Sorg er merkelig. 

Man kan kjenne glede og har det helt fint på alle måter. Men allikevel kjennes sorgen i hjertet. Gråten sitter helt oppe i halsen og det kjennes ut som det ikke skal noe til før den bryter ut. 

Man både vil og ikke vil slippe tårene løs. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Følelsen av å miste kontrollen hvis man gråter er større enn befrielsen over å la de renne. 

Man kan bli så lei seg av en tanke, en hendelse, en bok eller en film at man ikke greier holde tilbake. Og det er utrolig godt. Helt til man kjenner kontrollen slippe taket. Da stenges døra med ett smell og man kan nesten kjenne nøkkelen vris om. 

Jeg tenker hjertet mitt som ett hus med mange rom. 

Jeg har ett rom til de menneskene jeg er mest glad i. Familien min og noen veldig få gode venner. Jeg har ett rom til andre venner som jeg ikke har så god kontakt med. I de rommene så er døra lukket men ikke låst. Så har jeg ett rom som alltid står åpent til de jeg kommer til å møte i fremtiden. Dette er enkle og fine rom, ingen problemer. 

Men så har jeg rommene som følelsene bor i. Sorg, glede, sinne. Det er vanskelige rom. Mørke samtidig som det er masse farger og alltid i bevegelse. Litt som en vannpytt med masse olje i. Man kan skimte farger som flyter rundt i mørke.

Rommet til sinnet er låst og nøkkelen er borte. Det rommet blir aldri åpnet. Vet ikke hva som skjuler seg der inne og er livredd for å finne det ut. 

Rommet med glede og rommet med sorg har dør mellom seg. Sorgen og gleden flyter sammen og det blir vanskelig å skille dem. De klamrer seg til hverandre. Livredde for å slippe. Hva skjer hvis sorgen får stå alene og vise hvem den er, og det samme med gleden…..

Hva vil skje? 

Hvis jeg lar sorgen slippe til, vil gleden da forsvinne inn i seg selv og ikke tørre komme frem igjen? 

Det kjennes ut som kroppen er full av tårer. Det må være i tillegg til alt vannet vi har i kroppen fra før. For det er det samme hvor mye jeg tisser og svetter. Vannstanden i tanken med tårer blir aldri mindre. 

Ordentlig glede kan jeg ikke huske hvordan er. 

Hvordan skal jeg oppføre meg da, hvis jeg ikke har sorgen i tillegg? 

Hvem er jeg uten den? 

Jeg sier jeg kjenner meg selv veldig godt…Men når jeg sitter her og skriver og kjenner etter så kjenner jeg meg ikke så godt. Jeg kjenner meg med mer sorg enn glede. Jeg kjenner meg som ei som tenker mye, på absolutt ingenting. Fordi hodet er så fullt at det kjennes tomt ut. Tankene har ikke mer plass, så kommer det en ny inn så må noe annet kastes ut. Derfor en forferdelig dårlig hukommelse. 

Man kan ha det gøy, le og synge. Men så kommer den dårlige samvittheten og følelsen av at det er feil. Så blir den gleden lagt bakerst igjen. 

Jeg vet det kalles depresjon. Ting skjer i livet. Hvis man ikke får hjelp med å bearbeide det så tar sorgen over. Til slutt er den det trygge, det man vet hva er. Den man kan stole på. Den som alltid er der.

Merkelige greier..

Man vet at det ikke er sånn det skal være, allikevel så sparer man på de følelsene. Men man vil ikke vise den til andre. Man blir utrolige god skuespiller. Ofte vet ikke familien og gode venner om hvordan man har det. Man føler seg som flere personer. Man er ekte, men samtidig forferdelig falsk. 

Dette ble mye om hvordan jeg har det veldig ofte. Det føles veldig ensomt og man tenker man er alene om å ha det sånn. Men jeg vet at det er mange der ute som veldig gjerne vil sette bort sorgen litt og bare kjenne på gleden….Men det er kanskje det vi gjør feil. 

Vi tror det er sorgen som må settes på vent så gleden kan bli sterkere..Tanken kom nå…..Kanskje det er sorgen som blir sterkere når den får ligge i bakgrunnen og ulme. Gleden blir ikke sterkere før vi finner ut hvor sorgen kommer fra, hva som mater den…

Jeg håper du som har det som meg søker hjelp og tar i mot all den hjelpen du kan få. Ikke gi deg 🙂 Vi vet alle at vi er mer enn det vi er. Ikke la det gå for lang tid. 

Ta godt vare på deg, selv om sorgen kjennes stor og du kanskje ikke vet hvorfor den er der. Bagateller kan få den til å blusse opp. Bagateller kan også få den til å dempe seg…Titt litt rundt deg så kanskje du ser en liten ting som gjør deg glad, kanskje du fikk ett smil av noen i dag, kanskje noen sa noe som var fint.

Tenk på det dere som ikke har det sånn. 

Når dere ser en annen person. Gi ett smil og kanskje ett hei….De to små tingene kan være det som forandrer hele dagen til den personen 🙂 Er ikke det en god tanke?

Klemmer fra Hanne <3