Kroppen har stresset veldig siden Mandag nå.
Da fikk jeg en mld på facebook fra søstra mi….
Hei, passer det at vi kommer en tur på Torsdag…
Joda, det passet det. Jeg har forberedt meg lenge på at hun og mora vår kom til å komme en tur i påska.
Så fint sier hun. For jeg har invitert med flere jeg. Og da viser det seg at det kommer noen få til….Sånn ca 7 🙂 To nieser med samboere, søster, mann og tvillinggutta og mor….
Kjenner jeg får hjertebank og pustevansker bare av å skrive om det her nå 🙂
Og om ikke det er nok så kommer kanskje nevøen til Ole å 🙂 ….Han har jeg aldri sett. Men det har ikke noe å si om det er en person jeg ser nesten hver dag, eller om det er en helt ukjent en.
Forstår ikke hvorfor…..Jeg er veldig glad i mennesker, og har ingen problemer med å være med dem når jeg er det.
Men før og etter….Fyttirakkern som kroppen kjemper i mot og hodet jobber med å finne “gode” grunner til å avlyse alt.
Helt ærlig og sant…….Jeg har vurdert å snuble rett foran en bil flere ganger hvis det har vært store ting jeg skulle være med på. Har sagt det noen ganger, men tror de fleste tror det er bare tull…
Det er ikke det….Hadde jeg ikke vært feig….på en måte…så hadde jeg gjort det. Også har jeg jo noen fornuftige tanker som at jeg har unger og familie. Det har reddet meg. I dagene før selskapeligheter så ville jeg heller blitt påkjørt av en bil og havnet på sykehus enn å måtte bli med.
Dette ned trappa og brekke ett bein er også noe jeg har tenkt på.
Problemet er jo at hvis “ulykken” skulle skje så er det jo en stor sjanse for at det er mer enn ett bein som blir skadet…Heldigvis har jeg greid tenke det å 🙂
Det er helt forferdelig at tanken kommer.
Også det at det er det samme om det er kjente eller ukjente…Hva er poenget med det? Jeg forstår at man kan være litt usikker på å treffe nye mennesker.
Men de man har vokst opp sammen med. De man har sett fra de var nyfødte. De man snakker med på tlf nesten hver dag….Hva er greia med det. Det forstår jeg ikke, det irriterer meg.
Til og med chatten på facebook er skummelt..
Tenk om jeg sier hei til noen og de svarer. Samtalen er veldig koselig helt til det snur ved at personen sier…..”Kan vi ikke treffes en dag?” Da er det slutt. Jeg svarer at….”joa, det går fint. Sier i fra en dag det passer jeg”….Også sier jeg aldri hei til den personen igjen. Ihvertfall ikke før det har gått veldig lang tid.
Ett HEI får altfor store konsekvenser. Konsekvenser som jeg som regel ikke greier håndtere. Konsekvenser som på ett vis ødelegger livet mitt i en liten periode…..Eller kanskje for resten av livet når jeg tenker etter…..Det er jo en stor mulighet for at akkurat den personen var en god venn jeg aldri fikk….bare fordi jeg fikk panikk…
Jeg sier ofte at jeg savner å ha bil…Det er sant..
Jeg savner å ha bil….Men jeg er også noe så enormt glad jeg ikke har det.
For hvis jeg hadde hatt bil. Da hadde jeg ikke hatt noen unnskyldning for ikke å dra på besøk til familie og venner. Nå er jeg så “heldig” at jeg bor på ett sted det går lite busser. Og det blir flere bytter og dyrt. Jeg sier ofte at jeg vil flytte til ett sted som er mer sentralt med god kollektivtrafikk…
Men innerst inne så håper jeg vi aldri må flytte fra her vi bor nå og at det aldri blir bedre bussforbindelser rundt om kring 🙂
Det å gå i postkassa eller over veien på butikken er en utfordring i blant….Tenk om jeg møter noen som vet hvem jeg er. Som føler seg forpliktet til å si hei og prate. Det er kjempekoselig å møte de jeg kjenner og prate med dem. Men hjernen min jobber hele tiden med tanker som…
Hva er grunnen til at du stoppet? Hadde du lyst til å prate eller følte du at du måtte stoppe? Også snakker den til meg og sier at nå må du slutte snakke. Personen vil sikkert gå nå også holder du den igjen med flere spørsmål. Finn på en unnskyldning for at du må gå. Kom igjen da, fort deg. Ikke opphold personen….Er det noe rart jeg er sliten i hue når jeg kommer hjem igjen 😀
De samme tankene fortsetter når jeg kommer hjem….Og de kan komme igjen år etter at det skjedde…Plutselig ser jeg en situasjon der jeg sto ute og pratet med noen. Da analyserer jeg situasjonen. Prøver finne feil jeg gjorde eller sa. Grunner til at jeg ikke skal gå ut og ha kontakt med mennesker igjen.
Men så er jeg så forferdlig glad i å prate og møte mennsker at det blir litt problematisk i blant. Jeg greier ikke helt det der med å stenge meg helt inne og unngå mennsker. Heldigvis. Hvis ikke hadde jeg vært ei sånn “kattedame” som bodde alene med en haug med katter 🙂
Så tusen takk for nysgjerrigheten på mennsker og gleden over å møte dem 🙂
For selv om dagene før er helt grusomme, både for meg og de som er i hus med meg….Jeg blir grinete og sur, stille og nebbete…Ordentlig møkkakjærring….
Når dagen kommer og det som skal skje skjer så er det kjempekoselig, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har holdt på sånn inni meg…Da blir jeg litt sur på meg sjøl og tenker at det er bare dumt. Jeg storkoser meg og er så glad jeg ikke ble påkjørt av en bil, eller datt ned trappa og brakk det ene benet jeg skulle brekke 🙂
Er så glad for de menneskene rundt meg som ikke gir opp selv om jeg aldri kommer på besøk, og veldig sjelden inviterer noen, eller ringer. For at de fortsetter å ringer, invitere seg selv og tar med seg andre 😀
Det er en forferdelig dum angst å ha for en som meg.
For egentlig elsker jeg å invitere til spleisefest, forberede og planlegge….Alle tar med det de liker selv av mat og drikke. Alle hjelper til med matlaging og pådekking.
Lysten er der til å be sammen………naboer og de som vil komme fra nærområdet, familie, slekta, Bjerkely treff (folkehøyskolen), og andre jeg har kjent/kjenner…Ikke alle på samme dag selvfølgelig 😀
Hadde jeg kunnet invitere og lage i stand også gått og satt meg i bakgrunnen og sett og hørt på så hadde jeg kunnet gjøre det 🙂 La andre være vert/vertinne….Da hadde jeg kost meg og gledet meg over det jeg så 🙂
Det er vondt å si nei til konfirmasjoner, og bryllyp, som jeg har gjort. Og andre ting jeg blir bedt på….Det holder med ett dagsbesøk til en person jeg kjenner….
Før sa jeg ofte “ja, det kan jeg. Ikke noe problem”. Men jeg kom aldri. Noen ganger ga jeg ikke beskjed, fordi jeg ikke greide finne på en grunn. Også ville jeg ikke lyve…..Er litt usikker på om det var bedre å bare ikke møte opp når når jeg tenker på det 😀
Nå har jeg forstått at det er mye bedre å være ærlig å si at “desverre, jeg har veldig lyst men jeg tør ikke. Tusen takk for at du spurte, og spør gjerne igjen. Neste gang er det ikke sikkert jeg føler det sånn”.
Så….I morgen kommer det 7 stykker jeg kjenner og to jeg aldri har sett før….Dere skremmer livet av meg i dag. Men i morgen vet jeg at det blir kjempekoselig å se alle igjen. Det er vel nesten ett år siden sist…Gleden over at dere vil komme ligger under angsten ett sted 🙂
Kan jo si det å da at hvis folk plutselig ringer på døra her og kommer på besøk så går det greit. Da får jeg ikke tid til å grue meg 🙂 Da blir det litt stress etterpå i stedet. Men ikke på samme måte. Analyserer alt jeg sa og gjorde, prøve finne feil…
Ja, sånn er jeg og jeg tror ikke jeg er alene om det 🙂
En jeg kjenner sier det…..”At når han kan planlegge å gå ut av døra hvis det er noe han skal. Han gjør seg klar og er på vei ut døra…Da er det som om det sitter en strikk i ryggen hans. Han prøver gå ut og strikken strammer seg og drar han inn igjen. Om og om igjen” Til slutt gir han opp og blir hjemme….
Sånn er det….
Man vil så veldig gjerne. Men strikken trekker tilbake og man kommer ett skritt frem og to til bake…Til slutt så orker man ikke kjempe mot strikken lenger og gir opp…
Hvordan skal man få klippet den av?
I kveld gidder jeg ikke gjøre noe. I morgen tidlig når jeg våkner vet jeg at jeg er klar for besøk og får gjort alt jeg skal før de kommer 🙂 Kanskje jeg rekker bake ei sjokoladekake også. Mener det er det Camilla liker og da får alle det 🙂 Får spørre for sikkerhets skyld…Tror alle de andre er altetende 😀
Man lærer litt om hvordan kropp og hode fungerer med årene 😀
Håper du har hatt en fin dag i dag og at du har fått lagt litt planer for påska…Samme om du skal bort eller være hjemme, bare du har det bra og slapper av så er det fint 🙂
Ta vare på deg selv.
Klem fra Hanne <3
