Føler meg veldig heldig som har Lisbeth i livet mitt. Venninne fra u.skolen og folkehøyskolen.  

Hatt en lang og beroligende prat med henne nå. Hodet føles bittelitt ryddigere og kroppen roligere. Det er det samme om det er en dag eller flere år siden vi snakket sist. Hun kjenner meg og vet hvordan jeg har det. Det er det ingen andre som gjør. Hun setter ord på følelser og tanker som flakser rundt i meg. Ordene hennes holder rundt det som flakser og flyr og holder det til de står i ro og jeg kan kjenne på dem, høre på dem og forstå dem.

Forstår hvorfor livet er blitt som det er blitt og jeg er som jeg er.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Alt startet på skolen. Jeg har tenkt og lurt på mange ganger hvorfor jeg ikke husker noe fra barne og u.skolen. Det er vel en grunn for at alt som har med det å gjøre er fortrengt. Jeg har hørt før at jeg ble mobbet på b.skolen. Og Lisbeth fortalte at hun husker mobbing på u.skolen. Klumpen i magen og at jeg gruer meg husker jeg, men veldig lite annet.

Hver gang jeg snakker med mennesker, barn, unge eller gamle, kjente eller ukjente så kommer følelsen av å være i veien og at jeg ikke skulle vært der. Jeg har alltid hatt kontroll på angsten og depresjonen. Men så mistet jeg den for noen år siden, og har ikke greid å få den tilbake. Det er kanskje ikke meningen at man skal kontrollere de. Men det føltes bedre enn å måtte føle og tenke for mye.

Leve ble til å eksistere, holde ut og presse meg til det jeg ikke tør.

Nå i jula (2016) forsto jeg plutselig at de forferdelige magesmertene, smertene i mellomgulvet, skjelvingene, diareen, forstoppelsen, kvalmen, frosten, varmen, svimmelheten, hjertebanken, pusten og tennene som bites så hardt sammen at det verker i kjevene og mye annet…som jeg har hatt ofte i ca 30 år .Det er angstanfall.

Jeg har vært hos flere leger og fortalt om plagene. Ingen har noengang snakket om at det kan være angstanfall.

Hvorfor ikke?

Det gjør meg sint. 

Ikke engang etter jeg fikk diagnosene angst, depresjon og posttraumatisk lidelse har noen snakket om at det kan være det jeg kjenner. De spurte på DPS om jeg har angstanfall. Jeg sa nei, jeg trodde ikke jeg hadde hatt det noen gang. Noen skulle reagert og snakket med meg om det. Ikke bare sagt “vær i aktivitet og gå ned i vekt” da blir alt bra og plagene forsvinner. 

Når ingen leger gjør noe og man får avslag på behandling hos DPS fordi livssituasjonen er for vanskelig. Jeg har for mye å tenke på så de kan ikke hjelpe meg…Er det noe rart man mister trua på helsevesenet. (I tillegg til andre alvorligere ting som gjelder barna).

Jeg skulle gjerne visst hvor ille mobbingen var. Hva som skjedde og hvorfor. Noen sier det kanskje ikke er meningen at man skal huske. Vet ikke, men føler det hadde vært til hjelp å vite. 

Tror kanskje ikke det bare var elevene jeg hadde problemer med. Kjenner jeg går veldig i forsvar hver gang jeg snakker med lærere også. Det har jeg gjort siden eldste begynte på skolen.

Ta vare på hverandre og se hverandre. Se de små tingene. Klem.