Som overskriften sier…Ønsker meg til Bergen 🙂 Litt fordi datter og barnebarna bor der…men akkuart nå så trekker våren litt mer 😀
Sånn ser det ut utenfor døra her….
Sånn ser det ut utenfor hos dem….
Jentene har tatt frem syklene og krokusen blomstrer. Har du sett noe finere 🙂 
Siden våren ikke ser ut til å komme hit på en stund ennå så gikk vi på butikken og kjøpte oss roser 🙂
Pynta gubben litt å 😀 
https://tracking.adviralmedia.com/click/384/39323/mittnavnesmykke
Usikker på om jeg forsto hvordan jeg legger ut linker sånn…Men jeg prøver 🙂
Test og feil og prøv igjen er noe jeg har lært unga, da må jeg jo tørre gjøre det sjøl å 😀
Mitt navnesmykke har utrolig mye fint. Jeg skal bestille meg noe derfra. Bruker bare lang tid på å finne ut hva jeg vil ha. Må være noe som inkluderer alle 4 barna og de 2 barnebarna jeg har…Også har jeg jo ett håp om flere barnebarn så det må være noe det går an å legge til flere på….
Kravstor skjønner du 😀
Hvis noen skjønner hvordan de gjør dette og kan forklare meg hvis dette ble feil så gi meg ett tips 🙂
Satt og pratet med samboer om blogg, hjemmesider, facebook og andre medier. Jeg mener vi har for lite liv til å kunne skrive noe som er spennende for andre så de gidder lese. Grunnen til den diskusjonen er at jeg har begynt å se på Bloggerne. Skjønner ikke at de greier poste innlegg flere ganger om dagen. Misunner dem nesten livene deres og alt de må oppleve i løpet av en dag. Føler meg forferdelig kjedelig, det er jeg vel også, så det er ikke bare en følelse 😀 Men jeg har det godt jeg å, uten masse som skjer. Selv om det hadde vært moro å hatt ett liv med litt mer innhold. Hva slags liv har du? Hva setter du pris på i ditt liv? Hva gjør at du kjenner på følelsen av å virkelig leve?
Bildene her er litt forskjellig. Jeg har vært veldig mye inne i hele vinter. Er ikke noe glad i glatte veier, livredd for å knekke noe, eller slå hodet. Da er det tryggere inne, selv om de fleste ulykker skjer i hjemmet. Har vært heldig så langt og ikke vært ute for noe alvorlig 🙂 Skarpe kniver er ikke bra i mine hender. Det ender som regel med blod og plastring…Men det er jeg vant til så det går bra 😀
Fikk lyst til å prøve lage noe av alt jeg har av ting og tang. Har kjøpt inn en del hobbyartikler for det så så morsomt ut da jeg så en video eller noe. Men fantasien mangler så det ble bare ett enkelt kort til hver av barnebarna. Moro var det når jeg holdt på, men ga ikke sånn kjempe mersmak 🙂 Lage julekort til dem når det blir jul igjen.
Denne sommerfuglen dukket plutselig opp her. Stakkar, holdt på i vinduet og ville ut. Men det fikk den ikke lov til.
Ole (samboeren) fant en eske og lagde sommerfugl vinterhus i stedet. Greide få den inn der. Den rømte en gang. Men nå har vi ikke sett den på en stund så tror og håper den ligger i huset og sover 🙂 Ikke lenge til det blir varmere og den kan fly ut nå.
Tobias har begynt å ligge på magen min og kose før jeg skal sovne om kvelden. Når vi slukker lyset så går han. Nesten hver morgen med en gang han hører jeg er våken så kommer han tilbake og legger seg der igjen. Merkelig og koselig 🙂
Tigeren er en ordentlig sol og varmekatt. De få solstrålene som titter frem blir utnyttet godt. Ligger foran vedovnen og blir ordentlig god og varm når han har vært ute.
I år har ekornet som har vært her noen få ganger om vinteren før kommet ofte tilbake. Og den har med seg en venn 🙂 Kjempegøy. De sitter og koser seg med solsikkefrø til frokost.
Dette har jeg fått fra Tonje (datter i Bergen).
Misunner dem regn og bare veier. Nesten vår i Bergen nå. Hadde vært fint å flytte dit når minstemann er ferdig på u.skolen. Vi får se om han søker på vgs der når den tid kommer. Litt over 1 år igjen 🙂
I begynnelsen av Desember var minstemann innlagt på Riksen for å knekke lårbeinet, vri det i riktig posisjon og skru det sammen igjen. Medfødte vridde lårbein. Operasjonen gikk veldig bra og vi koste oss. Avdelingen er utrolig koselig. Nesten trist å måtte reise derfra igjen 🙂 Pleierne er så fine og tar godt vare på alle. Blir operasjon av det andre lårbeinet når det første er helt friskt igjen. Ingen grunn til å grue for det 🙂
Eldste sønnen kom på besøk hver dag når vi var der. Han bor i Oslo nå. Første dagen etter alle forberedelsene så tok han oss med på Egon (han jobber der). Vi spiste og koste oss masse. Kjempegod mat. Heldige oss 🙂
Så gikk vi over veien på julemarkedet i Spikersuppa. Har aldri vært der før. Mye fint å se på.
Knut på vei til avd og rommet.
Disse bildene har jeg også fått av Tonje. Fornuftige ord.
Sommerstemning <3 Gleder meg til alle insektene begynner å surre igjen. Det er lykke.
32 år mellom disse bildene. Veldig god venner på Bjerkely folkehøyskole i 1983/84, ble samboere sommeren 2016 🙂 Gammel kjærlighet ruster ikke 🙂 Selv om det ikke var sånn kjærlighet den gang, og lite kontakt med hverandre alle de årene. Han bodde i Bergen, jeg var og besøkte datter og barnebarn der. Jeg spurte om vi skulle treffes og det skjedde noe da jeg kom hjem etter å ha møtt han. Fikk han ikke ut av hodet 🙂 Jeg dro hjem til Østlandet, han kom på besøk og var en stund. Så dro han hjem til Bergen, pakket og ordnet det som skulle ordnes. Kom tilbake og her har han blitt 😀
Vi har vært flinke den siste tiden og alltid hatt friske blomster på bordene 🙂 Det gir glede og løfter dagen. De har masse fine buketter på Spar og Kiwi.
Litt morsomt å åpne eggekartongen. Stor forskjell på eggene. Vet ikke om det er bare i First price sine, med det er de vi kjøper.
Mye forskjellig her i dag 🙂
Sånn alt i alt så har jeg det egentlig veldig bra for tiden. Har verdens greieste unger og en snill samboer. Har bodd sammen med to før som ikke har vært så snille. Og som den katastrofetenkeren jeg er så går jeg litt og venter på når det skal skje noe. Forventer en bitteliten katastrofe 🙂 Rart, nå har det ikke skjedd noe siden før oktober 2015….Skummelt 😀 Da flyttet daværende samboer ut og etter det har ting egentlig bare gått oppover. Etter mange, mange år på kjellernivå så er det vanskelig å skjønne at man har kommet seg opp i første etg 😀
Fikk en bekreftelse på det av eldste sønnen da han var hjemmom en helg nå. Han kom inn på stua, så seg rundt og sa…..”Så ryddig det er her”…Det er de fineste ordene jeg har hørt noen gang, den største gaven han kunne gi meg <3 En bekreftelse på at jeg har greid å jobbe meg opp fra den mørke kjelleren 🙂 Lysten til å holde orden er kommet tilbake. Eller lysten har vel vært der hele tiden. Men jeg har ikke orket hverken fysisk eller psykisk. Kroppen var helt tom for energi.
Nå ønsker jeg deg en riktig god ettermiddag, kveld. Ta godt vare på deg selv og se de små tingene rundt deg. Kikk ut av vinduet, kanskje en fugl flyr forbi. Hvis du synes det er vanskelig å gå ut så bare åpne vinduet. Slipp litt frisk luft inn. Kikk ut ta ett bilde hvis du ser noe du synes er fint. Hvis du ikke greier se noe fint der ute. Så bare ta ett bilde. Legg det inn på pc og se på det senere i dag, eller i morgen. Kanskje du da ser noe du liker. En bitteliten ting som kan gjøre dagen litt lysere, det er ofte de små tingene som gjør de største forskjellene 🙂 Mine lykkeøyeblikk kan være en bitteliten gul flekk. Det kan være grått og trist, men midt i det så lyser det en liten gul flekk. Det gir meg glede 🙂 Skal ikke mer til i blant.
Ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Nå er det helg. Tenk på at du og andre er verdifulle, ikke gjør eller si noe du vil angre på resten av livet. Som jeg sa…Det er de små tingene som gjør de største forskjellene. Det gjelder også det som ikke er så bra 🙂
Klemmer fra meg <3
Sovet dårlig i natt. Eller sovet godt når jeg endelig sovnet ved 530 tiden. Blir ikke mange timene søvn når klokka ringer igjen kl 7. Sovner nok tidligere i natt, bruker veksle på tidlig og seint annen hver dag ca 🙂
Dette bildet blei tatt forrige uke. Vet ikke hva det er, men likte hvordan sønnen min tok det. Han er en flink fotograf 🙂
Dette her tok jeg i går tidlig 25. April. Var ikke sånn kjempemoro å åpne døra da gitt. Våren hadde jo kommet og vært her en stund.
Disse bildene er fra i dag. Vinteren forsvant heldigvis fort igjen. Gikk en tur på morran da sønnen hadde gått til skolen. Må gå med en gang jeg står opp, hvis ikke blir det ikke noe av. Hvis jeg setter meg ned så begynner jeg å tenke, og da er det mange tanker som er i mot det å gå ut av huset.
Møtte frykten i dag som de som skjønner seg på sånne ting sier man skal gjøre. Det er noe jeg har gjort hele livet, nesten hver dag. Jeg kan ikke si det hjelper. Det sliter meg helt ut og jeg orker ikke noe etterpå. Det går greit å gå en tur, hvis jeg ikke møter andre mennesker. Det trenger ikke være noen som prater med meg. Og det er det samme om det er kjente eller ukjente. Kroppen er i beredskap hele turen, om den er kort eller lang. Ikke se rundt deg i tilfelle du ser noen sier en stemme. Du må se rundt deg og følge med så det ikke skjer deg noe sier en annen stemme. Jeg og Meg krangler mye hver eneste dag om hva Hanne bør, skal og må si og gjøre 🙂
Er møkkalei av både Meg og Jeg.
Brygga i Lågen er fin. En god plass å være.
Hvitveisen hadde ikke våknet ennå da jeg gikk forbi 🙂
En ordentlig godfølelse å se busker og trær våkner til liv.
Ett gjerde kan også være fint 🙂
Også Bjørka da…Det er det fineste treet i min verden. Gleder meg til bladene kommer.
Spar hadde så fine roser i går, måtte kjøpe meg en bukett. Som en klapp på skulderen fordi jeg har brukt helgen til å finne ut om livet mitt. Skrevet om meg, og kontaktet mennesker fra fortiden som kanskje kunne hjelpe til med å oppklare ting. Bare for min skyld, uten å tenke på andre….De tankene kom i natt de. Dårlig samvittighet fordi jeg drar andre inn i mine problemer. Maser og styrer med å finne ut av ting som andre ikke har behov for å snakke om. Har altfor mye samvittighet, for alt mulig. Bekymrer meg ikke for hva andre tenker om meg. Men er redd for å såre noen med noe jeg sier eller gjør. Love noe jeg ikke kan holde. Være til bry bare ved å være tilstede, tilogmed på facebook. Ingen ser meg, og ingen trenger svare meg. Men det å si Hei føles som om jeg maser og plager den jeg sier hei til. Det skal så lite til før jeg tenker det er en bekreftelse på at jeg bør komme meg unna og ikke si noe mer.
Det som også irriterer meg er at jeg planlegger alt. Hvis jeg vet jeg skal møte noen så går jeg gjennom hele samtalen i forskjellige versjoner i hodet. Hvis jeg sier det så kanskje personen svarer det da kan jeg si det. Eller hvis jeg sier det så kanskje personen sier det og da kan jeg svare det………..Det er ikke noe rart jeg er sliten i hodet 🙂 Det holder å gå i postkassa det. Det kan jo hende jeg møter noen, naboen eller andre kjente. Ubevisst legger jeg opp litt hvordan jeg skal reagere og snakke hvis jeg møter den eller den. Hvis noen kommer litt brått på og jeg ser dem på avstand før jeg møter dem. Da skjer det mye i hodet på kort tid hvis jeg ikke greier gå en annen vei.
Så på “en kveld hos Kloppen” i går, og hørte Hanne Sørvaag. Hun sa hun tenker på å tenke. Det er det jeg gjør å. Veldig bevisst på hva jeg tenker og analyserer det . Det blir ganske slitsomt 🙂
Misunner veldig de som bare gjør ting uten å tenke på hva som kan skje. Hvis jeg gjør eller sier noe så har jeg ofte tenkt veldig grundig gjennom forskjellige ting som kan skje underveis. Hva jeg skal si og gjøre. Er egentlig ikke tilstede der jeg er. Tankene jobber hele tiden…Hvorfor snakker du med meg, hvorfor vil du gjøre dette sammen med meg, hvorfor ba du meg komme…hvorfor…hvorfor…hvorfor……..Og når jeg kommer hjem fortsetter tankene å jobbe. Analyserer alt som er blitt sagt og gjort. Om det var riktig det jeg sa og gjorde. Om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg skulle takket for meg og gått lenge før jeg gjorde. Snakket jeg for mye, snakket jeg for lite. Snakket jeg for mye om meg selv, spurte jeg for mye om den andre personen. Denne analyseringen kan fortsette i lang tid etterpå. Kommer og går i årene etter. Plutselig er det noe som skjer som minner om en situasjon jeg har vært i før, da begynner jeg å sammenlikne de to og analysere igjen.
I de tilfellene er det ikke noe feil med husken skjønner du…Da er alt lagret og kan tas frem i tide og utide 🙂
Jaja, sånn virker hodet mitt 🙂 Ikke helt glad i hjernen min. Glemmer det som ikke skulle vært glemt, og husker tull til evig tid.
Sola prøver å trenge seg gjennom ute her ser jeg. Lyser opp en liten stund og kikker ned på jorda før det kommer en sky og sperrer sikten ned.
Ha en fin dag og takk for at du kikket innom . Ta vare på deg selv og de rundt deg. Klem <3
Poenget er ikke å huske alt.
Poenget er å få snakket med de jeg har vonde minner om
og legge den tiden bak meg.
Noen få vonde minner har ligget som ett lokk over alle andre ting i over 40 år. Det tar tid å løfte av det lokket da. Trenger hjelp fra de som er med på å holde det fast. Fått god hjelp av den ene jeg hadde minner om i kveld. Kjenner det er lettere i hodet allerede. Det forferdelig suset i hodet er blitt litt roligere. Kjenner ikke alt blodet rase rundt i hjernen nå. Nå renner det litt roligere gjennom årene hører jeg 🙂
Tusen takk til deg for at du svarte på mld og satt og pratet en stund. Fortalte det du husker. Plutselig kom det noen flere minner til meg å 🙂
Det kan jo hende virkeligheten jeg tror var den gang ikke var den virkelige virkeligheten allikevel.
Flere sier man ikke skal dvele ved fortiden. Det er riktig det. Det er ikke det at jeg dveler ved den nå, jeg prøver å få en slutt på det. Ikke at jeg har skjønt at jeg har dvelt ved den. Det er bare noe som har skjedd uten at jeg har merket det, fordi jeg ikke husker noe annet enn noen få dårlige hendelser.
Det tar tid, men jeg har trua på at jeg får løftet av lokket etter hvert. Må bare tørre snakke med litt flere folk og ta meg tid til å la det jeg skal huske komme til meg.
Nå er det natten her for gamle damer. Så da sier jeg god natt og sove godt. Og fin dag i morgen 🙂
God Søndag til deg som kikker innom 🙂 Ligget lenge. Snakket med mor i tlf, spist frokost og snakket med ene sønnen i tlf. Kan ikke klage på en sånn morgen 🙂
Kjenner jeg er takknemlig for at minnene mine kommer når jeg våkner og ikke når jeg skal sove om kvelden. Da har jeg hele dagen på å tenke på dem og slipper ligge og gruble så jeg ikke får sove. Ikke alle som er så heldige.
Husket fra leirskolen i 6. kl i dag. Jeg hadde fått mensen for første gang noen dager før vi skulle reise og måtte ha med meg en pakke bind. Husker at ei fant ut at jeg hadde den og hadde det moro med den. Husker ikke hva som skjedde. Om det var bare hun som hadde det moro, eller om det blei en greie for alle som var med. Tror også jeg gruet meg veldig til å være med, at jeg ikke ville. Husker ikke om jeg sa noe om det til mor og far.
Det er det eneste jeg husker fra 1 uke på leirskole. Så det er jo mulig det ikke var en altfor fin uke.
Husker også ett bilde av meg der jeg sitter på en stol i skjørt og hvit bluse. Tror jeg hadde servert ett sted, første og siste gang jeg gjorde det. Så på bildene sammen med noen andre. Da vi kom til det bilde fikk jeg vite av datteren i huset hvordan jeg så ut. Jeg har alltid vært tjukk, og så det jo selv på bildet. Husker hvor såret jeg ble da hun sa det med så mange klare ord hvordan jeg så ut.
Er usikker på om alle disse småtingene jeg husker kan kalles mobbing. Det er så spredt og forskjellige mennesker som sa noe. Det må være noe mer som gjør at det er blitt så stort og tungt. Skjedde det noe daglig?
Når jeg prøver finne ut hva som har skjedd så kjennes det ut som jeg roter rundt i en annen persons liv. Å så nysgjerrig som jeg er så er jo dette en perfekt “hobby” for meg 🙂 Det er interessant også. Jeg har alltid trodd jeg kjenner meg selv veldig godt, men kanskje jeg ikke gjør det allikevel. Kjenner følelsene mine godt, men ikke livet mitt.
Kjenner også at jeg er veldig takknemlig for hun som var bestevenninnen min i barndommen, Anne. Henne har jeg mange gode minner om. Vi gjorde mye moro sammen og hun var med på å gjøre helger og etter skolen fin <3
Vi var venner til jeg begynte på folkehøyskolen. Hadde god kontakt mens jeg gikk der å tror jeg. Men når jeg kom hjem stoppet det. Husker jeg satt i vinduet og så henne komme av skolebussen utenfor huset vårt. Jeg hadde sinnsykt lyst til å gå ut og snakke med henne. Men noe holdt meg fast til sofaen. Kjentes ut som tunge kjettinger som dro meg ned når jeg prøvde reise meg eller banke på vinduet. Tenker mye på det. Føler jeg tok fra meg selv mye den dagen i 1984.
Det er en merkelig følelse å sitte sånn å skrive ned tanker. Det er som en ballong i hodet som tappes litt og litt for luft for hvert ord jeg skriver. Plutselig så er det tomt og ballongen flyr slapp av gårde 🙂 Og da er det tomt. Da er det ikke mer igjen å skrive om og hodet føles lett.
Så da er det bare å si….
Ønsker deg en fortsatt god Søndag og ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Klem <3
Nå er jeg snart 50 år og jeg har enda ikke lært meg å sitte fint. Sitter alltid med beina bøyd i sofaen. Liker ikke å ha dem på golvet eller strukket ut. Fingrene er nesten alltid bøyd med tommelen inn i håndflata. Klemmer sammen så det verker i fingrene. Samme med å bite tennene sammen så kjevene verker.
Har det en sammenheng med hva som skjedde på skolen? Tror det.
Men hva i huleste skjedde?
Det er rart.
Jeg har mange fra klassen min på på facebook. Bare ei har sagt noe om det. En stor takk til henne, det var godt å prate og få en bekreftelse. Selv om hun ikke fortalte så mye om hva som har skjedd.
Det er ihvertfall to som burde være voksne nok til å stå frem og sende meg en mld.
Kom plutselig på noe i går. Hvorfor det var så viktig for meg å møte dere. Hun ene for mange år siden da vi bodde på samme stedet. Kjente jeg ikke ville, men søren heller. Jammen skal jeg vise jeg kan, husker jeg jeg tenker. Skjønte ikke hvorfor. Så de to eldste barna som var små da og jeg ruslet bort på besøk. Det var veldig koselig. Og endte med at jeg fikk låne bilen hennes til en klassefest som skulle være der vi bodde før. Skjønte ikke helt hvordan hun kunne stole på meg og låne meg bilen sin. Hun kjente meg jo ikke i det hele tatt.
På klassefesten husker jeg jeg blei spurt av hun andre om jeg kunne kjøre henne hjem så hun fikk ammet utpå kvelden. Det gjorde jeg selvfølgelig. Sa jo ikke nei.
Husker ikke om jeg snakket med dem. Regner med at jeg gjorde det. Har bare ett svakt minne om at jeg gikk bort til hun ene, og vet jeg fikk låne bilen. Fikk omvisning i rekkehuset de bodde i og vi satt litt ute tror jeg. Husker ikke noe fra klassefesten heller. Bare fornemmer jeg gikk med henne til bilen for å kjøre henne hjem.
Nå i fjor fant jeg ut at hun andre ofte er i nærheten. Vi avtalte å møtes. Husker panikken og at jeg ikke ville. Men da kom samme tanken. Søren heller, jeg skal vise at jeg kan. Så vi møttes.
Det er ikke mye jeg tror jeg husker. Det kan også hende det bare er noe jeg tror jeg husker fordi jeg ønsket så veldig. Det jeg husker er det eneste jeg husker fra det som skjedde. Husker ikke at jeg kom dit og husker ikke jeg dro igjen. Eller hva annet som skjedde. Så er litt usikker på om jeg var der i det hele tatt 🙂 Kanskje noen andre husker og kan fylle inn det som mangler.
Jeg husker 3 bursdager jeg var i. Den ene var til henne jeg lånte bilen av. Faren sto ved grillen. Jeg ser ryggen til de andre i klassen og at han ser på meg. Vet ikke om jeg ble med de andre eller om jeg sto igjen ute.
Den andre var hos ei annen ei. Det eneste jeg husker er spise gelè med sugerør.
Den tredje var hos en av gutta. Ser en ring og at vi lekte slå på ring. Kjenner følelsen av å være utenfor.
Tror jeg var på en klassefest eller noe på skolen å. Regner med det var u.skolen. Tror det var hun med gelè bursdagen som ville prøve lære meg danse. Har på følelsen av at det ikke gikk så bra. Eller om det var av en annen grunn jeg absolutt skulle ut på dansegulvet. Mener hun dro meg utpå. Har ihvertfall panikk for å røre for mye på meg. Til og med når jeg er alene hjemme. Har sinnsykt lyst til å slippe meg løs. Men det knyter seg i kroppen og svart gugge flyter inn i kroppen og gjør den seig og tung.
Husker en skitur vi hadde, enten bare klassen eller hele skolen. Barneskolen. Ene voksne, husker ikke hva hun var. Var i hvertfall mora til en i klassen. Da vi delte oss inn i grupper husker jeg hun sa så alle hørte det. “Du får gå den korteste løypa du Hanne, for du orker vel ikke gå så langt”. Husker ikke mer enn det. Eller jeg sleit veldig i en nedoverbakke. Om det var samme turen eller en annen, det vet jeg ikke 🙂
Også er det det med jentedoen på barneskolen…Der må det ha skjedd noe. Har hatt mange mareritt om den doen. Og noen større jenter som sto der inne. Ser bare ansiktet til hun ene. Kjenner frykt når jeg lar tanken på doen slippe inn.
Har frykt for lukkede og låste dører i huset. Kanskje det også kommer fra den tiden.
Hmm….Det var det jeg husker fra barneskolen egentlig. Var med på en lek en gang husker jeg ute på plenen. Husker at venninna mi og jeg alltid (tror jeg) lekte i ett piletre som var der. Husker noen, tror det var gutta i klassen satt gjemt i buskene der og sa noe en gang, husker ikke hva. Husker jeg fikk en albue på nesa da vi spilte slåball en gang.
Det var mine 6 år på barneskolen 🙂
U.skolen er det enda mindre. Der sto som regel jeg og noen få til (ikke fra min klasse) utenfor biblioteket. Tror det var det tryggeste stedet å være. Tror jeg sloss med hun jeg kjørte hjem. Husker smerten da hun lugget meg og at jeg satt og plukket løse hår i timen. I trappa opp til heimkunskapen en gang var det en (sønnen til hun fra skituren) som så på meg, holdt seg for nesa og pekte seg under armen. I en time snudde plutselig en seg og stakk en blyant inni kneet mitt. Tror også at det var noen Mandager eller en annen dag i uka, Flere ganger som jeg kastet opp. Tror jeg måtte dra hjem. Men det er jeg veldig usikker på.
Det var en oppsummering at mine 3 år på u.skolen 🙂
Det har alltid irritert meg at jeg har så forferdelig dårlig husk. Alle andre kan jo fortelle hva som skjedde på første skoledag og husker nesten alt. Hvorfor er hjernen min så blåst at den ikke husker noe. Jeg har aldri skjønt at den kanskje har valgt å ikke huske noe.
Tror ikke jeg har sagt noe galt her nå, håper ikke det. Men håper veldig at noen fra den tiden som er på vennelista mi er tøff nok til å sende meg en mld og fortelle hva de husker. Kjenner at jeg ikke er klar for å gi meg nå og bare godta at det skjedde og fortsette livet som det er. For det er ikke noe liv. Jeg er bare en klump som ikke tør gjøren noe. Som ikke en gang tør sitte med beina strukket ut eller ned på golvet. Og det er ikke noe liv.
Hvis dette jeg har skrevet nå er bare i mitt hode, noe jeg ikke tror det er. Eller at husken min har satt inn andre mennesker enn det det var.Så håper jeg dere kontakter meg og forteller hva som er rett.
Dette blei jo egentlig ett innlegg direkte til de jeg gikk på skole med. Men men. Det var de tanken som kom da jeg våknet 🙂
Ha en fin lørdag og kos dere i sola dere som har den. Ta vare på hverandre og nyt de små tingene. Klem <3
I dag har jeg hatt en tilbake til fortiden reise.
Det er en merkelig, skummel og litt god følelse når fortiden innhenter en.
Kjente at følelsene ligger lag vis i kroppen. Nederst ligger ett tykt mykt lyst lag med glede. Som glødende lava, koker og bobler. Over der ligger ett lag med litt mørkere blå, grønn gugge som er en grenseløs sorg. Øverst er ett tykt lag med en seig masse full av store og små harde klumper. Mørk og skummelt, skygger som flyr rundt mellom klumpene. Det er frykten og ett forferdelig raseri som kjemper for å ikke bli presset ut.
Jeg kjenner at etter jeg fant ut at jeg hadde en vanskelig skolegang at jeg snakker på en annen måte. Mer aggressiv og hard. Tankene er mer bestemte.
Kjenner jeg er ferdig med å bli tråkket på. At jeg aldri skal si ja når jeg egentlig vil si nei igjen. At jeg har lov til å bli sint, ikke bare såra og skuffa. Jeg vil, jeg skal og jeg har lov til…Jeg, jeg, jeg……….Hele livet har gått med til å gjøre det alle andre har sagt jeg skal. Vet ikke om det stemmer, men det føles sånn. Redd for å si imot. Redd for å si noe eller gjøre noe så andre skulle se meg. Redd for å føle.
Fyttirakkern så sinna jeg er på meg selv……og på de fleste andre som har vært innom livet mitt.
Rasende på meg selv for at jeg lot det skje. For at jeg var så feig at jeg aldri sa i fra. At jeg bare godtok og tenkte at sånn skulle det være. At jeg lot meg bli brukt, tygget på og spytta ut igjen. For at jeg har trodd at det var sånn det skulle være og at det var meninga at jeg skulle ha det sånn.
Jeg tar ikke det som kommer så alvorlig og går ikke inn i en alvorlig depresjon fordi jeg tenker og føler sånn. Det er bare noe som må ut. Og jeg må skrive det for at jeg skal kunne gå tilbake og se hva jeg følte. Regner med at følelsene kommer i bølger fremover, noen ganger sterke og noen ganger svakere.
Jeg skriver det her for at andre også skal lese. Er lei av å gjemme meg og late som om alt er bra og at jeg er så forferdelig sterk. Lei den berømte maska det er snakk om .
Også hjelper det kjenner jeg å se det svart på hvitt hvordan det er. Ofte når man ser det sånn så kjennes det lettere. Kjenner raseriet er gått mer over til sinne nå 🙂
Vet ikke hvorfor men jeg får en redsel for å bli straffet hvis jeg viser hva jeg føler og tenker. Hvis jeg ikke gjør det jeg blir bedt om. Vet ikke hva slags straff, bare at den ikke er god. Sinnet ligger rett bak redselen. Tett inntil, men den slipper ikke fram.
Da sa kropp og hodet stopp, nå trenger du hvile 🙂 Ingen flere tanker og følelser igjen. Vent en stund og så kommer det til deg igjen, føler jeg noen sier..Så da gjør jeg det…Egentlig teit….Da har jeg ingen unnskyldning for ikke tørke støv 😀 Jaja, bare å sette igang og vente på neste tilbake til fortiden reise.
Ta godt vare på deg selv og på de rundt deg. Nyt hvert sekund og de små tingene. Ikke la deg tygge på og spyttes ut igjen, Du har lov til å si nei. Klem.
Føler meg veldig heldig som har Lisbeth i livet mitt. Venninne fra u.skolen og folkehøyskolen.
Hatt en lang og beroligende prat med henne nå. Hodet føles bittelitt ryddigere og kroppen roligere. Det er det samme om det er en dag eller flere år siden vi snakket sist. Hun kjenner meg og vet hvordan jeg har det. Det er det ingen andre som gjør. Hun setter ord på følelser og tanker som flakser rundt i meg. Ordene hennes holder rundt det som flakser og flyr og holder det til de står i ro og jeg kan kjenne på dem, høre på dem og forstå dem.
Forstår hvorfor livet er blitt som det er blitt og jeg er som jeg er.
Alt startet på skolen. Jeg har tenkt og lurt på mange ganger hvorfor jeg ikke husker noe fra barne og u.skolen. Det er vel en grunn for at alt som har med det å gjøre er fortrengt. Jeg har hørt før at jeg ble mobbet på b.skolen. Og Lisbeth fortalte at hun husker mobbing på u.skolen. Klumpen i magen og at jeg gruer meg husker jeg, men veldig lite annet.
Hver gang jeg snakker med mennesker, barn, unge eller gamle, kjente eller ukjente så kommer følelsen av å være i veien og at jeg ikke skulle vært der. Jeg har alltid hatt kontroll på angsten og depresjonen. Men så mistet jeg den for noen år siden, og har ikke greid å få den tilbake. Det er kanskje ikke meningen at man skal kontrollere de. Men det føltes bedre enn å måtte føle og tenke for mye.
Leve ble til å eksistere, holde ut og presse meg til det jeg ikke tør.
Nå i jula (2016) forsto jeg plutselig at de forferdelige magesmertene, smertene i mellomgulvet, skjelvingene, diareen, forstoppelsen, kvalmen, frosten, varmen, svimmelheten, hjertebanken, pusten og tennene som bites så hardt sammen at det verker i kjevene og mye annet…som jeg har hatt ofte i ca 30 år .Det er angstanfall.
Jeg har vært hos flere leger og fortalt om plagene. Ingen har noengang snakket om at det kan være angstanfall.
Hvorfor ikke?
Det gjør meg sint.
Ikke engang etter jeg fikk diagnosene angst, depresjon og posttraumatisk lidelse har noen snakket om at det kan være det jeg kjenner. De spurte på DPS om jeg har angstanfall. Jeg sa nei, jeg trodde ikke jeg hadde hatt det noen gang. Noen skulle reagert og snakket med meg om det. Ikke bare sagt “vær i aktivitet og gå ned i vekt” da blir alt bra og plagene forsvinner.
Når ingen leger gjør noe og man får avslag på behandling hos DPS fordi livssituasjonen er for vanskelig. Jeg har for mye å tenke på så de kan ikke hjelpe meg…Er det noe rart man mister trua på helsevesenet. (I tillegg til andre alvorligere ting som gjelder barna).
Jeg skulle gjerne visst hvor ille mobbingen var. Hva som skjedde og hvorfor. Noen sier det kanskje ikke er meningen at man skal huske. Vet ikke, men føler det hadde vært til hjelp å vite.
Tror kanskje ikke det bare var elevene jeg hadde problemer med. Kjenner jeg går veldig i forsvar hver gang jeg snakker med lærere også. Det har jeg gjort siden eldste begynte på skolen.
Ta vare på hverandre og se hverandre. Se de små tingene. Klem.
