Kjenner jeg bobler av sinne…
Sint på meg selv, på hjernen min…
Hvorfor i alle dager forsvinner minnene om alt som skjer. Alt som har skjedd. Hvorfor føles alt som noe som ikke har skjedd, som noe jeg finner på, fantasier.
Hvor er de blitt av.
Det er greit noen blir svakere og noen blir borte i løpet av årene. Men jeg mener at når jeg ser på bilder eller snakker med personer så burde noen av minnene dukke opp igjen.
Det er vondt å ikke ha noen minner om sin egen familie. Jeg vet jeg har en mor, ei søster. En far og en bror som er død. Men jeg har ingen minner om at vi noen gang har vært sammen. Noen gang har snakket sammen.
Jeg vet jeg har gått på skoler og jeg husker flere navn. Og jeg kjenner mange på utseende. Men om jeg noen gang har snakket med og kjent de personene, det vet jeg ikke noe om
Jeg har jobbet mange steder. Husker noen ansikter, men ingen navn. Så om jeg noen gang har snakket med eller gjort noe sammen med de ansiktene, aner jeg ikke.
Jeg gikk på Bjerkely folkehøyskole i 83/84. Jeg bor jo sammen med Ole som gikk der sammen med meg. Jeg vet han gikk der, men om vi snakket sammen eller gjorde noe sammen. Det husker jeg ikke. Han og andre sier vi var veldig mye sammen.
Jeg snakker daglig, flere ganger om dagen på tlf med Lisbeth som også gikk der…Både hun og mor forteller meg at hun var veldig mye hos meg etter Bjerkely. Sov over og vi gjorde mye sammen….I mitt hode så er det bare tull, for jeg husker absolutt ikke noe av det.
Jeg kan huske hvem som bodde på noen av rommene i den etg jeg bodde i. Men om jeg noen gang pratet med noen av dem eller gjorde noe sammen med dem. Det vet jeg ikke.
Det jeg kanskje husker føles som fantasier.
Ikke annet enn det jeg har på bilder som jeg sjelden er med på siden jeg sannsynligvis tok bildene 🙂
I min verden så har jeg aldri
hatt en familie…
gått på noen skoler…
hatt noen jobber…
Jeg har vært ingenting…
Frem til jeg fikk barn, første i 89 er mer eller mindre helt borte.
Om jeg snakker med de jeg visstnok har kjent godt en gang i tiden eller ser på bilder så kommer det ingen minner. De er helt borte…
HVEM har formatert hjernen min?
Hva var poenget med det?
Hva er det som er så forferdelig at jeg ikke skal kan huske noe?
Du har ikke gjort en god jobb. Du har glemt igjen en liten del av det gamle i harddisken. Det skjedde noe feil da du skulle formatere så det ble igjen en liten del. Jeg kjenner den er der. Langt innafor, bak noe nytt som har kommet til.
Eller kanskje du bare lot de gamle minnene være der og låste dem inne i ett ikke lydtett bur. Gjemte det bort bak noen annet så jeg bare så vidt hører de rope og banke for å komme ut.
Nå synes jeg du Traume skal sette i gang med å rydde opp etter deg. Slipp ut ett og ett av minnene, gi meg tilbake det livet jeg ikke husker jeg har hatt. Gi meg lukter og bilder som igjen gir meg minner om ting som har skjedd.
Gi meg noe…
Åpne opp så neste gang jeg snakker med Lisbeth eller ser på bildene fra Bjerkely, så husker jeg og kjenner at…Jo, dette har jeg opplevd, der har jeg vært. Det har jeg gjort sammen med den eller den.
Jeg ser på Ole og ser en jeg vet jeg kjenner, jeg kjenner stemmen, men som jeg ikke aner om jeg vet hvem er i det hele tatt.
Jeg vet traumer og opplevelser kan lukke minner. Men i huleste, så mye gæli kan jeg da ikke ha opplevd at det er nødvendig å stenge hjernen helt 🙂
Jaja..
Sånn er livet mitt……Eller livet jeg ikke husker jeg har hatt. Det er vel kanskje derfor følelsen av å bare ha eksistert bestandig er så sterk 🙂
Det er greit det er bare å starte på nytt, samle nye minner med de som er i livet nå….Det er ikke noe problem. Men livet nå blir ikke helt uten at noe er med fra fortiden. Det er ett tomrom, det mangler så mye.
Felleskap med andre…Troen på at man er noe…..At man er INGENTING…
Det er mange år, mange opplevelser, mange mennesker jeg vet jeg var veldig glad i mellom 1966 og 1989.
Hvor er de blitt av?
Sånn da har jeg fått blåst ut litt i dag å 😀
Klagd mye nå 🙂 Men som jeg sier….Man klager ikke forde om man forteller hvordan man har det. Ett stort og vanskelig problem for deg kan være bittelite og ikke noe å bry seg om for meg….og omvendt. Må fortelle at jeg har jobbet mye med å huske etter 1989 og jeg ble mamma. Til og begynne med måtte jeg skrive ned alt. Nå greier jeg huske mer av ting som skal skje og som har skjedd. Men ennå så er det ting jeg er med på som rett etter føles som en fantasi. Som om det gjelder en annen person.
Nå ønsker jeg deg en riktig god natt og håper du tar med deg ett lite minne fra dagen inn i drømmen. Ta godt vare på det 🙂
Sove godt og drømme søtt.
Klem fra Hanne <3
Hei. Dette var lesing jeg dessverre kunne relatere meg til – min samboer har store hukommelses utfordringer etter sitt hjerneslag bare 51 år gammel. Det blir stadig bedre hos oss. Jeg kjenner ikke deg og vet ikke hva som har skjedd med deg, men jeg føler med deg. Ønsker deg en riktig fin og god helg 🙂
Mvh Ann
Jeg har det akkurat på samme måte jeg. Kanskje det er en liten feilkobling oppi hjernen våres. 😊 På meg virker det som om jeg lever i nuet og alt fra i går og videre tilbake er borte. Er jo så fælt hvis man prater med noen som sier ” husker du det eller da” også gjør man ikke det. Jeg husker jo noe da selvfølgelig hvis jeg tenker godt etter, men barne og ungdomstiden min er stort sett borte. 😊
Du vet minner som bilder er knyttet til en følelse fra flere av dine sanser, blir følelsen borte blir også innholdet i bildet borte tror jeg. Jeg bruker den metoden for å øve opp min kone som har alzheimer. Hun falt ned i ei grøft da vi ar på tur i skogen og slo seg litt gul og blå, det tok jeg bilde av og hun husker eksakt hvor det var. Bilde, en følelse av smerte, redsel altsammen ga innhold til bilde om sted og tid. Skriv dagbok, små notater som gir deg stikkord. At noeav fortiden er borte gjør ingenting for du beveger deg inn i din framtid, det er dit du vil med nye opplevelser. Tenk på det foran deg. Ha en fin dag i tåka.
blackbirdsinging: Hei 🙂 Det er nok mange grunner til at hukommelsen blir borte. Jeg vet ikke om noe har skjedd meg 🙂
Så godt at det blir bedre med samboeren din. Ønsk god bedring og ha en riktig fin Lørdag til dere begge 🙂
suttung: Forstår hva du skriver og det sette i gang noen tanker, må tenke litt mer på det 🙂 Det med følelsen. Det har noe med det å gjøre ja. Må bare finne ordene 🙂 Takk.
Det er ikke noe jeg bekymrer meg for daglig. Men når man snakker med gamle kjente som sier “husker du det og husker du det”….Eh….Nei, husker ikke noe av det. Er du sikker på at jeg var med. Finner ett gammelt bilde og ser på det. Skjønner ikke helt hvorfor jeg har det. Men må jo bare satse på at jeg var tilstede og at det var jeg som tok bilde 🙂
Merkelig det med hjernen og alt som samler seg der og hvordan den kan legge bort ting. Det fasinerer meg 🙂
Heldigvis har jeg lært meg å huske det som skjer nå. Tåka letter litt etter litt 😀
Ha en fin Lørdag begge to.
Hege: Ja tror det må være en feilkobling 😀 Rart det har skjedd med begge to. Vi skulle vært forska på vi vettu. Kanskje de hadde funnet ut noe interresant 😀
Det er det jeg synes er leit. Snakker med Lisbeth og hun forteller at det eller det skjedde…Jeg kan ikke forstå at jeg har vært med i det hele tatt. Det verste er å ikke minnes noe om det vi gjorde da vi var små, som familie. Tror ikke jeg har vært så uinteressert i det vi har opplevd sammen at det ikke er verdt å huske 🙂 Ha en fin dag og hilse alle sammen. Klem.
Forbedringer handler om små detaljer det er ikke sikkert du merker det, men dine omgivelser gjør sikkert det. Bare ikke å gi opp.
Skjønner at dette er vanskelig, håper det kommer litt etter litt nå når du er så bevist på å ville huske, klem
suttung: 🙂
mor: Vi får se 🙂 Det verste er å ikke huske noe som har ang oss som familie. Men det kommer kanskje når jeg blir eldre 🙂 Klem