Når hjernen er så full av løse tråder. Jeg tror mine tråder er rødt ullgarn. De er sterke, men samtidig så kan de lett dras i stykker. Jeg kan se på endene at de er dratt fra hverandre.

Det er masse tråder. Ikke som nøste, men som om man har lagt det på gulvet og bare dratt i tråden og sluppet den ned igjen. Så den ligger utover, så er den bare pakket litt sammen og puttet nedi en eske. Det ligger der og man ser ingen ende. Bare garn med masse mellomrom.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I hjernen min så ligger garnet og i mellomrommene er det grå tåke.

Jeg kan kjenne jeg går rundt i tåka og prøver finne enden på garnet så jeg kan følge den til tanker jeg har tenkt. Minner jeg skulle husket.

Der…

fant jeg en ende.

Jeg ser ikke helt pga tåka, men jeg kjenner den rufsete enden.

Jeg holder fast og kjenner jeg er på vei mot noe.

Jeg kjenner flere knuter når jeg stryker hånda bortover garnet.

Noen er løse og noen harde.

Kjenner på gleden over å finne frem i min egen hjerne.

Men…

der løsnet det en knute og jeg står der med en ny frynsete ende i hånda.

Mange følelser kommer.

Sorg

Skuffelse

Oppgitthet

Redsel

Sinne

Jeg har en sekk på magen.

Bruker litt tid på å fortrenge følelsene, også åpner jeg sekken og putter de nedi.

Så er det å begynne lete etter en ny ende jeg kan ta tak i og følge. Kjenne på gleden over å være på vei mot noe. Over å komme meg forbi flere knuter. Noen løse og noen harde.

Kjenne tåka letter litt og selvfølelsen vokser litt.

Så…

Der løsnet en ny knute. Og de vonde følelsene er tilbake. Bruker litt tid igjen på å fortrenge dem. Åpner sekken igjen og putter de nedi.

Sekken er blitt kjempetung og den buler ut overalt. Den er vanskelig å bære fordi den vikler seg inn i garnet. Det henger ting utenpå den som garnet setter seg fast i. Noen ganger greier jeg få det løs. Andre ganger må jeg ryke garnet for å komme videre.

Jeg knyter endene sammen. Noen ganger er jeg så sliten og svak at jeg ikke får til en ordentlig knute. Andre ganger har jeg ikke fått puttet følelsene i sekken før jeg knyter. Og da blir det skikkelig hardknute.

Noen ganger løsner knuten når jeg slipper garnet og går videre. Det som skjer da er at det blir enda flere løse tråder.

Rundt hjernen er livet.

Der jeg tilbringer dagene og nettene, mens jeg surrer rundt i min egen hjerne og leiter etter det jeg leiter etter som jeg ikke helt vet hva er. Jeg har gått meg vill i garnet og tåka.

Jeg skimter livet utenfor. Det er gult og glitrer. Jeg ser glede, lys og varme. Hører glade stemmer og latter.

Strekker meg mot det, men garnet er i veien og jeg vikler meg inn igjen og mister glimtet jeg hadde av livet. Jeg kjenner det la igjen en annen sorg enn den som kommer når jeg kjenner en ny ende på garnet. Denne sorgen legger seg i den grå tåka og følger med meg. Tetter seg rundt meg og holder meg fast.

Skallet utenpå kaoset i hjernen lever der ute i livet. Men oppfatter ikke det som skjer. Munnen smiler og prater. Hjertet slår så jeg vet jeg lever, men jeg lever ikke.

Jeg er, men jeg er ikke.

Jeg har gått meg vill i meg selv og jeg finner meg ikke igjen.

Jeg holder fast i barna mine, barnebarna, samboeren, katten min og huset der jeg bor.

Hvis jeg lukker øynene og kjenner etter så kjenner jeg at de holder fast i hånda mi alle sammen. Jeg holder så hardt fast. Jeg er ikke redd for å miste taket fordi jeg vet at de tar bedre tak hvis hånda mi begynner gli.

De er livet mitt, hjertet mitt <3

Så mens jeg surrer rundt der inne i hjernen min på leit etter enden på garnet som ikke bare er ender fordi knuter har gått opp. Og på leit etter meg selv. Så kjenner jeg at skallet utenpå greier glede seg litt over det den oppfatter av verden utenfor 🙂

Hjertet i skallet har samlet på bilder, filmer og stemmer fra stunder det har vært sammen med mine kjære. Så mens jeg leiter i hjernen så kan jeg ta pauser innimellom og gå en tur ned i hjertet. Sette meg der og se på skjermene som henger rundt der inne. Kjenne kjærligheten og gleden over hvor heldig jeg er som har verdens beste mennesker og dyr i livet mitt. På en skjerm er en film om turer jeg/vi har gått rundt her i den fine naturen. Lyden av rennende vann og måkeskrik. Grønt og gressklipperlyd. Små blomster som titter frem, grønne blader om våren. Hvitt, snølykter, huler og snømenn. Lyden av barn og barnebarn som leker og ler.

Minner fra livet er forsvunnet i garnet og tåka.

Men minner fra eldste ble født og til nå er samlet i hjertet <3

Selv om jeg ikke finner den riktige enden på garnet, tåka er full av sorg og sekken snart er så tung at jeg ikke greier bære den lenger.

Så er jeg verdens heldigste 🙂

Jaja, dette var noen tanker i natten.

Noen netter er til for å sitte alene i mørket og høre musikk….og tenke.

Takk for at du leste 🙂

Klem fra Hanne <3