Hei igjen 🙂

Hvordan er dagen din? Her er det ett veldig snøvær. Har vært ute å måka en gang. Da jeg kom til enden av veien så kunne jeg egentlig begynne på nytt igjen..Gadd ikke det da 😀 I gamle dager, den gang jeg var ung. Da syntes jeg det var moro å måke snø. Tok gjerne med meg naboens vei i samme sleng som jeg holdt på hos oss 🙂

Jaja, sånn forandrer seg. Er imponert over de som orker holde på som 20 åringer etter de har fyllt 50..Det er ikke jeg…Nå har jeg fått eg oppvaskmaskin og snøfreser. Og jeg har tatt dem i mot som nye familiemedlemmer 😀

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kan fortelle litt om meg selv da tenker jeg.

Som det står over her så heter jeg Hanne, jeg er 52 år. Mamma til 4 barn og mormor til 2. Datteren min er 29 og bor i Bergen, hun har to jenter på 6 og 8 år. Verdens fineste barnebarn, så vet dere det 😀 Jeg har 3 sønner. En på 28, samboer og bor i Oslo. En på 21 som bor i Drammen og en på 16 som bor her hjemme. De er også verdens fineste, bare så det er sagt 😀

Jeg er født på Strømmen. Flyttet til Lierfoss da jeg var lita, usikker på når. Ble i hvertfall storesøster da jeg var 4,5 til ei søster. Mellom oss er det en gutt, Rune. Han døde rett etter fødsel så vi ble aldri kjent med han. Tror han hadde vært en fin bror 🙂 Alltid savnet han.

Jeg gikk på Bjerkely folkehøyskole i 83/84. Av en eller annen grunn så har jeg glemt/fortrengt alt med barne og ungdomstiden. Husker veldig veldig lite, egentlig bare uvesentlige ting. Ting jeg ikke vet om jeg har hørt av andre eller ting jeg kanskje tror jeg husker og som jeg har fortalt om og om igjen, til de på en måte er blitt minner og sannheter.

Jeg vet innerst inne at folkehøyskoleåret er ett av mine beste år. Der fikk jeg venner jeg fortsatt har 36 år senere 🙂 En var vel en av mine beste venner der tror jeg. Trist men jeg husker ikke han heller….Bare vet at han var god og for snart 3 år siden da jeg var hos datteren min i Bergen. Han bodde der han å. Så spurte jeg om vi skulle treffes en dag…Det ble en veldig koselig dag. Barnebarna var med og vi møtte ei annen som også gikk på Bjerkely. Da vi kom hjem igjen den kvelden så vet jeg ikke hva som skjedde. Det var en eksplosjon i hele kroppen og jeg fikk ikke fred. Jeg måtte sende han ei mld og si han hadde klora seg fast i hodet mitt 😀 Etter den mld ballet det på seg og ikke lenge etter kom han hit og besøkte meg. Det endte med at han dro tilbake til Bergen, pakket det han ville ha med også flyttet han hit <3 Det er snart 3 år siden og jeg har ikke angret ett sekund på den mld jeg sendte da i Bergen 🙂 Han har vært god for hele huset her og oss som bodde her…

Jeg har vært sammen med 2 før han her. Faren til unga i 17 år og en annen i 9 år, sånn ca 🙂 Veldig mye positivt, men også veldig mye negativt de årene. Men som jeg tenker. Uten alle opplevelsene så hadde jeg ikke vært den jeg er i dag, og jeg hadde ikke hatt de unga jeg har..Så derfor er jeg takknemlig for alt jeg har opplvev, både positivt og negativt. Jeg føler det har gjort meg sterk når jeg trenger være sterk. Jeg har lært meg å si hva jeg mener og stå for det. Jeg har lært meg litt mer om meg selv og prøver finne ut hvorfor jeg er som jeg er….Den greia starta før jeg ble sammen med unga så det har ikke eksene skyld i…Han første er skyld i at muren min raste og at jeg ikke greide holde meg fast…Jeg ramlet ned i kjelleren og traff gulvet med full kraft….Det tar tid å komme seg opp derfra. Ihvertfall når man har problemer med å be om hjelp, og å finne følelsene sine….Han andre passet på så jeg aldri kom meg opp lenger enn til første trappetrinnet…Det ble ett slit å prøve gå i trappa når det var ord som raskt fikk meg ned igjen.

Alle følelsene forsvant…jeg følte ingenting…Jo, jeg følte oppgitthet og tristhet. Også låste jeg meg, stengte de egentlige følelsene inne. Smilte og “hadde det fint”.

Nå føler jeg jeg er kommet litt lenger opp i trappa, usikker på hvor mange trinn det er. Men ser døra ut i verden der på toppen..Det er ord nå å som får meg til å rase ned. Men jeg treffer ikke kjellern, jeg greier stoppe etter 2-3 trinn. Bruker ikke så lang tid på å komme meg dit jeg var heller 🙂

Jeg har vel slitt med angst og depresjon så lenge jeg kan huske, i hvertfall sosial angst…Det er det jeg husker fra ungdomstiden i koret, ungdomsforeningen, skolen, jobber. Egentlig alt jeg var med på….En forferdelig angst….Angst for lage lyder, for å måtte si noe, for å bli sett, for å være til bry, for å være plagsom. Egentlig bare for å være tilstede sammen med andre mennesker….Kjenner fortsatt på redselen for å lage lyder, bli hørt…..Tygge mat, drikke, puste, nyse, hoste, alle lyder som er helt normale for de fleste…Gir meg en vond redd følelse…

Jeg kjenner fortsatt usikkerheten ved å måtte gå på do eller gjøre andre ting når det er andre tilstede…Da jeg var lita holdt jeg meg så lenge det gikk før jeg gikk på do. På skolen eller andre steder der det var mennesker, hjemme å. Noen ganger greide jeg ikke holde meg så lenge og tisset i buksa…Var stor da jeg gjorde det, har ett vagt minne om det fra videregående til og med….Jeg turte ikke reise meg og gå på do når det var flere i rommet….Kjenner fortsatt på det når samboeren og jeg sitter på stua….Noen ganger kommer panikken i det jeg kjenner jeg må på do, eller noe annet som gjør at jeg må reise meg og gå…Kjenner jeg selv bedre nå så greier ta meg sammen. Men det er ingen god følelse.

Jeg vet jeg har gått 1-10 klasse, ett år handel og kontor på Flateby videregående skole og 0,5 år på Nes videregående…Barne og u.skolen tror jeg ikke var bra…Har blitt fortalt at jeg ble fysisk og psykisk mobbet. Husker ingenting av det så må bare stole på at det stemmer. Flateby tror jeg var ett bra år. Hvis jeg kjenner godt etter så angrer jeg på at jeg ikke fortsatte der i stedet for å begynne på Nes. Det ble en for stor skole for meg. Jeg tror jeg trivdes, men holdt bare ut ett halvt år.

Det var utdannelsen min 🙂

Jeg har hatt flere jobber, både gode og vonde…Flere vaskejobber. Det dumme med de er at garerober og doer ofte er gjemt bort nede i kjellere og litt innimellom…Det taklet jeg dårlig. Er ikke så gøy å gå på jobb når man egentlig trives, men gruer seg allikevel fordi man vet man må vaske doen.

Jeg gikk på AAP noen år. Så flyttet jeg til Hvittingfoss som hører til Kongsberg. Fikk saksbehandler på NAV og kom inn til Asvo for arb.trening…Det var greit det..Saksbehandlere hos Asvo var utrolig fin. God å prate med og hun hørte på hva jeg sa. Tok hensyn, men presset meg litt…Tror jeg var der 2 runder og jeg har vært på DPS flere ganger. Så skulle jeg på møte med begge saksbehandlerne i 2017. Vi skulle finne ut hva slags tiltak som passet meg videre. Da jeg kom dit så satt begge der, jeg gruet meg men tenkte jeg må jo bare gjøre som de sier 🙂 Da jeg fikk satt meg så sa de at de hadde startet møtet litt tidligere og bestemt at jeg skulle søke uføretrygd….Jaha…Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte fordi jeg har hørt at det er forferdelig vanskelig å få. Har ikke tenkt på at jeg skulle søke for orket ikke få avslag.

Det slapp jeg jo…..Jeg skulle ikke gjøre noe. De ordnet papirer og alt. Da det var tid for å lese gjennom papirene og signere så møtte jeg saksbehandler fra Asvo og det var det….For meg så ble det altfor lettvindt og jeg slet med å godta det. Vet om mange som virkelig skulle hatt uføre men som ikke får det. Som søker og søker, er igjennom en hel haug med utreninger…Jeg følte meg slem som ikke måtte gjøre noe, bare fikk…

Nå er jeg veldig glad jeg fikk det, selv om samvittigheten fortsatt gnager når jeg tenkre på det 🙂 Jeg fikk diagnosene angst, depresjon og PTSD. Siste psykologen sa at “dette her er blitt kronisk så du har best av å være hjemme og styre dagene dine selv”. Så nå gjør jeg det da 😀 Jobber med meg selv for å komme meg ut, gå turer, gå på butikken, ta buss, risikere å møte noen som stopper og prater…og mye mer.

Får panikk når noen prater med meg…Det eneste hodet er fullt av da er….hvorfor stoppet du og prater med meg….Også tenker jeg mye til meg selv….Nå må du slutte å prate, du kjeder personen, hvorfor sa du det, ikke hold hendene dine sånn, ikke stå med føttene dine sånn…ikke, ikke, ikke….Når jeg kommer hjem så begynner jeg å analysere og tenke…Hele turen ut, alt jeg sa og alt jeg gjorde skal gjennom en finhullet sil….Det er ikke mye som kommer gjennom som er godtatt…

Ett eksempel: Var ute og måket snø i stad. Naboen ropte og lurte på om det var noen vits, det snødde mer og mer. Jeg svarte at jeg ikke trodde det og at det jeg hadde gjort kunne taes på nytt igjen. Da hadde jeg allerede blacket ut og hørte langt borte at hun sa ett eller annet og at da får vi holde oss inne…..Nå når jeg tenker på det så føles det som en fantasi, noe som ikke har skjedd men som jeg bare har lagd inne i mitt eget hode….Sånn er det med det meste som skjer…I det det er over så føles det som en fantasi. Derfor er jeg veldig glad i å ta bilder av alt. Må dokumentere hva som skjer, så hodet mitt skal forstå at det har virkelig skjedd 🙂

Dette ble mye skriverier om meg….Tenker jeg høres helt skrullete ut…men ække det, ikke helt 😀

Hvis du orket lese alt så tusen takk 🙂

Legg gjerne igjen kommentar, det er koselig 🙂

Så da gir jeg meg for nå. Krysser fingrene for at jeg greier få den gamle bloggen over hit, kjenner jeg er fornøyd med mange av innleggene og at jeg blir lei meg hvis jeg ikke får det til 🙂

Ta godt vare på deg selv og husk at du er normal selv om du ikke lever ett A4 liv med jobb og ett stort sosialt nettverk og liv….Du lever livet ditt som du vil og så lenge du føler det er rett for deg så er det bra…Kjenner du det er ting du ikke liker så prøv å forandre på det. Det er ikke sikkert det går første gang, andre gang….men du får det til. Fordi det er noe du vil 🙂

Husk at du er ikke alene. Ta vare på de små tingene som skjer og nyt øyeblikkene.

Klemmer fra Hanne <3