De peneste smilene,
skjuler de dypeste hemmeligheter.
de vakreste øynene,
har grått flest tårer.
De snilleste hjertene,
har følt mest smerte. 
Angre aldri noe. Fordi på ett tidspunkt, var det akkurat det du ønsket.
Ikke la ting du vil ha gjøre så du glemmer de tingene du har.
Hvis det kommer en dag vi ikke kan være sammen, ta vare på meg i ditt hjerte. Og jeg vil bli der foralltid <3
Noen ganger, må du bare stoppe og tenke så mye. Og bare gå dit hjertet ditt tar deg.
Har lånt noen ord fra andre i kveld. Fine ord det er lurt å tenke på.
Mine egne ord har rotet seg bort. De løper rundt rett under huden. Kjenner de kiler på innsiden, men de bare erter. Det er mye jeg vil si, mye jeg ønsker forteller. Ordene leker. De kaster bokstavene seg i mellom. Lager ord som ikke har noen mening. Ler av meg som prøver forstå hva de betyr. De løper og jeg greier ikke holde følge. De kommer bak meg og dytter meg i ryggen så jeg faller fremover. De er overalt og ingensteder….
De fyller meg med tomhet. Sårbarhet. Tristhet. Samtidig som de gir glede, varme og nærhet…De gir uro og fred. Lys og mørke.
Tankene trenger bokstavene for å gi mening. Men bokstavene vil ikke danne ord. Fordi ordene får konsekvenser. Med ordene så må vi gi oss selv tillatelse til å kjenne på følelsene. Følelser som har vært gjemt. Som vi ikke har lyst til å forstå. Som vi er redd, samtidig som de gir en slags trygghet.
Trygghet fordi det er det vi er kjent med.
Vi må få bokstavene bort fra følelsene. Prøve lure dem til stedet i kroppen der tomheten er. Der vi kan forme ordene. Gi bokstavene den meningen vi vil de skal ha. Der vi kan bestemme hvilke ord som skal sies. Som skal skrives.
Som vi vil at andre skal høre og se.
Vi stenger døra inn til følelsene. De som virkelig trenger bokstavene. De som kunne formet ord som gir oss forståelse for vårt eget liv.
Fortiden……nåtiden……fremtiden.
Som kan gi svar på hvem vi er, hvorfor vi er.
Klemmer fra Hanne <3
