Nyt dagen i dag. Hvis den er litt grå og trist så prøv å finne noe som gir deg glede. Trenger ikke være store greia 🙂
Her er steika til middagen akkurat ferdig stekt og tatt ut av ovnen. Eldste sønnen skal dra hjem igjen i dag allerede. Dumt når ungene blir voksne og får jobber og sånt 🙂
Prøver å tenke ut hva vi trenger på butikken. Er litt for mye impulshandlere vi, så når det blir noen dager stengt så har vi lett for å glemme noe. Viktigste er brød og litt pålegg. Middagen har vi i fryseren. Det er bare det å huske ta det opp 🙂
Vi må skjerpe oss 😀
Ønsker deg en fortsatt fin Tirsdag. Gjør noe du har lyst til å gjøre, i tillegg til det du må gjøre.
Får litt ekkel følelse når jeg leser i avisa om at leger har funnet forskjellige insekter i nese og ører på folk…Grøss…Tenk om susingen kommer av ett dyr som har kravlet inn i en av åpningene og kommet seg opp i hodet….Fysj 😀
Jeg satser heller på at det er tinitus jeg…
Nå koser jeg meg med lyden av musikk, prat og masse lyder fra andre etg 🙂 Det er så godt å høre gutta der oppe. Atmosfæren i huset og blant oss har forandret seg masse siden før jul i 15. Tenk at om en person er her eller ikke kan gjøre så stor forskjell 🙂
Tenker på det at mye blir ødelagt av å være i ett forhold som ikke fungerer. Det går utover alle i huset. Merker det på kattene til og med at det er lettere her. De er mer kosete og “prater” mer.
Det er latter og musikk i huset igjen.
Det er ingen høylydte diskusjoner. Stemmer som hever seg for å bli hørt. Alle snakker rolig og jeg tror alle blir hørt 🙂
Når ting går for langt og man blir for sliten av å skjule, lappe over ting og forsvare forholdet og personen man er sammen med. Så ser man ikke hvordan ting er. Man merker lokket som legger seg over alt og alle i huset når personen kommer hjem. Men man orker ikke gjøre noe med det.
Man ser rot og støv, men man orker ikke fjerne det. Man mister matlysta og det er en kamp med seg selv å greie tenke ut middager og lage dem. Sofaen og pc blir bestevennene og man rømmer inn i medier og spill for å slippe forholde seg til personen man bor med og ting som blir sagt og gjort.
Man føler seg grå, vissen og usynlig.
Det er utrolig hvor lenge man greier finne unnskyldninger for oppførselen. Hvor lenge man overbeviser seg selv om at “joda, hold ut litt til. Det forandrer seg nok snart. Det skjedde bare denne gangen, alle fortjener en sjanse til”. Problemet er at det er mange sjanser man gir personen. Man finner hele tiden unnskyldninger. Hjernen forstår at håpet er ute, men hjertet vil ikke helt gi slipp ennå.
Hvorfor er vi sånn?
Hvorfor plager vi oss selv på den måten?
Vi forstår jo at etter å ha sagt i fra at det eller det ikke er grei oppførsel. Eller det er ikke greit å si sånn eller sånn. Når vi har sagt ifra det og fortalt hva det gjør med oss, hva vi føler 3….4…5 ganger…Da blir det ikke bedre. Da er ikke personen i stand til å forstå og ville forandre på noe.
Jeg kjenner nå at jeg er sjeleglad for at jeg greide se hvor ille det var her. Hvor tungt det ble når nøkkelen ble vridd om i døra og personen kom inn.
Jeg sier ikke at det bare var han sin skyld at det ble som det ble. Det er alltid to sider og noen ganger flere i en sak. Jeg vet at jeg ikke alltid er like lett å bo med jeg heller, pga angst som ga fysisk vondt i hele kroppen. Så jeg vet jeg skulle gjort mer her hjemme. Ting tok så lang tid for meg. Så det så vel ikke ut som jeg gjorde noe. På slutten var jeg så sliten at jeg sov mye.
Trøttheten og sovingen gikk over da han flyttet. Energien kom litt etter litt tilbake og nå er det ikke noe problem å gjøre det som skal gjøres 🙂
Hvis du er i ett forhold der du kjenner mørket legge seg som ett lokk i huset når personen er hjemme. Hvis du føler du ikke blir vist kjærlighet på annen måte enn seksuelt. Hvis du opplever at personen ikke tar ett nei for ett nei. Hvis du merker at du har masse å fortelle om dagen, men vet at personen ikke bryr seg om hva som har hent deg. Fordi den er mer opptatt av å fortelle om seg. Så du svelger ordene som var på vei ut og nikker til det personen sier.
Da bør du vurdere en gang til om det er verdt det. Om du har det godt. Om du virkelig tror det kommer til å forandre seg.
Hvis du ikke tror det og du kjenner du er innesluttet og usynlig, så bør du vurdere å starte på nytt alene. Det kan ikke bli verre enn det det er. Det tar tid, men det blir bedre 🙂
Har du barn så må du se på de å. Er de store nok til å forstå så snakk med dem. Hør hvordan de har det og hva de synes om situasjonen. Deres tanker og følelser er veldig viktige. De skal kunne føle seg trygge og vite at mamma/pappa har det godt og tør være seg selv.
Tenk gjennom hvordan du har det…Se rundt deg og se om det er noe du vet du skulle gjort som du ikke orker fordi du er helt nedbrutt pga samboer/ektefelle.
Jeg tror ikke noen hverken barn eller voksen har det godt i ett forhold der ikke alle er like mye verdt. Der det ikke er gjensidig respekt og tillit.
Er det det i ditt forhold, din familie?
Hva tenker du om det, er det viktig for deg?
Ta vare på deg selv og de rundt deg. SE deg selv, hva du føler og tror på…Det er viktig.
Nå er stuene ferdig vasket og klare for påske og besøk 🙂 Må få kjøpt meg mer påskepynt. Eller jeg har ingenting, så må få kjøpt meg påskepynt heter det da 😀
Tok litt bilder i pausen 🙂
Ryddeogvaske frisyren. Hårbøyle er god å ha. Forferdelig irriterende med hår som flyr inn i øynene hele tiden.
Godt å legge beina på stolen og bare sitte i blåsten en stund.
Tigeren tar det helt med ro og nyter sola mellom vindkastene.
Disse skal males i sommer. Hvilken farge skal vi ha på dem?
Når man savner barnebarna og finner noe de glemte igjen en gang de var her…Da setter man det på seg og savner litt mer 🙂
Så det var vår dag så langt 🙂
Nå venter vi på at de to eldste sønnene skal komme hjem. De skulle stikke innom butikken og kjøpe med middag. Kyllinglår, potetsalat og grønn salat. Enkel og grei middag 🙂
Håper du har hatt en fin dag og har fått gjort noe du hadde lyst til å gjøre.
Nå har jeg akkurat hatt ett….nervøst anfall kan vi kalle det.
Jeg har 3 steder nervøsiteten slår til.
1. Hvis det er bekymringer for andre. For om jeg har sagt eller gjort noe leit mot andre. Jeg har tatt i mot hjelp eller ting jeg ikke mener jeg skulle hatt. Noe jeg har fått som jeg ikke føler jeg fortjener. Og andre sånne egentlig ubetydelige ting som det.
Da står det en djevel bak meg og presser en grov tømmerstokk inn mellom skulderbladene mine. Vrir den rundt og rundt og dytter innover til den kommer ut foran gjennom mellomgulvet. Det er grusomt vondt og jeg kan kjenne det risper og skjærer rundt inni der. Det er umulig å være i ro. Jeg blir kvalm og svimmel. Også må jeg på do. Tømmerstokken presser tarmene nedover og det blir diarè. Smertene i mellomgulvet blir bare verre og verre og jeg må legge meg tvers over senga.
Noen ganger ligger jeg og rister og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.
Det hjelper med en våt kald klut som jeg presser mot halsen og tinningene. Samtidig som jeg prøver puste rolig.
Etter anfallet så blir jeg kjempetrøtt og fryser nesten i hjel.
Dette oppdaget jeg i jula 2015 at var nerver. Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske. Den jula var det ikke så lenge etter exen flyttet ut og jeg var utslitt etter flere år som ikke var så gode. Eldste sønnen kom hjem og han satte i gang med å hjelpe til med å vaske til jul. De to yngre gutta hjalp til. De dro frem møbler og ut med tepper. Vasket og støvsugde. Jeg ble kjempeglad, fordi jeg orker ingenting selv.
Men…
Da kom den berømte samvittheten og sa at dette fortjente jeg ikke. Det var min jobb å gjøre det for gutta, ikke dem for meg. Også kjente jeg tømmerstokken komme bak i ryggen. Husker ikke om det ble så ille at jeg måtte legge meg. Jeg husker det gikk fortere over når jeg forsto hva det var som skjedde. At det ikke var en ordentlig smerte, det var “bare” samvittigheten som sto bak meg og lekte djevel. Da jeg sa til meg selv eller høyt (det husker jeg ikke) hva som lagde smerten, så forsvant den litt etter litt.
2. Setter seg som ordentlige rier nederst i magen. Litt på venste side rett under navlen. Det er skikkelige kramper. Ofte kommer de etter mat. Jeg vet ikke hvorfor, for det har ingenting med maten å gjøre. Så jeg har tenkt at det er ting som samler seg opp. Jeg tror det har noe med at hvis smertene kommer etter mat så har de en grunn for å komme. Da er det maten jeg reagerer på (har jeg trodd i alle år) Disse dumme tankene er ikke grunner nok. Så da venter djevelen med å gi smerter til det kommer mat i spiserøret.
Nerver for at noen skal komme på besøk, for at ingen skal ville komme. Nerver for å dra bort til noen, for at ingen vil ha meg på besøk. Nerver for regninger i posten (får en del vinduskonvolutter pga en dårlig kombo i gamle dager med angst og dårlig råd). Nerver for være til en plage for andre, være i veien.
Krampene som kommer nederst i magen kan sammeliknes med riene under en fødsel. Krampene er forferdelige. Første gang jeg husker jeg hadde det sånn var i konfirmasjonen til søstra mi. Da var jeg 17-18 år tror jeg. Jeg husker jeg satt på do i løpet av den dagen. Smertene i magen var enorme og jeg så svettedammen vokste på golvet mellom føttene mine. Husker det banket på døra og en i familien spurte om det gikk bra med meg. Vet ikke om jeg lagde noen lyder eller om jeg satt der veldig lenge.
Etter det har jeg hatt det sånn mer eller mindre nesten hver dag. Det kan ha vært korte pauser på noen dager, men så er de tilbake. Det er ingenting som skal til før det blir kramper. Jeg kan be om hjelp med noe. Jeg kan si ifra hva jeg mener om noe. Jeg kan si jeg vil ha noe. Det er bare sånne bagateller som utløser det.
3. Det er “bare” vanlig angstanfall. Som egentlig setter seg i hele kroppen. De kommer ofte på butikken. Eller når jeg er ferdig med å handle. De kommer helst når jeg står i kassa og legger på varene, eller akkurat i det jeg kommer på trappa utenfor huset. På bussholdeplasser.
Da forsvinner syn og hørsel. Verden går inn i en annen dimensjon. Kroppen rister innvendig og hjertet løper helt løpst. Pusten er kort.
Dette er ikke smertefullt. Bare veldig skummelt før jeg forsto hva det var 🙂
Det eneste jeg greier fokusere på er komme meg inn på sofaen og legge meg på ryggen rett ut. Fokusere på å puste rolig og få nervene i kroppen til å slutte riste.
Det er ille at jeg har hatt disse plagene i så mange år. De startet jo lenge før det første anfallet i konfirmasjonen. Jeg har vært hos flere leger og fortalt om de forskjellige plagene. Men ingen har tatt det alvorlig. Ingen har nevnt nerver. Jeg har bare fått beskjed om at “nei det vet de ikke hva kan være” også har det ikke vært noe mer snakk om det.
Heldigvis har jeg forstått av meg selv og ved hjelp av internett og prat med andre at det er angstanfall som slår ut på forskjellige måter.
Kanskje du også har noe av de samme plagene og ikke vet hva det er. Kanskje dette kan hjelpe deg til å forstå at det ikke er farlig, det er på en måte en naturlig reaksjon på noe som skjer i livet ditt. Noe du kanskje ikke forstår selv er ett problem for deg. Fordi du setter på deg en maske og fortrenger det som skjer i kroppen din.
Når du greier forstå at det er angst og at det ikke er farlig, så går anfallene fortere over. De blir ikke borte, men de blir ikke så kraftige hver gang. Jeg kjenner det hjelper hvis jeg sier høyt til meg selv eller andre hva som kan være årsaken. Da forsvinner djevelen som enten står bak meg med tømmerstokken, eller som sitter i magen og knyter tarmene sammen samtidig som den presser noe gjennom dem. som gjør noe med synsnerven, hørselsnerven og ballansenerven så alt forsvinner. Da gidder den ikke fortsette og slipper opp litt og litt.
Jeg håper du har fått hjelp av lege, at du har en lege som tar deg alvorlig når du forteller om det du sliter med.
Ta godt vare på deg selv og husk at du er verdifull. At du må si tingene du sliter med høyt så du hører ordene. Jeg tror det hjelper 🙂
Nå må du ha en god natt, med gode drømmer. Ta med deg ett godt minne inn i drømmen. Og mal litt med penselen hvis du orker.
Søndag er ofte vaskedag her hos oss og restemat til middag. Vi er nok litt bakvent enn andre, men hvorfor skal alle være like 😀
Først noen bilder av rosene.
Så noen bilder av hva vi har drevet med i dag 🙂
Godt å ha en i huset som ikke er redd for å klatre. Jeg er livredd, har ekstrem høydeskrekk.
Ole har vasket alle steder jeg ikke rekker opp. Lufter gjennomtrekk og det blir så ren og fin luft her atte:)
Dette er jeg ikke stolt av da. Det er utrolig at liljene gidder leve her. De får jo ikke puste stakar. Men de vokser og det ser ut som de trives 🙂
Nå ble det bedre 🙂 Lover hvert enkelt blad at det skal ikke bli så mye støv på dem igjen. Håper de vil blomstre snart, men forstår hvis de vil ta litt hevn og ikke gjør det 😀
Dette har dagen vår gått med til. Ting går sakte, men de blir gjort 🙂
Kjenner nå når det blir vår og varmere i været at jeg har veldig lyst på bil og en tur til Bergen igjen. Det er så fint over fjellet. Stoppe flere steder og se rundt og ta bilder. Det er ferie og frihet det 🙂
Elsker fosser 🙂
Håper vi får tatt en tur i løpet av sommeren. Selv om det må bli med tog. Det er fint det å, men litt vanskeligere å få tatt bilder. Har ikke prøvd, men tror ikke de stopper der jeg ser store steiner på en åker eller en blomst som vokser opp av stein…Eller ved en av fossene 😀
Følelsen jeg får når toget stopper på Finse er befriende. Vet ikke hvorfor, men da føler jeg at jeg hører til. Følelsen blir sterkere jo lenger vest vi kommer. Voss er ett sted jeg føler jeg kunne bodd, der er det noe som kjennes riktig.
Og når vi kommer til Arna..da..
Da føler jeg glede. Tror jeg egentlig skulle vært født på Vestlandet. Usikker på hvor, men holder en knapp på Bergen 😀 Det er jo der datter og barnebarn bor nå så det ville vært mest naturlig kanskje. Men sånn følelsen er så tror jeg jeg hadde ønsket det selv om de hadde bodd ett annet sted.
Når jeg går av toget på Bergen stasjon (ikke bli sinte, men jeg er østlending og kaller det det) 😀 Da slapper jeg av. Kan ta bybanen til der bussen går fra. Men det er så godt å gå langs Lille Lungegårdsvannet. Snakke med fuglene 🙂 og se utover vannet. Det beste er å komme dit i blomstringen. Det er utrolig fint.
Se paviljongen.
Setter meg på en benk ved vannet og bare nyter å være tilbake der igjen.
Så tar jeg bussen til Vestkanten og videre til datter og barnebarn…Da er kroppen fyllt opp med ny og oppløftende energi og jeg er klar for å suge til meg alt jeg kan av gode energier før jeg må vende tilbake til østlandet igjen.
Vet ikke hvorfor, men atmosfæren er mye tyngre her enn på Vestlandet. Det er like mye folk, hvis ikke mer. Det er like mye lyder og inntrykk. Kanskje mer…..
Men allikevel så er det fredligere og avslappende.
Lurer på om jeg hadde kjent det sånn hvis jeg hadde bodd der?
Om jeg hadde følt det sånn om ikke familien var der?
Jeg tror det 🙂
Så vil jeg ønske deg en fin dag videre. Samle gode minner, små og store 🙂
Gikk oss en tur til brygga og langs Lågen. Tror jeg er bittelitt kjedelig å gå tur med, det er så mye fint og smått å ta bilder av 😀 Men det fåkke hjelpe, Tenk alt det fine jeg hadde gått glipp av hvis jeg ikke hadde sett gjennom kameralinsa (mobilen).
Gledesfargen fant jeg både i en tue hestehov og litt søppel noen hadde mistet..
Godt å sitte på benken og kjenne den gode lufta fra vannet.
Ett hjerte på veien i dag å <3
Mose kan være ett utrolig fint kunstverk.
Nå har hvitveisen begynt å blomstre 🙂 Det er så fint når hele bakken på begge sider av stien vi går er hvit av blomster.
Og masse kløver. Ett eller annet sted der finnes sikkert en lykkekløver å 🙂
Kjøpte oss en rosebukett på Kiwi. Ble så glad da de hadde flere farger sammen 🙂
Også måtte vi ha en is i sola på verandaen da vi kom hjem 😀
Takk for turen. Koselig at du tok deg tid til å se igjennom og bli med 🙂
Ha en fortsatt fin kveld…
Husk: Du som skal ut på fest og moro. Ikke gjør noe du vil angre på resten av livet. Ord og handling kan få store konsekvenser, både for deg og andre.
Ikke gjør noe mot noen som du ikke vil at de skal gjøre mot deg.
Og det aller viktigste……
Ikke drikk alkohol og/eller ta andre rusmidler hvis du skal ut og kjøre bil…Vær så snill. Du er verdifull og noen er veldig glad i deg…Det samme gjelder de du kanskje møter på veien.
Hvor heldig jeg er som har dere som er innom og leser, for at dere skriver kommentarer.
Hvor heldig jeg er som har fått bare positive kommentarer, selv om jeg kanskje skriver om ting folk ikke er vant til eller vil snakke om.
Hvor heldig jeg er som kan snike meg inn i dere andre sine tanker, følelser. Som kan rømme inn i deres liv, når mitt eget går litt i stå.
Hvor godt det er å se på bilder dere legger ut.
Hvor godt det er å se at man ikke er alene om å ha de plagene jeg har.
Hvor enkelt det er å finne svar på ting man lurer på. Man bare skriver inn ordet også får man nesten helt sikkert vite hva man tenkte på.
Når man ikke har mulighet til å reise. Så er man så heldig at man kan søke på ett sted i verden. På ett øyeblikk så er man der. Man kan finne alt man trenger vite om stedet. Man kan se på bilder og drømme seg bort. Og har man mulighet til å reise så kan man bare trykke på en knapp på siden og bestille turen med en gang.
Har man problemer med å gå ut i butikker så kan man bare søke på det man trenger. Trykke på en knapp og bestille, få det hjem i postkassa, på døra eller hente på posten.
Vi kan kommunisere med familie og venner som bor langt unna. Vi kan se dem, snakke med dem. Eller bare sitte og skrive med dem. Vi kan dele bilder og minner.
Vi er så heldig å ha hele verden hos oss med noen få trykk.
Er takknemlig for at jeg har vokst opp på den tiden jeg har og for at jeg har fått være med på utviklingen 🙂
Og jeg er takknemlig for at jeg kan og får lov til å skrive ned tanker og følelser og for at akkurat du har lest det jeg skrev
<3 Tusen takk <3
Det er mye negativt å, vet det….men det tenker jeg ikke på i dag. Det får være tanker som blir skrevet ned en annen dag. I dag ser jeg bare det positive 😀
Så…..Det var litt av det som ramlet inn i hodet nå Lørdag formiddag 😀
Ønsker deg en fortsatt fin dag i dag. Håper du får til å gjøre noe du har lyst til å gjøre i dag.
