Hei 🙂
I dag er en grå og kald dag, duskregn…En god dag å ha angst på egentlig…Man trenger ikke gå ut hvis man ikke må 😀 Ser man det…det er noe positivt med grå dager å 🙂
I går var jeg på besøk. Kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg er det i løpet av ett år eller to. Grudde meg veldig, men siden det ble bestemt i går og det var ett klokkeslett så gikk det greit 🙂 Jeg syntes det var veldig avslappende å være der..damen er kjempekoselig og lett å prate med. Så jeg greide slappe av med tekoppen og samtalen. Takk til deg <3
Man kan på en måte si at jeg gikk en topptur i går og greide nå toppen. Selv om jeg ikke var utslitt da jeg kom hjem så føltes det litt sånn 🙂
Så kommer tanken jeg tenkte i dag…
Jeg hadde det veldig hyggelig hele tiden mens jeg var der. Men så kom ene datteren i huset hjem. Ei ung kjempesøt jente, satte seg ned og pratet.
Hele tiden mens jeg var der så var jeg meg…ei voksen dame på 52 år, Sånn ca litt nærme 160 høy. Vet hva jeg tenker og har egentlig ikke problemer med å si det jeg tenker høyt.
Men så..
Det gikk i utgangsdøra, damen sier det er datteren i huset…
Da kjenner jeg noe faller ned inni meg. Det starter i hodet….Tankene forsvinner..Eller ikke alle…Tanken på hun som kom hjem pulserer i hjernen. Fokuset forsvinner, Konsentrasjonen om hva vi snakket om blir borte…Hjertet slår fortere fordi jeg vet jeg blir veldig ufokusert og uinteressert i det damen snakker om. Jeg er jo ikke det. Det er bare det at ingenting når inn.
Rommet trekker seg sammen og blir forferdelig lite. Det blir vanskelig å puste, tenke, føle, se, høre og snakke….Det blir egentlig ikke det, bare føles sånn. For jeg både puster, tenker masse, føler, ser og snakker…
Det har ikke noe med datteren der å gjøre. Jeg kjenner ikke henne i det hele tatt og har ingen grunn til å være “redd” henne.
Men hun er ung…
Da hadde jeg vært der noen timer og det var på tide å gå hjem. Veldig godt å komme ut og puste igjen. Kjenne klemminga rundt kroppen forsvinne og jeg ble ei dame på 52 år igjen, sånn ca nesten 160 høy, som visste hva hun tenkte 🙂
Har tenkt litt på det i dag. Det er jo ikke så ofte jeg er i sånne situasjoner, så denne la jeg merke til.
Det hadde som sagt ikke noe med henne å gjøre. Det gjelder så og si alle barn og unge.
I det en av de på sånn ca fra 5-6 år til 20-30 nærmer seg så går alt i meg i svart og jeg krymper til nesten ingenting…Jeg føler jeg går ut av meg sjøl og ser på meg og de andre utenfra..Jeg ser meg selv stå/sitte og snakke, men føler jeg ligger bitteliten på gulvet/bakken med armene beskyttende rundt meg.
Tittelen på tv programmet “Jeg mot meg” er sånn jeg er…..Meg er meg sånn alle andre ser meg….Jeg bor inni og når Meg går ut av huset eller får besøk så går Jeg ut av Meg, sirkler rundt Meg, hvisker kommentarer på alt Meg sier og gjør….
Den minste lille bevegelse, kremt eller ord blir analysert og kritisert av Jeg. Meg kjemper en vanskelig og utmattende kamp mot Jeg. Fordi Meg vet innerst inne at det hun sier og gjør ikke er feil.
Sangen “Styggen på ryggen” er også veldig bra…
Styggen er Jeg…Jeg som henger på og presser Meg ned.
Jeg er en forferdelig personlighet. Sterk, kontrollerende, hvisker med hvesende stemme. Kan kjenne den stikkende pekefingeren med lang spiss negl, i siden, armene, kinnene. Midt i brystet. Ei klorende, kravlende heks som ikke vil at Meg skal komme frem.
Hmm…
Hvor kommer Jeg fra?
Hvorfor kommer Jeg oftest frem når det er barn og ungdom tilstede. Samme hvor…På butikken, når vi går tur, på bussen….Jeg sitter alltid langt frem i bussen. Det går helt greit helt til det kommer på skoleelever…Og det er det samme hvor de sitter i bussen….De er der og det er nok….
Forferdelig irriterende. Jeg vet det er tull og absolutt ingen grunn til å reagere sånn…Men hvordan stopper man det?
Skolebarn er grusomt skumle…Og de som er så unge at de ser ut som det ikke er lenge siden de sluttet på skolen. De får meg til å skrumpe sammen til ingenting….
Og når jeg har vært i en sånn situasjon og kommer hjem til tryggheten min igjen. Da kjennes det som en drøm. Det jeg gjorde og sa har liksom ikke skjedd. Det er bare noe jeg har skapt i mitt eget hode. Sånne ubehagelige hendelser og det som skjedde før og etter pakkes inn i tåke og blir glemt. Det er vel derfor mange ting i livet er borte. Både det gode og onde. Det gode skjer før og etter noe vondt og da følger det med inn i tåka.
Jaja, dette var dagens tanke 😀 Plager meg ikke sånn til dagelig, men en gang i blant skjer noe som får i gang tankene, det er bra 🙂
Ønsker deg en fortsatt fin kveld og en god dag i morgen.
Klemmer fra Hanne <3
Så bra at du gikk på besøk, det var en seier for deg selv
synes jeg. Klem <3
Høres vondt ut å ha det sånn… Og de barna og unge sliter sikkert veldig med seg selv, de gjør ofte det. Og er ikke så voldsomme som de virker i flokk.
Dette var sterke ord.
frodith: Det er ikke noe godt når det står på. Men nå når jeg har lært meg hva det er så er det lettere 🙂
Det er det samme om det er en eller mange, reaksjonen kommer allikevel.
Psyken er en forunderlig ting som skaper mange problemer 🙂
Deveny: Ja ser det når jeg leser dem 🙂
Du skriver så fint! Titter innom her innimellom.
Hadde du det vanskelig når du var ungdom selv eller eventuelt ble mobbet? Barn og ungdom kan jo være forferdelige med hverandre før de vokser til på videregående og forstår at det ikke er kult å være slem mot andre. Kanskje de unges mangel på ferdig utviklede sosiale antenner, gjør at du føler deg usikker rundt de, fordi de kan komme med blikk eller utsagn et voksent menneske ikke ville gjøre?
Marianne: Tusen takk 🙂 Så koselig at du leser i blandt.
Jeg husker så og si ingenting fra barne og ungdomstiden. Jeg har fått høre nå de siste årene at jeg ble mobbet både psykisk og fysisk.
Jeg tror jo det har noe med min reaksjon nå å gjøre.
Vanskelig å få hjernen til å forstå at jeg er voksen og at den aldersgruppen ikke er farlige for meg lenger 🙂