I kroppen min har jeg tre djevler…

Hei, hvordan har dagen din vært? 

Min har vært fin. Været har vært bra og vi har gjort litt her hjemme. 

Men det er ikke det jeg har tenkt skrive om. 

Nå har jeg akkurat hatt ett….nervøst anfall kan vi kalle det. 

Jeg har 3 steder nervøsiteten slår til.

1. Hvis det er bekymringer for andre. For om jeg har sagt eller gjort noe leit mot andre. Jeg har tatt i mot hjelp eller ting jeg ikke mener jeg skulle hatt. Noe jeg har fått som jeg ikke føler jeg fortjener. Og andre sånne egentlig ubetydelige ting som det.

Da står det en djevel bak meg og presser en grov tømmerstokk inn mellom skulderbladene mine. Vrir den rundt og rundt og dytter innover til den kommer ut foran gjennom mellomgulvet. Det er grusomt vondt og jeg kan kjenne det risper og skjærer rundt inni der. Det er umulig å være i ro. Jeg blir kvalm og svimmel. Også må jeg på do. Tømmerstokken presser tarmene nedover og det blir diarè. Smertene i mellomgulvet blir bare verre og verre og jeg må legge meg tvers over senga. 

Noen ganger ligger jeg og rister og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Det hjelper med en våt kald klut som jeg presser mot halsen og tinningene. Samtidig som jeg prøver puste rolig. 

Etter anfallet så blir jeg kjempetrøtt og fryser nesten i hjel. 

Dette oppdaget jeg i jula 2015 at var nerver. Jeg har hatt det så lenge jeg kan huske. Den jula var det ikke så lenge etter exen flyttet ut og jeg var utslitt etter flere år som ikke var så gode. Eldste sønnen kom hjem og han satte i gang med å hjelpe til med å vaske til jul. De to yngre gutta hjalp til. De dro frem møbler og ut med tepper. Vasket og støvsugde. Jeg ble kjempeglad, fordi jeg orker ingenting selv. 

Men…

Da kom den berømte samvittheten og sa at dette fortjente jeg ikke. Det var min jobb å gjøre det for gutta, ikke dem for meg. Også kjente jeg tømmerstokken komme bak i ryggen. Husker ikke om det ble så ille at jeg måtte legge meg. Jeg husker det gikk fortere over når jeg forsto hva det var som skjedde. At det ikke var en ordentlig smerte, det var “bare” samvittigheten som sto bak meg og lekte djevel. Da jeg sa til meg selv eller høyt (det husker jeg ikke) hva som lagde smerten, så forsvant den litt etter litt. 

2.  Setter seg som ordentlige rier nederst i magen. Litt på venste side rett under navlen. Det er skikkelige kramper. Ofte kommer de etter mat. Jeg vet ikke hvorfor, for det har ingenting med maten å gjøre. Så jeg har tenkt at det er ting som samler seg opp. Jeg tror det har noe med at hvis smertene kommer etter mat så har de en grunn for å komme. Da er det maten jeg reagerer på (har jeg trodd i alle år)  Disse dumme tankene er ikke grunner nok. Så da venter djevelen med å gi smerter til det kommer mat i spiserøret. 

Nerver for at noen skal komme på besøk, for at ingen skal ville komme. Nerver for å dra bort til noen, for at ingen vil ha meg på besøk. Nerver for regninger i posten (får en del vinduskonvolutter pga en dårlig kombo i gamle dager med angst og dårlig råd). Nerver for være til en plage for andre, være i veien. 

Krampene som kommer nederst i magen kan sammeliknes med riene under en fødsel. Krampene er forferdelige. Første gang jeg husker jeg hadde det sånn var i konfirmasjonen til søstra mi. Da var jeg 17-18 år tror jeg. Jeg husker jeg satt på do i løpet av den dagen. Smertene i magen var enorme og jeg så svettedammen vokste på golvet mellom føttene mine. Husker det banket på døra og en i familien spurte om det gikk bra med meg. Vet ikke om jeg lagde noen lyder eller om jeg satt der veldig lenge. 

Etter det har jeg hatt det sånn mer eller mindre nesten hver dag. Det kan ha vært korte pauser på noen dager, men så er de tilbake. Det er ingenting som skal til før det blir kramper. Jeg kan be om hjelp med noe. Jeg kan si ifra hva jeg mener om noe. Jeg kan si jeg vil ha noe. Det er bare sånne bagateller som utløser det. 

3.  Det er “bare” vanlig angstanfall. Som egentlig setter seg i hele kroppen. De kommer ofte på butikken. Eller når jeg er ferdig med å handle. De kommer helst når jeg står i kassa og legger på varene, eller akkurat i det jeg kommer på trappa utenfor huset. På bussholdeplasser.

Da forsvinner syn og hørsel. Verden går inn i en annen dimensjon. Kroppen rister innvendig og hjertet løper helt løpst. Pusten er kort. 

Dette er ikke smertefullt. Bare veldig skummelt før jeg forsto hva det var 🙂 

Det eneste jeg greier fokusere på er komme meg inn på sofaen og legge meg på ryggen rett ut. Fokusere på å puste rolig og få nervene i kroppen til å slutte riste. 

Det er ille at jeg har hatt disse plagene i så mange år. De startet jo lenge før det første anfallet i konfirmasjonen. Jeg har vært hos flere leger og fortalt om de forskjellige plagene. Men ingen har tatt det alvorlig. Ingen har nevnt nerver. Jeg har bare fått beskjed om at “nei det vet de ikke hva kan være” også har det ikke vært noe mer snakk om det. 

Heldigvis har jeg forstått av meg selv og ved hjelp av internett og prat med andre at det er angstanfall som slår ut på forskjellige måter. 

Kanskje du også har noe av de samme plagene og ikke vet hva det er. Kanskje dette kan hjelpe deg til å forstå at det ikke er farlig, det er på en måte en naturlig reaksjon på noe som skjer i livet ditt. Noe du kanskje ikke forstår selv er ett problem for deg. Fordi du setter på deg en maske og fortrenger det som skjer i kroppen din. 

Når du greier forstå at det er angst og at det ikke er farlig, så går anfallene fortere over. De blir ikke borte, men de blir ikke så kraftige hver gang. Jeg kjenner det hjelper hvis jeg sier høyt til meg selv eller andre hva som kan være årsaken. Da forsvinner djevelen som enten står bak meg med tømmerstokken, eller som sitter i magen og knyter tarmene sammen samtidig som den presser noe gjennom dem. som gjør noe med synsnerven, hørselsnerven og ballansenerven så alt forsvinner. Da gidder den ikke fortsette og slipper opp litt og litt. 

Jeg håper du har fått hjelp av lege, at du har en lege som tar deg alvorlig når du forteller om det du sliter med. 

Ta godt vare på deg selv og husk at du er verdifull. At du må si tingene du sliter med høyt så du hører ordene. Jeg tror det hjelper 🙂 

Nå må du ha en god natt, med gode drømmer. Ta med deg ett godt minne inn i drømmen. Og mal litt med penselen hvis du orker. 

Tenker på deg. 

Klem fra Hanne <3 

 

6 kommentarer
    1. For et fint innlegg..❤ Selv om det er trist å lese at du har det sånn..😔 Du er sterk og unik, husk å si det til DEG selv oxo..😘 Stå på og takk for gode råd i et fint innlegg..❤

    2. Mammamaries: Åh, tusen takk for en fin kommentar <3 Det var gode ord. Skal prøve å si det til meg, men det er ikke lett 🙂
      Ha en god natt <3

    3. Det var vel her jeg skulle hatt en god kommentar som hjalp, men det var en ukjent verden for meg. Litt av den har jeg jo opplevd med min kjæres sykdom. Hun hadde voldsom angst i starten av sykdommen, men nå styrer jeg hverdagen hennes til minste detalj og da går det bra. Er det noe du kan bruke på deg sjøl tror du ? Det å spre begivenhetet utover i uka så det ikke blir unødig press. Sender en god tanke og ønsker deg en fin dag. <3

    4. suttung: 🙂 Takk for en fin kommentar <3 Det hjelper det skjønner du, bare det å få vite at du (og andre) har lest. Ofte sier få små ord mer enn manger store ord 🙂 Så tusen takk.
      Greide Eli sette ord på angsten hun følte da så du visste hvordan hun hadde det?
      Jeg bruker det å ta bilder når jeg er ute. Det gjør at jeg slapper mer av og ikke er så psykisk sliten når jeg kommer hjem 🙂 Setter meg ned med en gang jeg kommer hjem og ser over, velger de bildene jeg vil dele og legger de i innlegg på bloggen.
      Da har jeg fått roet godt ned en stund og får ikke de store reaksjonene etterpå.
      Så bilder er medisin 🙂
      Jeg prøver å spre det litt utover i mnd. Men det er merkelig hvordan alt ofte havner på samme uka når det er møter eller andre ting 🙂 Skulle nesten tro alle samarbeidet og bestemte seg for akkurat den uka i året...Da innkaller vi til alt sammen 😀

      Takk for god tanke og fine ord. Det blir en god dag :)...Ønsker dere det samme <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg