Ingenting presser på innenfra og klemmer til utenpå…

God kveld her fra huset hos meg 🙂 

Samboern og jeg gikk på butikken i kveld. 

Pusten liker ikke den kalde lufta. I hvertfall ikke når den stresser. Godt det ikke er langt og man ikke har dårlig tid. Måtte stoppe noen ganger og ta i for å trekke pusten ned i lungene. 

Sånn er det i blant når jeg er/får vært på butikken…Heldigvis har de en stol det går an å sette seg på ved inngangen. Greide gå rundt og plukke det vi skulle ha. Men da sa det stopp. Fokuset forsvant på øyne og ører, svetten silte fra hodet. Satte meg og ventet på at samboeren skulle betale og pakke i sekken. 

Så ruslet vi sakte hjem igjen. 

Sparket av skoene i gangen og kom meg inn i sofaen. Jakke og skjerf måtte være på til jeg fikk pusten rolig igjen. Det tar en stund før kroppen er i vater igjen og nervene legger seg på plass. Og de forstår at de er trygt hjemme igjen 🙂 

Tok ett bilde da jeg satte meg i sofaen. Ser litt følelsen i det..Kroppen føles borte og hodet er fullt av Ingenting. 

Etter en liten stund så begynner hodet og fylles litt etter litt med noe. Og følelsen i kroppen kommer tilbake litt etter litt. Pusten blir først normal. Så roer pulsen seg mens hodet greier fokusere på omgivelsene og forstår at den er hjemme. Så kjenner jeg hodet tømmes for Ingenting og det som bruker være der inne kommer frem fra der de gjemte seg..

Ingenting er kaldt…

Tar over plassen og presser det som er der bort. Inni, bak og bortimellom. Ingenting kryper nedover nakken, ut i skuldrene og armene. Gjør så det prikker i fingrene og de greier ikke holde fast i ting. Kjenner ingenting kryper nedover rygger, kribler litt rundt i korsryggen. Gir ett ubehag i hoftene, låra og knærne så det blir vanskelig å gå/stå. 

Tilslutt blir det for liten plass til Ingenting inni kroppen. Da kryper den ut og snirkler seg rundt som lange mørke røtter. Rundt og rundt,, strammer til mer og mer. Tilslutt er det bare å gi etter og finne ett sted å sette seg. Hvis ikke presser den så mye inni, og klemmer så hardt til utenpå kroppen at det er fare for å besvime. 

Ingenting er ikke så mye hvis man holder det i hånda. 

Men når Ingenting fyller kroppen og hodet og presser på både inni og utenpå….Da er Ingenting forferdelig mye.

🙂

Nå er middagen lagd og spist og alt er rolig igjen.

Jeg er heldig.

Ikke alle turer ut utvikler seg på denne måten. Men hadde vært fint å vite når Ingenting skulle kommer på besøk. Da kunne jeg holdt meg hjemme de dagene og vært ute de andre 😀

Ønsker deg en fortsatt god kveld. 

Klemmer fra Hanne <3  

Jeg og meg en frossen Lørdag…

Hei og god kveld 🙂 

Tur langs Lågen på vei til butikken. 

Noen vil ikke gi seg selv om kulda er kommet…..

Det er noe med hvite benker, skygger og speilbilder i vann….

 Øve litt mer på sånne selfier tror jeg 😀 

Noen hadde lagt igjen kjærlighet på veien i dag <3 

En busk full av frosne roser i en hage….

Det står velkommen. Men ser ikke ut som vi mener det helt der det står midt i ugress og visne Stemor 🙂 

Kong vinter viser styrke og har satt sine spor så vi vet han er på vei….

Vi er fortsatt like heldige som før og jeg er like takknemlig for at jeg bor her jeg bor 🙂 Vi har alle verdens fineste kunstverk rett utenfor døra. Det er bare å åpne den og kikke ut og kanskje gå noen skritt så er vi omgitt av den <3 

Langt inne i meg så bor jeg. Og jeg ønsker å løpe ut hver morgen. Strekke armene i været og suge til meg alle nye inntrykk. Den friske, kalde luften. Kjenne den puste på meg og gjøre meg kald og lykkelig. Åpne øynene og snurre rundt. Ta til meg alle nye ting som har skjedd i løpet av natta. Kjenne regn og snø på huden. Rope og synge ut gleden over å være til og over å være akkurat her jeg er akkurat nå….:) 

Sånn er jeg….

Men…

Jeg bor inni meg…..Langt inni. 

Meg beskytter jeg. Er redd for at jeg skal bli sett og hørt. At farene meg har lært er overalt skal skade jeg. At jeg skal forsvinne for meg. Meg pakker jeg inn i seg selv. Langt bort fra verden. 

Jeg prøver å fortelle at jeg er blitt sterkere. At jeg vil ut, vise hvem jeg egentlig er. At meg kan slippe litt opp og la jeg oppleve verden. 

Jeg er fanget i meg. 

Jeg er blitt sterkere og meg begynner å slå sprekker. Lys og varme slipper forsiktig inn til jeg og gjør jeg enda sterkere. 

Jeg håper at en dag vil muren meg har bygd rundt jeg rase og jeg og meg kan gå ut i verden sammen…..hånd i hånd. Se verden sammen og en dag så kanskje jeg og meg kan bli ett. 

At de to som slåss inni kroppen min…..jeg og meg…En dag blir de ett og sjelen min blir hel…..

At jeg og meg tilslutt blir til HANNE 🙂 

Noen rare tanker en Lørdag kveld 🙂 

Ønsker deg en fortsatt fin kveld. 

Ta vare på deg selv og de rundt deg….

Husk at små ord og handlinger kan få store konsekvenser. Så ikke gjør noe du kommer til å angre på resten av livet. 

Klemmer fra Hanne <3 

Har hatt en drømmedag i reptilparken…

Dette har jeg drømt om siden den åpnet i Oslo for 15 år siden. Endelig fikk jeg mulighet til å dra dit 🙂 

En type Pinnedyr…

Edderkoppen hadde gjemt seg. Tror den lå inne i alt vevet. 

Denne var fin da 🙂 

Tenk å få holde en sånn 🙂 

Den må jo være elskelig…Har hjerter på ryggen 🙂 

Finn Pinnedyrene 😀 Det var ikke lett. 

Disse bodde sammen….

Ville posere litt for kamera 🙂 

Er ikke missfornøyd eller noe sånt…Bare en selfie og det går som regel ikke bra. Må jo konsentrere meg så gæli 😀 

Denne hadde jeg lyst til å holde 🙂 

Det gikk greit med denne her å. Storkosa meg og skulle gjerne hatt den med hjem 😀 

Det er sinnsyke muskler i den tynne lille kroppen. Tok godt tak rundt hendene når den rørte på seg. 

A dream came true and I am so happy 😀

Neste drøm er å holde en større slange, og å teste om jeg tør holde en Tarantella 🙂 

Jeg føler meg som verdens heldigste i kveld 😀 

Klemmer fra meg <3 

Det ække no gæli med hue mitt asså…..

Det er godt man kan le…..gapskratte av seg selv i blant…..:D

Hvis ikke hadde jeg blitt livredd….

Jeg satt og hørte lydbok og spilte på mobilen. Samboeren kom og pratet med meg og jeg skulle pause boka…

Løftet på ting som ligger ved siden av meg. Løftet på putene jeg lener meg på. Og prøvde finne enden på øreproppledningen….Fant den ikke og lette litt til….Vet ikke hva som gjorde det. Men plutselig kjente jeg det jeg lette etter…

Mobilen…

Den lå der den hadde ligget hele tiden..

I hånda mi……..Den hånda jeg ikke lette med da, bare så det er sagt….Så det var absolutt ikke noe rart jeg ikke fant den sånn med en gang 😀 😀 

Smak av sommer og redsel for å gå ut døra….

Det smakte godt med jordbær i kveld 🙂 


Ikke skjedd så mye her i dag….

Kan jo fortelle litt om en av “dumhetene” mine 🙂 

Vasket klær i går og i dag. Har en full skittentøydunk som skal ut i tørketrommelen. Har ikke plass inne så den står ute i garasjen. Da må jeg ut utgangsdøra, ned ei lita trapp, over gårdsplassen og fomle med å få opp døra til garasjen. Inn der. Legge klærne i trommelen. Ut og fomle med døra for å få lukket den igjen. Over gårdsplassen, opp den lille trappa og inn utgangsdøra igjen før jeg kan lukke døra og er trygg inne i huset….

Det bruker gå helt fint det….

Hvis det ikke er kvelden og mørkt….Og ikke nabodama sitter ute….

Naboen er mer skummel enn mørket 🙂 

Neida, hun er ikke det. Veldig koselig dame. Men med min skrekk for å bli sett og lagt merke til, og kanskje snakket til så er det umulig å gå ut den døra når jeg ser hun er ute. 

Så dunken med klær står fortsatt på kjøkkengulvet. Da jeg åpnet døra så fikk jeg se at både damen og datteren satt ute og solte seg….Panikken kom kastet på meg og jeg rakk akkurat å se de snu hodet og så denne veien før jeg lukket døra igjen 🙂 Tror jeg jeg så da. Det hender kanskje at øynene tror de ser ting også. Bare for å skremme meg litt mer. 

Så da får jeg prøve igjen i morgen. 

Kan henge det opp på stativet. Men det er så mye sengetøy at det er lettere å bare slenge i trommelen. Også blir det så mye pollen i det når det henger ute…

Blir litt irritert på meg selv fordi jeg ikke tør gjøre sånne ting som for andre ikke betyr noe. Også må jeg le litt av dumhetene….Kjenner jeg misunner de som bare gjør ting uten å tenke på at de kan møte mennesker. At de blir sett og kanskje hilst på. Det må være en deilig følelse 🙂 

Heldigvis er ikke alle dager like. Så i morgen kan det hende det ikke er ett så stort problem å gå ut den døra selv om damen sitter ute..Vi får se.

Greier jeg ikke i morgen så får en av de andre gjøre det. Blir litt lei meg selv og mener jeg burde få det til. Er en liten nedtur hver gang jeg må be de andre gjøre noe bare fordi jeg ikke tør og kroppen går helt i lås.

Ja ja, sånn er det og sånn har det vært i mange mange år. Man lærer å eksistere med det 🙂   

Dere som greier leve, greier gjøre ting uten å tenke over hva dere gjør og hva som kan skje, eller ikke skje……Jeg håper virkelig dere setter pris på livet og friheten dere har 🙂 

Nå ønsker jeg deg en riktig god natt og en fin dag i morgen. Ta godt vare på deg selv. 

Klemmer fra Hanne <3 

Noen lånte ord og noen egne…

De peneste smilene,

skjuler de dypeste hemmeligheter.

de vakreste øynene,

har grått flest tårer. 

De snilleste hjertene,

har følt mest smerte. 

Angre aldri noe. Fordi på ett tidspunkt, var det akkurat det du ønsket. 

Ikke la ting du vil ha gjøre så du glemmer de tingene du har. 

Hvis det kommer en dag vi ikke kan være sammen, ta vare på meg i ditt hjerte. Og jeg vil bli der foralltid <3


Noen ganger, må du bare stoppe og tenke så mye. Og bare gå dit hjertet ditt tar deg. 

Har lånt noen ord fra andre i kveld. Fine ord det er lurt å tenke på. 

Mine egne ord har rotet seg bort. De løper rundt rett under huden. Kjenner de kiler på innsiden, men de bare erter. Det er mye jeg vil si, mye jeg ønsker forteller. Ordene leker. De kaster bokstavene seg i mellom. Lager ord som ikke har noen mening. Ler av meg som prøver forstå hva de betyr. De løper og jeg greier ikke holde følge. De kommer bak meg og dytter meg i ryggen så jeg faller fremover. De er overalt og ingensteder….

De fyller meg med tomhet. Sårbarhet. Tristhet. Samtidig som de gir glede, varme og nærhet…De gir uro og fred. Lys og mørke. 

Tankene trenger bokstavene for å gi mening. Men bokstavene vil ikke danne ord. Fordi ordene får konsekvenser. Med ordene så må vi gi oss selv tillatelse til å kjenne på følelsene. Følelser som har vært gjemt. Som vi ikke har lyst til å forstå. Som vi er redd, samtidig som de gir en slags trygghet.

Trygghet fordi det er det vi er kjent med. 

Vi må få bokstavene bort fra følelsene. Prøve lure dem til stedet i kroppen der tomheten er. Der vi kan forme ordene. Gi bokstavene den meningen vi vil de skal ha. Der vi kan bestemme hvilke ord som skal sies. Som skal skrives.

Som vi vil at andre skal høre og se. 

Vi stenger døra inn til følelsene. De som virkelig trenger bokstavene. De som kunne formet ord som gir oss forståelse for vårt eget liv.

Fortiden……nåtiden……fremtiden.

Som kan gi svar på hvem vi er, hvorfor vi er. 

Klemmer fra Hanne <3 

 

En propp mellom skuldre og hode…

God morgen fra meg 🙂 

I natt aner jeg ikke hva jeg har drevet med. Har vært halvvåken flere ganger og kjent at jeg og dyna var gjennomvåt av svette. Kaldsvetting. Føles som jeg har sovet veldig tungt, men samtidig vært våken litt og kjent ubehaget 🙂 

Har vært veldig stresset innvendig i flere dager nå, kanskje uker. Er så vant til det så merker egentlig ikke når det starter. Det kommer og går litt før det blir mer konstant, sånn som de siste dagene nå. 

Merker det innvendig. Skjelver og rister. Pusten går ujevnt og hjertet dunker så det føles som det skal hoppe ut i blant 🙂 Det er ikke vondt, og jeg blir ikke redd. Det bare viser at det er der, hele tiden. 

Noen dager er huden bare som ett tynt lag med plastfolie. Den er bare der for å holde alle muskelknutene og nervebuntene på plass så de ikke fylter ut overalt. Musklene i fingrene er som strikk. De kan ikke brukes til noe. Hjernen må jobbe på spreng om dagen og fokusere bare på hendene når de skal brukes til noe. Den må stramme strikkene så de ikke slipper det de holder i. 

Kjeve, skuldre, korsrygg, fingre og tær får gjennom gå når det blir så mye stress. De strammer seg. Tennene presses sammen så det kjennes ut som tannverk til slutt i hele ansiktet. Korsrygg og skuldre bare gir ett ubehagelig varsel om at de er der hele tiden. Fingre og tær knyttes sammen og kjennes ut som de er klar til kamp hele tiden 🙂 

Noe stresser meg for tiden, aner ikke hva. Jeg har det godt, jeg har alt jeg trenger. Ingen farer truer fra noe sted…..tror jeg da 🙂 Jeg gjør det jeg må gjøre og jeg får gjort litt av det jeg har lyst til å gjøre. 

Så hvorfor det er så forferdelig mye stress inni kroppen, det skjønner jeg ikke…..Og hvorfor det tar så lang tid før jeg forstår at jeg stresser, det forstår jeg heller ikke. Det kjennes ut som signalene mellom hjernen og kroppen blir klippet nesten over ett sted før de når frem dit de skal. Noen få signaler havner rett og noe av hjernen forstår at noe skjer. Men den får ikke tak i alt. 

Så går dagene, ukene og kroppen blir mer og mer sliten. Mer og mer anspent. Mer og mer slapp. 

Så plutselig er det som om noen syr sammen nervetrådene igjen og alt kommer fram til hjernen på en gang. Det raser på og man kan nesten kjenne de løper om kapp fra føttene og opp, fingrene og opp. Det blir trafikk kork mellom hode og skuldre. En propp setter seg fast, mer presser på og til slutt sier det PLOPP og alt raser av sted videre opp og inn i hjernen 🙂 

I dag ble nok proppen mellom hodet og skuldre litt for stor og ingenting slapp gjennom. Det er vel kanskje det som har bygd seg opp i løpet av natta. Prøvde gjøre det jeg bruker gjøre når jeg står opp, men måtte ta meg en tablett og sette meg ned. Hjernen bruker være flink å ordne opp i kaoset på egen hånd. Men en sjelden gang trenger den litt ekstra hjelp. 

Skjelvingen rundt i kroppen blir litt mindre. Muskelen får fri og slapper av litt…

Da er det bare å sitte rolig en stund og la alt falle til ro. Ikke tenke, for det er ikke noe å tenke på. Fyre litt i ovnen kanskje, varme er godt for kropp og sjel 🙂 

Også håper jeg det tar litt tid før neste smygende angst kommer. Og at jeg muligens forstår litt før det stopper helt opp at det er på vei 🙂 Det hadde jo vært fint. Tror kanskje det var innlegget i går som hjalp det med å bryte helt ut. 

Jaja, det er vel positivt det kanskje. At tanker får systemet til å reagere 🙂 

Ønsker deg en fin og god Mandag 🙂 

Gjør noe du har lyst til å gjøre, ikke bare det du må gjøre. 

Ta godt vare på deg selv, og samle noen gode minner. Det er ofte de minste tingene som gir mest mening og de største forandringene 🙂 

Klemmer fra meg <3 

NÅR MAN MÅ FLYTTE UT AV SEG SELV FOR Å FÅ PLASS TIL ALLE ANDRE.

Dette er en tekst jeg har fått lov til å kopiere av elisabethgimsoey

Jeg begynte å skrive ett innlegg før i dag, men fant ikke ordene. Så fikk jeg se ett innlegg på facebook, og der sto akkurat det jeg følte og som jeg hadde prøvd å få frem 🙂 

Jeg spørr deg ” Har du det bra?”
Du svarer ” Ja ,jeg har det bra!”
Jeg poengterer at jeg synes du er så stille, mer en vanlig. Du svarer meg “Nei , jeg er ikke stille” også smiler du.

Det er som at samtalen egentlig går på innsiden mellom oss. Men det gjør ikke det, jeg ønsker det. Men du har ikke den samtalen med meg. Den samtalen du har med meg er på utsiden. Jeg er ikke så flink til å ha disse samtalene som er på utsiden.
Jeg får deg litt på innsiden også faller du på utsiden igjen. Jeg når deg ikke.

Jeg lar deg være en stund.

Du får meg til å tenke på veldig mye, du får meg til å ville ønske meg å se mer av deg, se hva som egentlig rører seg inni deg med dine egne ord. Jeg vil høre deg si ting høyt, kanskje du hører deg selv. Kanskje du vil åpne opp en samtale for å være litt på innsiden..for en liten stund. Kanskje du liker å være der, kanskje du forstår litt mer av deg selv da. Kanskje det er en god plass å være..for deg!

Jeg skulle ønske så mye at du kunne åpnet ditt hjerte litt for deg selv og bli kjent med din egen stemme og leve ut ifra det. Bli kjent med ditt hjerte og deg selv.. Kjernen av hele livet! Som er deg!

I mens du bruker tiden din til å komme dit at du ønsker å være deg, så er jeg her for deg. Jeg ønsker å bruke tiden sammen med deg til tiden er riktig for deg. På samme vei, sammen. Om du faller så aldri bli redd, for jeg tar deg i mot og hjelper deg opp igjen og igjen og igjen..

Jeg vet du vil klare det, jeg vet du har styrken og jeg vet du har kjærligheten i deg. Dette klarer du!

I mens skal du bare fortsette å være stille , for plutselig en dag så ønsker du å høre deg selv , fra innsiden❤️

~ Jeg er her for deg ~ 

                                                      Tusen takk elisabethgimsoey 

Jeg føler jeg står utenfor meg selv. Jeg slipper ingen inn, ikke meg selv en gang. Jeg er innpakket i ett tykt lag med ett eller annet materiale. Og jeg har ikke redskapene til å komme meg gjennom. 

Jeg har gitt opp å prøve. Har godtatt at jeg er blitt borte. At jeg er ingenting. Vet ikke helt når jeg mistet meg, men tror det var i 83. Siste gang jeg vet jeg var glad sånn ordentlig inni meg var før da. Sammen med Anne Cecilie. Oss har jeg minner om som ikke er festet på ett fotografi. De er bare i meg. Følelsen av å gjøre noe, være noen, være glad. 

Etter det så har jeg blitt mer og mer alle andre, mens jeg har blitt dyttet mer og mer ut. Jeg er blitt fortalt hemmeligheter som ikke må fortelles videre. Jeg tror det ble sånn til slutt at jeg sluttet helt å si noe, så jeg ikke skulle glemme meg bort og fortelle noe jeg ikke skulle. Også hadde alle andre nok med seg og sitt, så jeg ikke ville plage med meg og mitt.

Jeg ble overflatisk og falsk. 

Tilslutt var meg og mitt glemt, helt borte. Både gammelt og nytt. Min glede og sorg forsvant. Når jeg tenker etter så husker jeg veldig mange minner, men de er ikke mine. Det er opplevelser andre har hatt og som de har fortalt til meg. Mennesker jeg har snakket med, kjente og ukjente. Minner som fyller meg har ingenting med meg å gjøre. Jeg har tatt bort ett og ett av mitt eget for å få plass til andre sine opplevelser. 

Hmm, har ikke tenkt på det sånn før. Det kjennes riktig ut at det er sånn. 

Kanskje det er derfor de fleste av minnene mine fra 83 da jeg begynte på Bjerkely folkehøyskole og til Tonje ble født i 89 gir en trist følelse. Minnene har ingen bilder, med de har masse triste følelser. De ligger rundt meg, i meg og presser på med flere tonn.

Jeg har forsvunnet lenger og lenger bort. Nå svever jeg langt utenfor meg selv og ser på det som skjer. Det lager ingen minner, for alt jeg opplever skjer ikke med meg.

Det skjer en annen person, en jeg ikke kjenner. 

Det er kanskje ikke jeg som er konstant trist. Det er kanskje alle andre sine fortellinger til meg som har gjort at jeg har måttet flytte ut av meg selv så de andre skulle få plass. 

Derfor lever jeg på utsiden. Derfor greier jeg ikke slippe noen inn…..ikke meg selv en gang…

Klemmer fra Hanne <3 

Lese mellom linjene…

Dette har jeg tenkt på de siste dagene. 

Lese mellom linjene.

Vet ikke om det er bare meg eller om flere gjør det.

Men jeg er ekstrem 🙂 

Det er utrolig mye som blir sagt som ikke blir sagt. 

Jeg kan spørre sambo om noe og han svarer “neida” eller “joda”…..Det er jo egentlig ett greit svar. I mitt hode blir det til noe mye mer…

“Sitter du godt”..”jada”……I mitt hode…”nei jeg sitter ikke godt men siden du lener deg inntil meg og vil sitte sånn så holder jeg ut..Det gjør ikke noe om både armer og ben sovner og det er ubehagelig og vondt….Bare sitt du”…

“Ville du gjøre det”..”neida”….I mitt hode…”ja, egentlig så ville jeg gjøre det. Men siden du bare gjorde det så får jeg godta det. Jeg trenger ikke gjøre noe jeg så lenge du gjør det”.

Jeg spør om hjelp med noe og den jeg spør sier ja…Da setter det i gang. I mitt hode blir det til “Okda, men egentlig så har jeg ikke lyst. Det var noe annet jeg skulle gjøre, men siden du spør så får jeg gjøre det da” Så er det en stemme i hodet som sier “Du kunne jo giddi og gjort det selv. Det er ikke så vanskelig eller harde jobben. Du kunne prøvd i hvertfall”

Det gjelder ikke bare nei og ja svar. Alt blir i mitt hode så veldig mye mer enn det som blir sagt…

Hjernen analyserer alle ord, kropsbevegelser, hvordan det blir sagt. Absolutt alt ved den andre personene blir lagt merke til og analysert i full speed…Så legges alle de ordene den andre ikke sa til i svaret. Og i mitt hode da så får jeg ett helt annet svar enn det som ble gitt…

Er det mulig….:) 

Det irriterer meg. 

Hvorfor er det så vanskelig å bare godta ett svar som det det er og ikke tro det er mer bestandig? 

Sånn som i taxi på Tirsdag. Sjåfør fikk en mld om en tur….Han ringte til sentralen og sa at han ikke rakk den….Mannen på sentralen sa at han skulle gi bort den turen og lurte på om han skulle gi bort den turen til der vi bor også….De flira og lo godt også la de på….De sa ikke noe om hvilken dag det var eller om det var AM eller PM..

Men…

Da vettu….Da jobbet hjernen min på høygir….Det er utrolig hvor mye de fikk sagt med det lille de sa….I mitt hode da så var det oss de lo av. Han ville egentlig ikke kjøre oss, men hadde ikke noe valg…Sjåførene som har kjørt oss sitter sikkert og prater om hvordan vi er og flirer. Jeg regner jo med at de har kunder de har det moro med, så hvorfor ikke oss….Stakkars mann tenkte jeg og gruet meg til turen i dag fordi jeg tenkte det var han som skulle kjøre igjen…

Forstår jo det at det er bare hjernen min som tuller og som lager historier. Og at jeg alltid har vært sånn….Snakket med samboer om dette og han bare ler av alt jeg hører han si som han ikke sier 🙂 Og som han sa…..Det er flere sjåfører enn han ene i det selskapet, så hvis han ikke vil ha en tur så kan han si nei til den….

Mulig han har rett i det 😀 Vi hadde en ny sjåfør til Kongsberg i dag tidlig. Og da vi skulle hjem så var det han fra Tirsdag…Da han så oss så smilte han og pratet. Det så ikke ut som han ble lei seg for at det var oss 🙂  

Hva med å bare godta det folk sier og tenke……sånn er det bare…og det er ikke noe mer i det enn det personen sier….

Får lyst til å skrike meg selv inn i øret og riste meg hard og lenge……:D Men det er vel ikke lov 🙂 

Tenk om det kunne vært sånn at alle bare gikk med armene rett ned, sto med føttene godt plantet i bakken, ikke hadde noen ansiktsutrykk og ingen tonefall i stemmen….DA hadde det vel ikke vært noe å lese/høre mellom linjene vel 😀 

Jaja…Sånn er nå jeg og det ække greit skal jeg si deg 😀 

Er det no rart det blir litt kaos i hue i blant og tankene lager noen kjedekollisjoner….Men det ække min skyld…Det er alle andre sin feil som ikke kan gi utfyllende svar….Helst si både for og i mot det de mener og ordentlig begrunnelse for at de svarer akkurat det sier 😀 

Tror ikke hjernen min hadde vært fornøyd da heller….Den har jeg nok fått for at den skal plage meg med alt tullet sitt…Alt den sparer på av unyttige ting, og alt den analyserer….Det er vel bare å godta og leve med…:D 


Klem fra meg <3 

 

Sol, måne, rynker og kjærlighet…..

Først ett bilde av Bergens fineste jenter <3 

Barnebarna på toppen av Ulriken…Utrolig utsikt 🙂

De har gått opp der i dag. 


Det har vært mange småfugler her i dag…Tror det var Linerla som trippet ute på plenen. Også var det to Gråspurver som virkelig “krangla” i treet…Jeg tenker det var en herre som kom litt sent hjem til kona etter en tur ut med gutta i går 😀 Eller hun hadde vært ute også hadde ikke han gjort det han fikk beskjed om å gjøre mens hun var borte…..Sånn som det gneldra ute her en stund, så må det være noe sånt som har skjedd….Hørtes ut som hun fikk siste ordet 😀


Blei grilling i kveld…Endelig, det er godt det 🙂 Også så godt som det lukter….


Sola og månen var bare noen meter fra hverandre i kveld 🙂

Livet har lært oss at kjærlighet ikke består i å stirre på hverandre,

men å se i samme retning.

Antoine de Saint-Exupéry

Man kan se LIVET i ett ansikt. Opplevelser setter sine spor….Noen negative, noen positive…Det blir linjer på kryss og tvers. 

Hva er det som er så galt med å bli eldre og få rynker?

Jeg har fortjent hver eneste en av rynkene mine.

Lauren Bacall


Sånn, det var litt av hvert fra denne dagen…

Håper du har kost deg i dag å, og at du har greid å ikke gjøre noen ting hvis det var det du hadde lyst til 🙂 Fridag er fridag. 

Ta godt vare på deg selv og ha en fortsatt fin kveld. 

Sove godt og drømme søtt. Og ta med deg ett godt minne fra dagen inn i drømmen….Tenk på en ting fra dagen som gjorde deg glad 🙂 

Klemmer fra Hanne <3