Dagen i dag er en fin dag. Kan egentlig ikke klage på noen av dagene, de gjør sitt beste og gir det de kan. Det er bare for oss å ta i mot og finne glede i de små tingene 🙂
Satt ute en stund og malte. Var godt før det begynte blåse.
Er ikke så god på dette, men det er gøy og beroligende 🙂
Dette er sånn langt inne i meg. Der jeg har gjemt bort og stengt inne den jeg egentlig er.
Det er farger, kjærlighet, sang og musikk og tårer.
Krattet under har gjort jobben sin nå i mange år og holdt alt det fine fast høyt der oppe så jeg ikke har fått tak i. Men nå har det begynt å trekke seg tilbake og trærne får luft og lyset slipper til.
Vanskelig å se, men nederst på krattet er det flere nye grønne skudd. Jeg regner med at det blir en fin beskyttende hekk der etter hvert som passer på at ingenting kommer inn til mitt innerste jeg igjen for å jage livet opp i toppen og holde det fast der.
Fra nå av skal vinden få ruske i de fine fargerike bladene så notene spiller fin musikk så tårene tør komme frem 🙂
Og
hjertet fylles med alt sammen og vokser seg stort og mykt så det rommer alt dagene og livet gir meg 🙂
Sist jeg pratet med Berit sa hun at jeg var full av sinne, eksplosiv…Nei, jeg kjenner ikke noe sinne. Men gråt og sorg er det mye av.
Nå i dag kunne jeg fortalt Berit at jammen meg hadde hun rett 🙂
Det har vært så mye sinne i hele kroppen i dag at jeg har følt jeg kunne eksplodere når som helst.
Derfor når sambo`n og Pia (katten) gikk en tur nå i kveld så skulle jeg prøve en meditasjon for å slappe av litt.
Det gikk jo ikke, alt i kroppen sto jo og dirret.
Så da satte jeg på Poisen med Alice Cooper
Satte på boksehanskene til gutta
og bokset løs på veggen i gangen. Ingen vinduer der så ingen ser meg 🙂
En del av meg sa at jeg ikke kunne oppføre meg sånn, en annen sa at jeg måtte oppføre meg sånn.
Alice Cooper fortsatte til neste sang og lyden måtte settes høyere…Det er noe med det, kan ikke spille den musikken på normal styrke 🙂
Begynte på ett maleri. Holdt penselen som man skal og tenkte på hvordan jeg skulle male følelsen jeg kjente på.
Men så tok musikken over, tankene og fornuften forsvant.
Tok ett ordentlig grep om penselen med hele hånda. Hadde litt maling på arket og slo penselen nedi…Greier ikke beskrive hvordan, men det synes kanskje 🙂
Holdt penselen loddrett og kjørte den ned i lerretet med full styrke…Musikken og andre lyder forsvant, synet ble borte og jeg bare gjorde.
Litt sjokkert over at jeg kunne gjøre sånn, slippe negativiteten løs på den måten. Det har jeg aldri gjort før.
Har litt dårlig samvittighet ovenfor penselen stakkar 🙂
Arket jeg blandet farger på fikk også gjennomgå en stund.
Da jeg “våknet” og så bilde så synes jeg ikke det ser så verst ut 🙂
En bokserunde i gangen tilslutt 🙂
Det er fortsatt kribling og uro i kroppen, men kjenner det er litt bedre. Bittelitt av sinnet er borte. Så noen dager fremover kommer jeg til å gjøre dette når de andre går tur…
Blir spennende og se hvordan bildet forandrer seg etter hvert som sinnet går ut av kroppen 🙂
Noen ganger tenker jeg at jeg angrer på AuraTransformasjon™ hos Berit. Fordi det er så sinnsykt slitsomt å måtte forholde meg til alle følelser og forandringer som skjer i meg.
Men så er jeg også så innmari glad for at jeg fikk mulighet til å gjøre det. Fordi det gjør meg hel og tomrommet som var i meg fylles opp med positive energier 🙂
Så jeg må igjen takke ungene mine for at de ga meg penger i bursdagsgave så jeg kunne gjøre det, og takk til Berit for at hun fortalte at hun trodde det var noe for meg <3
Jeg er så takknemlig for at som skjer, for livet og for fremtiden 🙂
Fikk stor pakke fra Amazon som jeg har gledet meg veldig til…Akkurat nå vil ikke kroppen min forstå hvorfor jeg gledet meg, men etterhvert så tror jeg svaret kommer 🙂
Jeg fikk plutselig lyst for en stund siden å prøve male. Har prøvd før men ikke fått det til, har ikke greid på farge på lerretet i det hele tatt.
Men nå kom det til meg at tiden er inne og jeg kjøpte akrylmaling, lerret, penser og annet jeg tenkte jeg trengte…Smarte meg tenkte at hvit…det er bare hvit som er ingenting. Det trenger jeg ikke…Joa, forsto jo fort at hvit er veldig viktig den 🙂
Jeg har ingen plan og ingen følelse av at dette er noe for meg, men kjenner at det er noe jeg må.
Jeg må øve på at ikke alt har en klar, glatt farge. Alt trenger ikke være symmetrisk og alt trenger ikke være innafor noen streker som lager ett klart bilde.
Jeg har jo lurt på hvordan jeg skal få hull klumpen i meg som jeg har samlet på over 40 år med alle negative følelser som finnes…
Nå har jeg funnet triggeren til det 🙂
Maling.
Fyttirakkern så sint jeg blir, og lei meg.
Kroppen rister både utenpå og inni. Hjertet hamrer i ujevnt tempo. Alt smått og stort i kroppen klør og irriterer. Hver eneste celle vibrerer. Musklene står i høyspenn.
Jeg er kjempesint og har bare lyst til å trøkke penslene i maling og presse dem ned på lerretet. Knekke dem.
Det er jæskla vanskelig å ikke gi opp og bare kaste alt sammen kjenner jeg…Mitt høyeste ønske nå er å gjøre akkurat det 🙂
Før pakka kom kjente jeg på følelsen av å glede meg til noe for første gang. Jeg er veldig god på å glede meg på andres vegne. Men å glede meg for bare min egen skyld..det har jeg ikke lov til å gjøre..det er en ny følelse…
Jeg var absolutt ikke forberedt på at jeg også skulle få kjenne på en annen ny følelse jeg ikke kan huske jeg har følt på før…
Sinne…
Det er jeg veldig god på å fortrenge og samle i klumpen inni meg.
Det nye sinnet jeg føler nå kjenner jeg legger seg uten på klumpen og gnager seg innover til det gamle…Kanskje planen er å spise opp det gamle etter hvert som det kommer fram så jeg ikke trenger bry meg om det lenger. Det er jo gammelt og siden jeg har hukommelsestap så husker jeg jo ikke hvorfor det gamle sinnet er i meg. Da er det heller ingen vits i å gå rundt å bære på det.
Jaja…
Sånn er det her 🙂
Jeg har bestemt meg for at denne gangen skal jeg ikke gi opp og kvitte meg med alt…Jeg har bestill enda mer maling og pensler. Det kan jo hende jeg ødelegger dem hvis jeg ikke greier styre lysten til å kjøre penselen ned i lerretet. Tror muligens det ikke er sånn man skal gjøre det og at de da blir ødelagt 😀
Men, kanskje det er det jeg skal gjøre nå for å få ut sinnet jeg føler. Kanskje det er min måte å utagere på. Må jo si det er en helt grei måte, ikke så dyr heller…Det hadde vært verre om jeg hadde følt for å hive serviser og annet i gulvet 😀
Det er en så merkelig blanda følelse i meg nå at jeg føler meg på bristepunktet…Jeg er så full av sinne og sorg. Samtidig som jeg kjenner en enorm glede fordi jeg kjenner på de to andre følelsene…Lysten til å gi opp, pakke bort alt og prøve få plass til de to følelsene i klumpen i meg som allerede er så full at den nesten sprekker. Og lysten til å ikke gi opp, men fortsette male og la det nye sinnet og sorgen fortsette gnage seg innover i klumpen…De to lystene kjemper en sinnsyk kamp i meg nå og ingen av dem vil gi seg. Jeg vet det å fortsette vinner, men jeg er livredd…
Livredd for hva som skjer etter at den har vunnet.
Jeg tror jeg har opplevd mye traumatisk og vondt i livet…Men dette her er ganske ille det å 🙂 Jeg greier ikke se for meg noe jeg kan male, ingen motiver. Det eneste jeg ser når jeg tenker på å gå tilbake til spisestuebordet der jeg maler er at jeg knekker alle pensler, tråkker på alle tubene så de blir ødelagte og knekker alle lerretene…Det gir litt tilfredstillelse det å, samtidig som det gjør vondt fordi jeg vet at det kan jeg ikke gjøre 🙂
Som jeg har skrevet før så husker jeg nesten ingenting av livet mitt. Husker ikke at jeg noen gang har hatt en familie jeg har bodd med og snakket med. Husker ikke at jeg har gått på noen skoler eller hatt venner jeg har gjort noe med noen gang. Jeg har bilder av mennesker og hendelser så jeg vet jo at jeg har kjent folk og vært sammen med de. Men det er helt tomt i kroppen og gir meg ingenting å se bildene eller høre de fortelle meg om ting.
Etter å ha gått mer og mer inn i meg selv, hørt flere bøker og annet om selvutvikling, meditasjon og det spirituelle så har jeg begynt å forstå en god del.
Kjenner jeg er kommet til kjernen av problemet, men der er det full stopp. For å få hull på den kula så er jeg nødt til å gråte…og det er absolutt ingen enkel sak å få til 🙂
Jeg har kommet så langt at jeg har begynt å like meg selv, kan se meg i speilet og møte mine egne øyne uten å bli dårlig. Kan til og med gi meg selv ett smil noen ganger 🙂
Jeg greier si til meg selv at jeg har lov til å tenke, føle, gjøre og mye mer akkurat det jeg ønsker for min egen skyld. Jeg jobber med å ikke alltid inkludere andre i de tankene. Ikke alltid lure på om den eller den skulle fått en god tanke før jeg tenker på meg.
Jeg øver på å forstå at ikke tankene mine skader andre eller forandrer på hvordan verden utenfor fungerer. Selv om jeg tenker en positiv tanke for meg eller andre så betyr det ikke at noe negativt kommer til å skje med verden eller den personen jeg tenkte tanken om. Selv om jeg tenker noe negativt om personer jeg møter, trenger ikke være noe stort, bare “uff, skoa dine var ikke fine” eller noe sånt. Så kommer det ikke til å skje noe alvorlig hverken med meg eller den andre personen.
Det er en hard og tøff jobb å gå igjennom alle disse tankene og følelsene og innse at den jeg har trodd har vært meg i alle år absolutt ikke er meg.
Meg er blitt borte og jeg tror jeg har funnet ut hvor jeg har gjemt meg de siste 39 årene.
Jeg skilte meg fra meg selv i høstferien i 1983. Siden da har jeg vært her på jorda, men ikke levd her.
Jeg fortrengte nesten alt før den ferien, og har bare svevd utenfor meg selv etter den ferien.
Jeg har ikke forstått hvorfor jeg husker det meste om alle mennesker, men jeg husker ikke at jeg har snakket med eller vært sammen med dem. Jeg husker mange hus. Men jeg ser dem alltid ovenfra og det er tomme rom.
Jeg forsto hvorfor en natt jeg satt og “reiste” tilbake til kirken faren min er begravd 🙂
Jeg er fortsatt der at jeg synes det spirituelle er litt rart og noen ganger skummelt å snakke om, og jeg tror ikke alltid på at det jeg får frem er rett. Selv om det kjennes sånn ut 🙂
Kan jo si det da at jeg hadde en veldig fin stund der i Mangen kapell sammen med faren min, mye falt på plass. Mor og søster dukket også opp og jeg kjente den gode følelsen av familie og tilhørighet som jeg har savnet <3
Men det jeg skulle frem til er da jeg forsto hvorfor jeg ikke husker og hvorfor det lille jeg husker er i fugleperspektiv.
Det eneste minnet jeg har fra begravelsen til faren min er ei som synger, men jeg har sett henne ovenfra som om jeg satt på galleriet. Jeg har jo forstått at det ikke stemte. Vet jo at de nærmeste pårørende alltid sitter på første benk.
Så fikk jeg se meg selv sveve oppe under taket ved galleriet, samtidig som jeg så mor, søster og meg sitte der ned på første benk. Og da forsto jeg.
Da i den begravelsen skilte jeg meg fra meg selv.
For å takle sorgen, og sikkert sinnet over at han døde så måtte jeg gjøre noe for å beskytte meg selv. Så da stakk jeg av og gjemte meg, En del av meg ble igjen der oppe under taket i kirken og hver gang jeg har møtt noen, vært noe sted og opplevd noe etter det så har jeg fortsatt med å sveve over meg for å beskytte meg selv fra sorg og sinne…Eller kanskje beskytte meg selv fra å bryte sammen og vise at jeg ikke har hatt det bra.
Sånn jeg husker den høstferien i Oktober 83…
Jeg kom hjem og fikk vite at faren min var veldig syk (kreft). Jeg husker jeg satt ved siden av han i sofaen. Satt ved siden av han i dobbeltsenga og feiret 17 års dagen min som er i November. Husker sykebilen står utenfor huset med bakdørene åpne, ser dørene lukkes og bilen drar. Vi var hos tante og onkel mens mor var på sykehuset hos far. Mor sitter ved kjøkkenbordet hos tante og onkel og forteller at far er død.
Så husker jeg ikke noe mer.
Jeg tror det skjedde i løpet av den ferieuka, men det kan godt hende det tok lenger tid. Og jeg aner ikke hvor lenge jeg var hjemme før jeg dro tilbake til folkehøyskolen. Har glemt å spørre mor om det 🙂
Det er også kanskje en del av at jeg har fortrengt alt. Det at jeg reiste fra mor og søster rett etter og lot de sitte der med tomheten og sorgen.
I følge samboer (gikk også på folkehøyskolen) så hadde de andre fått beskjed om hva som hadde skjedd og at de skulle ta vare på meg…Vet ikke om jeg hadde det problemet den gang…Men jeg hater å bli tatt vare på 🙂 Så for å slippe det så måtte jeg bite sorgen og gråten i meg og ikke vise noen at jeg hadde det vondt.
Og i følge ei som også gikk der så reagerte hun på at jeg ikke viste noen følelser om at noen hadde skjedd. Alt var som før…
Så..
konklusjonen min er etter en hel vinters forskning 😀
At jeg må greie dra tilbake til høstferien i Oktober 1983 og finne igjen 17 år gamle meg.
Jeg har vært så nær de to siste nettene, men så glepper jeg unna og svever av sted. Hvordan i alle dager skal man få tak i en 17 åring som ikke vil bli funnet 😀
Jeg kan se meg sveve rundt akkurat utenfor rekkevidde, jeg hører meg le og ha det gøy.
Så…
nå må jeg bare få hull på den kula som har samlet på 39 år med negative følelser som jeg ikke har gitt meg selv lov til å føle. Å fytti rakkern så skummelt det er 🙂
I følge mor så gråt jeg mye da rett etter far døde. Men jeg tror det var siste gang. Jeg har felt noen tårer siden da, men det er så lite at det teller ikke. Det har ikke gjort noen forskjell på klumpen i halsen. Jeg er veldig god på å “klippe” tårekanalene av med en gang de begynner slippe tårer gjennom.
Jaja…
sånn går nettene her 😀
Jeg må jo også si at jeg har det veldig bra og er utrolig takknemlig for livet jeg har og menneskene som er i livet mitt <3
Og jeg er også kommet fram til at jeg er veldig takknemlig for at jeg er akkurat meg og har hatt det livet jeg har hatt. Det er ingenting jeg ville forandret på.
Jeg vet hvem jeg er og hva jeg har, og akkurat sånn vil jeg ha det.
Det er vel det som gjør det så vanskelig og skummelt å stikke hull på den klumpen. For i det øyeblikket den åpnes og gråten kommer…Da vil det mest sannsynlig skje forandringer…Da kan det hende 17 år gamle jeg endelig kommer hjem igjen til meg…Og med henne kommer også kanskje alle minnene om det som har skjedd i livet. De hun har tatt til seg og hatt det gøy i der utenfor meg.
Hvordan vil jeg takle det?
Hvordan blir det å leve videre med latter i halsen i stedet for klumpen full av gråt?
Joa, jeg vet det blir bedre. Men så er det det da at forandringer er skumle, selv om de er positive. 39 år sammen med den personen jeg er nå, det er lang tid det. Hvordan sier man opp en leieboer som har tatt så stor plass så lenge?
Hun har fått oppsigelsen, det sto bare ikke noen dato for flytting på den…Men jeg kjenner hun driver og pakker og når tiden er inne så flytter hun. Og da kan 17 åringen flytte hjem igjen og begynne utvaskingen av det gamle. For det tror jeg ikke hun andre gidder 😀
Når jeg skriver dette nå så kjenner jeg at jeg gleder meg litt også til å innrede på nytt <3
Tror dette er litt deg jeg Hanne det lille hjertet er omsorgen og kjærligheten til deg selv . . Det store er for alle andre, for stort hjerte det har du ! Det lille er på vei inn i det store Gleder meg til du flytter inn (Charlotte)
Dette fikk jeg som kommentar på ett innlegg jeg delte på facebook. Kjente ingen glede den gang ved å skulle finne meg selv. Men nå gleder jeg meg jeg å til å flytte inn og gjøre meg til meg 🙂
Sånn da har jeg fått ut litt av det som rører seg i meg om dagen….eller natten, det er da det skjer 😀
Denne vinteren har jeg ikke gjort mer enn jeg må gjøre, jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært ute av huset. Jeg har prøvd å jobbe med meg selv og finne ut hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg ikke husker noe. Prøvd å finne meg selv langt der inne i meg som jeg absolutt ikke har noe ønske om å finne og bli kjent med…
Jeg har sovet lite fordi det er om natten i mørket alene det er lettest å komme i kontakt med meg og fortiden…Da det er lettest å “se og høre” følelsene.
Jeg har vært innom barneskolen, ungdomsskolen og 5 hus jeg har bodd i og kirken faren min er begravd ved. Og det har vært fint 🙂 Jeg har fått kvittet meg med mye negativt. Ikke klare bilder av ting som har skjedd, men følelser kanskje. En grå, tung masse som har klemt om meg både inni og utenpå. I og utenfor kirken sammen med faren min var det bare positivt.
Det kjennes så dumt ut å fortelle om dette, det er bare ting som skjedde i mitt hode. Og jeg slites mellom at jeg virkelig opplevde det og at det bare skjedde fordi jeg ville det skulle skje…Jeg heller litt mot at jeg begynner bli bittelitt gal…men, det får så være 🙂
Også har jeg prøvd å sette meg litt inn i dette med det alternative. Det med evner man kan ha og hvordan komme i kontakt med seg sjøl og alt mulig annet de driver med.
Prøvd å høre på bøker på storytel om dette. Det gikk fint en stund, så ble det mer og mer snakk om energier. Også er det mye jeg og meg, da detter jeg ut. Jeg har ingen tanker om meg.
Sambo`n og jeg begynte prate. Har diskutert det før og vi blir ikke enige 🙂
Jeg blir super stressa, lei meg, sint og kjemperedd når jeg begynner tenke på og prate om disse alternative tingene…
Jeg kjenner jeg misliker veldig at jeg har en aura og chakraer…hvis det finnes. I mitt hode er det ingen beviser for det, så da tror jeg ikke helt på det, samtidig som jeg ikke kan avskrive at det er der.
Hvis det finnes så liker jeg ikke at jeg sprer mine energier hver gang jeg er i nærheten av andre mennesker, eller snakker med noen i telefonen eller chatter med noen…Eller skriver her i bloggen…
Det gjør meg redd.
Jeg søkte på hvordan man skrur av eller stenger inne disse energiene. Men det eneste som kommer opp er hvordan beskytte seg mot andres energier…Jeg blåser i det…Jeg vil beskytte andre mot mine energier.
Sambo`n kom med ett eksempel…
Hvis du kommer ny til ett sted med flere mennesker også er det en som ikke liker deg og ikke vil ha deg der…Han mener at den ene er problemet og at den ikke skal tas hensyn til. Man skal gå inn i gruppen og være høflig mot den ene personen, uten å forholde seg mer til den.
Jeg mener jeg er problemet og at jeg da må trekke meg tilbake og ikke presse meg på.
Jeg blir også mer og mer sikker på at jeg ikke har sosial angst som psykologen sa…De er ikke så gode på å stille diagnoser, de velger letteste løsningen. Eller de har kanskje ikke noen annen forklaring fordi de ikke snakker ordentlig med pasientene og finner ut av hva de egentlig føler.
Jeg er ikke redd for andre mennesker. Jeg har ikke problemer med å snakke med dem. Det er det jeg ubevisst gir disse menneskene jeg møter av negativitet jeg er livredd for.
Sambo`n leste at hvis man møter andre mennesker med positiv holdning og positive ord så vil de få en positiv følelse og ha det bra.
Men…
Det derre med disse energiene. Det er jo ubevisste utstrålinger. Da aner jo ikke jeg hva jeg sender ut. Det er en stor sjanse å ta, kanskje det går bra, kanskje ikke…
Samvittigheten min tillater meg ikke å ta sånne sjanser 🙂
Så, jeg har kommet fram til at jeg må lære meg å stenge disse energiene inne, aller helst skru dem av. Men da dør jeg visst i følge sambo`n. Det ville vært dumt, føler meg ikke helt klar for det ennå 🙂 Da får jeg prøve trekke de inn i meg selv og stenge dem inne i stedet. I hvertfall hvis jeg skal ut av huset og risikerer å møte andre.
Jaja, sånn var kvelden her. Nå har sambo`n og katta gått og lagt seg. Jeg har for mye følelser i meg til at jeg får sove ennå, så jeg må prøve finne noe å roe ned på…En episode eller to av Friends kanskje…Det er min trygghetsserie. Den jeg kommer tilbake til når livet blir litt for stort for meg 🙂 Følelsene lander igjen når jeg får meg selv og fortiden jeg ikke aner noe om på avstand. Og glemmer alt om disse energiene som visstnok skal fly rundt mellom alt og alle 🙂
Da prøver jeg trekke tilbake alle energier jeg har lagt inn i dette innlegget og ønsker deg en god natt hvis du ikke har sovnet alt, og en riktig god Søndag 🙂
Håper du har hatt en fin jul og en god start på det nye året.
Denne vinteren er første på over 30 år uten barn for meg.
Og denne vinteren er første jeg ikke har vært ute og satt pris på snøen og kulda…Eller egentlig satt pris på gleden ved å komme inn igjen og kjenne varmen spre seg i kroppen og at det prikker i kinnene og fingrene når kulda trekker seg tilbake 🙂
Jeg kan telle på ene hånda hvor mange ganger jeg har vært ute. Denne vinteren har blitt brukt på å prøve finne igjen meg selv. Har ikke funnet meg ennå. Jeg dukker opp også forsvinner jeg igjen med en gang. Ett sted langt der inne i meg så gjemmer jeg meg. Det er noe med meg som jeg ikke vil at jeg skal bli kjent med.
Jeg blir mer og mer fokusert på meg og hva jeg gjemmer.
Det går utover søvnen. For når sambo`n og katten legger seg og jeg slukker lysene og det blir stille. Så blir jeg sittende oppe, eller legger meg. Det er ikke så mye tankekjør og stress som holder meg våken. Jeg har bare ikke lyst til å sove. Det er noe som presser på innenfra, men jeg får ikke tak i det. Hvis jeg sitter oppe litt til og ikke tenker på noe så kanskje det greier presse seg helt ut 🙂
Det har ikke skjedd ennå…selv om klokka er både 4 og 5 før jeg er så trøtt at jeg sovner.
En dag…da løsner det.
Må ha trua på det. Gruer meg og tror det kanskje bli bra etterpå…kanskje 🙂
En tanke jeg har hatt noen netter i det siste når jeg sitter/ligger og venter er…
Hva hadde jeg ønsket meg hvis jeg hadde funnet en krukke eller noe med en sånn ånd som gir 3 ønsker 🙂
Jeg ønsker
å få så mye penger at jeg kunne gitt alle 4 ungene nok til å komme seg inn på boligmarkedet.
Det trengs jo litt da til 4 stykker og siden den ånden muligens ikke finnes så leverer jeg lottokupong hver uke 🙂
Når jeg tenker etter så er det vel like stor sjans for å vinne i lotto som å finne den ånden.
Men det er mitt første og høyeste ønske 🙂
Jeg ønsker
å få ett minne av at jeg har levd sammen med familien min…Den jeg vokste opp med.
Mor,far og søster.
Jeg vet de er familien min…mine aller nærmeste…De jeg har bodd i samme hus med, vært i de samme rommene med. I huset mor, far og jeg flyttet inn i før søster ble født. Der jeg bodde fra ca 70 taller til 85 (tror jeg) da jeg flytter på hybel…I huset mor bygde etter far døde i 83 og jeg bodde sammen med henne og søster fra ca 85 til 88…
Jeg ønsker meg ett minne av at jeg har bodd der sammen med dem. Ikke bare minne om hvordan huset så ut og romfordelingen.
Men…
jeg ønsker å huske at jeg har gått gjennom rommene. Sitter sammen med familien min og spist middag, feiret en jul, bursdagselskap, hatt en samtale. Huske at jeg har hatt ett eget rom. Hvordan det så ut. Hva slags møbler jeg hadde, hva som pyntet opp rommet…Hadde jeg venner, var de på besøk…Har jeg noen gang snakket med familien min?
Jeg ønsker meg ett minne jeg helt sikkert kan si at….ja dette skjedde virkelig…Jeg har fysisk vært i disse husene…sammen med familien min og vi gjorde det eller det sammen…
Jeg prøver se for meg at jeg er i husene…prøver gå gjennom rommene. Men føttene mine vil ikke være på gulvet og jeg bare svever opp og over dem. Ser ned på tomme rom uten innbo og mennesker…
Jeg ser på bilder og hører mor og venninne fortelle om hendelser.
Det er helt tomt og det sier meg absolutt ingenting…
Jeg ønsker
minner fra Bjerkely folkehøyskole som jeg bodde på i 83/84.
Jeg husker internatene, hovedbygget og området rundt. Veien til Kvesetmoen der vi handlet og tok toget (tror jeg)
Jeg husker alle menneskene, hva de heter og hvor de kom fra.
Men…
jeg har ingen minner av at jeg noen gang har snakket med dem eller vært i samme rom som dem. Jeg har ingen minner om hva vi gjorde i fagene på skolen eller på fritiden…
Jeg har masse bilder og snakker med venninna mi som også gikk der. Hun forteller masse og det sier meg
absolutt ingenting.
Det er helt tomt.
Siden andre sier det var ett veldig godt år for meg og at jeg hadde det så fint der. At jeg endelig var meg selv…Selvstendig og utadvendt.
Jeg var trygg og fikk mange gode venner…
Det hadde vært fint å fått minner om det året 🙂
Det siste ønsket hadde gitt meg noe ekstra også.
Siden sambo`n og jeg gikk på Bjerkely sammen og i følge andre var veldig mye sammen der…
Så hadde det vært fint å huske noe av det vi gjorde. Føle nærheten vi hadde.
Selv om vi nå har bodd sammen i 6 år har det ikke dukket opp ett eneste minne om at jeg har kjent han før han flyttet inn…Selvfølgelig visste jeg at jeg har bodd på Bjerkely med han da jeg spurte om vi kunne møtes en gang jeg var i Bergen (han bodde der)
Men jeg husket bare navnet hans og hvor han hadde hadde bodd før…
Jeg hadde/har ingen minner om at vi noen gang har sett hverandre før eller snakket sammen…
Sånn…
Det var mine 3 ønsker hvis en dag ånden skulle dukke opp 🙂
Ett ønske om å kjenne gleden i hjertet og følelsen i magen fordi jeg vet at ungene mine har trygge steder å bo som er deres..
Ett ønske om å kjenne gleden i hjertet og følelsen i magen fordi jeg har vokst opp med en familie. Jeg har bodd sammen med dem og snakket med dem. Fordi jeg kan se dem for meg sammen med meg i familiesituasjoner fra da jeg var lita/ung.
Ett ønske om å kjenne gleden i hjertet og følelsen i magen fordi jeg var så heldig å komme inn på Bjerkely. For alle menneskene som bodde der sammen med meg. For alt jeg opplevde sammen med dem. Jeg vet jeg bodde på rom med Linda og jeg ønsker så veldig å huske noe fra tiden vi hadde sammen.
Minner om sambo`n og meg da vi møttes første gang på Bjerkely og kontakten andre sier vi hadde der.
Jaja…
Da ble det enda ett innlegg om disse minnene mine som jeg ikke finner tilbake til. Jeg vet de er i meg, ett eller annet sted…Men forstår ikke hvorfor jeg har gjemt dem som forferdelig godt bort…
Ett sånt totalt hukommelsestap kan da ikke være normalt.
Nå har jeg fått skrevet ut tankene som har surret de siste nettene så kanskje det blir lettere å sovne til mer normal tid nå 🙂
Ønsker den en fortsatt god helg. Ta godt vare på deg selv og de rundt deg.
Advent hadde med seg en lett depresjon til meg, og etterhvert som dagene gikk mot julaften har den blitt verre og verre. Ungene er ikke her og jeg har prøvd å overtale sambo`n i flere uker til å reise hjem til sine og feire.
Det går helt fint at ungene ikke er her. Vet de koser seg, gleder meg over at de er sammen og skaper sine tradisjoner og minner <3 Neste år er de kanskje her igjen 🙂
Sambo`n nektet å reise så han ble og har levd med ei kjærring som ikke ville ha jul i det hele tatt 🙂
I går var en helt grusom dag. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme gjennom dagene. Den dårlige samvittigheten holdt på å ta livet av meg. Magen tålte ikke noe mat og hodet, nakke og skuldre verket som fy.
Da sambo`n gikk å la seg i går var jeg så fortvilet.
Jeg stokket ene kortstokken jeg har, Transformasjon datt ut. Fikk beskjed om å legge gammelt bak meg og en del annet. Ble enda litt mer fortvilet fordi jeg ikke forsto hvordan det skulle gjøres. Det står ingen bruksanvisning på kortene om hvordan man går frem 🙂
Noe sa meg at jeg skulle sette meg i sofaen med føttene i gulvet og og hendene i fanget med håndflatene opp. Så da gjorde jeg det 🙂 Lydighet har jeg da lært og gjør som jeg får beskjed om 😀
Jeg hadde en samtale med Gud, Jesus, englene og universet. Ba om hjelp med å legge alt det gamle bak meg og bli kvitt depresjon, angst og alt mørkt, tungt, vondt og negativt.
Vet det høres helt merkelig ut at det kan skje, og det er kanskje bare trua som gjør det. Men så lenge det virker så er jeg lykkelig for det 🙂
Jeg fikk veiledning i hvordan jeg skulle rense meg selv for alt jeg ikke trenger bære på. Jeg tok av meg to kondomdresser med mørke og brant det opp i ovnen. Jeg har hatt et forferdelig press og trykk rundt overkroppen og opp i hodet. Så for meg en metallrustning som satt forferdelig stramt. Tok den av og tråkket på den før jeg la den i ovnen. Jeg tok ut den evighetskula i magen med masse negative følelser i, tråkket på den og knuste den. Det var skummelt.
Hvem er jeg uten den kula i magen der alt vondt er samlet, hva vil skje når den er borte?
Mens jeg holdt på kjente jeg at trykket i og rundt kroppen forandret seg. Lufta ble lettere og kaldere på en god måte.
Jeg ba om healing til de plassene i kroppen som trengte det. Og jeg kjente det kom energier inn i kroppen som gjorde at jeg måtte strekke på musklene over brystet, ryggen og nakken.
Da jeg følte jeg hadde fått all den hjelpen jeg trengte drakk jeg ei flaske imsdalvann og stokket kortstokken igjen. Da datt Nytt syn ut. Om å slippe opp og se verden i nytt lys 🙂
I det siste har jeg ikke greid slappe av og spesielt hodet og nakken har kjentes ut som de har ligget flere cm over puta. I natt har jeg ligget helt nedpå og sovet veldig godt 🙂
Da jeg sto og pusset tennene måtte jeg smile og det har jeg ikke følt for å gjøre på flere uker 🙂
Snakket med venninna mi i går, husker nesten ikke hva vi snakket om fordi jeg var så forferdelig langt nede. Men husker jeg sa at jeg ikke lyst til å gjøre noe som helst. Ikke pynte eller ha julemat, ingenting gledet. Da sa hun…
Kanskje det er det du trenger i år da…å ikke gjøre noen ting <3
Og det tror jeg jammen meg hun hadde rett i. For når jeg hadde fått hatt praten med Gud og de andre så falt den setningen på plass 🙂
Jeg sovnet med gode tanker og ett smil og var spent på hvordan det ville bli når jeg våknet. Hadde en drøm om at jeg var i noe krig av noe slag. Mange ble drept, jeg var med dem og trodde jeg var død. Gikk opp til ungene som var hjemme og skulle fortelle dem at jeg var død 🙂 Forsto ikke at de ikke så det på meg og tok fram mobilen og så på meg selv…Er jeg ikke veldig hvit i ansiktet da sa jeg, men nei jeg var som jeg bruker. Så gikk jeg ned igjen og der satt ei med ei stor sprøyte, tykk lang nål. Åja, det er nå det skje sa jeg, nå skal jeg dø…Nei da hun de (vet ikke hvem) har bestemt seg for å bare ta blodprøver av deg sa hun. Også stakk hun meg i armen 🙂
Da våknet jeg og følte bare fred og glede.
Død betyr forandringer og jeg kjenner det er mye som skjer i meg 🙂
Så i dag har jula kommet hit til oss allikevel, selv om det så veldig mørkt ut.
Vi har tørka støv i dag, gulvene ser ikke ut for det har vi ikke stresset med. Juletreet ble pyntet 1650 i dag og middagen var ferdig en time på overtid 🙂
Det eneste vi har pyntet med er julekrybba som vi er veldig glad i. Også fikk vi julekort av tanta og onkelen til Ole med juleevangeliet i, kjempefint.
Jeg kjøpte to blomsterbuketter for å lage sånn oppsats som jeg bruker til jule. Men det var utsolgt for oasis så da står de i vaser i stedet 🙂
Vi har ikke dekket bordet, men tok maten på tallerken fra kjøkkenet og satt i sofaen og spiste.
Og ja Lisbeth <3 det er akkurat det jeg trengte i år.
Legge fra meg dårlig samvittighet fordi de rundt meg ikke får den jula de fortjener og er vant til. Jeg vet ungene har det fint med hverandre og sambo`n hadde valget helt til i dag tidlig om å reise hjem.
I dag har jeg gledet meg, kost meg med at vi pyntet treet og lagde mat sammen. Og maten smakte veldig godt 🙂
Dette ble en lang julefortelling gitt, jaja. Takk for at du leste 🙂
Så da ønsker jeg deg en fortsatt fredelig julekveld og og romjul.
Jeg håper du som sliter…litt eller mye prøver å ta en pause og bare fokusere på deg selv i deg selv. Lytt til og kjenn på beskjeder du får og følg dem. Hvis du føler du vil ha ett kort som kan du sende meg en mld så skal jeg stokke for deg. Jeg har englekort, gudinnekort og tarotkort 🙂
Siden jeg er altfor skeptisk, ikke er så innmari glad i forandringer i meg selv og ikke har så forferdelig godt selvbilde så har jeg svingt veldig mellom nedstemthet, tvil, irritasjon og positivitet, tro og glede 🙂
Nå har jeg tenkt gjennom de siste dagene/nettene 🙂
Jeg har vært alene hjemme noen dager i helga som var. Siden vi har en katt som går i bånd så måtte jeg sette henne ut og hente henne inn igjen. Det har vært ett problem fordi nabo`n har hage nær oss og jeg slet med å gå ut i tilfelle de satt ute. Så alltid ut vinduet for å sjekke før jeg åpnet døra og gikk ut. Så jeg dem så ble jeg inne til jeg var sikker på at de ikke var der lenger. I helga så tenkte jeg ikke på å sjekke før jeg gikk ut. En dag satt hun der, men jeg kjente ikke det vanlige stresset 🙂
Siden jeg ikke bare godtar at ting blir bedre så tenker jeg at det også kan være fordi jeg ikke hadde noe valg. Det var ingen andre her som kunne gå ut, derfor kunne jeg ikke få noen reaksjon på det 🙂
Jeg var en tur på Spar og handlet. Det var ikke godt da jeg kom hjem. Angsten kom da jeg gikk inn døra, men det ble ga seg fort.
En forandring jeg tenker kommer av behandlingen er at jeg sovner uten Sobril (beroligende) og musikk. Nå er kroppen rolig, uroen spesielt i beina er borte og jeg slapper av i nakken. Nakken og hodet brukte ligge litt over puta og tennene ble bitt så hardt sammen hele natta at jeg var utslitt hele dagen. Smerter fra skulderen og opp i hodet på venstre side.
Det er borte 🙂
Etter veldig mange år på denne måten så tror jeg ikke det bare har forsvunnet av seg selv 🙂
Alle de halve setningene som har fylt opp hjernen min er også borte. Jeg sier jeg brukte tenke halve setninger, de stoppet ved ett komma. Også tenkte jeg aldri frem til punktum. Hjernen var helt full av uferdige tanker.
De er borte 🙂
Nå er det rolig i hodet og de tankene jeg tenker blir tenkt ferdig. Samme som uroen, etter så mange år tror jeg ikke det har forsvunnet av seg selv 🙂
Det er mer luft rundt kroppen. Huden kjennes ikke så hoven, stram og øm.
Mørket føles ikke så skummelt.
Konsentrasjonen er blitt bedre. Når jeg hører lydbok, ser ett program eller snakker med sambo eller i mobilen. Så er det rolig i hjernen og jeg trenger ikke bruke masse energi på å holde fokuset. Tankene er der de skal være og flyr ikke rundt overalt.
Øynene er sjelens speil.
Og det er den sjelen langt der inne jeg har problemer med.
Min sjel er noe jeg ikke har hatt ønske om å bli kjent med. Jeg har fundert på det der med diagnosen sosial angst, og jeg tror ikke jeg har det. Ikke sånn jeg tror sosial angst er i hvertfall. Jeg har angst for å plage andre med meg. Siden jeg ikke greier forholde meg til meg, så kan jeg heller ikke tro at andre har lyst til det. Fordi noen kan få en dårlig dag pga noen jeg sier eller gjør, eller bare fordi de får en dårlig følelse når jeg er i nærheten. Så er det best å holde meg unna folk 🙂
Men nå etter AuraTransformasjon™ har jeg tenkt at kanskje jeg må starte langt der inne i meg selv.
Hvorfor føler jeg så sinne og hat når jeg snakker om det der inne?
Hvis det er sjelen så er den en gråsvart masse som ikke betyr noen ting. Den er verdiøs.
Spent på balanseringstimen til uka og hva som skjer etter den 🙂
Håpet mitt er at jeg skal forstå hvorfor den grå massen er låst inne og hvorfor jeg føler så sinne ovenfor den.
Også håper jeg at jeg skal huske noe fra fortiden.
Det hadde vært fint å få ett minne av at jeg har vært i samme rom/hus som min egen mor og søster, og at jeg har snakket med dem.
Jeg vet de er de de er. Jeg husker huset og rommene vi har bodd i. Men jeg har ingen minner av å ha vært der sammen med dem, eller at jeg har snakket med dem.
Det gjelder ikke bare dem, men alle mennesker jeg har kjent. Jeg vet hvem de er, hva de heter. Men jeg har aldri snakket med noen eller vært i samme rom som dem.
Jaja 🙂
Håper og tror det skal skje noe der oppe i hjernen og i sjelen etterhvert. Angrer ikke på at jeg takket ja til AuraTransformasjon™ for det har skjedd noe i meg. Det er bare jeg som er utålmodig og synes det tar for lang tid. Jeg vil liksom at større ting skal skje 😀 Men når jeg tenker etter så er jeg ikke klar for det heller tror jeg 🙂
Da ønsker jeg deg en fredelig natt og en god dag i morgen 🙂
I går skrev jeg om redsel for å gå opp i andre etasje og å dusje…her.
I kveld tror jeg jeg har funnet ut hva grunnen er 🙂 En av grunnene i hvertfall, det kan jo være flere. Men det finner jeg utav etter hvert 🙂
I mange år har livet vært som å være i en evig karusell. Det har snurret rundt i full fart så ting ikke har funnet sin plass hverken i hodet eller ellers i kroppen.
Karusellen har hakket de siste årene, det har vært glimt av småting som har greid å trenge seg gjennom snurringen. Nå i sommer ble jeg pensjonert mamma 🙂
Og da fikk jeg plutselig…for det kom veldig plutselig på at yngste var blitt voksen og skulle flytte 🙂 Men da hadde jeg ikke noen andre enn meg selv å fokusere på og da har karusellen snurret saktere og saktere.
Nå er jeg kommet dit at jeg kan tenke i fortid, nåtid og fremtid. Til nå har jeg bare levd i nuet, fra minutt til minutt. Fortiden husker jeg ikke, fortiden vet jeg ikke noe om. Og fortiden har vært alt som har vært foran meg…mye kan skje fra nå og ett minutt frem i tid, og det vet jeg ikke noe om. Derfor har jeg ikke greid å forholde meg til det.
Nå har livet delt seg og jeg vil gjerne huske fortiden…fordi den har noe med hvordan jeg er nå i nåtiden. Og hvis jeg greier finne noen svar så kan jeg gjøre fremtiden til det jeg ønsker for meg og mine 🙂
Det er en ille god følelse å kjenne på 😀
I kveld har jeg snakket lenge med mora mi om fortiden, både min, hennes og litt mormor sin. Jeg ser helt klart at vi henger sammen som ringene i en kjetting.
Mine barn er også ringer i den kjettingen. Nå er det på tide å bryte den opp så vi kan få hver vår ring som er vår egen 🙂
Mor hadde lest innlegget mitt fra i går og da kom hun på noe som skjedde på badet i “gamlehuset” vårt. Jeg var 4-5 år og hun badet meg. Det var ett lite bad med ett lite vindu på veggen over badekaret. Dør inn til ett soverom og til do. Plutselig hadde strømmen gått og det ble kølsvart. Mor hadde bedt meg sitte helt rolig i badekaret mens hun skulle gå og sjekke sikringene. Da måtte hun gå gjennom en do og ut i gangen. Husker ikke om hun måtte inn i ett kott også, jeg har en følelse av at sikringsskapet var der inne. Glemte spørre mor om det. Jeg ble sittende igjen alene der i mørket.
Lyset kom tilbake og mor kom tilbake.
Men jeg kan tenke meg at for meg så var det så dramatisk at det har satt spor. Det føles helt riktig at det er i hvertfall en grunn til at jeg har den frykten for andre etasje og badekar 🙂
Dette treet står borte på torget og jeg synes det er så fint nå når høsten og mørket kommer 🙂
Det viser meg at selv om det er mørkt og kaldt så finnes det lys og varme der ute. Jeg må bare være åpen og tørre se det og ta i mot.
Jeg håper du finner ditt lys i mørket som gir deg visshet om at ett sted bak det tunge og triste så er det noe bedre. Hold fast i lysglimtene <3
Føler du deg fast i livets karusell. Prøv å finne ett punkt i kaoset som du kan fokusere på. Når du greier holde fast i det så vil du kjenne at karusellen snurrer roligere når du er på det stedet. Etter hvert greier du feste deg ved flere og flere punkter og du finner roen til å dele opp kaoset og begynne rydde i ett felt om gangen 🙂
Også håper jeg du har noen nær deg som du føler du kan snakke med. Som du kan spørre om det du lurer på. Som du kan si hva du tenker og føler til.
Aller først vil jeg takke Berit Hagbartsen for at hun tok seg tid til å prate med meg i mobilen på Torsdag. Hun hjalp meg veldig og jeg føler meg rolig og trygg 🙂
Facebook siden hennes heter Veien videre og den finner du her
Denne trappa er mitt mareritt og det som er der oppe. Det føles som å gå opp rulletrappa på Tusenfryd, den som går nedover. Den blir bare lenger og lenger og det er nesten umulig å nå toppen. Det er ingenting der oppe. 2 soverom, 3 kott…også er det badet.
Jeg vet ikke hvorfor, men badet har jeg store problemer med.
Det er ikke så stort rom, langt og smalt. Ett skap som henger på veggen, en kommode, en stol, en do og dusjen i badekaret.
Av en eller annen grunn, jeg vet ikke hvorfor.
Som jeg har sagt før så husker jeg ingenting fra oppveksten min. Noe har kanskje skjedd meg på ett bad en gang, det dusjen var i badekaret.
Så det flaue…
Jeg har ikke turt å gå opp i 2. etg i over ett år nå…og av den grunn har jeg heller ikke dusjet på like lang tid. Det er jo ikke greit å si høyt så andre hører det, men sånn har det vært. Jeg har hatt så lyst til å gå opp og bli ordentlig rein. Men med en gang tanken og lysten har kommet har angsten slått til og klippet det av.
Hele kroppen gjør opprør. Og fordi jeg har levd med det i så mange år er jeg blitt veldig flink til å bare glemme alt.
Men…
Plutselig i kveld. Da kom lysten til å gå opp og dusje over meg. Jeg satt en stund og ventet på at kroppen skulle si i fra høyt og tydelig at det var en dum ide. Men det skjedde ingenting 🙂
Så da fant jeg fram det jeg trengte og prøvde meg på trappa. Kjente godt etter hvert trinn om kneet i hvertfall skulle nekte å gå opp, men det skjedde ikke det heller. Det var ikke vondt, og trappa var ingen rulletrapp som gikk andre veien 🙂
Tenkte først å ha døra åpen. Var redd lukket dør skulle trigge angsten. Men så tok jeg mot til meg å lukket den inntil, og det gikk helt greit.
Så da var det bare å sette i gang da. Gikk opp i badekaret og satte i gang dusjen. Alt i kroppen holdt seg helt rolig, og det var bare utrolig godt å kjenne det varme vannet renne fra hodet og ned 🙂 Såpet meg inn og skrubbet meg godt med børsten på bildet. Følte at mange år med angst og mye vondt ble vasket bort.
Kjente panikken da jeg vasket håret, lukket øynene og vannet sperret for ørene. Da måtte jeg forte meg å bli ferdig. Mistet kontrollen på det rundt meg.
Sier ikke at jeg kommer til å gå opp trappa flere ganger i uka, men hvis jeg greier gjennomføre det en gang i uka fremover. Så er jeg kjempe fornøyd 🙂
Jeg har hatt vann på kroppen den tiden jeg ikke har turt å gå opp trappa da, bare så det er sagt. Vi har vann, klut og såpe nede også 🙂
Jo, også gikk jeg inn på rommet til yngste sønnen som flyttet i sommer å…Da traff det meg litt at han virkelig har flytta. Rommet var jo så tomt 🙂
Også må jeg igjen anbefale sånne fidget toys til deg med angst og andre utfordringer. Jeg har med meg denne ringen når jeg er utenfor tryggheten hjemme. Nå har jeg hatt den med de siste gangene på butikken. I går kjente jeg angsten presse seg på da vi kom til kassa og skulle legge på varene. Tok meg en liten tur ut og trakk frisk luft. Trengte ikke så lange pausen. Da kunne jeg gå inn igjen å hjelpe med å pakke ned varene. Jeg fokuserer på følelsen av den ringen rundt fingrene. Jeg greide gå hele veien hjem uten pause, og jeg trengte ikke forte meg inn å legge meg på sofaen. Det holdt å sitte på en stol mens vi pakket ut varene 🙂
Fidget toys skulle vært utdelt hos alle psykologer, det er utrolig hvor mye ro disse små tingene gir.
Husk å ta en tur innom siden til Berit, Veien videre
Jeg er helt sikker på at praten med henne er grunnen til at jeg har fått en ro i kroppen og frykten er borte. Må jo si det å da…at jeg har sovet 2 netter uten å ta smertestillende og beroligende 🙂
Jeg må fortsatt jobbe med psyken og prate mer, men føler meg tryggere på at jeg greier stoppe anfallene før de tar overhånd nå.
Jeg ønsker deg en fortsatt fin helg. Ta godt vare på deg selv.
