Det er vanskelig å svare på spørsmålet “hva er galt”
når ingenting er riktig.
Det er sant det.
Når man vet at alt er som det skal, men alt føles feil. Eller tomt. Man prøver å tenke på noe, men det er ingen tanker der. Det er mange ord, men de formes ikke til setninger. De plopper opp ett og ett og gir ingen mening. Jeg trodde depresjon var å være lei seg. Men det er veldig mye mer.
Jeg er ikke lei meg. Bare forstår ikke poenget med å bry meg. Jeg er ikke trist. Bare forstår ikke poenget med å le. Jeg kan se meg selv gå rundt omkring. Jeg ser meg rett i ryggen og med bestemte skritt. Men jeg er inne i en ballong. Føttene berører ikke gulvet. De tråkker i bare luft. Ballongen er mørk og gjennomsiktig. Folk kan se inn, men jeg ser ikke det utenfor.
Det er mellomrom mellom ballongen og meg. Jeg kan bevege meg inne i ballongen, Sparke litt med bena, og vifte med armene. Men de er så tung. Greier ikke bevege meg ordentlig. Bare svever rundt i tomrommet.
Det er ett lodd som ligger på nakken. Presser ansiktet ned så jeg ikke ser noen. Ser på de jeg møter, men ser dem ikke. Husker dem ikke. Smiler, ler….falskt….Snakker tomme ord. Forstår ikke ordene som blir sagt til meg, ordene jeg sier. Ordene treffer ballongveggen på hver side og spretter tilbake. De møtes aldri, blander seg ikke så de kan gi en mening. Der er dine ord og mine ord, de blir ingen samtale.
Plutselig en dag skjer det noe og ballongen sprekker. Jeg står der og skjønner ikke helt hva som har skjedd. Dagene, ukene, mnd i ballongen forsvinner. Alt er som det skal og det som var er glemt. Forsvunnet. Lurer på hvor tiden er blitt av og hva som har skjedd. Hvorfor forsvant jeg inn i ballongen, og hva var det som gjorde at den sprakk….
Det er ett STORT spørsmål 🙂
Vi møter ikke mennesker ved en feiltakelse.
Det er bestemt at de skal krysse vår vei. Det er en mening med det.
Jeg kaller dem engler. De jeg har møtt i livet mitt er mine engler.
Englene har fulgt meg på min vei. Noen en kort periode og noen lengre. Noen litt til og fra.
De har lært meg LIVET, på godt og vondt. Og jeg ville ikke vært noen av dem foruten 🙂
Depresjon er manglende evne til å
konstruere en fremtid.
Det er å sant…Man greier ikke tenke fremover. Tror ikke jeg lever i fortiden heller. Bare er her og nå, fra dag til dag, time for time, minutt for minutt….Det holder i massevis. Tomheten fyller tiden. Tiden går, mens den står helt stille. Jeg ser en klokke der viserne snurrer rundt i full fart. Alt rundt meg snurrer rundt i full fart…..Mens livet mitt står nesten helt stille….Jeg ser meg selv stå i en sort/hvit verden som raser av sted. Mens jeg er i farger og snur meg sakte, sakte rundt i motsatt retning.
Det er alltid verre enn det ser ut som.
Tenk på det neste gang du leser en “negativ” blogg, status på facebook, snakker med noen…Det kan høres negativt ut og som klaging. Men ofte så er sannheten pyntet veldig på og det du får høre er bare toppen av ett stort isfjell…
Men under alt det grå, alt som skjer og ikke skjer…..Langt der inne banker ett rødt og fint hjerte <3 Det gir ikke opp. Det vet at en dag så får livet samme fart og retning som resten av verden igjen. En dag så sprekker ballongen og loddet på nakken løftes av. En dag blir livet fylt av glede og farger igjen 🙂
Så hjertet fortsetter å banke. Det fortsetter å slå for livet. For kjærligheten. For gleden over å være til <3
Husk det at selv om alt er mørkt og tungt så har du ett rødt og varmt hjerte inni deg som slår. Det slår for deg 🙂
Klemmer fra Hanne <3
Glemte fortelle hva som fikk meg til å smile og føle glede i dag. Vi satt og ventet på taxi på Tønsberg sykehus…Da gikk det forbi ei voksen dame med rullator…Og vet du…Hun hadde på seg lyse rosa ballerinasko, med en liten sløyfe på 🙂
Tusen takk til deg <3
Skoene dine fylte meg med en god og varm glede.
