Fullt hus med min familie på Torsdag, og da de dro så kom nevøen til Ole. Han dro nå i kveld. Det har ikke vært noe mas eller stress. Men jeg kjente at kroppen trengte fri nå. Herrligheten vi har jo aldri besøk, og nå kom alle på en gang..Det blir for mye for en angstfyllt introvert det 😀
Tusen takk for besøket Varg. Det var veldig koselig og bli kjent med deg 🙂 Hele familien til Ole er veldig hyggelige. Det er bare jeg som er litt vanskelig 🙂
Når man har angst så er det sånne ting man tenker på.
Får man seg kjæreste, samboer, ektefelle så får man også en hel familie på kjøpet. Man får masse nye mennesker å forholde seg til. Tanken på å droppe den bedre halvdelen i de tilfellene når man blir invitert i noe selskapeligheter har dukket opp ja 🙂
Ofte kommer tanken på høytider og bursdager. Man har ikke lyst til å reise, samtidig som man ikke vil såre noen. Ett forferdelig vanskelig valg…Som regel så vinner angsten og man blir hjemme.
Noe annet som er dumt når man har angst…Det er å få barn 🙂
Da må man forholde seg til dåp, skoletilstelninger, aktiviteter, konfirmasjon, bryllup og igjen dåp…En evig runddans med gruinger 🙂
Og det stopper ikke der. Har man søsken. Ja, da får man nevøer og nieser, som igjen får seg en bedre halvdel og barn. Da står begivenhetene i kø igjen. Giftemål, dåp, konfirmasjoner og bryllyp og tilbake til begynnelsen igjen 😀
Sånn er det å leve med angst og ha en familie….Noen ganger skulle man ønske de bare sluttet å invitere.
Neida, det er så ille. Men jeg lever heller med den dårlige samvittigheten over å ikke stille opp, enn å miste kontakten med noen av dem 🙂 Nå er det jo ingen hemmelighet hvorfor jeg ikke kommer. Det er bra.
Hvis du har det på samme måte. Vær åpen med familien din. De ser hvordan du har det, men det kan hende de er litt redde for å si noe. Fortell hva som skjer i livet ditt. Da slipper du lyve hver gang det er noe. Du slipper bruke masse energi på å grue deg og på å tenke på en “god” unnskyldning.
Den eneste gode unnskyldningen du kan si er……..”Beklager, men jeg tør ikke komme. Det blir for mye mennesker for meg og jeg blir syk av det”2…Når du har sagt det høyt og du vet at de andre vet, så kan det hende angsten gir opp og du greier dra allikevel. For da vet du at om du gjemmer deg bort litt, eller ikke sier noe en stund, eller finner ut at du vil hjem igjen….Så er det ingen som synes det er rart.
De kommer til å være stolte av deg fordi du kom 🙂
Må skryte litt av lammelåret til slutt. Jeg synes det ble litt seigt, men de andre syntes det var veldig godt 🙂 Så da var det nok det. Sausen lagd på skyen ble veldig god. Er veldig fornøyd siden det var første gang jeg så og tok i ett lammelår 🙂
Såh….Dette var min påske. Jeg har kost meg og hatt gode dager 🙂
Nå er det blitt natta igjen, den kommer gruelig fort 🙂
Ta vare på deg selv. Ta med deg ett lite minne fra dagen inn i drømmen.
Joda, det passet det. Jeg har forberedt meg lenge på at hun og mora vår kom til å komme en tur i påska.
Så fint sier hun. For jeg har invitert med flere jeg. Og da viser det seg at det kommer noen få til….Sånn ca 7 🙂 To nieser med samboere, søster, mann og tvillinggutta og mor….
Kjenner jeg får hjertebank og pustevansker bare av å skrive om det her nå 🙂
Og om ikke det er nok så kommer kanskje nevøen til Ole å 🙂 ….Han har jeg aldri sett. Men det har ikke noe å si om det er en person jeg ser nesten hver dag, eller om det er en helt ukjent en.
Forstår ikke hvorfor…..Jeg er veldig glad i mennesker, og har ingen problemer med å være med dem når jeg er det.
Men før og etter….Fyttirakkern som kroppen kjemper i mot og hodet jobber med å finne “gode” grunner til å avlyse alt.
Helt ærlig og sant…….Jeg har vurdert å snuble rett foran en bil flere ganger hvis det har vært store ting jeg skulle være med på. Har sagt det noen ganger, men tror de fleste tror det er bare tull…
Det er ikke det….Hadde jeg ikke vært feig….på en måte…så hadde jeg gjort det. Også har jeg jo noen fornuftige tanker som at jeg har unger og familie. Det har reddet meg. I dagene før selskapeligheter så ville jeg heller blitt påkjørt av en bil og havnet på sykehus enn å måtte bli med.
Dette ned trappa og brekke ett bein er også noe jeg har tenkt på.
Problemet er jo at hvis “ulykken” skulle skje så er det jo en stor sjanse for at det er mer enn ett bein som blir skadet…Heldigvis har jeg greid tenke det å 🙂
Det er helt forferdelig at tanken kommer.
Også det at det er det samme om det er kjente eller ukjente…Hva er poenget med det? Jeg forstår at man kan være litt usikker på å treffe nye mennesker.
Men de man har vokst opp sammen med. De man har sett fra de var nyfødte. De man snakker med på tlf nesten hver dag….Hva er greia med det. Det forstår jeg ikke, det irriterer meg.
Til og med chatten på facebook er skummelt..
Tenk om jeg sier hei til noen og de svarer. Samtalen er veldig koselig helt til det snur ved at personen sier…..”Kan vi ikke treffes en dag?” Da er det slutt. Jeg svarer at….”joa, det går fint. Sier i fra en dag det passer jeg”….Også sier jeg aldri hei til den personen igjen. Ihvertfall ikke før det har gått veldig lang tid.
Ett HEI får altfor store konsekvenser. Konsekvenser som jeg som regel ikke greier håndtere. Konsekvenser som på ett vis ødelegger livet mitt i en liten periode…..Eller kanskje for resten av livet når jeg tenker etter…..Det er jo en stor mulighet for at akkurat den personen var en god venn jeg aldri fikk….bare fordi jeg fikk panikk…
Jeg sier ofte at jeg savner å ha bil…Det er sant..
Jeg savner å ha bil….Men jeg er også noe så enormt glad jeg ikke har det.
For hvis jeg hadde hatt bil. Da hadde jeg ikke hatt noen unnskyldning for ikke å dra på besøk til familie og venner. Nå er jeg så “heldig” at jeg bor på ett sted det går lite busser. Og det blir flere bytter og dyrt. Jeg sier ofte at jeg vil flytte til ett sted som er mer sentralt med god kollektivtrafikk…
Men innerst inne så håper jeg vi aldri må flytte fra her vi bor nå og at det aldri blir bedre bussforbindelser rundt om kring 🙂
Det å gå i postkassa eller over veien på butikken er en utfordring i blant….Tenk om jeg møter noen som vet hvem jeg er. Som føler seg forpliktet til å si hei og prate. Det er kjempekoselig å møte de jeg kjenner og prate med dem. Men hjernen min jobber hele tiden med tanker som…
Hva er grunnen til at du stoppet? Hadde du lyst til å prate eller følte du at du måtte stoppe? Også snakker den til meg og sier at nå må du slutte snakke. Personen vil sikkert gå nå også holder du den igjen med flere spørsmål. Finn på en unnskyldning for at du må gå. Kom igjen da, fort deg. Ikke opphold personen….Er det noe rart jeg er sliten i hue når jeg kommer hjem igjen 😀
De samme tankene fortsetter når jeg kommer hjem….Og de kan komme igjen år etter at det skjedde…Plutselig ser jeg en situasjon der jeg sto ute og pratet med noen. Da analyserer jeg situasjonen. Prøver finne feil jeg gjorde eller sa. Grunner til at jeg ikke skal gå ut og ha kontakt med mennesker igjen.
Men så er jeg så forferdlig glad i å prate og møte mennsker at det blir litt problematisk i blant. Jeg greier ikke helt det der med å stenge meg helt inne og unngå mennsker. Heldigvis. Hvis ikke hadde jeg vært ei sånn “kattedame” som bodde alene med en haug med katter 🙂
Så tusen takk for nysgjerrigheten på mennsker og gleden over å møte dem 🙂
For selv om dagene før er helt grusomme, både for meg og de som er i hus med meg….Jeg blir grinete og sur, stille og nebbete…Ordentlig møkkakjærring….
Når dagen kommer og det som skal skje skjer så er det kjempekoselig, og jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har holdt på sånn inni meg…Da blir jeg litt sur på meg sjøl og tenker at det er bare dumt. Jeg storkoser meg og er så glad jeg ikke ble påkjørt av en bil, eller datt ned trappa og brakk det ene benet jeg skulle brekke 🙂
Er så glad for de menneskene rundt meg som ikke gir opp selv om jeg aldri kommer på besøk, og veldig sjelden inviterer noen, eller ringer. For at de fortsetter å ringer, invitere seg selv og tar med seg andre 😀
Det er en forferdelig dum angst å ha for en som meg.
For egentlig elsker jeg å invitere til spleisefest, forberede og planlegge….Alle tar med det de liker selv av mat og drikke. Alle hjelper til med matlaging og pådekking.
Lysten er der til å be sammen………naboer og de som vil komme fra nærområdet, familie, slekta, Bjerkely treff (folkehøyskolen), og andre jeg har kjent/kjenner…Ikke alle på samme dag selvfølgelig 😀
Hadde jeg kunnet invitere og lage i stand også gått og satt meg i bakgrunnen og sett og hørt på så hadde jeg kunnet gjøre det 🙂 La andre være vert/vertinne….Da hadde jeg kost meg og gledet meg over det jeg så 🙂
Det er vondt å si nei til konfirmasjoner, og bryllyp, som jeg har gjort. Og andre ting jeg blir bedt på….Det holder med ett dagsbesøk til en person jeg kjenner….
Før sa jeg ofte “ja, det kan jeg. Ikke noe problem”. Men jeg kom aldri. Noen ganger ga jeg ikke beskjed, fordi jeg ikke greide finne på en grunn. Også ville jeg ikke lyve…..Er litt usikker på om det var bedre å bare ikke møte opp når når jeg tenker på det 😀
Nå har jeg forstått at det er mye bedre å være ærlig å si at “desverre, jeg har veldig lyst men jeg tør ikke. Tusen takk for at du spurte, og spør gjerne igjen. Neste gang er det ikke sikkert jeg føler det sånn”.
Så….I morgen kommer det 7 stykker jeg kjenner og to jeg aldri har sett før….Dere skremmer livet av meg i dag. Men i morgen vet jeg at det blir kjempekoselig å se alle igjen. Det er vel nesten ett år siden sist…Gleden over at dere vil komme ligger under angsten ett sted 🙂
Kan jo si det å da at hvis folk plutselig ringer på døra her og kommer på besøk så går det greit. Da får jeg ikke tid til å grue meg 🙂 Da blir det litt stress etterpå i stedet. Men ikke på samme måte. Analyserer alt jeg sa og gjorde, prøve finne feil…
Ja, sånn er jeg og jeg tror ikke jeg er alene om det 🙂
En jeg kjenner sier det…..”At når han kan planlegge å gå ut av døra hvis det er noe han skal. Han gjør seg klar og er på vei ut døra…Da er det som om det sitter en strikk i ryggen hans. Han prøver gå ut og strikken strammer seg og drar han inn igjen. Om og om igjen” Til slutt gir han opp og blir hjemme….
Sånn er det….
Man vil så veldig gjerne. Men strikken trekker tilbake og man kommer ett skritt frem og to til bake…Til slutt så orker man ikke kjempe mot strikken lenger og gir opp…
Hvordan skal man få klippet den av?
I kveld gidder jeg ikke gjøre noe. I morgen tidlig når jeg våkner vet jeg at jeg er klar for besøk og får gjort alt jeg skal før de kommer 🙂 Kanskje jeg rekker bake ei sjokoladekake også. Mener det er det Camilla liker og da får alle det 🙂 Får spørre for sikkerhets skyld…Tror alle de andre er altetende 😀
Man lærer litt om hvordan kropp og hode fungerer med årene 😀
Håper du har hatt en fin dag i dag og at du har fått lagt litt planer for påska…Samme om du skal bort eller være hjemme, bare du har det bra og slapper av så er det fint 🙂
Reise til steder hvor det ikke er turisme. Opplevelsesturer…
Starte ett sted hvor mennesker kan treffes, drive med hobbyer, lage mat sammen og spise sammen. Lære hverandre det de kan.
Starte en stor lekeplass der småbarnsforeldre kan komme og være sammen med barna sine.
Det er en del jeg har lyst til å gjøre, men
Så kommer mennet…
Hvorfor skal jeg gjøre det bare for min egen skyld. Hva er morsomt med det. Jeg vil kjøpe hus så ungene har ett sted de kan komme hjem til og kalle sitt.
Jeg vil kjøpe bil så jeg kan besøke ungene og ta med hele familien på turer.
Jeg vil ha med meg hele familien på opplevelsesturer.
Jeg glede meg over gleden i andre menneskers ansikt når de får dele sine ting de kan med andre. Gleden i ansiktet til de som lærer noe nytt.
Jeg vil høre barnelatter blandet med foresattelatter når de leker sammen. Lager seg lunsj sammen.
Det var visst feil svar det sa de…
De ble litt oppgitt 🙂
Ikke noe av det jeg ønsker er bare for meg.
Hvordan greier man finne på det da?
Hva er moro med å gjøre ting bare for seg selv?
Jeg har tenkt på dette litt til og fra de siste årene, og jeg forstår ikke hvorfor man skal gjøre ting bare for sin egen skyld. Det må da være forferdelig kjedelig.
Hva er glede når man ikke kan dele den med andre?
For meg ville ikke en reise hatt noen som helst betydning hvis jeg ikke hadde vært sammen med noen jeg er glad i og delt det med dem .
Ett hus og en bil ville ikke betydd noe hvis jeg ikke visste at det var til glede for familien.
En bedre psyke og mer aktivitet hadde ikke betydd noe hvis jeg ikke kunne delt turer og bilder med noen jeg er glad i…..Og dere jeg ikke kjenner her og i andre medier.
Da ville livet vært
Og jeg hadde latt meg forsvinne inn i
Jeg mener ikke å tråkke på de som liker å gjøre ting alene. Det er ikke meningen. Jeg forstår dere å. Noen ganger trenger man å rømme bort litt, være alene 🙂 Jeg har bare så korte øyeblikk med det behovet. At for meg så holder det å gå på do og lese ett Donald blad…så har det behovet gått over 😀
Jeg er glad jeg har det livet jeg har….Og at jeg får mulighet til å dele det med alle jeg er glad i…og alle jeg ikke kjenner, men som er innom her og leser det jeg skriver 🙂
Jeg er heldig som får mulighet til å dele min glede med mange andre 🙂
Leser…..eller skummer gjennom blogger om sommerkropper og bikinikropper. All trening som er så enkel at man kan gjøre det hjemme i sin egen stue. Eller ute på en benk i en park..
Klart…jeg kunne sikkert hatt sommer/bikinikroppen, hvis jeg hadde hatt viljestyrke. Men når brusen er trøstedrikk og litt sjokolade hver dag er som medisin mot angst og depresjon. Da er det ikke lett å forandre kroppsfasongen.
I gode perioder uten altfor mye depresjon har jeg greid holde meg unna både brus og sjokolade. Men det hjelper jo ikke når kroppen er så sliten av å vært deprimert i lang periode at den ikke orker gjøre de øvelsene som er så fine å gjøre hjemme i min egen stue.
Og når man har så dårlig selvbilde at det er grusomt flaut å holde på med hopping og spretting, bøying og tøying….selv om man er helt alene hjemme.
Når man er så full av angst at det å gå utenfor døra er helt umulig..
Da er ikke en benk i en park stedet å begynne å trene.
Når man er redd for å være på steder alene, og samtidig redd for å være der det er mennesker. Da er det ikke enkelt å gå turer heller.
Så den sommer/bikinikroppen har jeg vinket farvel til for mange år siden. Og jeg aksepterer at jeg ikke kan være på ei strand eller ha på meg lette små sommerklær.
Jeg er så lei av alle som sier at alle skal være den de er. At alle kan ha på seg det de vil ha på seg. At alle er fine uansett hvordan de ser ut…Det er bullshit..
Jeg er helt sikker på at flesteparten som er på den stranda jeg hadde kommet på i feks bikini hadde reagert. Noen hadde glant. Noen hadde snudd seg vekk i avsky. Noen hadde tatt frem mobilen for å filme/ta bilder. Noen få hadde kanskje tenkt at det er helt greit.
Men flertallet vinner….
Sånn er det bare.
Av hensyn til meg selv og andre så kler jeg ikke av meg. Og jeg ligger ikke på ei strand nesten uten klær. For meg holder det å kle av og på meg her hjemme.
Selv om jeg ikke gjør det, så har jeg ingen problemer med å være tjukk. Uten om når jeg skal ha klær. Fordi det er vanskelig så er det kjedelig å gå i klesbutikker…Det er bukser som er verst å få tak i for meg, så det blir joggebukser fra Sparkjøp. Overdeler kan jeg kjøpe i andre butikker.
Dette er ingen stakkars meg innlegg fordi jeg har det så fælt som er tjukk, og jeg får ikke gjort alt jeg ønsker gjøre..
Vekta har aldri satt noe stopper for meg.
Jeg mangler ingenting. Jeg får gjort alt jeg ønsker gjøre. Det er heller penger enn kropp som stopper meg 🙂
Det er ikke noe feil med selvtilliten min eller min evne til å være sosial….Det er ikke det som stopper meg. Det er selvbildet mitt. I følge andre har jeg blitt mobbet da jeg gikk på skolen. Med hva og hvordan har jeg ikke peiling på, husker ikke noe av det, alt er fortrengt. Det kan jo være det som har gjort det. Som har ødelagt meg.
På en måte vil jeg ikke gå ned heller. Jeg har vært stor så lenge jeg kan huske, så det er trygt. Det er skummelt å ikke vite hva som vil skje hvis jeg skulle greier gå ned så jeg blir “normal”.
For mange år siden. Da yngste var nyfødt for 15 år siden. Da gikk jeg ned 30 kg på 3 mnd. Hadde B12 mangel og muligens en fødselsdepresjon. Men det er ikke saken….Da jeg hadde gått ned så mye og var ute og gikk tur. Så var det ei dame som aldri hilste på meg før når hun så meg. Men da begynte hun og hilse og prate…Det skremte meg. Det er ett minne jeg ikke glemmer. Det gjorde egentlig vondt.
Er man så lite verdt når man er tjukk, at det ikke er vits å hilse en gang. Men med en gang man blir “normal”, da er det helt greit å gå sammen med og prate som bare det…
Ja sånn er verden. Sånn er mennesker..Ikke alle, men mange….Og det er de mange som vinner, i hvertfall i min verden. Noen dager når sola steiker og svetten renner. Da skulle jeg ønske verden var annerledes. Men det er så få dager i året det skjer. Så de fleste av 365 dager så trives jeg veldig godt og er fornøyd med den jeg er. Men jeg gidder ikke spre meg ute blant folk som kanskje har fordommer mot store mennesker. Hvorfor skal jeg det? Det gjør jo bare at jeg føler meg dårlig å. Tråkka på og spytta ut igjen 🙂
Alle som er tjukke og ikke tenker sånn som meg….Vær stolt av deg selv og vit at du er tøff som står imot de mange 🙂 Jeg er enig i alt som skrives og blir sagt, men……blæ….Sommer/bikinikroppen er ikke for alle.
Og det som forundrer meg og irriterer litt…Det er at de som maser mest om denne kroppen og at alle skal være fornøyde med hvordan de ser ut….Det er oftest små, søte med kanskje 1 kg eller 2 for mye på magen…..Er litt usikker på om en person som har 40-50 kg for mye på hele kroppen sier det samme 🙂
Jeg er stolt av den jeg er…..men jeg er ikke stolt av hvordan jeg ser ut. Og så lenge viljestyrken, angst og depresjon styrer brus og snop inntaket og aktiviteten så får jeg være som jeg er…Problemet er psyken…ikke størrelsen 🙂
Ja….sånn er jeg og sånn tenker jeg…..Mange som er irritert og uenig i tankegangen nå tenker jeg….Men jeg tror også mange er enige, og ikke tør si noe. For det skal man jo ikke gjøre. Sånn er det bare..
Da jeg var ung så leste jeg Det Nye, ett ukeblad for ungdom. For dere som er så unge at dere ikke visste det 🙂 Tror ikke om det finnes lenger.
De hadde en konkurranse eller noe og man kunne sende inn dikt og fortellinger, kanskje det kom med i en bok de skulle gi ut. Jeg sendte inn først i 85. Håper jo at det skulle komme med og det gjorde det jammen meg 🙂
Så var hadde de det samme i 86 og jeg sendte inn ett annet dikt. Det kom også med 🙂
Ett av dem ble brukt i helse og sosial lærebøker. Tror det var på Island, husker ikke om det var her i Norge også. Det ble lest opp på radio å. Jeg hørte det ikke selv. Men en dag på skolebussen så lente en seg bort, prikket meg på skulderen og sa “jeg hørte diktet ditt på radio i dag”. Fyttirakkern så flaut 😀
Har en kvittering fra Gyldendal på en sum jeg fikk fordi de fikk bruke diktet…:)
Sånn var innsiden av hodet den gang, og det er vel ikke skjedd så store forandringene 😀 Heldigvis kanskje. Når jeg leser disse diktene jeg selv har skrevet. Så ser jeg at hvordan jeg tenker og føler i dag er noe jeg har lært fra før den gang og fremover i livet. Man føler man gir av seg selv til alle andre. Men den dagen man kanskje trenger noen selv, da er det ingen der. Man lærer å skyve mennesker fra seg. Det er tryggere enn å risikere å bli såret når de går fordi man ikke har noe å gi lenger.
Det er ikke bra.
For en av de vi møter på veien er kanskje den ene personen vi trenger i livet. Den som ønsker å være der for oss. Som ønsker og bare sitte sammen med oss. Som ønsker å gi av seg selv uten tanke på å få noe tilbake 🙂
Jeg og dere andre som skyver mennesker bort må prøve å slippe litt opp på den falske tryggheten. Vi må tørre å ta sjansen på å bli såret, eller ikke såret.
Tenk på hvor mange mennesker det finnes i verden, i Norge…Ikke alle er falske egoister som bare vil ha selv og ikke gi noe tilbake 🙂 Vi har bare vært litt uheldige på veien og tiltrukket oss feil mennesker 🙂
Enkelt å si men forferdelig vanskelig å gjøre. Bare vi blir bevisste på at sånn er det, så blir det kanskje lettere å gjøre noe med.
Ønsker deg en fortsatt fin Lørdag. Her skinner sola og det blåser litt. Vi skal ut og gå en tur alle 4 snart. Ta deg en liten tur ut du også, trenger ikke gå så langt. Også tar du ett bilde av en liten glede 🙂
Hvorfor i alle dager forsvinner minnene om alt som skjer. Alt som har skjedd. Hvorfor føles alt som noe som ikke har skjedd, som noe jeg finner på, fantasier.
Det er greit noen blir svakere og noen blir borte i løpet av årene. Men jeg mener at når jeg ser på bilder eller snakker med personer så burde noen av minnene dukke opp igjen.
Det er vondt å ikke ha noen minner om sin egen familie. Jeg vet jeg har en mor, ei søster. En far og en bror som er død. Men jeg har ingen minner om at vi noen gang har vært sammen. Noen gang har snakket sammen.
Jeg vet jeg har gått på skoler og jeg husker flere navn. Og jeg kjenner mange på utseende. Men om jeg noen gang har snakket med og kjent de personene, det vet jeg ikke noe om
Jeg har jobbet mange steder. Husker noen ansikter, men ingen navn. Så om jeg noen gang har snakket med eller gjort noe sammen med de ansiktene, aner jeg ikke.
Jeg gikk på Bjerkely folkehøyskole i 83/84. Jeg bor jo sammen med Ole som gikk der sammen med meg. Jeg vet han gikk der, men om vi snakket sammen eller gjorde noe sammen. Det husker jeg ikke. Han og andre sier vi var veldig mye sammen.
Jeg snakker daglig, flere ganger om dagen på tlf med Lisbeth som også gikk der…Både hun og mor forteller meg at hun var veldig mye hos meg etter Bjerkely. Sov over og vi gjorde mye sammen….I mitt hode så er det bare tull, for jeg husker absolutt ikke noe av det.
Jeg kan huske hvem som bodde på noen av rommene i den etg jeg bodde i. Men om jeg noen gang pratet med noen av dem eller gjorde noe sammen med dem. Det vet jeg ikke.
Det jeg kanskje husker føles som fantasier.
Ikke annet enn det jeg har på bilder som jeg sjelden er med på siden jeg sannsynligvis tok bildene 🙂
I min verden så har jeg aldri
hatt en familie…
gått på noen skoler…
hatt noen jobber…
Jeg har vært ingenting…
Frem til jeg fikk barn, første i 89 er mer eller mindre helt borte.
Om jeg snakker med de jeg visstnok har kjent godt en gang i tiden eller ser på bilder så kommer det ingen minner. De er helt borte…
HVEM har formatert hjernen min?
Hva var poenget med det?
Hva er det som er så forferdelig at jeg ikke skal kan huske noe?
Du har ikke gjort en god jobb. Du har glemt igjen en liten del av det gamle i harddisken. Det skjedde noe feil da du skulle formatere så det ble igjen en liten del. Jeg kjenner den er der. Langt innafor, bak noe nytt som har kommet til.
Eller kanskje du bare lot de gamle minnene være der og låste dem inne i ett ikke lydtett bur. Gjemte det bort bak noen annet så jeg bare så vidt hører de rope og banke for å komme ut.
Nå synes jeg du Traume skal sette i gang med å rydde opp etter deg. Slipp ut ett og ett av minnene, gi meg tilbake det livet jeg ikke husker jeg har hatt. Gi meg lukter og bilder som igjen gir meg minner om ting som har skjedd.
Gi meg noe…
Åpne opp så neste gang jeg snakker med Lisbeth eller ser på bildene fra Bjerkely, så husker jeg og kjenner at…Jo, dette har jeg opplevd, der har jeg vært. Det har jeg gjort sammen med den eller den.
Jeg ser på Ole og ser en jeg vet jeg kjenner, jeg kjenner stemmen, men som jeg ikke aner om jeg vet hvem er i det hele tatt.
Jeg vet traumer og opplevelser kan lukke minner. Men i huleste, så mye gæli kan jeg da ikke ha opplevd at det er nødvendig å stenge hjernen helt 🙂
Jaja..
Sånn er livet mitt……Eller livet jeg ikke husker jeg har hatt. Det er vel kanskje derfor følelsen av å bare ha eksistert bestandig er så sterk 🙂
Det er greit det er bare å starte på nytt, samle nye minner med de som er i livet nå….Det er ikke noe problem. Men livet nå blir ikke helt uten at noe er med fra fortiden. Det er ett tomrom, det mangler så mye.
Felleskap med andre…Troen på at man er noe…..At man er INGENTING…
Det er mange år, mange opplevelser, mange mennesker jeg vet jeg var veldig glad i mellom 1966 og 1989.
Hvor er de blitt av?
Sånn da har jeg fått blåst ut litt i dag å 😀
Klagd mye nå 🙂 Men som jeg sier….Man klager ikke forde om man forteller hvordan man har det. Ett stort og vanskelig problem for deg kan være bittelite og ikke noe å bry seg om for meg….og omvendt. Må fortelle at jeg har jobbet mye med å huske etter 1989 og jeg ble mamma. Til og begynne med måtte jeg skrive ned alt. Nå greier jeg huske mer av ting som skal skje og som har skjedd. Men ennå så er det ting jeg er med på som rett etter føles som en fantasi. Som om det gjelder en annen person.
Nå ønsker jeg deg en riktig god natt og håper du tar med deg ett lite minne fra dagen inn i drømmen. Ta godt vare på det 🙂
Litt alvorlig tema nå som ikke så mange vil tenke på eller snakke om. Men jeg tror det er veldig viktig å gjøre det. Jeg er så glad for at mor, Hege (søster) og jeg greier prate om disse tingene…Når jeg er borte så finner dere det eller det der og der kan mor si. Eller Hege og jeg Når du dør så vil vi gjøre sånn eller sånn. Vi kan le og tulle litt.
Det samme gjør jeg med mine barn. Jeg har fortalt hva jeg ønsker etter jeg er død. Hva jeg vil/ønsker skal skje med meg. De gjør selvfølgelig det de mener er riktig for dem. De er 4 stykker som å prate sammen og bli enige. Men da har de litt å gå utifra.
Jeg har alltid tenkt at hvis jeg blir alvorlig syk. Det vil jo si kreft, som for meg og mange andre er det verste og som oftest forbindes med død.
Da vil jeg holde det for meg selv. Men jeg kjenner jo meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde greid å holde munn 🙂
Jeg tenker jeg ville bedt samboeren om å flytte. Vil ikke at han skal måtte slite med å passe på, hjelpe og se på at jeg blir dårligere. Vil ikke plage han med det. Jeg vet det er en egoistisk tanke, det har jeg fått høre før. Ja den er egoistisk. Jeg er enig i det. Og jeg hadde ikke godtatt en sånn beskjed sjøl. Så antageligvis så kommer jeg ingen vei med det ønske der 🙂 Han får slite med meg….hvis han vil 😀
Jeg tenker at hvis jeg får demens/altzheimers og bosetter meg på ett gamle/sykehjem. Så vil jeg ikke at ungene skal føle seg pliktige til å besøke meg. Jeg vil ikke at de skal kjenne på den sorgen hver gang de er der over at jeg ikke vet hvem de er. Og jeg tror ikke jeg merker noen forskjell heller. På om de kommer eller ikke.
Jeg har også sagt ifra at jeg ikke vil de skal fortelle meg sannheten om det som har skjedd og skjer hver gang de ser meg. De kan jatte med meg i stedet. Tror jeg at det er 1983/84 og jeg går eller akkurat har gått på Bjerkely folkehøyskole (som jeg tror jeg kanskje kommer til å huske siden det er det året jeg var mest lik den jeg egentlig er). Så kan jeg få tro at det er det året. Jeg trenger ikke vite om at folk jeg kjenner er døde, eller om kriger og annet drama.Tror jeg at faren min som døde i 83 plutselig skal komme på besøk, så kan jeg få tro det. Jeg vil gjerne ljuges for hvis jeg sitter der og ikke vet hvem folk er og hvilket år det er 🙂
Og ungene skal få gjøre det med god samvittighet. De skal ha lov til å le av tullet jeg sier. De skal ha lov til å “baksnakke” meg til hverandre. De har lov til å ha det gøy på min bekostning. Sånn er livet og de skal ALDRI føle skyld for at de ikke besøker meg, for at de ler med/av meg. For at de ser morsomheten i hvordan mitt hode er blitt…:)
Det er alvorlig, men det er også mye glede.
Drømmen min etter døden er å kremeres og strøs utover ett sted på Hardangervidda. Ved ett lite fjellvann. Tenk så deilig. Sveve rundt der en stund. Kjenne på friheten. Lande litt her og der 🙂
Eller langt ute på havet. Gjerne i litt uvær. Tenk så deilig å bli kastet rundt i bølgene. Ned i dypet og opp igjen. Se alt som bor langt nede på bunnen av havet. Tenke på den friheten.
Jeg vet dette ikke er mulig å få til. Lover og regler og sånt. Men……drømmen om det kan ingen ta fra meg. Og jeg vet ungene hadde gjort det for meg hvis de hadde hatt muligheten <3 Det teller mye og gir meg fred.
Jeg har fortalt ungene at jeg vil ikke ha sorg i begravelsen. Jeg vil ha billigste og enkleste kiste. Jeg vil ikke ha noen stor sermomi. Jeg vil ha blomster i alle farger og fasonger. De som er der skal ha på klær med farger. Er jeg så heldig å dø på sommeren så vil jeg de skal ha sommerklær. Kjoler, shorts og skjorter i sommerlige farger og mønstre.
Jeg vil ha glad og lett musikk. Har ikke tenkt så mye på det ennå. Så må snart finne litt forskjellig så ungene har noe å gå ut ifra.
Jeg vil ikke ha en dyr gravsten. Jeg vil ha en passe stor stein de finner ute i naturen selv. Hvis jeg ikke er så heldig å finne den selv på en av turene mine da. Ser jeg noe som jeg kjenner er meg så kommer jeg til å ta den med hjem og fortelle dem at dette er min gravstein. Den skal ikke pyntes med gull og glitter….Enkel sort skrift. Men jeg vil gjerne ha en hvit due på 🙂
Så når min livslenke ryker. Da håper jeg jeg har gitt ungene (for jeg håper jeg reiser før noen av dem) noen tips som gjør alle valgene de må ta rett etter blir lettere. Jeg håper de kan planlegge begravelsen med glede og tenke på at jeg har hatt ett storartet liv. Jeg møtte pappan deres og fikk de fire. Som igjen har gitt meg to barnebarn (håper jeg får oppleve flere). Jeg har fått være med dem i livet deres og sett at de har utviklet seg til sterke, fine mennesker. De skal tenke på at jeg kunne ikke vært stoltere og lykkeligere.
De gjorde livet mitt rikt. Og jeg håper minnene vi skapte sammen kan gjøre dem rike videre i livet.
En liten hilsen til faren min der han er nå.
Tror han er hos meg i blant 🙂
Husk unger……Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke kommer til å gi slipp selv om jeg er død 😀 Ser jeg dere gjør noe jeg er uenig i så kommer jeg til å vise det. Ett lite klyp, en pust, en tanke eller en følelse. Og jeg kommer til å vise kjærlighet hver gang dere gjør noe jeg blir stolt av.
Har sagt jeg skal klype Knut i tærne hver gang han går uten sokker når jeg mener det er for kaldt på golvet til det…Han kommer til å gå med konstante blåmerker på føttene 😀
Det er trist å miste noen man er glad i. Og jeg mener ikke at de ikke skal få lov til å sørge….Men de skal få lov til å sørge med glede og latter. De skal få lov til å være seg selv og se meg som den jeg var. Jeg tar ikke meg selv så høytidlig, og da skal ikke de gjøre det etter jeg er borte heller.
Sånn…..dette var mine tanker om min død og begravelse og tiden etter. Mine ønsker 🙂 Jeg mener ikke at dette er noe alle burde eller må tenke. Så jeg håper jeg ikke har støtt noen med innlegget. Er så redd for å gjøre det med ting jeg skriver.
Hvis jeg har gjort det så ber jeg om unnskyldning.
Jeg har aldri sett på det å være sammen med mine egne barn som en jobb. Jeg har vært dagmamma hjemme hos meg selv, det var ingen jobb. Jeg var jo hjemme i mitt eget hus og kunne gjøre akkurat som jeg ville.
Når jeg driver med ting her hjemme. Så er ikke det en jobb. Jeg gjør det jo for at det skal bli koselig for meg og de andre her. Jeg har ingen lover og regler meg må følge. Annet enn de jeg lager selv.
Jeg har ikke faste tider jeg må gjøre ting på. Jeg tar pauser når jeg vil. Bare jeg blir ferdig i løpet av dagen så går det helt fint.
Hvis jeg hjelper noen utenfor hjemmet med ting de ber om eller jeg ser de trenger. Så er ikke det en jobb. Det er noe jeg gjør av fri vilje. Orker jeg ikke hjelpe til eller jeg skjønner jeg ikke greier, så sier jeg bare nei.
For meg er en jobb noe jeg gjør til faste tider hver dag. Noe jeg må følge lover og regler for å gjennomføre. Fast halvtimes pause hver dag. Man har kolleger rundt seg.
Så jobb er det lenge siden jeg har hatt.
Men…
Noen synes det er en jobb å være forelder. Noen synes det er en jobb å stelle hjemme, ute og inne.
Jeg ble mamma første gang i 1989 og fikk mitt første egne hjem. Jeg ble mamma igjen i 1991, 1997 og i 2002. Vi har leid og flyttet veldig mange ganger. Vi har hatt dårlig råd og vi har slitt for å få det til å gå rundt. Noen ganger gjorde det ikke det heller og problemene tårnet seg opp.
Vi var så heldige at jeg kunne jobbe kvelder og lørdager mens faren til ungene jobbet på dagen. Jeg har hatt 3-4 dagbarn hjemme i flere år. Jeg har hatt forskjellige vaskejobber. .
Men når jeg tenker etter så kan jeg ikke si jeg noen gang har jobbet.
Eller jo…
En stund før jeg sluttet i butikken så følte jeg at jeg jobbet og at det slet meg ut. Da 97 barnet var rundt 1 år så fikk han eksem over hele kroppen og matallergier. Det ble en nedtur og jeg ble sliten. Da sluttet jeg.
Jeg har hatt flere jobber både før og etter det, men aldri følt jeg har jobbet 🙂
Noe av grunnen er vel at jeg ikke eier konkurranseinstinkt. Så jeg skjønner ikke poenget med å jage etter mer enn det man absolutt trenger. Vet ikke om det er positivt eller negativt 🙂 Men jeg er litt glad ikke ungene har arvet samme tankegang 🙂
Jeg ser på livet og hverdagen som en fin hobby. Jeg gjør ting jeg liker å gjøre og jeg trives med livet sånn det er. Jeg passer ikke barnebarna når jeg er hos dem fordi datteren er borte. Jeg er så heldig at jeg blir spurt om jeg vil være hos dem, jeg får være med dem og samle på gode minner og lære masse de dagene jeg er med jentene som jeg tar med meg hjem 🙂
Jeg har aldri tenkt på at jeg har passet mine egne barn. Jeg har vært så heldig å bli valgt til å bli mamman deres. Jeg har fått lov til å tilbringe tid med dem. Jeg har fått lov til å dele mine erfaringer med dem og lære dem det de har trengt å lære. Og jeg har lært veldig mye av dem, og de lærer meg fortsatt nye ting ennå. Både psykisk og fysisk.
Jeg er så takknemlig for at jeg har vært så heldig med livet mitt, både det gode og det onde. Helt ærlig så føles det som det onde har vært større enn det gode noen ganger. Men uten det onde så hadde jeg ikke greid sette pris på det gode som skjedde. Uten det onde så hadde ikke jeg blitt den jeg er. Uten det så hadde jeg ikke fått den styrken jeg har inni meg. Jeg hadde ikke greid kjenne på gleden ved de små gode tingene som skjer. Jeg hadde ikke hatt noe å gi til andre rundt meg 🙂
Selv om jeg ikke husker nesten noe fra livet mitt. Så har jeg en god følelse av at det har vært bra. At jeg har mye å si TUSEN TAKK for.
TUSEN TAKK
Til livet. Til alle dere jeg har delt det med, på godt og vondt. Til ungene mine som gir livet mening og lærdom. Til resten av familien. Til gamle og nye bekjentskaper.
Tusen takk til dere som gidder sitte her og lese alt jeg skriver 🙂 Jeg føler det er bare rot og tull. Ting som bare må ut i blant. Men jeg håper det kanskje kan hjelpe andre også. At andre har noe av de samme tankene, som det også føles teit og rotete for. “Da er det godt å vite at man ikke er alene om å tenke sånn”, tenker jeg også skriver jeg ned det som surrer rundt i hodet 😀
Nå må jeg gi meg. Jeg skriver altfor lange innlegg å føler jeg. Men, men…Som ei venninne sa i går da jeg sa det…..”Det står jo ikke noe sted at “Nå må du gå inn og lese bloggen til Hanne” De kan jo bare la være å gå inn, eller slutte å lese hvis det ikke er noe for dem…….Det er sant det da 😀
Takk igjen. Ønsker deg en fortsatt fin Lørdag. Og i tilfelle noen trenger litt formaninger før morsomheter i kveld så står det noen i innlegget fra i går kveld 😀
Kos deg i dag og tenk på livet som en hobby, der du driver med ting du trives med å gjøre. Da blir det kanskje ikke så slitsomt.
Noen dager er tyngre enn andre. Og det er ikke alltid man forstår hva som gjør de sånn.
Joda, jeg tror nok alle vi som sliter forstår hvor tristheten kommer fra. Jeg tror at innerst inne vet vi. Men det er veldig lett å legge ett lokk på det og overbevise oss selv om at vi ikke vet.
Den gjemmer bort ting. Putter det i en skuff der inne i alle krinkelkrokene sine også lukker den igjen. Skuffen er så full at hver gang noe blir puttet inni så detter det litt ut helt bakerst. Det blir liggende bak og under de andre skuffene. Krøllete og ubrukelig. Men det er der, det forsvinner ikke.
Skuffen er så full at det er vanskelig å åpne den. Hjernen tar i litt hver gang den skal legge noe nedi. Noe der inne knekker, det blir til små puslespill som er vanskelige å sette sammen igjen. Noen av brikkene blir borte. Kanskje de havner under i krølleriene bak skuffen. De brikkene ligger og dytter for å komme seg opp igjen, for å finne de andre brikkene sine. Men de får ikke rom nok til å ta i så de kan komme seg over kanten.
De tankene som blir knust til biter blir liggende som en følelse av at noe mangler. Det er noe vi husker, men som vi ikke helt får tak i. Noe vi vet er viktige for oss. Men fordi det kan være mange tanker som blir knust og mister en brikke eller to. Så orker vi ikke begynne å lete ordentlig etter dem. Vi kan føle brikkene bak skuffen, men vi får ikke tak i dem.
Noen av tankene er sterke og blir alltid liggende på toppen.
Det hender hjernen prøver å putte gode tanker inn i skuffen. Den blir sliten av at de triste, tunge tankene alltid skal være sterkest og vinne. Da putter den inn en god, lys tanke. Men den er for liten. Den holder seg på toppen en liten stund, så synker den sakte nedover. Nesten som i kvikksand. Litt og litt av det lyse forsvinner, og plopp…..Så er den helt borte.
De sterke, tunge tankene vant igjen og hjernen blir lei seg. Den sender signaler til hele kroppen om at en god tanke døde, og at det skal være sorg i kroppen. Musker og skjellett begynner å verke og orker ikke noe. De synker bare sammen. Huden utenpå greier ikke holde kroppen oppe selv så den blir med ned. Magen knyter seg sammen og blir urolig. Hjertet slår ujevnt og gråter.
Hjernen jobber for harde livet for å finne noe som kan gi glede til kroppen igjen.
Den leter etter brikker og prøver rydde litt i, bak og under skuffene. Den finner noen brikker og hjelper de opp og til sine egne. Uroligheten i magen gir seg litt.
Hjernen kaster noe av det krøllete den finner, og musklene greier ta seg sammen så den orker holde kroppen oppe.
Hjernen greier putte inn noen små lyse punkter rundt om så det ikke føles så trangt. Og den greier tenke flere positive tanker, sende signaler til munnen om at det er greit å smile og le igjen.
Den sender signaler til hjertet om at det er mye positivt rundt som hjertet må huske på å se, huske på å ta vare på.
Hjertet er det som er vanskeligst å overbevise om at det blir bedre. Hjertet er det som har tatt mest skade av at de lyse tankene forsvinner ned i kvikksanden. For hver gang hjernen sender ut signaler om at det er sorg og noe leit skjer, så lærer hjertet at det må prøve å stenge alt ute. Det blir veldig forsiktig med hva det slipper inn. Det bygger en mur rundt med bittesmå hull i som bare bittesmå følelser slipper gjennom.
Hjernen og hjertet vil veldig gjerne samarbeide, men de får det ikke alltid til. Det skal så lite til før det blir konflikt og hjertet stenger seg helt igjen.
Dagen startet med lys som sank i kvikksand, men hjernen fikk tak i den og dro den opp. Den viste meg noen små gleder og lyspunkt 🙂
Hadde to dynetrekk som var revnet som jeg fant ut at jeg skulle fikse på. De har ligget evig lenge. Takk til hjernen som tenkte på det akkurat i dag for å gi meg noe å gjøre.
Og jammen meg så var det ikke noe/noen som ga meg ett hjerte som ga en så liten god følelse at det slapp gjennom ett hull i muren rundt hjertet mitt 🙂
En annen glede jeg fikk var at sola har varmet i hele dag. Så verandadøra har stått åpen 🙂 Det er LYKKE…
Så fikk jeg se at påskililjene ville gi meg litt glede de å så de viste meg den fine gulfargen sin gjennom den grønne knuppen 🙂
Disse to her gir jo varme og glede hver dag, så det er litt lett å glemme hva de gjør for meg 🙂
Tigeren lå i senga og sov. Våknet med ett gjesp da jeg tok bilde også la han seg ned og sov videre.
Tobias lå på putene ved siden av meg og sov lenge.
Sånn, det var min dag som startet litt trist og lei. Men, bare jeg lot hjernen og hjertet prøve og samarbeide litt så var det ikke så ille allikevel 🙂
De samarbeidet om å vise meg alle de små tingene som betyr noe for meg og som gir meg glede.
Hjertet er fortsatt trist, og hjernen er fortsatt rotete. Men det er større hull i muren rundt hjertet. Så den varmen og lyset som er inni der sprer seg og lyser oppover til hjernen. Da blir det ikke så mørkt og vanskelig for hjernen å finne frem der oppe. Og alt kjennes lysere i hele kroppen 🙂
Prøv du også hvis du har en tung dag. Ikke stress, men hjelp hjernen og hjertet så de kan prøve samarbeide. Da vil de vise deg det som du kjenner glede av å se/høre 🙂 Og om du fortsatt kan kjenne trisheten, så kan det hende det du ser/hører greier bli bittelitt sterkere så de viser hjertet at det er lov å være glad også.
Kanskje hjernen får tak i lyset før det synker helt.
Misunnelse og sjalusi er noen forferdelige ord. Skumle og farlige. Det er nesten så man føler det er ulovlig og snakke åpent om dem.
Men….
Jeg har tenkt på det mange ganger.
Jeg er forferdelig misunnelig og sjalu.
Jeg er ikke misunnelig på ting andre har. Men kanskje på oppmerksomheten de får. Misunnelig på ting jeg kanskje har lyst til å gjøre, men som jeg ikke tør. Så ser jeg andre gjøre det, og da kommer misunnelsen. Ikke sånn at jeg ønsker den andre noe vondt. Mer som en straff til meg selv for at jeg er så pysete og dum.
Jeg tror det er sunt med litt misunnelse. Da har man noe å jobbe mot. Vil man oppnå den samme oppmerksomheten så må man gjøre noe med det.
Misstenksom. Leser mye mellom linjene, legger til mer enn det som blir sagt og gjort. Redd for å få en negativ overraskelse.
Jeg tror man må kjenne litt sjalusi for å føle ordentlig kjærlighet. Man må kjenne redselen for å miste enten en partner eller en venn. Man må ha grunner for å kjempe, for å både gi og ta imot kjærlighet og vennskap.
Man må bare passe seg for grensene og ikke tråkke over dem. Man må være ærlig og si hva man er redd for. Hva man forventer. Man må tørre snakke om sjalusien.
Uten litt sunn sjalusi så tror jeg ting blir en vane og man glemmer sette pris på det man har og slåss for å beholde det.
Ole og jeg har snakket om det og vi er begge sjalu. Og det er jeg veldig glad for 🙂 Jeg er trygg på Ole og det er godt å kjenne jeg stoler på han. Tidligere opplevelser har gjort meg veldig misstenksom, og jeg må jobbe med det.
Vær ærlig mot deg selv og innrøm at du er både sjalu og misunnelig. Kjenn på følelsen og merk at den ikke er farlig. Så lenge du er den bevisst så tror jeg ikke den kan skade.
Vær ærlig mot den du er sammen med, enten en partner eller venner. Ikke vær redd for å innrømme at du kjenner på både sjalusi og misunnelse i blant. Da blir ikke følelsen så stor og farlig.
Litt av alt er bra…..
Men se de tydelige grensene.
Både for deg selv og den du er med.
Gjelder det deg selv, søk hjelp…..Gjelder det den du er sammen med så trekk deg unna <3
