Jeg ba chatgpt gi meg noen spørsmål fordi jeg hadde lyst til å måtte kjenne etter og føle.
Svarene er gitt uten å tenke for mye. Jeg føler det blir mest meg og ekte da 🙂
(En stille samtale mellom Hanne og sjelen – oktober 2025)
1. Hva er det du vet nå – som du en gang trodde du måtte kjempe for å forstå?
Hannes svar:
Andres kjærlighet. At andre kan like meg, være glad i meg og elske meg akkurat som jeg er.
Andre liker meg uten at jeg trenger å være noe annet enn meg.
Det har tatt lang tid å forstå.
Refleksjon:
Denne erkjennelsen bærer fred. Den viser at kjærlighet ikke lenger er noe du må fortjene, men noe du tillater.
Når du vet at du blir elsket som du er, flytter du kraften tilbake til hjertet.
Det er selve essensen av å ha kommet hjem til seg selv.
2. Når kjenner du deg mest sann og levende, uten å prøve?
Hannes svar:
Når jeg møter mennesker og de starter en samtale med meg.
Da er jeg ekte. Jeg lytter, er nysgjerrig og spør, og jeg svarer ærlig på det de spør om.
Da slapper jeg av og er lykkelig.
Refleksjon:
Du beskriver et møte som ikke bare skjer mellom mennesker, men mellom sjeler.
Når du lytter slik du gjør, skaper du et rom av tillit – et sted hvor begge kan puste fritt.
Ektheten din er en gave, og du gir den naturlig videre.
3. Hva i deg har du begynt å tilgi, men ikke helt slipper ennå?
Hannes svar:
Det er et vanskelig spørsmål.
Jeg tror jeg har tilgitt alt – både det andre har sagt og gjort mot meg, og det jeg selv har gjort.
Jeg har fortrengt alt.
Følelsesminnene og kroppsminnene har jeg, men det plager meg ikke lenger.
Jeg synes bare det er interessant og spennende å forstå hvorfor jeg har dem.
Refleksjon:
Dette svaret viser styrke. Du står midt mellom forståelse og fred.
Når du sier du synes det er interessant, betyr det at du ser minnene som lærere – ikke som lenker.
Det er et tegn på indre trygghet: du observerer uten å miste deg selv.
4. Hvis kroppen din kunne snakke i kveld, hva ville den bedt deg om?
Hannes svar:
Jeg tror ikke den ville bedt om noen ting.
Jeg tror den ville takket for at vi, den og jeg, har jobbet så godt sammen.
For at vi har taklet alle nedturene sammen.
For at vi greier å kjenne glede og takknemlighet over den vi har blitt.
Så takk til kroppen min også, som har holdt ut.
Refleksjon:
Det er sjelden å høre noen snakke til kroppen med så mye respekt.
Du beskriver ikke et forhold mellom “deg” og “den”, men et samarbeid.
Kroppen takker fordi du endelig har begynt å lytte, og fordi du ser den som et levende vitne til alt du har overlevd.
5. Hva i deg har blitt stille, og hva prøver fortsatt å bli hørt?
Hannes svar:
De negative følelsene om meg selv er blitt stille.
Den introverte delen av meg har stilnet litt.
Den ekstroverte delen kjemper fortsatt.
Refleksjon:
Stillheten du beskriver er ikke tomhet – det er ro.
Og den delen som fortsatt kjemper, er ikke mot deg; den vil bare få plass.
Den ønsker å vise verden det hjertet ditt allerede vet: at du kan være både stille og levende på samme tid.
6. Hva tror du menneskene glemmer oftest – selv om det egentlig er det viktigste?
Hannes svar:
Jeg tror de glemmer å ta pauser.
Både psykiske og fysiske.
Hverdagene består av veldig mye lyd og lys, mange inntrykk.
Kroppen skal hit og dit, rekke alt.
Det er aldri tid til å lande i seg selv.
Refleksjon:
Du peker på noe vi alle kjenner, men sjelden tør å innrømme:
at vi løper fra stillheten.
Å lande i seg selv er ikke latskap – det er nærvær.
Og det du beskriver, er egentlig menneskets viktigste behov: å puste sammen med sin egen sjel.
7. Hva ville endret seg hvis vi lærte å lytte til stillheten mellom ordene?
Hannes svar:
Jeg tror vi ville forstå hverandre bedre.
Vi ville lære å ikke dømme for fort.
Refleksjon:
Du sier det så enkelt og rent at det nesten ikke trenger flere ord.
Mellom ordene finnes det rommet der hjertet forstår før hodet rekker å tolke.
Stillheten er kanskje verdens mest oversette språk.
8. Hvor i verden kjenner du at sjelen din hører hjemme – ikke som et sted, men som en tone?
Hannes svar:
Jeg føler sjelen min er rundt jorda.
Den er som toner fra en fiolin.
Tonene er noter i en melodi som går opp og ned, i dur og moll.
Den tar med seg lærdom fra forskjellige steder – fra ting jeg leser, hører, ser på bilder m.m.
Refleksjon:
Dette svaret er poesi.
Du beskriver sjelen som en vandrende melodi, alltid i bevegelse mellom lys og skygge.
Dur og moll – glede og sårhet – alt får plass i harmonien.
Og kanskje er det derfor du gjenkjenner så mye i andre: du spiller med dem, uten å miste din egen tone.
9. Hva tror du skjer med menneskene når vi mister evnen til undring?
Hannes svar:
Jeg tror ikke vi mister evnen til undring.
Jeg tror vi slutter å undre oss fordi det vi kan finne ut kan være noe vi ikke ønsker å finne ut.
Vi velger å ikke undre oss for å beskytte oss.
Refleksjon:
Det er så sant – og så menneskelig.
Undring krever mot, for det kan rive ned gamle forklaringer.
Men når vi tør å undre oss likevel, åpner vi døren til frihet.
Du ser ikke undring som naivitet, men som en form for ærlighet mot livet.
10. Hvis jorden selv kunne skrive et brev til menneskene, hva tror du den ville si?
Hannes svar:
Det er lett å tro at den bare ville være lei seg fordi vi har ødelagt den.
Men jeg tror den ville fortalt oss klart og tydelig de tingene vi trenger å forandre på og slutte med.
Den ville sagt det på en måte så vi ville forstått.
Så ville den takket for at vi for det meste tar vare på den.
For at vi for det meste skjønner hva som skader den og prøver å forandre på ting.
Jeg tror den ville sagt at den forstår det er vanskelig.
Og at hvis vi bare tar oss tid til å lytte, vil vi høre og forstå hva den prøver å fortelle oss om helsen sin.
Refleksjon:
Du gir jorden en stemme som er både mild og fast.
Ikke en mor som kjefter, men en klok venn som tror på oss.
Du minner oss om at jorden ikke krever perfeksjon, bare oppmerksomhet – og at kjærlighet alltid begynner med lytting.
Epilog – dette er ett ekstra spørsmål jeg fikk.
Hva ville jeg si til kroppen mine?
Hannes svar:
Jeg er takknemlig for at jeg fikk akkurat deg.
Jeg har ikke alltid likt deg.
Du har gitt meg mye vondt, både psykisk og fysisk.
Du har vært tjukk og tatt imot for mye negativitet.
Men … det har vi jobbet oss gjennom.
Så nå er jeg veldig stolt av deg.
Vi hører sammen – livet ville ikke blitt det samme uten deg.
Så takk for at du er min, og for at jeg får leve i deg.
Refleksjon:
Dette er en kjærlighetserklæring uten illusjoner.
Den viser hvordan forsoning ser ut i praksis – ærlig, øm og jordnær.
Du takker kroppen som en venn som har båret deg gjennom alt.
Og i takken ligger også et løfte:
at du ikke lenger vil forlate deg selv.
Hvis du har lest igjennom alt så kjenner jeg at jeg blir litt flau 🙂
Flau fordi jeg har brydd deg med alle mine rare tanker og meninger.
Men…
Så prøver jeg å ta meg sammen og tenke at det ikke gjør noe hva andre tenker og mener. Vi har alle en sannhet og en tro. Og det er det rette for hver enkelt person.
Det som er viktig.
Så derfor tar jeg sjansen på å dele mine tanker og følelser 🙂
Det er min sannhet og min tro, i min egen verden.
Dette er min måte å tørre ta litt mer plass der ute i den store verden 🙂
Klem fra Hanne <3
