Ikke alltid man forstår hvorfor…skuffer i hjernen..

Noen dager er tyngre enn andre. Og det er ikke alltid man forstår hva som gjør de sånn. 

Joda, jeg tror nok alle vi som sliter forstår hvor tristheten kommer fra. Jeg tror at innerst inne vet vi. Men det er veldig lett å legge ett lokk på det og overbevise oss selv om at vi ikke vet. 

Hjernen er dum sånn 🙂 

Den gjemmer bort ting. Putter det i en skuff der inne i alle krinkelkrokene sine også lukker den igjen. Skuffen er så full at hver gang noe blir puttet inni så detter det litt ut helt bakerst. Det blir liggende bak og under de andre skuffene. Krøllete og ubrukelig. Men det er der, det forsvinner ikke. 

Skuffen er så full at det er vanskelig å åpne den. Hjernen tar i litt hver gang den skal legge noe nedi. Noe der inne knekker, det blir til små puslespill som er vanskelige å sette sammen igjen. Noen av brikkene blir borte. Kanskje de havner under i krølleriene bak skuffen. De brikkene ligger og dytter for å komme seg opp igjen, for å finne de andre brikkene sine. Men de får ikke rom nok til å ta i så de kan komme seg over kanten. 

De tankene som blir knust til biter blir liggende som en følelse av at noe mangler. Det er noe vi husker, men som vi ikke helt får tak i. Noe vi vet er viktige for oss. Men fordi det kan være mange tanker som blir knust og mister en brikke eller to. Så orker vi ikke begynne å lete ordentlig etter dem. Vi kan føle brikkene bak skuffen, men vi får ikke tak i dem. 

Noen av tankene er sterke og blir alltid liggende på toppen. 

Det hender hjernen prøver å putte gode tanker inn i skuffen. Den blir sliten av at de triste, tunge tankene alltid skal være sterkest og vinne. Da putter den inn en god, lys tanke. Men den er for liten. Den holder seg på toppen en liten stund, så synker den sakte nedover. Nesten som i kvikksand. Litt og litt av det lyse forsvinner, og plopp…..Så er den helt borte. 

De sterke, tunge tankene vant igjen og hjernen blir lei seg. Den sender signaler til hele kroppen om at en god tanke døde, og at det skal være sorg i kroppen. Musker og skjellett begynner å verke og orker ikke noe. De synker bare sammen. Huden utenpå greier ikke holde kroppen oppe selv så den blir med ned. Magen knyter seg sammen og blir urolig. Hjertet slår ujevnt og gråter. 

Hjernen jobber for harde livet for å finne noe som kan gi glede til kroppen igjen. 

Den leter etter brikker og prøver rydde litt i, bak og under skuffene. Den finner noen brikker og hjelper de opp og til sine egne. Uroligheten i magen gir seg litt. 

Hjernen kaster noe av det krøllete den finner, og musklene greier ta seg sammen så den orker holde kroppen oppe. 

Hjernen greier putte inn noen små lyse punkter rundt om så det ikke føles så trangt. Og den greier tenke flere positive tanker, sende signaler til munnen om at det er greit å smile og le igjen. 

Den sender signaler til hjertet om at det er mye positivt rundt som hjertet må huske på å se, huske på å ta vare på. 

Hjertet er det som er vanskeligst å overbevise om at det blir bedre. Hjertet er det som har tatt mest skade av at de lyse tankene forsvinner ned i kvikksanden. For hver gang hjernen sender ut signaler om at det er sorg og noe leit skjer, så lærer hjertet at det må prøve å stenge alt ute. Det blir veldig forsiktig med hva det slipper inn. Det bygger en mur rundt med bittesmå hull i som bare bittesmå følelser slipper gjennom. 

Hjernen og hjertet vil veldig gjerne samarbeide, men de får det ikke alltid til. Det skal så lite til før det blir konflikt og hjertet stenger seg helt igjen. 


Dagen startet med lys som sank i kvikksand, men hjernen fikk tak i den og dro den opp. Den viste meg noen små gleder og lyspunkt 🙂 

Hadde to dynetrekk som var revnet som jeg fant ut at jeg skulle fikse på. De har ligget evig lenge. Takk til hjernen som tenkte på det akkurat i dag for å gi meg noe å gjøre. 


Og jammen meg så var det ikke noe/noen som ga meg ett hjerte som ga en så liten god følelse at det slapp gjennom ett hull i muren rundt hjertet mitt 🙂

En annen glede jeg fikk var at sola har varmet i hele dag. Så verandadøra har stått åpen 🙂 Det er LYKKE…

Så fikk jeg se at påskililjene ville gi meg litt glede de å så de viste meg den fine gulfargen sin gjennom den grønne knuppen 🙂

Disse to her gir jo varme og glede hver dag, så det er litt lett å glemme hva de gjør for meg 🙂 

Tigeren lå i senga og sov. Våknet med ett gjesp da jeg tok bilde også la han seg ned og sov videre.

Tobias lå på putene ved siden av meg og sov lenge.

Sånn, det var min dag som startet litt trist og lei. Men, bare jeg lot hjernen og hjertet prøve og samarbeide litt så var det ikke så ille allikevel 🙂 

De samarbeidet om å vise meg alle de små tingene som betyr noe for meg og som gir meg glede. 

Hjertet er fortsatt trist, og hjernen er fortsatt rotete. Men det er større hull i muren rundt hjertet. Så den varmen og lyset som er inni der sprer seg og lyser oppover til hjernen. Da blir det ikke så mørkt og vanskelig for hjernen å finne frem der oppe. Og alt kjennes lysere i hele kroppen 🙂 

Prøv du også hvis du har en tung dag. Ikke stress, men hjelp hjernen og hjertet så de kan prøve samarbeide. Da vil de vise deg det som du kjenner glede av å se/høre 🙂 Og om du fortsatt kan kjenne trisheten, så kan det hende det du ser/hører greier bli bittelitt sterkere så de viser hjertet at det er lov å være glad også.

Kanskje hjernen får tak i lyset før det synker helt.


Ønsker deg en fortsatt fin kveld. 

Klemmer fra meg <3 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg