Hei 
Håper du har en fin sommer.
Pia er fortsatt ikke fortrolig med at Susi flyttet inn. Når hun er ute kan hun sitte på fanget mitt og kose, men hun vil ikke være inne. Vi prøver en stund til og håper det forandrer seg 
Susi turte sitte litt på gulvet. Men da jeg gikk inn en tur kom hun i full fart inn døra Problemet er bare at tauet ikke er langt nok så det ble bråstopp akkurat på terskelen.
Sambo`n har vært borte i helga. Så da har Pia mått gå tur med meg
Nå skulle jeg sittet på tog til Bergen sammen med sønnene for å besøke datter og barnebarn.
Men sånn gikk det ikke gitt.
Angsten kom for fullt med en gang de spurte om jeg ville være med. Og det ble bare verre og verre utover ukene. Jeg har prøvd å jobbe med det. Jeg har prøvd å fortrenge det og jeg har prøvd å jobbe med det igjen.
Ingenting hjalp.
Jeg bestilte billetter til oss, kjøpte noe å spise til turen og fant frem det jeg skulle ha med.
Alt var klart.
Men Lørdag var det bare å ringe Vy for å avbestille min billett.
Jeg ble bare dårligere og dårligere.
Hadde jeg ikke visst hva det var så hadde jeg bitt ordentlig redd.
Men så dumt som det er så ble jeg rolig med en gang jeg hadde avbestilt og sagt i fra til ungene.
Da var det bare en forferdelig dårlig samvittighet igjen…som da satt i magen som vanlig.
Da jeg våknet i dag og fikk tlf om at de ventet på toget ble det enda verre.
Var glad jeg lå i senga for jeg var sikker på at jeg skulle besvime og kaste opp.
Nå er gutta snart fremme og jeg sitter her i sofaen hjemme og irriterer meg over meg selv. Tenk å være så dum å la angsten vinne. For nå når jeg ikke har mulighet til å reise så vet jeg jo det at jeg hadde fått det fint
Det er ikke det at jeg er redd for reisa, for folk som er ute på tur de å eller sånne ting. Jeg er veldig glad i å reise, spesielt til Bergen. Der slapper jeg av og har det kjempefint. Og jeg er veldig glad i mennesker. Hvis de snakker til meg så har jeg ingen problemer med å prate tilbake.
Skravla går
Problemet mitt er meg…og bare meg.
Jeg har tenkt en del nå disse dagene og har kommet frem til at selvbildet mitt ligger på minus siden på skalaen. Jeg har på en måte vrengt meg selv og det er det jeg ser da som jeg ikke takler…Er ikke noe fan av utsiden heller, men innsiden plager meg mer.
Derfor i mitt hode og kropp skal jeg ikke plage andre med meg.
Ja,ja…
Sånn er det og det er bare å jobbe med det. Problemet er jo at jeg ikke kan gå tilbake i livet og se/kjenne på ting som har skjedd. Hadde jeg kunnet det så tror jeg det hadde vært mulig å finne løsningen. I hvertfall så pass at det hadde gått an å fungere normalt i hverdagen.
Sånn, det var litt klaging. Da er jeg ferdig Så er det bare å dempe den dårlig samvittigheten og skuffelsen over meg selv. Er så heldig at jeg har en fin nabo som jeg har pratet en del med i helga. Takknemlig for at det finnes sånne mennesker Det lettet på trykket som holdt på å ta helt overhånd.
Sender gode tanker til barna mine som må holde ut med en mamma som ikke greier reise for å være sammen med dem. Men sånn er angst. Den skiller ikke alltid på nær familie og andre
De har helt sikkert merket angsten min i oppveksten. Selv om jeg tror jeg har kamuflert den godt
Sambo`n er hjemme igjen så nå kan katter og kjærring slappe av. Normalen er tilbake i huset, så normalt det blir her i hvertfall 
Men…
uansett hvordan jeg har det og hva livet kaster mot meg
så
er jeg uendelig takknemlig for
alle mennesker og dyr som har vært, er og kommer til å komme inn i livet mitt.
Jeg er uendelig takknemlig for
fortiden, nåtiden og fremtiden.
Da ønsker jeg deg en fortsatt god kveld og en riktig god uke
Husk å samle på gode minner, små og store som du kan ta frem når det blir høst og mørkt.
Klem fra Hanne <3
