linjer på kryss og tvers. 

Hva er det som er så galt med å bli eldre og få rynker?

Jeg har fortjent hver eneste en av rynkene mine.

Lauren Bacall


Sånn, det var litt av hvert fra denne dagen…

Håper du har kost deg i dag å, og at du har greid å ikke gjøre noen ting hvis det var det du hadde lyst til 🙂 Fridag er fridag. 

Ta godt vare på deg selv og ha en fortsatt fin kveld. 

Sove godt og drømme søtt. Og ta med deg ett godt minne fra dagen inn i drømmen….Tenk på en ting fra dagen som gjorde deg glad 🙂 

Klemmer fra Hanne <3 

 

Noen tanker og en ny oppdagelse…

Heihei 🙂 

Fant en fin app. Brodering og fargelegging er morsomt…Her får man begge deler 🙂 

Jeg er litt snål. Elsker rutiner. Alt de fleste andre synes er kjedelig liker jeg. Potet/gulrotskrelling, det er meditasjon. Skulle egentlig jobbet på ett kjøkken som skreller 🙂 

Alt med å sortere farger, størrelser, alfabetisk og nummerisk…Jeej, det er supert. Helst litt små ting, da koser jeg meg. 

Alt som kan telles i like store hauger eller like mange i poser/esker….Det er den perfekte jobben for meg. 

Sitte i min egen verden og jobbe med sånt småplukk….:) 


Også lydbok eller musikk….det ville vært en jobb som passet meg.

Vet ikke om det finnes sånne jobber. Samlebånd finnes jo. Men det er ofte så mye bråk og mye folk. Det takler jeg ikke. Da kommer det innvendige stresset og ting begynner å gå galt….En person til i rommet er greit. Men blir det flere så får jeg problemer. Da blir jeg ukonsentrert og greier ikke gjøre det jeg skal. 

Magen begynner å lage bråk og jeg kan ikke spise hele dagen. Det er lenge å gå fra før jeg la meg om kvelden og til jeg kommer hjem fra jobb dagen etter. Sånn har jeg levd i mange år da jeg gikk på skole/jobbet. Har alltid trodd jeg hadde en form for matallergi, selv om det ikke slo ut på tester. Men i 2015 forsto jeg at det ikke er det men nerver….

Det er merkelig jeg ikke er syltynn 😀 

Men det har vel noe med uregelmessigheten av matinntak. Mer på kvelden siden jeg ikke turte spise fra jeg sto opp og til jeg var hjemme fra jobb. Mye brus på dagen for å få litt metthetsfølelse…

Forbrenning og mage er sikkert blitt ødelagt fordi jeg har levd med sosial angst hele livet, uten å vite det…Har tenkt at jeg bare her vært dum som ikke greide ta meg sammen og slutte med det tullet. 

Husker da jeg jobbet på Obs i Lillestrøm på slutten av 80 tallet. Da hadde jeg mange matpauser og andre pauser på do. Vi som satt i kassa måtte ha 30 min matpause og 5 min hver time. Hadde jeg fått lov så hadde jeg jobbet alle de 5 min, men det gikk ikke….Så da satt jeg på do da 🙂 Greide ta meg såpass sammen at jeg fikk gått gjennom kafeen og inn der vi hadde spiserom og garderobe. Garderoben lå før spiserommet. Kjenner følelsen av å gå med bestemte skritt mot spiserommet, for så å svinge inn på garderoben og doen og sette meg der 🙂 

Kanskje det er derfor jeg har ett veldig anstrengt forhold til garderober og doer på arbeisplasser. Som når jeg hadde vaskejobber. Agsten klemte til som ei klo når jeg skulle vaske der. Hmm…

Inni hodet mitt så vet jeg at det er helt idiotisk, og jeg visste det da. Men inni hodet mitt så er det en liten djevel som sitter og sier at det er sånn det skal være…Også gjør man som den sier 🙂 

Jaja, det var ett lite minne som dukket opp da jeg begynte tenke på det å skulle jobbe 🙂 

Minnet har vært der lenge. Men det blir mer enn en fantasi når det skrives ned og andre kanskje skal lese det. Da blir det virkelighet og man ser det bedre 🙂 

Ønsker deg en fortsatt fin ettermiddag….

Klem fra meg <3 

Rikdom…hva er det…Kan du smile gjennom tårer…

Kan du smile gjennom tårer når din drøm
blir knust til støv?
Kan du atter skimte våren gjennom
høstens gule løv?
Kan du glemme sorg og smerte, spott
og urett , hån og svik?
Uten bitterhet i hjertet
er du meget , meget rik… 

Ett veldig fint dikt. 

Usikker på om det er sant. 

Jeg føler jeg har levd livet mitt sånn, men jeg kan ikke si det har gitt bare rikdom. 

Jeg har fått 4 barn og 2 barnebarn, som er den største rikdommen av alt. Jeg ble kjent med Ole på folkehøyskolen og møtte han igjen etter 32 år, det er og en stor rikdom i livet. 

Og uten alt jeg har opplevd i livet så hadde jeg ikke hatt den rikdommen i livet mitt nå. Så det er jeg veldig takknemlig for. 

Men….

Jeg kan ikke si jeg ikke har bitterhet i hjertet. 

Selvfølgelig er jeg bitter på alt jeg har opplevd. Både det jeg husker og det jeg bare fornemmer som andre har fortalt meg. Selvfølgelig tenker jeg straffer og hevn. 

Jeg er ikke så ordentlig at de tankene aldri kommer. Men jeg har lært meg å fortrenge dem. Tanken kommer og jeg kutter den av med en gang. Jeg kjenner den igjen på første ordet og den får ikke lov til å komme frem. De svever rundt der inne i mørkeste delen av hjernen. De sender lyn som lager hull i veggene rundt dem. Jeg forter meg å dytte den vonde tanken inn igjen og tetter veggen. Det er lapp på lapp etter mange år med fortrengelse.

Etter år med å smile og late som. 

Jeg er redd det en dag skal revne helt og alt skal komme ut….Redd jeg ikke skal greie stoppe tanken før den får form og blir hel. Tanken om hevn og straff. Mørke tanker. 

Tanker om å fortelle hva forskjellige ord har gjort med meg. Og handlinger jeg ikke husker har gjort med meg. 

Jeg liker ikke mørke i hjernen min, den skremmer meg. 

Redd for hva som skjer den dagen det åpner seg….Hva har det å smile gjennom tårer gjort med meg. Det å alltid se en vår når alt har vært trist. Det å glemme sorg og smerte, spott og urett…

Hva skjer når det ikke er plass til alle de opplevelsene lenger? 

Hva skjer når hjernen sier at nå gidder jeg ikke mer, nå må du bare se på alt og forholde deg til det? 

Det er den mest skremmende tanken jeg noen gang har tenkt. Det mest skremmende jeg kan tenke meg i livet, foruten at det skal skje noe med barna/barnebarna min…..

Jeg har en tanke om at den dagen den mørke delen i meg åpner seg så vil det være som en tsunami, ett jordskjelv og den sterkeste stormen noen noen gang har opplevd. 

Jeg er redd…

Vi hører bestandig at hvis noe er vanskelig, hvis livet går oss i mot og alt føles mørkt….

Tenk positivt, smil og vær glad, ikke la det gå innpå deg, du kommer deg gjennom dette, stå på og lat som ingenting og masse andre fine ord..

Men har du kjent ordentlig etter…hva gjør det med deg at du glemmer, smiler og ikke lar det gå inn på deg…Greier du det? 

Jeg vet at jeg ikke har greid det, selv om jeg har borti 40 års erfaring….Jeg har aldri greid å mestre det. Det sies at man kan tilgi men ikke glemmer…Jeg kjenner at innerst inne i meg så er ingenting tilgitt. Hverken stort eller smått, gammelt eller nytt..

Hjernen har fortrengt mye, 

Men følelsene glemmer aldri og de kommer tilbake i forskjellige situasjoner. De ligger der og venter på å bryte ut. De greier jeg ikke smile bort, se lyset gjennom, glemme. Følelsene er ødelagt. Evnen til å ta inn over meg ord og handling. 

Jeg er ufattelig rik, men jeg er også uendelig fattig.

Klemmer fra Hanne <3 

 

Noen ganger er det noe i øynene….

God morgen, håper du har hatt en rolig natt 🙂 

Våknet kl 6, en time før vekkeklokka. Fikk litt tid til å gjøre de vanlige tingene som aviser, face, insta og spill. Og når det blir så god tid så får man også tid til å tenke litt 🙂

Tanken som kom i dag har jeg hatt flere ganger det siste året. Helst når samboer sier noe positivt om meg som person. Sikkert tenkt det før å, men ikke registrert den helt. 

Du har sikkert opplevd å møte en person eller flere som du absolutt ikke greier få taket på. Som du kjenner at her er det noe som skurrer. Det kan være en arbeidskollega, en medelev eller en person du møter i løpet av dagen. En person du må forholde deg til, men som du ikke har noe ønske om å ha i livet ditt. 

Det er greit å snakke med personen og ha litt kontakt i løpet av dagen. Men det er ikke en person du har noe ønske om å tilbringe fritiden din med. Eller snakke om personlige ting med. 

Bare sånt….”hvordan var været hos deg i dag” snakk 🙂 

Du merker at veldig mange liker personen. Den er blid og pratsom. Hjelper til der det trengs og det er egentlig ikke noe galt med den, hverken utenpå eller inni. Det er bare noe i øynene som du ikke greier sette fingeren på og forstå. Noe som skremmer deg og som gir deg en grøssende følelse. 

“Øynene er sjelens speil” har jeg hørt. 

Noen ganger ser man i øynene til noen og kjenner man må slå blikket ned. Det er noe der som sender ett piskeslag og man føler smerten. 

Noen ganger kan den personen være deg selv. 

En person du vet du må ha ett forhold til, men du vil ikke ha den inn i livet ditt. Du sender deg selv piskeslag hver gang du ser deg i speilen. Du unngår å se i speilet. Det er en helt grei person. En ikkeperson. En du ikke vil bruke energi på. 

Det er ett hav av avstand mellom den personen du ser i speilet og den personen andre sier de ser. Du forstår ikke andre og blir nesten litt sint når de sier de liker deg. Du vet ikke hva det er, men det er noe i øynene. Noe du ikke kan sette fingeren på og forstå..

Du ser sjelen som speiler seg og det skremmer deg…


Mitt dagens møte med sjelen min…..Min ikkeperson…

Må si, at dette er ikke noe jeg plages med eller tenker på hele tiden. Men tanken slår meg en gang i blant og jeg lurer på hva sjelen min skjuler.

Ser ut som det blir sol i dag, håper den vil varme litt også 🙂 

Ønsker deg en riktig god dag i dag. 

Se deg rundt og samle noen små minner som du kan ta med deg inn i kvelden. 

Klem fra meg <3 

Vinduskonvolutter og blackout…

I dag er det siste påskedagen og jeg tenker på at det er siste dagen alt er stengt. Jeg husker tilbake til på de siste 20 årene og hvor stresset hverdagene var. Lørdag ettermiddag, søndag og alle helligdager var en etterlengtet fridag. Ikke fordi det ikke var jobb og skole. Men fordi alt var stengt. 

Det kom ingen vinduskonvolutter i postkassa. 

Det ringte ingen kreditorer. 

Butikkene var stengt så man trengte ikke tenke på at man måtte ut og bli sett av mennesker. 

Ingen jobbet hos telenor, e-verk og kabeltv. Så var ingenting stengt før helga eller helligdagene så hadde vi i hvertfall både strøm, tlf og tv de dagene. 


Husker en gang jeg skrudde ned postkassa fordi jeg ikke orket få flere regninger. Hjernen må ha blacket ut litt. Jeg visste jo at det ikke hjalp, men det var bare noe jeg måtte gjøre for å få fred. 

Jeg tenkte jo ikke på at alle kjenner mora mi og postkjøreren ga henne beskjed om å si til meg at jeg måtte henge opp ei postkasse igjen 🙂 Så da måtte jeg jo gjøre det da…

Husker ikke unnskyldningen jeg brukte. Men tror det var at den hadde falt ned også hadde vi glemt å henge den opp igjen 🙂

Det var godt å vite at butikken var stengt. Da trengte jeg ikke tenke på at jeg manglet noe. Det var ikke pga lite penger. Men fordi jeg har livredd for å møte mennesker der….Og det er det jo en stor sjanse for at man gjør uansett hvor lite sted man bor på 🙂

Vinduskonvolutter var ett mareritt. Jeg fikk litt panikk når de kom i postkassa. Men etterhvert så orket jeg ikke bry meg lenger. Jeg er helt klart skyld i regningsproblemene mine selv….Kan kanskje gi litt skyld til den jeg bodde med. Men når jeg aldri sa noe så kunne ikke han vite noe heller. 

Det ble mye løgner og hemmeligheter. Vi ble kalt inn til namsmann/sosialkontoret sammen. Men jeg turte ikke si noe og dro alene. Sa ingenting til samboer og løy til saksbehandler. En gang så kom to fra sos.kont hjem til oss og ville snakke med samboer. Han var på jobb og jeg skulle ringe han. Løy og sa det var dårlig dekning på stua og gikk på ett soverom for å ringe. Husker ikke om jeg gjorde det, eller om jeg latet som. Tror jeg sa til damene at han ikke tok tlf. 

Til slutt måtte vi møte begge to og han fikk vite hvor ille det var. Vi fikk hjelp med å betale de viktigste regningene og det ble bedre.  Jeg fikk det også bedre for nå var det åpent og jeg kunne snakke om det. Men økonomisk så var det for sent. Det var for mye smått som var blitt stort. Samvittigheten for å ha fått han så ut å kjøre med regninger kjenner jeg på ennå. Selv om han nå har fått orden på sitt. 

Jeg fikk ansvaret for økonomien og begge kontoene. Det ble for mye for meg pga angsten. I “gamle dager” måtte vi dra til banken/posten for å betale regninger. Jeg begynte å samle på uåpnede konvolutter i stede. De lå i poser og bunker bakerst i skap og skuffer. Der jeg visste mannen ikke ville se. Hvis han tilfeldigvis oppdaget en regning så var løgnen klar. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger både strøm, tlf og tv har vært stengt. 

Husker en gang vi kom hjem fra ett sted hele familien. Tror det var før yngste var født. Vi hadde alltid på litt lys, men da vi kom hjem om kvelden så var huset helt mørkt. Jeg løy og sa at det sikkert var noe feil med ledninger ett eller annet sted. Men jeg visste at regningen var gått til stengning og at det sikkert var det som var skjedd…..Er ikke sikker, men tror vi var uten strøm en helg da. Som regel fikk jeg åpnet den igjen dagen etter stengning. 

Tv, tlf og internett kunne vi være uten lenge om gangen før jeg fikk betalt…

Det skjedde flere ganger at jeg ikke hadde betalt husleie på en stund og namsmannen sendte brev om utkastelse. En gang husker jeg hun (namsmannen) ringte og sa ifra at nå kom de om en dag eller to, og ba meg prøve betale før da så vi skulle slippe få døra plombert….Da var jeg veldig glad jeg bodde på ett lite sted der namsmannen visste hvem jeg var og viste medmenneskelighet 🙂 Husker ikke hvordan, men fikk betalt.

Enda har jeg en stor bunke med regninger fra den tiden. Selv om alt er mye enklere nå med data og nettbank. Så legger angsten seg rundt meg som ei klo og klemmer til hver gang jeg får en vinduskonvolutt. Hjernen går i svart og jeg registrerer ikke at jeg legger den bort. 

Så med ujevne mellomrom finner jeg frem bunken og sorterer gammelt og nytt. Tar vare på de av nyere dato og brenner opp resten. Akkurat det å brenne opp gir en god følelse. Men så snur jeg meg og ser bunken som ligger igjen på bordet med alt som skal betales. Også skjer det noe i hodet igjen og jeg legger de pent tilbake der de lå……og glemmer dem.

Vi har hatt dårlig råd pga permiteringer og min angst. Men hvis jeg hadde forstått at jeg hadde problemer, så kan det hende det ikke hadde blitt så ille. 

Jeg er evig takknemlig for at jeg har den mora jeg har. Hun har hjulpet masse med penger til akutte regninger som måtte betales. Uten henne så hadde ille blitt enda verre….Så tusen takk <3 

Jeg er evig takknemlig for barna mine som aldri noen gang har krevd å få ting de kanskje har hatt lyst på. Som aldri har bedt om penger til ditt og penger til datt. Som aldri har sagt nei når jeg har måttet be om å få låne av bursdags/julegavepenger de fikk.

“Nå har du tatt deg av oss i alle år og brukt penger på oss..Så nå er det vår tur til å hjelpe deg” har de sagt….Er det noe rart jeg er superstolt av de 4 englene jeg har vært så heldig å få i livet mitt <3 

Jeg lar ikke de gamle regningene gå innpå meg lenger. Men det er jo ikke noe jeg ønsker å la de være igjen til ungene når jeg dør. Så jeg prøver å se en og en regning, og ikke en stor samlet sum. Også betaler jeg det jeg har råd til fra mnd til mnd. 

Hvis du har problemer med økonomi pga angst/depresjon eller andre ting. Vær så snill og fortell det til dine nærmeste.

Jeg var rundt 20 år da det begynte å skli ut for meg. Og da gikk det fort. Nå 30 år etter så sitter jeg fortsatt med forskjellige regninger som ble “glemt” den gang…..Noen 100 lapper er blitt til 1000 lapper….

Har du barn så snakk med dem fra de er små om økonomi…De trenger å lære at regninger må betales. At løsningen ikke er å låne penger, hverken av banker eller privat. At det ikke er flaut og be om hjelp hvis de av en eller annen grunn ikke greier ordne det selv….At de ikke er alene.

Har du av en eller annen grunn problemer med å få betalt det du skal på egen hånd. Be om hjelp. Fortell noen rundt deg om det og ta i mot den hjelpen du kan få. 

Det er heldigvis lenge siden noe er blitt stengt her, og hvis noe ryker så har vi greid å kjøpe nytt (brukt) uten å be om privat lån. Tror det er fordi jeg er blitt klar over hvor pengeproblemet lå, som egentlig ikke kom av lite penger. Men ubevisst bruk av penger for å få en grunn til å ikke gå til banken/posten. Ole er en god hjelp siden han har tatt ansvaret for fellesøkonomien og passer på at det blir betalt..Det var en stor befrielse å gi han bankkortet mitt. Jeg tar det når jeg trenger det. Men bare det å kunne gi det tilbake igjen og vite at det ligger i hans lommebok…..Det er LYKKE det 🙂 

Ett flaut emne å snakke om…….Men jeg tror det er viktig 🙂 

Takk for at du leste 🙂 

Klemmer fra Hanne <3 

Nå er jeg sliten og glad…

Hei og god kveld 🙂 

Hvordan har dagen din vært? 

Jeg er sliten kjenner jeg 🙂 Litt på en god måte. Det er kjempekoselig med besøk, men det er utrolig godt når de drar igjen å 😀 

Fullt hus med min familie på Torsdag, og da de dro så kom nevøen til Ole. Han dro nå i kveld. Det har ikke vært noe mas eller stress. Men jeg kjente at kroppen trengte fri nå. Herrligheten vi har jo aldri besøk, og nå kom alle på en gang..Det blir for mye for en angstfyllt introvert det 😀 

Tusen takk for besøket Varg. Det var veldig koselig og bli kjent med deg 🙂 Hele familien til Ole er veldig hyggelige. Det er bare jeg som er litt vanskelig 🙂 


Når man har angst så er det sånne ting man tenker på. 

Får man seg kjæreste, samboer, ektefelle så får man også en hel familie på kjøpet. Man får masse nye mennesker å forholde seg til. Tanken på å droppe den bedre halvdelen i de tilfellene når man blir invitert i noe selskapeligheter har dukket opp ja 🙂 

Ofte kommer tanken på høytider og bursdager. Man har ikke lyst til å reise, samtidig som man ikke vil såre noen. Ett forferdelig vanskelig valg…Som regel så vinner angsten og man blir hjemme.


Noe annet som er dumt når man har angst…Det er å få barn 🙂

Da må man forholde seg til dåp, skoletilstelninger, aktiviteter, konfirmasjon, bryllup og igjen dåp…En evig runddans med gruinger 🙂 

Og det stopper ikke der. Har man søsken. Ja, da får man nevøer og nieser, som igjen får seg en bedre halvdel og barn. Da står begivenhetene i kø igjen. Giftemål, dåp, konfirmasjoner og bryllyp og tilbake til begynnelsen igjen 😀 

Sånn er det å leve med angst og ha en familie….Noen ganger skulle man ønske de bare sluttet å invitere. 

Neida, det er så ille. Men jeg lever heller med den dårlige samvittigheten over å ikke stille opp, enn å miste kontakten med noen av dem 🙂 Nå er det jo ingen hemmelighet hvorfor jeg ikke kommer. Det er bra. 

Hvis du har det på samme måte. Vær åpen med familien din. De ser hvordan du har det, men det kan hende de er litt redde for å si noe. Fortell hva som skjer i livet ditt. Da slipper du lyve hver gang det er noe. Du slipper bruke masse energi på å grue deg og på å tenke på en “god” unnskyldning. 

Den eneste gode unnskyldningen du kan si er……..”Beklager, men jeg tør ikke komme. Det blir for mye mennesker for meg og jeg blir syk av det”2…Når du har sagt det høyt og du vet at de andre vet, så kan det hende angsten gir opp og du greier dra allikevel. For da vet du at om du gjemmer deg bort litt, eller ikke sier noe en stund, eller finner ut at du vil hjem igjen….Så er det ingen som synes det er rart. 

De kommer til å være stolte av deg fordi du kom 🙂

Må skryte litt av lammelåret til slutt. Jeg synes det ble litt seigt, men de andre syntes det var veldig godt 🙂 Så da var det nok det. Sausen lagd på skyen ble veldig god. Er veldig fornøyd siden det var første gang jeg så og tok i ett lammelår 🙂

Såh….Dette var min påske. Jeg har kost meg og hatt gode dager 🙂 

Nå er det blitt natta igjen, den kommer gruelig fort 🙂 

Ta vare på deg selv. Ta med deg ett lite minne fra dagen inn i drømmen. 

Klem fra meg <3