Har skjønt poenget med reisen tilbake….

Poenget er ikke å huske alt. 

Poenget er å få snakket med de jeg har vonde minner om 

og legge den tiden bak meg. 

Noen få vonde minner har ligget som ett lokk over alle andre ting i over 40 år. Det tar tid å løfte av det lokket da. Trenger hjelp fra de som er med på å holde det fast. Fått god hjelp av den ene jeg hadde minner om i kveld. Kjenner det er lettere i hodet allerede. Det forferdelig suset i hodet er blitt litt roligere. Kjenner ikke alt blodet rase rundt i hjernen nå. Nå renner det litt roligere gjennom årene hører jeg 🙂 

Tusen takk til deg for at du svarte på mld og satt og pratet en stund. Fortalte det du husker. Plutselig kom det noen flere minner til meg å 🙂 

Det kan jo hende virkeligheten jeg tror var den gang ikke var den virkelige virkeligheten allikevel. 

Flere sier man ikke skal dvele ved fortiden. Det er riktig det. Det er ikke det at jeg dveler ved den nå, jeg prøver å få en slutt på det. Ikke at jeg har skjønt at jeg har dvelt ved den. Det er bare noe som har skjedd uten at jeg har merket det, fordi jeg ikke husker noe annet enn noen få dårlige hendelser. 

Det tar tid, men jeg har trua på at jeg får løftet av lokket etter hvert. Må bare tørre snakke med litt flere folk og ta meg tid til å la det jeg skal huske komme til meg. 

Nå er det natten her for gamle damer. Så da sier jeg god natt og sove godt. Og fin dag i morgen 🙂 

Takknemlig…

God Søndag til deg som kikker innom 🙂 Ligget lenge. Snakket med mor i tlf, spist frokost og snakket med ene sønnen i tlf. Kan ikke klage på en sånn morgen 🙂 

Kjenner jeg er takknemlig for at minnene mine kommer når jeg våkner og ikke når jeg skal sove om kvelden. Da har jeg hele dagen på å tenke på dem og slipper ligge og gruble så jeg ikke får sove. Ikke alle som er så heldige. 

Husket fra leirskolen i 6. kl i dag. Jeg hadde fått mensen for første gang noen dager før vi skulle reise og måtte ha med meg en pakke bind. Husker at ei fant ut at jeg hadde den og hadde det moro med den. Husker ikke hva som skjedde. Om det var bare hun som hadde det moro, eller om det blei en greie for alle som var med. Tror også jeg gruet meg veldig til å være med, at jeg ikke ville. Husker ikke om jeg sa noe om det til mor og far. 

Det er det eneste jeg husker fra 1 uke på leirskole. Så det er jo mulig det ikke var en altfor fin uke. 

Husker også ett bilde av meg der jeg sitter på en stol i skjørt og hvit bluse. Tror jeg hadde servert ett sted, første og siste gang jeg gjorde det. Så på bildene sammen med noen andre. Da vi kom til det bilde fikk jeg vite av datteren i huset hvordan jeg så ut. Jeg har alltid vært tjukk, og så det jo selv på bildet. Husker hvor såret jeg ble da hun sa det med så mange klare ord hvordan jeg så ut. 

Er usikker på om alle disse småtingene jeg husker kan kalles mobbing. Det er så spredt og forskjellige mennesker som sa noe. Det må være noe mer som gjør at det er blitt så stort og tungt. Skjedde det noe daglig?  

Når jeg prøver finne ut hva som har skjedd så kjennes det ut som jeg roter rundt i en annen persons liv. Å så nysgjerrig som jeg er så er jo dette en perfekt “hobby” for meg 🙂 Det er interessant også. Jeg har alltid trodd jeg kjenner meg selv veldig godt, men kanskje jeg ikke gjør det allikevel. Kjenner følelsene mine godt, men ikke livet mitt. 

Kjenner også at jeg er veldig takknemlig for hun som var bestevenninnen min i barndommen, Anne. Henne har jeg mange gode minner om. Vi gjorde mye moro sammen og hun var med på å gjøre helger og etter skolen fin <3 

Vi var venner til jeg begynte på folkehøyskolen. Hadde god kontakt mens jeg gikk der å tror jeg. Men når jeg kom hjem stoppet det. Husker jeg satt i vinduet og så henne komme av skolebussen utenfor huset vårt. Jeg hadde sinnsykt lyst til å gå ut og snakke med henne. Men noe holdt meg fast til sofaen. Kjentes ut som tunge kjettinger som dro meg ned når jeg prøvde reise meg eller banke på vinduet. Tenker mye på det. Føler jeg tok fra meg selv mye den dagen i 1984. 

Det er en merkelig følelse å sitte sånn å skrive ned tanker. Det er som en ballong i hodet som tappes litt og litt for luft for hvert ord jeg skriver. Plutselig så er det tomt og ballongen flyr slapp av gårde 🙂 Og da er det tomt. Da er det ikke mer igjen å skrive om og hodet føles lett. 

Så da er det bare å si….

Ønsker deg en fortsatt god Søndag og ta godt vare på deg selv og de rundt deg. Klem <3 

Har tenkt litt på morran, og lurer….

Nå er jeg snart 50 år og jeg har enda ikke lært meg å sitte fint. Sitter alltid med beina bøyd i sofaen. Liker ikke å ha dem på golvet eller strukket ut. Fingrene er nesten alltid bøyd med tommelen inn i håndflata. Klemmer sammen så det verker i fingrene. Samme med å bite tennene sammen så kjevene verker. 

Har det en sammenheng med hva som skjedde på skolen? Tror det. 

Men hva i huleste skjedde? 

Det er rart. 

Jeg har mange fra klassen min på på facebook. Bare ei har sagt noe om det. En stor takk til henne, det var godt å prate og få en bekreftelse. Selv om hun ikke fortalte så mye om hva som har skjedd. 

Det er ihvertfall to som burde være voksne nok til å stå frem og sende meg en mld.

Kom plutselig på noe i går. Hvorfor det var så viktig for meg å møte dere. Hun ene for mange år siden da vi bodde på samme stedet. Kjente jeg ikke ville, men søren heller. Jammen skal jeg vise jeg kan, husker jeg jeg tenker. Skjønte ikke hvorfor. Så de to eldste barna  som var små da og jeg ruslet bort på besøk. Det var veldig koselig. Og endte med at jeg fikk låne bilen hennes til en klassefest som skulle være der vi bodde før. Skjønte ikke helt hvordan hun kunne stole på meg og låne meg bilen sin. Hun kjente meg jo ikke i det hele tatt. 

På klassefesten husker jeg jeg blei spurt av hun andre om jeg kunne kjøre henne hjem så hun fikk ammet utpå kvelden. Det gjorde jeg selvfølgelig. Sa jo ikke nei. 

Husker ikke om jeg snakket med dem. Regner med at jeg gjorde det. Har bare ett svakt minne om at jeg gikk bort til hun ene, og vet jeg fikk låne bilen. Fikk omvisning i rekkehuset de bodde i og vi satt litt ute tror jeg. Husker ikke noe fra klassefesten heller. Bare fornemmer jeg gikk med henne til bilen for å kjøre henne hjem. 

Nå i fjor fant jeg ut at hun andre ofte er i nærheten. Vi avtalte å møtes. Husker panikken og at jeg ikke ville. Men da kom samme tanken. Søren heller, jeg skal vise at jeg kan. Så vi møttes. 

Det er ikke mye jeg tror jeg husker. Det kan også hende det bare er noe jeg tror jeg husker fordi jeg ønsket så veldig. Det jeg husker er det eneste jeg husker fra det som skjedde. Husker ikke at jeg kom dit og husker ikke jeg dro igjen. Eller hva annet som skjedde. Så er litt usikker på om jeg var der i det hele tatt 🙂 Kanskje noen andre husker og kan fylle inn det som mangler. 

Jeg husker 3 bursdager jeg var i. Den ene var til henne jeg lånte bilen av. Faren sto ved grillen. Jeg ser ryggen til de andre i klassen og at han ser på meg. Vet ikke om jeg ble med de andre eller om jeg sto igjen ute. 

Den andre var hos ei annen ei. Det eneste jeg husker er spise gelè med sugerør. 

Den tredje var hos en av gutta. Ser en ring og at vi lekte slå på ring. Kjenner følelsen av å være utenfor. 

Tror jeg var på en klassefest eller noe på skolen å. Regner med det var u.skolen. Tror det var hun med gelè bursdagen som ville prøve lære meg danse. Har på følelsen av at det ikke gikk så bra. Eller om det var av en annen grunn jeg absolutt skulle ut på dansegulvet. Mener hun dro meg utpå. Har ihvertfall panikk for å røre for mye på meg. Til og med når jeg er alene hjemme. Har sinnsykt lyst til å slippe meg løs. Men det knyter seg i kroppen og svart gugge flyter inn i kroppen og gjør den seig og tung. 

Husker en skitur vi hadde, enten bare klassen eller hele skolen. Barneskolen. Ene voksne, husker ikke hva hun var. Var i hvertfall mora til en i klassen. Da vi delte oss inn i grupper husker jeg hun sa så alle hørte det. “Du får gå den korteste løypa du Hanne, for du orker vel ikke gå så langt”. Husker ikke mer enn det. Eller jeg sleit veldig i en nedoverbakke. Om det var samme turen eller en annen, det vet jeg ikke 🙂 

Også er det det med jentedoen på barneskolen…Der må det ha skjedd noe. Har hatt mange mareritt om den doen. Og noen større jenter som sto der inne. Ser bare ansiktet til hun ene. Kjenner frykt når jeg lar tanken på doen slippe inn. 

Har frykt for lukkede og låste dører i huset. Kanskje det også kommer fra den tiden. 

Hmm….Det var det jeg husker fra barneskolen egentlig. Var med på en lek en gang husker jeg ute på plenen. Husker at venninna mi og jeg alltid (tror jeg) lekte i ett piletre som var der. Husker noen, tror det var gutta i klassen satt gjemt i buskene der og sa noe en gang, husker ikke hva. Husker jeg fikk en albue på nesa da vi spilte slåball en gang. 

Det var mine 6 år på barneskolen 🙂 

U.skolen er det enda mindre. Der sto som regel jeg og noen få til (ikke fra min klasse) utenfor biblioteket. Tror det var det tryggeste stedet å være. Tror jeg sloss med hun jeg kjørte hjem. Husker smerten da hun lugget meg og at jeg satt og plukket løse hår i timen. I trappa opp til heimkunskapen en gang var det en (sønnen til hun fra skituren) som så på meg, holdt seg for nesa og pekte seg under armen. I en time snudde plutselig en seg og stakk en blyant inni kneet mitt. Tror også at det var noen Mandager eller en annen dag i uka, Flere ganger som jeg kastet opp. Tror jeg måtte dra hjem. Men det er jeg veldig usikker på. 

Det var en oppsummering at mine 3 år på u.skolen 🙂 

Det har alltid irritert meg at jeg har så forferdelig dårlig husk. Alle andre kan jo fortelle hva som skjedde på første skoledag og husker nesten alt. Hvorfor er hjernen min så blåst at den ikke husker noe. Jeg har aldri skjønt at den kanskje har valgt å ikke huske noe. 

Tror ikke jeg har sagt noe galt her nå, håper ikke det. Men håper veldig at noen fra den tiden som er på vennelista mi er tøff nok til å sende meg en mld og fortelle hva de husker. Kjenner at jeg ikke er klar for å gi meg nå og bare godta at det skjedde og fortsette livet som det er. For det er ikke noe liv. Jeg er bare en klump som ikke tør gjøren noe. Som ikke en gang tør sitte med beina strukket ut eller ned på golvet. Og det er ikke noe liv. 

Hvis dette jeg har skrevet nå er bare i mitt hode, noe jeg ikke tror det er. Eller at husken min har satt inn andre mennesker enn det det var.Så håper jeg dere kontakter meg og forteller hva som er rett. 

Dette blei jo egentlig ett innlegg direkte til de jeg gikk på skole med. Men men. Det var de tanken som kom da jeg våknet 🙂 

Ha en fin lørdag og kos dere i sola dere som har den. Ta vare på hverandre og nyt de små tingene. Klem <3 

Når fortiden innhenter en…..

I dag har jeg hatt en tilbake til fortiden reise.

Det er en merkelig, skummel og litt god følelse når fortiden innhenter en.

Kjente at følelsene ligger lag vis i kroppen. Nederst ligger ett tykt mykt lyst lag med glede. Som glødende lava, koker og bobler. Over der ligger ett lag med litt mørkere blå, grønn gugge som er en grenseløs sorg. Øverst er ett tykt lag med en seig masse full av store og små harde klumper. Mørk og skummelt, skygger som flyr rundt mellom klumpene. Det er frykten og ett forferdelig raseri som kjemper for å ikke bli presset ut. 

Jeg kjenner at etter jeg fant ut at jeg hadde en vanskelig skolegang at jeg snakker på en annen måte. Mer aggressiv og hard. Tankene er mer bestemte. 

Kjenner jeg er ferdig med å bli tråkket på. At jeg aldri skal si ja når jeg egentlig vil si nei igjen. At jeg har lov til å bli sint, ikke bare såra og skuffa. Jeg vil, jeg skal og jeg har lov til…Jeg, jeg, jeg……….Hele livet har gått med til å gjøre det alle andre har sagt jeg skal. Vet ikke om det stemmer, men det føles sånn. Redd for å si imot. Redd for å si noe eller gjøre noe så andre skulle se meg. Redd for å føle. 

Fyttirakkern så sinna jeg er på meg selv……og på de fleste andre som har vært innom livet mitt. 

Rasende på meg selv for at jeg lot det skje. For at jeg var så feig at jeg aldri sa i fra. At jeg bare godtok og tenkte at sånn skulle det være. At jeg lot meg bli brukt, tygget på og spytta ut igjen. For at jeg har trodd at det var sånn det skulle være og at det var meninga at jeg skulle ha det sånn. 

Jeg tar ikke det som kommer så alvorlig og går ikke inn i en alvorlig depresjon fordi jeg tenker og føler sånn. Det er bare noe som må ut. Og jeg må skrive det for at jeg skal kunne gå tilbake og se hva jeg følte. Regner med at følelsene kommer i bølger fremover, noen ganger sterke og noen ganger svakere. 

Jeg skriver det her for at andre også skal lese. Er lei av å gjemme meg og late som om alt er bra og at jeg er så forferdelig sterk. Lei den berømte maska det er snakk om . 

Også hjelper det kjenner jeg å se det svart på hvitt hvordan det er. Ofte når man ser det sånn så kjennes det lettere. Kjenner raseriet er gått mer over til sinne nå 🙂 

Vet ikke hvorfor men jeg får en redsel for å bli straffet hvis jeg viser hva jeg føler og tenker. Hvis jeg ikke gjør det jeg blir bedt om. Vet ikke hva slags straff, bare at den ikke er god. Sinnet ligger rett bak redselen. Tett inntil, men den slipper ikke fram. 

Da sa kropp og hodet stopp, nå trenger du hvile 🙂 Ingen flere tanker og følelser igjen. Vent en stund og så kommer det til deg igjen, føler jeg noen sier..Så da gjør jeg det…Egentlig teit….Da har jeg ingen unnskyldning for ikke tørke støv 😀 Jaja, bare å sette igang og vente på neste tilbake til fortiden reise. 

Ta godt vare på deg selv og på de rundt deg. Nyt hvert sekund og de små tingene. Ikke la deg tygge på og spyttes ut igjen, Du har lov til å si nei. Klem. 

 

 

Fortrengt barne og ungdomstid…

Føler meg veldig heldig som har Lisbeth i livet mitt. Venninne fra u.skolen og folkehøyskolen.  

Hatt en lang og beroligende prat med henne nå. Hodet føles bittelitt ryddigere og kroppen roligere. Det er det samme om det er en dag eller flere år siden vi snakket sist. Hun kjenner meg og vet hvordan jeg har det. Det er det ingen andre som gjør. Hun setter ord på følelser og tanker som flakser rundt i meg. Ordene hennes holder rundt det som flakser og flyr og holder det til de står i ro og jeg kan kjenne på dem, høre på dem og forstå dem.

Forstår hvorfor livet er blitt som det er blitt og jeg er som jeg er.

Alt startet på skolen. Jeg har tenkt og lurt på mange ganger hvorfor jeg ikke husker noe fra barne og u.skolen. Det er vel en grunn for at alt som har med det å gjøre er fortrengt. Jeg har hørt før at jeg ble mobbet på b.skolen. Og Lisbeth fortalte at hun husker mobbing på u.skolen. Klumpen i magen og at jeg gruer meg husker jeg, men veldig lite annet.

Hver gang jeg snakker med mennesker, barn, unge eller gamle, kjente eller ukjente så kommer følelsen av å være i veien og at jeg ikke skulle vært der. Jeg har alltid hatt kontroll på angsten og depresjonen. Men så mistet jeg den for noen år siden, og har ikke greid å få den tilbake. Det er kanskje ikke meningen at man skal kontrollere de. Men det føltes bedre enn å måtte føle og tenke for mye.

Leve ble til å eksistere, holde ut og presse meg til det jeg ikke tør.

Nå i jula (2016) forsto jeg plutselig at de forferdelige magesmertene, smertene i mellomgulvet, skjelvingene, diareen, forstoppelsen, kvalmen, frosten, varmen, svimmelheten, hjertebanken, pusten og tennene som bites så hardt sammen at det verker i kjevene og mye annet…som jeg har hatt ofte i ca 30 år .Det er angstanfall.

Jeg har vært hos flere leger og fortalt om plagene. Ingen har noengang snakket om at det kan være angstanfall.

Hvorfor ikke?

Det gjør meg sint. 

Ikke engang etter jeg fikk diagnosene angst, depresjon og posttraumatisk lidelse har noen snakket om at det kan være det jeg kjenner. De spurte på DPS om jeg har angstanfall. Jeg sa nei, jeg trodde ikke jeg hadde hatt det noen gang. Noen skulle reagert og snakket med meg om det. Ikke bare sagt “vær i aktivitet og gå ned i vekt” da blir alt bra og plagene forsvinner. 

Når ingen leger gjør noe og man får avslag på behandling hos DPS fordi livssituasjonen er for vanskelig. Jeg har for mye å tenke på så de kan ikke hjelpe meg…Er det noe rart man mister trua på helsevesenet. (I tillegg til andre alvorligere ting som gjelder barna).

Jeg skulle gjerne visst hvor ille mobbingen var. Hva som skjedde og hvorfor. Noen sier det kanskje ikke er meningen at man skal huske. Vet ikke, men føler det hadde vært til hjelp å vite. 

Tror kanskje ikke det bare var elevene jeg hadde problemer med. Kjenner jeg går veldig i forsvar hver gang jeg snakker med lærere også. Det har jeg gjort siden eldste begynte på skolen.

Ta vare på hverandre og se hverandre. Se de små tingene. Klem. 

Slitsom morgen…..

I dag er en sånn morgen da jeg er redd for å ha på lyd i huset,

I tilfelle jeg ikke skal høres andre lyder.

Og jeg er redd for ikke å ha på lyd i huset,

i tilfelle jeg skal høres andre lyder. 

Skvetter av den minste lyd og skygge. Det er jo litt dumt siden jeg har 3 katter som tusler rundt ☺ 

Hjalp litt å skrive det ned.

Takk for at du leste 💛 

17. Mai og andre sånne dager….


Jeg virkelig hater slike dager som i morgen.

Eller………

Ett sted langt inne i hjertet så er det en plass som virkelig elsker slike dager som i morgen 🙂 Men det er langt inne. Hvis jeg kjenner riktig godt etter så kan jeg greie kjenne gleden. Og få den plassen til å utvide seg bitte litt. 

Men så er det mange tanker og følelser i flere lag uten på der som presser seg sammen innover. 

Når jeg tenker på kroppen min så ser jeg for meg den store kula man får kjøpt i Sverige, Evighetskule. Mange harde lag i forskjellige farger, noen mørke og noen lyse. De presser seg sammen rundt den stakkars tyggegummien i midten. 

Tyggegummien er gleden og forventningen min. Den sliter med å komme seg frem. Prøver å sprekke opp alle lagene med redsel, sinne, frykt, angst, raseri og alle andre følelser. Den er for myk og god til å greie trenge seg helt igjennom. Den slår noen små sprekker i noen av lagene, men de tetter seg rask igjen.

De lyse lagene lurer kjernen til å tro at den har vokst seg større og sterkere, for så å la de mørke overta igjen og tråkke kjernen enda mer sammen.

I morgen er en ekstra vanskelig 17. Mai enn før. Klassen til yngste sønnen har ansvaret og jeg skulle egentlig vært på skolen nå i dag for å hjelpe til. Men det ville ikke  kroppen min. Bakte ei kake og fikk levert i siste liten. Hjernen har blokkert ut alt som har med 17. Mai å gjøre til jeg fikk spørsmål om jeg orket levere kake i dag. Det er slitsomt, blir mye som skjer i siste liten når man ikke er venner med hjernen sin og kan kommunisere med den. 

Hjalp ikke til i dag. Men må prøve å dra opp i morgen. Det er ikke så gæli bare jeg kommer meg dit. Men nå har jeg vært “sjuk” siden jeg fikk første brevet om 17. Mai. Blir stressa av facebook også. Informasjon legges ut på gruppa. 

Blir irritert, sint , misunnelig og forferdelig dårlig samvittighet. Irritert og sint på meg sjøl som ikke greier skjerpe meg, vet jo at det ikke er noe farlig. Misunnelig på alle de som gleder seg til alle disse sosiale dagene. Dårlig samvittighet fordi alle andre hjelper til og ikke jeg. Det er altfor mye sosialt som skjer. Når endelig morgendagen er over så er det ikke lenge til skoleavslutningen. 

Jaja, sånn er livet. 

Måtte bare blåse ut litt. 🙂 

Ønsker alle en fin dag i morgen. Kos dere og samle gode minner. 

Ta godt vare på deg selv og hverandre. 

Se de små tingene som ser rundt deg 🙂 

 

Litt flere tanker om før….

Har tenkt litt….

Husker litt, selv om det ikke er mye. 

Før Bjerkely folkehøyskole husker jeg nesten ingen ting. Det jeg husker best fra etter jeg flyttet hjem igjen er at jeg satt inne og så Anne (venninna mi) kom hjem fra skolen med bussen. Jeg satt i vinduet og så henne gå forbi. Kan ennå høre diskusjonen med meg selv om jeg skulle gå ut og hilse på henne, eller banke i vinduet og be henne komme innom…Gjorde ingen av delen…Kjenner fortsatt skuffelsen over meg selv. 

Husker at jeg måtte på do på Haneborg barneskole. Men jeg turte ikke gå, for der inne sto flere jenter og prata. Mener jeg husker speil og vasker var rett innafor døra. Og jeg måtte gå forbi dem for å komme til dobåsene. Det turte jeg ikke. Den doen er fortsatt i noen av marerittene mine 🙂 Husker jeg heller tissa på meg enn å gå inn på doen. Skjedde flere ganger. 

Gymtimene…grøss og gru. Den blei mye mensen, glemt gymtøy og falske meldinger i løpet av 10 skoleår 🙂 Jeg turte jo ikke skifte og dusje sammen med de andre. 

Sang i kor, Apelles fra konfirmasjon til jeg begynte på Bjerkely. Husker nervøs mage. Du kan tro det gir gjenlyd når magen romler og buldrer fordi jeg er redd hver gang det skal være stille bønn før øvelse eller da vi var ute og sang. Vet ikke om andre la merke til det. Men jeg hørte ekkoet gjennom hele den tomme kirken 🙂 

Har fått vite nå for ikke lenge siden at eg blei mobba på skolen. Det er helt borte,, har ingen minner om det i det hele tatt. Vet ikke om det er bra eller dårlig. Kjenner det er noe som gnager, men greier ikke hente det fram. Lurer veldig på hva som skjedde mens jeg var på skolen og skoleveien, om det er noe jeg burde huske. 

Skjønner nå hvorfor økonomien har vært dårlig i snart 20 år. I gamle dager, før PC og nettbank. Da måtte man gå i banken og betale regningene. Det blei jo ett problem med angst. Så da lot jeg heller være å åpne de hvite vinduskonvoluttene, og tilslutt alle konvolutter. Hvis jeg ikke så utenpå at de ikke var farlige da. Etterhvert blei det til at jeg ikke kunne ta telefonen heller, hadde ikke sånn man kunne se hvem som ringte. Det var mange kreditorer som ville ha kontakt. Så nå mange år etter så sliter jeg fortsatt med en masse inkassosaker. Og har fortsatt problemer med å åpne hvite vinduskonvolutter. Er ikke så redd for å ta mobilen lenger, for nå ser jeg når det er en kreditor. Da er jeg litt forberedt. Også er det blitt bedre siden de også sender sms 🙂 

Det er rart hvordan hjernen virker. Husker en del negativt som har hendt, men mye av det positive er borte. Prøvde for noen år siden å skrive opp det jeg husket fra Haneborg og til da. Tror det blei 5-6 A4 sider, ikke mye man husker da etter å ha levd i nesten 40 år. 

Har begynt å legger mer merke til det som skremmer meg nå i det siste. Og i går da jeg kjørte Rune på skolen la jeg merke til at jeg kjente panikken da jeg skulle bruke vindusviskeren på bakruta. Det lå en bil bak. Fikk ikke til å trykke på knappen til viskeren. Mange tanker raste gjennom hodet, husker ikke hva, det koblet ut. Husker bare at jeg ikke ville bli sett. Den bak kunne se inn bakruta mi hvis jeg brukte viskeren. 

Det er jo helt idiotisk 🙂 Tenkte det også da.

Tenker at det er mye positivt og negativt med PC og Internet. Det blir altfor “lett” å ha angst,. Man trenger ikke gå ut lenger. Alt kan gjøres gjennom skjermen. 

Masse andre småting jeg husker også, mye negativt og en del positivt. Selv om jeg ikke kan si jeg hadde det bra, så ville jeg ikke vært foruten. Det har jo gjort meg til den jeg er i dag. Tror det viktigste jeg har lært av livet er….empati og samvittighet, se mennesker. 

Hadde ikke jeg hatt angst og den oppveksten jeg hadde, så hadde jeg ikke droppet ut av vgs etter 1,5 år, ikke  jobbet der jeg gjorde, hadde ikke møtt han jeg giftet meg med, hadde ikke fått akkurat de 4 barna jeg har fått, og ikke fått de to barnebarna jeg har og de kanskje kommer til å få. Så jeg er takknemlig for det jeg har opplevd, godt og dårlig 🙂 

 

 Lille Lungegårdsvannet, en utrolig god plass og være. Satt på en benk her en god stund mens jeg venta på toget i sommer 🙂 Lenge siden kroppen har vært så rolig og avslappet som den var da jeg satt der. 

Vakkert med grønt gress..blått vann..byen rundt..mektige fjell..klar blå himmel med fine grå skyer på og en stor varm sol <3 

Dette var litt av det som triller rundt i hodet mitt nå om dagen 🙂 Kanskje det forsvinner ut nå når jeg har skrivd det ned. 🙂 

Meg….

Litt om hvordan dagene mine er….
Sovner veldig seint og sover urolig. Problemer med å våkne igjen om morgenen.
Våkne med redsel i kroppen. Grue for å kjøre til skolen, ser ikke rundt meg i tilfelle det skulle være noen som ser tilbake og hilser. Og tenk om noen skulle komme bort og snakke.
Redd for å like, kommentere på facebook. Tenk om noen skulle si noe tilbake, eller snakke til meg på PM.
Gardinene trekt for hele dagen, så ingen skal se jeg er hjemme. tenk om noen skulle finne på å få lyst til å komme innom.
Livredd for at noen skulle finne på å ringe på døra. Skvetter av alle små og store lyder som høres ut som de kommer utenfra ved utgangsdøra.
Vil helst ikke ha på noe lyd inne så jeg skal høre alle lydene ute. Men samtidig så tør jeg ikke ha det så stille, for da hører jeg alle lydene ute.
Våknet i dag til FB og statuser om snø rundt om kring. Skulle vært på DPS i dag, men måtte ringe og si jeg ikke kom. Turte ikke kjøre i tilfelle det har vært kuldegrader i natt og glatte flekker på veien.
Rister alltid innvendig. Kjenner skjelvingene raser gjennom kroppen.
Kvalm og vondt i hodet.
Suser i hodet, som å ha konkylier på begge ørene hele tiden.
Stuptrøtt, bare ønsker å sove, sove, sove………..
Har lyst til å ha mobilen på lydløs. Redd for at noen skal ringe, familien går greit. Men tenk om andre skulle finne på å slå nr. Må ha den på i tilfelle det skjer noe med noen i familien så de må ha tak i meg.
Livredd for å ringe noen selv også. Bruker flere dager på å mote meg opp til å ta de tlf jeg er nødt til å ta. Har noen nå som jeg må ringe i dag.
Elsker sms. Da kan jeg sile ut og svare på de jeg føler jeg tør når de kommer. Ikke alle får svar med en gang, noen får aldri svar.
Liker meg best inne i stua mi, med strikketøyet og ei lydbok og selskapet det er i tv. Ser ikke på den, men den står på så det skal være andre tilstede også.
Det er ikke noe ny greie som har kommet i det siste. Har hatt angst og depresjon i alle år, så lenge jeg kan huske. Har bare vært flink til å skjule det før. Nå har jeg endelig fått diagnosene etter utredning på DPS. Det har vel vært både positivt og negativt.
Positivt fordi nå vet jeg at det er ikke bare noe jeg innbiller meg.
Negativt fordi kroppen datt sammen og det blei sterkere. Greier ikke glemme plagene lenger.
Skal begynne med behandling, så får vi se hvordan det blir….Gruer meg.
Har mange andre redsler enn disse å.
Katastrofetenking, “ser” bilder og hører lyder når jeg er ute og kjører bil, eller sitter på.
Hvis jeg tenker på at jeg vil ut og gå en tur..så kommer det bilder og lyder om ulykker og overfall som kan skje på den turen. Så blir jeg hjemme.
Reise bort til noen er verre enn å få besøk.
Kjente og ukjente er det samme.
Høyder.
Små, trange rom….Store, åpne rom…
For mye lys, mørke.
Brann.
I tillegg til masse andre unyttige og skremmende tanker som plopper ut og inn av hodet hele tiden.
Etter ca 40 år sånn til og fra så begynner det å bli ganske irriterende og slitsomt.

 

Sleipt lite barn jeg har….

Gutta begynte å snakke om tannlege og sånne skumle ting her i stad 🙂 De ville jeg skulle gå til tannlegen og fikse tenna mine. Det er mange mange år siden jeg var der sist og det er mye å gjøre inne i munnen her gitt 🙂 

Men…tannlegeskrekk da vettu…

Knut fant fram kalkulator og begynte regne ut hvor mye det kommer til å komme på. For jeg skylder alltid på at det koster så mye. 

Han spurte om forskjellig og telte amalgamtenner 🙂 For de må jo skiftes å. Kan jo være grunnen til at jeg aldri blir uthvilt uansett hvor mye jeg sover eller slapper av. 

Han kom fram til en ca sum og gikk opp til Rune og snakka med han. Da han kom ned så hadde han kommet fram til at det kommer til å bli ca 6000 kr på hver av ungene hvis de deler på summen 🙂 

De er jo snille da, selv om de ikke har spurt de to eldste ennå om det er greit 😀 

Så spør han meg om jeg kommer til å gå til tannlegen hvis jeg får muligheten til det en gang…….NEI…

Hvis vi betaler for det en gang da når vi tjener penger alle sammen. Han skulle få seg sommerjobb og bruke lønna der…..Det hjalp ikke, svaret var fortsatt …..NEI. 

Hvis vi bare bestiller timer til deg da….Du vil vel ikke at vi skal tape alle de pengene, sa han da…

Han er ikke bare snill…han er utrolig SLEIP å 😀 

Kjenner mora si og veit at da har hun ikke noe valg..

Fornøyd med seg selv så gikk han og satte seg ved PC sin og forsvant inn i youtube snuttene sine 😀