Rikdom…hva er det…Kan du smile gjennom tårer…

Kan du smile gjennom tårer når din drøm
blir knust til støv?
Kan du atter skimte våren gjennom
høstens gule løv?
Kan du glemme sorg og smerte, spott
og urett , hån og svik?
Uten bitterhet i hjertet
er du meget , meget rik… 

Ett veldig fint dikt. 

Usikker på om det er sant. 

Jeg føler jeg har levd livet mitt sånn, men jeg kan ikke si det har gitt bare rikdom. 

Jeg har fått 4 barn og 2 barnebarn, som er den største rikdommen av alt. Jeg ble kjent med Ole på folkehøyskolen og møtte han igjen etter 32 år, det er og en stor rikdom i livet. 

Og uten alt jeg har opplevd i livet så hadde jeg ikke hatt den rikdommen i livet mitt nå. Så det er jeg veldig takknemlig for. 

Men….

Jeg kan ikke si jeg ikke har bitterhet i hjertet. 

Selvfølgelig er jeg bitter på alt jeg har opplevd. Både det jeg husker og det jeg bare fornemmer som andre har fortalt meg. Selvfølgelig tenker jeg straffer og hevn. 

Jeg er ikke så ordentlig at de tankene aldri kommer. Men jeg har lært meg å fortrenge dem. Tanken kommer og jeg kutter den av med en gang. Jeg kjenner den igjen på første ordet og den får ikke lov til å komme frem. De svever rundt der inne i mørkeste delen av hjernen. De sender lyn som lager hull i veggene rundt dem. Jeg forter meg å dytte den vonde tanken inn igjen og tetter veggen. Det er lapp på lapp etter mange år med fortrengelse.

Etter år med å smile og late som. 

Jeg er redd det en dag skal revne helt og alt skal komme ut….Redd jeg ikke skal greie stoppe tanken før den får form og blir hel. Tanken om hevn og straff. Mørke tanker. 

Tanker om å fortelle hva forskjellige ord har gjort med meg. Og handlinger jeg ikke husker har gjort med meg. 

Jeg liker ikke mørke i hjernen min, den skremmer meg. 

Redd for hva som skjer den dagen det åpner seg….Hva har det å smile gjennom tårer gjort med meg. Det å alltid se en vår når alt har vært trist. Det å glemme sorg og smerte, spott og urett…

Hva skjer når det ikke er plass til alle de opplevelsene lenger? 

Hva skjer når hjernen sier at nå gidder jeg ikke mer, nå må du bare se på alt og forholde deg til det? 

Det er den mest skremmende tanken jeg noen gang har tenkt. Det mest skremmende jeg kan tenke meg i livet, foruten at det skal skje noe med barna/barnebarna min…..

Jeg har en tanke om at den dagen den mørke delen i meg åpner seg så vil det være som en tsunami, ett jordskjelv og den sterkeste stormen noen noen gang har opplevd. 

Jeg er redd…

Vi hører bestandig at hvis noe er vanskelig, hvis livet går oss i mot og alt føles mørkt….

Tenk positivt, smil og vær glad, ikke la det gå innpå deg, du kommer deg gjennom dette, stå på og lat som ingenting og masse andre fine ord..

Men har du kjent ordentlig etter…hva gjør det med deg at du glemmer, smiler og ikke lar det gå inn på deg…Greier du det? 

Jeg vet at jeg ikke har greid det, selv om jeg har borti 40 års erfaring….Jeg har aldri greid å mestre det. Det sies at man kan tilgi men ikke glemmer…Jeg kjenner at innerst inne i meg så er ingenting tilgitt. Hverken stort eller smått, gammelt eller nytt..

Hjernen har fortrengt mye, 

Men følelsene glemmer aldri og de kommer tilbake i forskjellige situasjoner. De ligger der og venter på å bryte ut. De greier jeg ikke smile bort, se lyset gjennom, glemme. Følelsene er ødelagt. Evnen til å ta inn over meg ord og handling. 

Jeg er ufattelig rik, men jeg er også uendelig fattig.

Klemmer fra Hanne <3 

 

22 kommentarer
    1. Wow..et vanskelig tema..og her kan jeg bare snakke for meg selv. Først skal du vite at jeg forstår så uendelig godt hva du snakker om her..det mørket – og redselen for at ting skal gå over styr..tanker om straff og hevn..åh ja..jeg forstår så absolutt. Men – for å gjør ei lang historie kort – jeg kom til et punkt der jeg ikke lenger klarte å takle det mørket, sinnet og hatet gjorde mot meg og psyken min – så jeg har jobba knallhard, og i dag kan jeg med hånda på hjerte si at jeg har klart å tilgi – men ikke glemme. Og jeg har det veldig bra..og håper at du en gang skal kunne få oppleve nettopp det – å slippe mørket og frykten..
      Stor godnatt-klemz fra mæ =D

    2. Hm, dette hørtes ikke bra ut. Håper det som har vært vondt blir liggende på bunnen av ei kiste,eller at verkebyllen får et nålestikk slik at den kan tømmes for godt. Ønsker deg en god natt og en fin ny uke:-)

    3. Fotokjerringa: 🙂 Det er sånn livet er blitt, blir vant til det etter noen år. Men det må nok ut , håper bare ikke alt kommer på en gang 🙂

      Sove godt og drømme søtt 🙂

    4. Helene: 🙂 Det er nok mange som har det sånn. Det er det vi lærer…Tenk positivt så forsvinner det..
      Jeg har ikke forstått helt hvorfor det er sånn inni meg før nå i det siste. Har ikke satt ord på følelsene før nå. Det siste året har jeg jobbet med meg selv og med å huske.
      Med å forstå hva som skjer når tanken, følelsen kommer.
      Har trua på at det skal komme litt om gangen 🙂 Og at det ikke er uskyldige i nærheten når det skjer.
      Samboeren er sterk, han takler det og hjelper meg med å sette ord på ting 🙂
      Psykologen sa det var blitt kronisk og avsluttet saken…
      Jeg tror det ordner seg, det tar bare tid.

      Nattaklemmer tilbake 🙂

    5. Viktig å gå gjennom alt det gamle. Men du er ikke alene. De fleste kvinner går gjennom en “fæl” periode når de har barn. Perioden mellom 20 og 40. Da er de avhengig av mannen og finner seg i mye. De fleste får det mye bedre etter å ha skilt seg og blitt 40+.
      Viktig å bearbeide alt du har vært igjennom og til dette er skrivingen god terapi. Lykke til!

    6. Diktet var nydelig! Og det er sant om man får det til.. (smilefjes) Hvem har skrevet det? Om du hadde levd etter diktet, ville du ikke hatt bitterhet i hjertet..
      Du må ikke fortrenge noe, du MÅ få det ut.. Å be om hjelp er ikke et nederlag, men en styrke!
      Ha en fin Mandag.

    7. dandeliongina: Jeg vet ikke hvem som har skrevet det. Det er mange år siden jeg hørte det. Flere års bitterhet må jobbes med…Og det er ikke lett å få til alene.
      Nei det er ikke ett nederlag å be om hjelp…..Det har jeg gjort mange ganger, både leger og DPS.
      Ha en fin dag.

    8. snuskelasken: Mine snart 28 år som mamma er det beste som har hendt meg…Ingenting med det å være mamma har vært fælt.
      Og jeg har aldri vært avhengig av mannen…Er selvstendig og greier meg helt fint alene.
      Vil ikke si ting ble bedre etter jeg ble skilt og barna ble store….Jeg er den samme allikevel. Og det som er inni meg er det samme.
      Psyken min er mye mer enn årene mellom 20 og 40.
      Bearbeide er bra. Det er bare litt sent å forstå det når det har gått 50 år. Da er det mye å ta tak i.
      Takk 🙂

    9. Veldig fint dikt okke som. Etter min erfaring, er DPS en “medisinfabrikk”… Privat sektor er nok et bedre alternativ for oss som vil bli friske, og ikke bare bli medisinert ut av den virkelige verden… Masse lykke til i alle fall!

    10. dandeliongina: Ja det er fint 🙂
      Fikk ikke medisiner. Bare beskjed om at det er ikke noe vi kan hjelpe deg med. Og saken avsluttet.
      Privat er nok bedre, men det koster. 🙂
      Takk for det 🙂

    11. irenglede: Det er nok sant, Tror vi er sånn mange. Vi tenker mye på oss selv, og føler ingen tenker på oss. Det blir litt feil.
      Kjenner det når jeg tenker etter hvordan jeg selv er, hvordan jeg skriver.
      Takk, det var gode ord 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg