Vi gikk Haugen. Dere vet jo ikke hvor det er, og jeg vet ikke hvor langt det er 🙂 Men det er ett stykke. Litt oppover og litt nedover, egentlig passe langt.
Så gikk vi til lekeplassen litt, de fikk hoppet fra seg litt.
Møtte samboer og Pia (katten). Tror hun syntes det var for varmt til å gå tur, for hun la seg i gresset og peste. Så da gikk vi hjem, mens ungene gikk og kjøpte is 🙂
Oppå Lauvåsen veks det jordbær
Fine jordbær, raude jordbær
Heile væla er berre jordbær
Finn eit strå og træ dom på
Eit er for gammalt, det ska få stå
Eit er for grønt, det går vi ifrå
Men aille andre ska vi ta med hemmat
Og leve lykkelig med sukker på
Var varmt ja 🙂
Da var dagens trening gjort, nå skal jeg ikke gjøre mer i dag. Hørtes ut som om ungene hadde middagsplanen klar for i dag å. Veldig godt da. Jeg er mer glad i å rydde og vaske opp etter matlaging enn å lage maten. Så dette passer meg helt fint 🙂
Ble noen skritt i dag å 🙂 Er så glad i denne klokka. Ikke fordi jeg blir hekta på skritt. Men fordi jeg har trodd jeg sitter mest rolig og ikke rører meg i det hele tatt om dagen..Nå ser jeg at jeg ikke sitter bare rolig, og det er jo bra 🙂
Tok med stol på verandaen og gjorde noen andre øvelser. Satt på stolen og tok knebøy, eller løftet beina 30 ganger. Strikk om anklene, bena ut til siden 30 ganger. Strikk over knærne ut til siden 30 ganger.
Vekt i hver hånd, armene ut til sidene. Vekt i hver hånd, bøye albuen opp. 30 ganger hver.
Pia (katten) kjedet seg så jeg gikk en liten tur med henne. Bare ned til brygga og tilbake igjen. Hun ble litt sur på meg. Ikke fikk hun hilse på en hund som var ute og gikk tur med mennesket sitt. Ikke fikk hun lov til å jakte på ett insekt som flakset uti veien. Og ikke fikk hun lov til å snuse rundt i hagen uten noe mål og mening 🙂
Jeg kjente stresset stige på vei tilbake fra brygga og hadde ikke tid til å vente til hun ble ferdig med alt hun skulle gjøre. Så jeg løftet henne opp og bar henne inn…
Det var ikke bra, så hun satt en stund i gangen og furtet 🙂
Jeg ble tilgitt ganske fort og nå har hun ligget lenge på meg og sovet 🙂 Gikk ned på teppet sitt nå og vasker seg…Det er litt trist når man må snakke hardt til dyr og gjøre det motsatte av hva de vil..Går jo ikke an å forklare hva som skjer…
Men, men
sånn blir det i blant 🙂
Nå skal jeg legge meg og la kroppen vatre seg litt, kjenner det trengs.
Veldig fornøyd med over 3000 skritt da. Alt over 1000 er bra syns jeg 🙂
Ankelen er ikke vond hele tiden lenger. Så lenge jeg konsentrerer meg og ikke tråkker noe feil så går det helt fint. Har gått med ungene til lekeplassen i dag og økte fra 10 til 15 minutter gange nå.
Multitasking….Gå, se i bakken og konsentrere meg om å ikke tråkke feil 😀 Og ta bilder samtidig 😀
Også jeg som synes jeg går så forferdelig sakte…Datteren min kom ned nå og hadde sett jeg gikk…Hun sa jeg har bra tempo 🙂
Ungene gikk en tur bort og så på helleristningene og klatret litt 🙂
Da de kom tilbake ble vi med bort til lekeplassen, tok med Pia (katten) så hun fikk gått en liten tur å.
De spilte ludo
og lekte
Floor is lava 🙂
Varmer ett mamma/mormorhjerte å se de har det gøy.
Ungene gikk og kjøpte seg is da vi skulle gå hjem igjen og Pia fant skyggen under Tujaen i hagen 🙂 Vi har badebasseng i hagen og siden sola var fremme ville barnebarna bade…Grøss, det har jo ikke vært varmt i været så det er blitt temperatur på vannet…Men jammen meg så hæla de begge to 🙂
Nå har sønn og datter vært og handlet inn til middag og lager den, laks og pasta..Det blir godt 🙂
Jeg kom på at jeg skrev i går at jeg kanskje skulle skrive om det største problemet mitt….å glede meg til noe…se frem til noe…ønske noe…tro på noe…
Det er det vanskeligste jeg gjør…eller prøver å gjøre.
Alt i kroppen låser seg og hjernen kryper inn i en boble.
Jeg føler at i kroppen min så er det hjernen, hjertet og magen som bestemmer…
Hjertet inneholder de gode følelsene. De som bobler litt når fine ting skjer. Når jeg får vite at noe positivt skal skje…Det er en liten flamme som får en liten pust av varm luft så den blusser bittelitt opp…Akkurat nok til at jeg kan kjenne varmen så vidt…
Magen er en knyttneve…hard og kald. Det tar en liten stund før den oppfatter hva hjertet akkurat opplevde…Men når den gjør det så sender den ut ett slag som treffer akkurat der den gode følelsen landet…Den strekker ut fingrene og holder om hjertet så den varme luften stenges ute. Den roper og truer…Tåler ikke at den lille flammen vokser og lar meg kjenne på den gode følelsen…Kjenne på gleden. Når den har fått overtaket på hjertet og sett at det ikke er noe igjen av den gode følelsen. Så trekker den seg tilbake til magen og ligger der nede som en kald, hard og vond følelse…
Hjernen er fortsatt inne i bobla si og suller rundt der inne med sitt…Orker ikke bry seg om det som skjer der nede i hjertet…Den hører og ser det som skjer utenfor…Oppfører seg nesten som om ingenting har skjedd… Den orker ikke tenke på ansvaret den har for at jeg som person skal ha det bra.
Det er kanskje derfor jeg ikke har noen minner fra barne og ungdomstiden min.
Sånn føles det når det skjer noe positivt som jeg kan glede meg over eller til…
Det meste som har med glede å gjøre gjør meg stressa og sur….oppgitt og sint…
I det siste har jeg forstått at jeg er skrudd sammen sånn og akseptert det…Det er jo angsten som styrer…PTSD som tar frem gamle opplevelser og følelser som skjedde for mange år siden, som jeg ikke husker.
Jeg skal ikke glede meg, jeg har ikke lov til det…tror jeg…hvorfor vet jeg ikke…
Nå er det det at alle ungene og barnebarna kommer på besøk som gjør at dagene føles tunge og tomme…
Men siden jeg nå forstår hvordan det virker der inne i kroppen og ikke lar hjernen forsvinne helt inn i seg selv…Fordi jeg tvinger meg selv til å tenke på det og lure på hvorfor det skjer…Fordi jeg skriver om det her…Så føles det litt lettere nå enn det har gjort før 🙂
Jeg kjenner bittelitt på at jeg gleder meg. Og når jeg gjør det så fokuserer jeg på magen og knyttneven der nede. Jeg tror jeg prøver å stenge av informasjonen som går ned til magen, samtidig som jeg holder åpen linjen fra hjertet til hjernen…
Bruker masse energi på det og blir psykisk sliten. Forstår også nå at det er psyken som gjør at jeg tror jeg ikke orker noe. Så når jeg trente i går selv om det kjentes ut som jeg ikke orket. Da kjente jeg forskjellen på det å være psykisk sliten og fysisk sliten 🙂 Det var godt.
Ser det jeg har skrevet høres merkelig ut, men jeg forstår det 😀
Uroen nå skyldes at barn og barnebarn kommer om noen dager og blir en stund.
Jeg gruer meg ikke til at ungene kommer, det gleder jeg meg til.
Men jeg gruer meg til at jeg skal være tilstede…
Jeg er hele tiden livredd for å være til bry…være i veien…at jeg trenger meg på hvis jeg sier noe, hvis jeg er med der de er…Jeg er redd for at de føler de MÅ gjøre ting sammen med meg…at jeg bryr meg for mye og krever oppmerksomheten deres…
Det er likt om folk kommer hjem hit til meg, eller om jeg er borte hos noen..Om det er familie, kjente, ukjente, usikkerheten og uroen er den samme.
Jeg er livredd for at jeg er for mye, at jeg tar for stor plass…
Også er jeg så utrolig heldig at jeg kan snakke med ungene mine om akkurat dette.
Så i fjor sommer fortalte jeg dem hvordan jeg føler det og jeg snakket med datteren min om det i kveld, og jeg skriver det her…
Jeg føler jeg tar fra magen og knyttneven litt av makten den har…At jeg hjelper hjernen til å komme ut av bobla si og hjelpe hjertet med å holde knyttneven unna…
Det er den samme kampen i kroppen skjer hver gang jeg skal noe, når noen skal komme på besøk hit, eller når noen sier noe positivt om meg…Jeg blir stressa, sur og sint.
Sintest blir jeg når samboer sier positive ting om hvordan jeg er eller ser ut…Det er nesten eneste gang jeg kjenner på virkelig sinne…Jeg greier ikke forholde meg til det og jeg kjenner piggtrådgjerde skyter i været og river ordene i filler før de kommer helt fram…
Jeg jobber med meg selv og følelsene mine. Og kjenner jeg begynner få litt kontroll på å la meg selv glede meg…Overbevise meg selv om at jeg har lov til det…Tørre tro på at de som tar kontakt med meg vil ha kontakten, hvis ikke hadde de ikke gjort det. At de som spør om jeg vil være med på noe spør fordi de vil det…Bare det å skrive de ordene her nå gjør at sinne bobler i meg…
Lurer på hva jeg har gjort eller andre har gjort i oppveksten som får meg til å bli sint….
Jaja.
Usikker på hvordan jeg skal jobbe med dette, tenker at å skrive om det kanskje er ett lite skritt på veien til å få rydda opp i kaoset på innsiden 🙂
Litt rotete tekst tror jeg, men det får gå…Det er nesten like vanskelig å skrive om hvordan jeg er som å være i meg…Tanker flyr hit og dit, bytter plass og det er bare rot 🙂
Trist å aldri kjenne helt og fullt glede, men det er ikke noe jeg tenker på hele tiden 🙂 Det blusser opp litt når noe skal skje, som det at ungene kommer. Eller andre positive ting. Det er vel derfor jeg trives så godt i hverdagen min, for der skjer det absolutt ingenting det meste av tiden 😀
Nå kjenner jeg veldig at jeg ikke hadde lyst til å røre på kroppen i det hele tatt.
Av grunner jeg kan prøve skrive om i morgen så må jeg jobbe en del med meg sjøl nå. Kroppen er tung og tom, og hjernen vil helst krype inn i seg selv og gå i hi.
Før har jeg ikke hatt noe å bry meg om å gjøre så da har jeg latt hjernen gjøre som den vil, også har jeg gått i dvale når det skjer noe som jeg gleder meg til.
Glede meg
er det jeg sliter mest i livet med å få til.
Men i kveld så tok jeg meg selv i nakken og gjorde øvelsene mine. 30 stk av hver. Kettlebell greide jeg bare 10 av hver.
