Litt alvorlig tema nå som ikke så mange vil tenke på eller snakke om. Men jeg tror det er veldig viktig å gjøre det. Jeg er så glad for at mor, Hege (søster) og jeg greier prate om disse tingene…Når jeg er borte så finner dere det eller det der og der kan mor si. Eller Hege og jeg Når du dør så vil vi gjøre sånn eller sånn. Vi kan le og tulle litt. 

Det samme gjør jeg med mine barn. Jeg har fortalt hva jeg ønsker etter jeg er død. Hva jeg vil/ønsker skal skje med meg. De gjør selvfølgelig det de mener er riktig for dem. De er 4 stykker som å prate sammen og bli enige. Men da har de litt å gå utifra. 

Jeg har alltid tenkt at hvis jeg blir alvorlig syk. Det vil jo si kreft, som for meg og mange andre er det verste og som oftest forbindes med død. 

Da vil jeg holde det for meg selv. Men jeg kjenner jo meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde greid å holde munn 🙂 

Jeg tenker jeg ville bedt samboeren om å flytte. Vil ikke at han skal måtte slite med å passe på, hjelpe og se på at jeg blir dårligere. Vil ikke plage han med det. Jeg vet det er en egoistisk tanke, det har jeg fått høre før. Ja den er egoistisk. Jeg er enig i det. Og jeg hadde ikke godtatt en sånn beskjed sjøl. Så antageligvis så kommer jeg ingen vei med det ønske der 🙂 Han får slite med meg….hvis han vil 😀

Jeg tenker at hvis jeg får demens/altzheimers og bosetter meg på ett gamle/sykehjem. Så vil jeg ikke at ungene skal føle seg pliktige til å besøke meg. Jeg vil ikke at de skal kjenne på den sorgen hver gang de er der over at jeg ikke vet hvem de er. Og jeg tror ikke jeg merker noen forskjell heller. På om de kommer eller ikke. 

Jeg har også sagt ifra at jeg ikke vil de skal fortelle meg sannheten om det som har skjedd og skjer hver gang de ser meg. De kan jatte med meg i stedet. Tror jeg at det er 1983/84 og jeg går eller akkurat har gått på Bjerkely folkehøyskole (som jeg tror jeg kanskje kommer til å huske siden det er det året jeg var mest lik den jeg egentlig er). Så kan jeg få tro at det er det året. Jeg trenger ikke vite om at folk jeg kjenner er døde, eller om kriger og annet drama.Tror jeg at faren min som døde i 83 plutselig skal komme på besøk, så kan jeg få tro det. Jeg vil gjerne ljuges for hvis jeg sitter der og ikke vet hvem folk er og hvilket år det er 🙂 

Og ungene skal få gjøre det med god samvittighet. De skal ha lov til å le av tullet jeg sier. De skal ha lov til å “baksnakke” meg til hverandre. De har lov til å ha det gøy på min bekostning. Sånn er livet og de skal ALDRI føle skyld for at de ikke besøker meg, for at de ler med/av meg. For at de ser morsomheten i hvordan mitt hode er blitt…:) 

Det er alvorlig, men det er også mye glede.

Drømmen min etter døden er å kremeres og strøs utover ett sted på Hardangervidda. Ved ett lite fjellvann. Tenk så deilig. Sveve rundt der en stund. Kjenne på friheten. Lande litt her og der 🙂 

Eller langt ute på havet. Gjerne i litt uvær. Tenk så deilig å bli kastet rundt i bølgene. Ned i dypet og opp igjen. Se alt som bor langt nede på bunnen av havet. Tenke på den friheten. 

Jeg vet dette ikke er mulig å få til. Lover og regler og sånt.  Men……drømmen om det kan ingen ta fra meg. Og jeg vet ungene hadde gjort det for meg hvis de hadde hatt muligheten <3 Det teller mye og gir meg fred. 

Jeg har fortalt ungene at jeg vil ikke ha sorg i begravelsen. Jeg vil ha billigste og enkleste kiste. Jeg vil ikke ha noen stor sermomi. Jeg vil ha blomster i alle farger og fasonger. De som er der skal ha på klær med farger. Er jeg så heldig å dø på sommeren så vil jeg de skal ha sommerklær. Kjoler, shorts og skjorter i sommerlige farger og mønstre.

Jeg vil ha glad og lett musikk. Har ikke tenkt så mye på det ennå. Så må snart finne litt forskjellig så ungene har noe å gå ut ifra. 

Jeg vil ikke ha en dyr gravsten. Jeg vil ha en passe stor stein de finner ute i naturen selv. Hvis jeg ikke er så heldig å finne den selv på en av turene mine da. Ser jeg noe som jeg kjenner er meg så kommer jeg til å ta den med hjem og fortelle dem at dette er min gravstein. Den skal ikke pyntes med gull og glitter….Enkel sort skrift. Men jeg vil gjerne ha en hvit due på 🙂 

Så når min livslenke ryker. Da håper jeg jeg har gitt ungene (for jeg håper jeg reiser før noen av dem) noen tips som gjør alle valgene de må ta rett etter blir lettere. Jeg håper de kan planlegge begravelsen med glede og tenke på at jeg har hatt ett storartet liv. Jeg møtte pappan deres og fikk de fire. Som igjen har gitt meg to barnebarn (håper jeg får oppleve flere). Jeg har fått være med dem i livet deres og sett at de har utviklet seg til sterke, fine mennesker. De skal tenke på at jeg kunne ikke vært stoltere og lykkeligere.

De gjorde livet mitt rikt. Og jeg håper minnene vi skapte sammen kan gjøre dem rike videre i livet.

En liten hilsen til faren min der han er nå.

Tror han er hos meg i blant 🙂 

Husk unger……Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke kommer til å gi slipp selv om jeg er død 😀 Ser jeg dere gjør noe jeg er uenig i så kommer jeg til å vise det. Ett lite klyp, en pust, en tanke eller en følelse. Og jeg kommer til å vise kjærlighet hver gang dere gjør noe jeg blir stolt av. 

Har sagt jeg skal klype Knut i tærne hver gang han går uten sokker når jeg mener det er for kaldt på golvet til det…Han kommer til å gå med konstante blåmerker på føttene 😀 

Det er trist å miste noen man er glad i. Og jeg mener ikke at de ikke skal få lov til å sørge….Men de skal få lov til å sørge med glede og latter. De skal få lov til å være seg selv og se meg som den jeg var. Jeg tar ikke meg selv så høytidlig, og da skal ikke de gjøre det etter jeg er borte heller. 

Sånn…..dette var mine tanker om min død og begravelse og tiden etter. Mine ønsker 🙂 Jeg mener ikke at dette er noe alle burde eller må tenke. Så jeg håper jeg ikke har støtt noen med innlegget. Er så redd for å gjøre det med ting jeg skriver. 

Hvis jeg har gjort det så ber jeg om unnskyldning. 

Klem fra Hanne <3