Heihei 🙂
Hvordan har du det? Håper du greier nyte dagene og kjenne på hva de gir deg 🙂
Først litt påskegul glede fra meg til deg 🙂
Så litt om mine oppdagelser etter AuraTransformasjon™.
Det skjer mye i kroppen for tiden.
Som jeg har skrevet før så husker jeg nesten ingenting av livet mitt. Husker ikke at jeg noen gang har hatt en familie jeg har bodd med og snakket med. Husker ikke at jeg har gått på noen skoler eller hatt venner jeg har gjort noe med noen gang. Jeg har bilder av mennesker og hendelser så jeg vet jo at jeg har kjent folk og vært sammen med de. Men det er helt tomt i kroppen og gir meg ingenting å se bildene eller høre de fortelle meg om ting.
Etter å ha gått mer og mer inn i meg selv, hørt flere bøker og annet om selvutvikling, meditasjon og det spirituelle så har jeg begynt å forstå en god del.
Kjenner jeg er kommet til kjernen av problemet, men der er det full stopp. For å få hull på den kula så er jeg nødt til å gråte…og det er absolutt ingen enkel sak å få til 🙂
Jeg har kommet så langt at jeg har begynt å like meg selv, kan se meg i speilet og møte mine egne øyne uten å bli dårlig. Kan til og med gi meg selv ett smil noen ganger 🙂
Jeg greier si til meg selv at jeg har lov til å tenke, føle, gjøre og mye mer akkurat det jeg ønsker for min egen skyld. Jeg jobber med å ikke alltid inkludere andre i de tankene. Ikke alltid lure på om den eller den skulle fått en god tanke før jeg tenker på meg.
Jeg øver på å forstå at ikke tankene mine skader andre eller forandrer på hvordan verden utenfor fungerer. Selv om jeg tenker en positiv tanke for meg eller andre så betyr det ikke at noe negativt kommer til å skje med verden eller den personen jeg tenkte tanken om. Selv om jeg tenker noe negativt om personer jeg møter, trenger ikke være noe stort, bare “uff, skoa dine var ikke fine” eller noe sånt. Så kommer det ikke til å skje noe alvorlig hverken med meg eller den andre personen.
Det er en hard og tøff jobb å gå igjennom alle disse tankene og følelsene og innse at den jeg har trodd har vært meg i alle år absolutt ikke er meg.
Meg er blitt borte og jeg tror jeg har funnet ut hvor jeg har gjemt meg de siste 39 årene.
Jeg skilte meg fra meg selv i høstferien i 1983. Siden da har jeg vært her på jorda, men ikke levd her.
Jeg fortrengte nesten alt før den ferien, og har bare svevd utenfor meg selv etter den ferien.
Jeg har ikke forstått hvorfor jeg husker det meste om alle mennesker, men jeg husker ikke at jeg har snakket med eller vært sammen med dem. Jeg husker mange hus. Men jeg ser dem alltid ovenfra og det er tomme rom.
Jeg forsto hvorfor en natt jeg satt og “reiste” tilbake til kirken faren min er begravd 🙂
Jeg er fortsatt der at jeg synes det spirituelle er litt rart og noen ganger skummelt å snakke om, og jeg tror ikke alltid på at det jeg får frem er rett. Selv om det kjennes sånn ut 🙂
Kan jo si det da at jeg hadde en veldig fin stund der i Mangen kapell sammen med faren min, mye falt på plass. Mor og søster dukket også opp og jeg kjente den gode følelsen av familie og tilhørighet som jeg har savnet <3
Men det jeg skulle frem til er da jeg forsto hvorfor jeg ikke husker og hvorfor det lille jeg husker er i fugleperspektiv.
Det eneste minnet jeg har fra begravelsen til faren min er ei som synger, men jeg har sett henne ovenfra som om jeg satt på galleriet. Jeg har jo forstått at det ikke stemte. Vet jo at de nærmeste pårørende alltid sitter på første benk.
Så fikk jeg se meg selv sveve oppe under taket ved galleriet, samtidig som jeg så mor, søster og meg sitte der ned på første benk. Og da forsto jeg.
Da i den begravelsen skilte jeg meg fra meg selv.
For å takle sorgen, og sikkert sinnet over at han døde så måtte jeg gjøre noe for å beskytte meg selv. Så da stakk jeg av og gjemte meg, En del av meg ble igjen der oppe under taket i kirken og hver gang jeg har møtt noen, vært noe sted og opplevd noe etter det så har jeg fortsatt med å sveve over meg for å beskytte meg selv fra sorg og sinne…Eller kanskje beskytte meg selv fra å bryte sammen og vise at jeg ikke har hatt det bra.
Sånn jeg husker den høstferien i Oktober 83…
Jeg kom hjem og fikk vite at faren min var veldig syk (kreft). Jeg husker jeg satt ved siden av han i sofaen. Satt ved siden av han i dobbeltsenga og feiret 17 års dagen min som er i November. Husker sykebilen står utenfor huset med bakdørene åpne, ser dørene lukkes og bilen drar. Vi var hos tante og onkel mens mor var på sykehuset hos far. Mor sitter ved kjøkkenbordet hos tante og onkel og forteller at far er død.
Så husker jeg ikke noe mer.
Jeg tror det skjedde i løpet av den ferieuka, men det kan godt hende det tok lenger tid. Og jeg aner ikke hvor lenge jeg var hjemme før jeg dro tilbake til folkehøyskolen. Har glemt å spørre mor om det 🙂
Det er også kanskje en del av at jeg har fortrengt alt. Det at jeg reiste fra mor og søster rett etter og lot de sitte der med tomheten og sorgen.
I følge samboer (gikk også på folkehøyskolen) så hadde de andre fått beskjed om hva som hadde skjedd og at de skulle ta vare på meg…Vet ikke om jeg hadde det problemet den gang…Men jeg hater å bli tatt vare på 🙂 Så for å slippe det så måtte jeg bite sorgen og gråten i meg og ikke vise noen at jeg hadde det vondt.
Og i følge ei som også gikk der så reagerte hun på at jeg ikke viste noen følelser om at noen hadde skjedd. Alt var som før…
Så..
konklusjonen min er etter en hel vinters forskning 😀
At jeg må greie dra tilbake til høstferien i Oktober 1983 og finne igjen 17 år gamle meg.
Jeg har vært så nær de to siste nettene, men så glepper jeg unna og svever av sted. Hvordan i alle dager skal man få tak i en 17 åring som ikke vil bli funnet 😀
Jeg kan se meg sveve rundt akkurat utenfor rekkevidde, jeg hører meg le og ha det gøy.
Så…
nå må jeg bare få hull på den kula som har samlet på 39 år med negative følelser som jeg ikke har gitt meg selv lov til å føle. Å fytti rakkern så skummelt det er 🙂
I følge mor så gråt jeg mye da rett etter far døde. Men jeg tror det var siste gang. Jeg har felt noen tårer siden da, men det er så lite at det teller ikke. Det har ikke gjort noen forskjell på klumpen i halsen. Jeg er veldig god på å “klippe” tårekanalene av med en gang de begynner slippe tårer gjennom.
Jaja…
sånn går nettene her 😀
Jeg må jo også si at jeg har det veldig bra og er utrolig takknemlig for livet jeg har og menneskene som er i livet mitt <3
Og jeg er også kommet fram til at jeg er veldig takknemlig for at jeg er akkurat meg og har hatt det livet jeg har hatt. Det er ingenting jeg ville forandret på.
Jeg vet hvem jeg er og hva jeg har, og akkurat sånn vil jeg ha det.
Det er vel det som gjør det så vanskelig og skummelt å stikke hull på den klumpen. For i det øyeblikket den åpnes og gråten kommer…Da vil det mest sannsynlig skje forandringer…Da kan det hende 17 år gamle jeg endelig kommer hjem igjen til meg…Og med henne kommer også kanskje alle minnene om det som har skjedd i livet. De hun har tatt til seg og hatt det gøy i der utenfor meg.
Hvordan vil jeg takle det?
Hvordan blir det å leve videre med latter i halsen i stedet for klumpen full av gråt?
Joa, jeg vet det blir bedre. Men så er det det da at forandringer er skumle, selv om de er positive. 39 år sammen med den personen jeg er nå, det er lang tid det. Hvordan sier man opp en leieboer som har tatt så stor plass så lenge?
Hun har fått oppsigelsen, det sto bare ikke noen dato for flytting på den…Men jeg kjenner hun driver og pakker og når tiden er inne så flytter hun. Og da kan 17 åringen flytte hjem igjen og begynne utvaskingen av det gamle. For det tror jeg ikke hun andre gidder 😀
Når jeg skriver dette nå så kjenner jeg at jeg gleder meg litt også til å innrede på nytt <3
Tror dette er litt deg jeg Hanne 
Dette fikk jeg som kommentar på ett innlegg jeg delte på facebook. Kjente ingen glede den gang ved å skulle finne meg selv. Men nå gleder jeg meg jeg å til å flytte inn og gjøre meg til meg 🙂
Sånn da har jeg fått ut litt av det som rører seg i meg om dagen….eller natten, det er da det skjer 😀
Ønsker deg en fortsatt god Lørdag 🙂
Og tusen takk for at du leser og at du er du.
Klem fra Hanne <3